Sammendrag
Eric Burnham Hare var den første syvendedagsadventistiske misjonæren blant karenfolket i det østlige Burma og en av de mest elskede historiefortellerne i det tjuende århundrets adventisme. Født i Hawthorn, Victoria, Australia, 12. oktober 1894, som den andre sønnen til den australske adventistpioneren og presten Robert Hare og hans kone Henrietta, ble Eric utdannet ved Avondale, giftet seg med Agnes Fulton (datter av pionermisjonæren J. E. Fulton) 24. juni 1915 og seilte til Burma tre måneder senere. Fra 1915 til 1934 – og igjen kortvarig i 1941–1942 – arbeidet Hare-paret blant karenene i Kamamaung ved Salween-elven, lærte seg karen-språket til et nivå ingen eksaminator tidligere hadde sett, etablerte et brassband med karen-gutter, grunnla lekehus og så de første karen-adventistene bli døpt. Fra 1946 til 1962 tjenestegjorde Eric ved Generalkonferansens sabbatsskoleavdeling, hvor han var en forkjemper for det åndelige arbeidet blant barn. Han døde i Washington, D.C., 1. juni 1982, i en alder av 88 år.
Fra Hawthorn til Avondale (1894–1915)
Ifølge Per Lester Devines artikkel i «Encyclopedia of Seventh-day Adventists» ble Eric Burnham Hare født i Hawthorn, Victoria, Australia, den 12. oktober 1894, som den andre sønnen til pastor Robert Hare og hans kone Henrietta. Han gikk først på Fitzroy School i Melbourne, hvor han knyttet et livslangt vennskap med Roy Allan Anderson. Han fullførte misjonærkurset ved Avondale i 1911 og det bibelsk-akademiske kurset i 1913, tjente som teltleder for E. B. Rudge og Harold Lukens i Port Pirie i 1911, og sluttet seg deretter til J. W. Kent og J. H. Woods i en teltkampanje i Richmond. I juni 1914 var han innskrevet på sykepleierkurset ved Sydney Sanitarium. På et ekstraordinært møte i Australasian Union Conference Committee 8.–22. juni 1915 ble han utnevnt til misjonær i Burma. Den 24. juni 1915 – bare noen dager etter utnevnelsen – giftet han seg med Agnes Fulton, datter av pioneren og misjonæren i Sør-Stillehavet og Asia, J. E. Fulton. Agnes var født i Bishop, California, den 9. november 1893.
Til karenene ved Salween (1915–1934)
Hare-paret forlot Sydney med kurs for Burma torsdag 23. september 1915, og ved ankomsten viet de de to første årene til språkopplæring og etablering av medisinsk arbeid. Ifølge ESDA fikk begge over nitti prosent på sine karen-språkeksamener; eksaminatoren fortalte Eric at han hadde fått de høyeste karakterene av alle misjonærer han noensinne hadde eksaminert. Eric, en begavet musiker, samlet inn messinginstrumenter på besøk i kirker over hele Australia og New Zealand og bygde opp et karen-blåseorkester som ble et kjennetegn ved misjonens utadrettede virksomhet.
Hare-paret slo seg ned i Kamamaung ved Salween-elven i det nordøstlige Burma, nær grensen til Siam (Thailand). Ifølge ESDA var de tre første årene preget av dyp motløshet og ikke en eneste dåp; den første karen-konvertitten ble døpt i det fjerde året, hvoretter arbeidet vokste jevnt og trutt. Deres eldste barn, Rosalind Agnes, døde 23. juni 1917, bare nitten dager etter fødselen, og ble begravet på den protestantiske kirkegården i Rangoon. Fire barn til – Eileen Nita, Leonard, Verna Mae og Peter – ble født i Burma. I 1919 ble Eric ordinert til evangelietjenesten på divisjonsmøtet i Ranchi, India, av Agnes’ far J. E. Fulton, som da var president for Sør-Asia-divisjonen.
Ba Twe – den karenske gutten som ikke ville be
A. W. Spaldings Sister White bevarer historien om en av Hares mest minneverdige karen-omvendte – en ung mann ved navn Ba Twe, hvis omvendelse kirken husket i generasjoner. Spaldings innledende avsnitt: «Det var en karen-gutt i Burma, som ligger langt borte på den andre siden av havet, nær India. Denne guttens navn var Ba Twe. Han bodde sammen med sitt folk langt inne i jungelen, og han visste ingenting om Jesus. Men det kom en gruppe misjonærer til det landet, og de opprettet en skole for karen-gutter og -jenter og unge mennesker i Ohn Daw. Og Ba Twe’s far sendte ham til denne skolen» (Sister White, s. 109, avsnitt 1).
Ifølge Spalding var Ba Twe i begynnelsen uvillig til å identifisere seg som kristen eller buddhist, og kalte seg derfor ganske enkelt hedning – selv etter at han hadde begynt å elske sabbaten, synge sanger om Jesus og lære bibelvers. Så en sommer hjemme, mens han gjette sin fars to bøfler, sovnet han, bøflene vandret bort, og han klatret opp i et tre for å lete etter dem. Der hørte han en liten stemme (ifølge Spaldings beretning) som ba ham be til Gud om å finne dem. Etter en indre kamp ba han, og bøflene dukket opp og brølte rett under treet han satt i.
Forandringen i livet hans var fullstendig. Spaldings beretning om hans tilbakevending til skolen: «Så dro Ba Twe tilbake til skolen. Og nå fortalte han bror Hare, og han fortalte alle lærerne og alle elevene, at han var kristen, for Gud hadde jo snakket til ham. Og han vokste, som gutten Jesus, i visdom og statur og i gunst hos Gud og mennesker. Han ble på skolen til han var ferdig, og nå var han en høy, stor gutt, femten år gammel eller eldre» (Sister White, s. 111, par. 4).
Ifølge Spalding ba Ba Twe, da han var ferdig med skolegangen, sin far om tillatelse til å dra opp i fjellområdet og undervise det ville karenfolket om Jesus, og faren ga ham tillatelse. Spaldings beretning om avreisen: «Ba Twe hengte en sekk med ris over skulderen og la en pakke med enkle medisiner på ryggen. Og opp i karenfolks fjellområde dro han. Ingen hørte noe fra ham på lenge» (Sister White, s. 111, avsnitt 7). Da hans eldre bror til slutt dro etter ham for å hente ham hjem, kom broren tilbake med rapporten om at Ba Twe helbredet sykdommer, lærte folket hvordan de skulle leve, og viste bilder og fortalte historier til barna fra en bok om sin Jesus.
Permisjon og hjemkomst (1934–1942)
I henhold til ESDA ble Hares-familien i 1934, etter atten år ved Salween, invitert til å flytte til Northern California Conference; flyttingen var delvis drevet av behovet for hjelp til datteren deres, Verna Mae, som var alvorlig hørselshemmet. De forlot Burma 12. april 1934 og etterlot seg en etablert karen-menighet med 122 medlemmer og åtte sabbatsskoler med til sammen 340 medlemmer. Eric tjenestegjorde som frivillig misjonær og sabbatsskolesekretær i Nord-California, og deretter som sabbatsskolesekretær for Sør-California-konferansen i Glendale.
I 1941 – bare noen måneder før krigen brøt ut i Stillehavet – takket Hares-paret ja til en ny utnevnelse til Burma, denne gangen i Rangoon. Den japanske invasjonen av Burma i 1942 tvang dem til å evakuere: Agnes og barna dro med dampskip til India, mens Eric og noen få medarbeidere flyktet over land gjennom fiendtlig territorium. Etter det som Lest We Forget og adventistisk tradisjon beskriver som «mange farer og mirakuløse redninger», ble han gjenforent med familien, og familien Hare vendte tilbake til Amerika.
Årene i Generalkonferansen (1946–1982)
I henhold til ESDA ble Eric utnevnt til leder for ungdomsavdelingen i Southern California Conference, deretter til sabbatsskoleansvarlig i Pacific Union Conference, og på generalkonferansesamlingen i 1946 ble han kalt til å tjene som assisterende sekretær for sabbatsskoleavdelingen i General Conference – en stilling han hadde frem til han gikk av med pensjon i 1962. Gjennom disse årene viet han spesiell oppmerksomhet til sabbatsskolens rolle i barns utvikling og kristen dannelse; hans arbeid var en forløper for den moderne avdelingen for barnearbeid. Kort tid etter utnevnelsen omkom hans eldste gjenlevende datter Eileen, som da var på permisjon fra misjonstjeneste i India sammen med ektemannen Ivan Higgins og deres to døtre, i en trafikkulykke i Van Horne, Texas.
Død (1982) og arv
Eric Hare døde i Washington, D.C., 1. juni 1982, i en alder av åttisju år. Agnes døde i Berrien Springs, Michigan, 25. april 1983, i sitt nittende år. Ifølge ESDA skrev Eric Hare tretten bøker – blant annet Jungle Stories, Treasure from the Haunted Pagoda, Fuzzy Wuzzy Tales, Make God First, Skyscrapers, Curse-Proof og Clever Queen – og spilte inn hundrevis av barnefortellinger som formet to generasjoner av adventistbarn med de læresetningene han først hadde forkynt for karenbarna ved Salween.