Sammendrag
William Miller var en bonde, militskaptein og baptistisk lekmann fra New England som Ellen White beskrev som «den mannen som var spesielt utvalgt av Gud til å gå i spissen for forkynnelsen av Kristi gjenkomst» (Den store striden, s. 317, avsnitt 1). Etter femten år med metodisk bibelstudium etter sin omvendelse i 1816, ble han overbevist om at Daniels 2300-dagers profeti pekte mot den andre advent i hans egen generasjon. Fra 1831 til sin død forkynte han dette håpet over hele USA og Canada, og bevegelsen som samlet seg rundt hans forkynnelse i 1844 ble grobunn for Syvendedagsadventistkirken.
Tidlig liv
Miller ble født 15. februar 1782 i Pittsfield, Massachusetts, «den eldste av seksten barn, hvorav fem var sønner og elleve var døtre» (Sylvester Bliss, Memoirs of William Miller, s. 2, avsnitt 3). Da William var fire år, flyttet faren familien til et område ved grensen mellom Vermont og New York som «var en nesten ubebodd villmark» og senere skulle bli kalt Low Hampton, New York (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 7, avsnitt 3). Selv om han hadde lite formell skolegang, leste han mye, førte nøye dagbøker og giftet seg med Lucy Smith i 1803.
Da USA erklærte krig mot Storbritannia 18. juni 1812, var Miller allerede kaptein for delstatens frivillige i Vermont; «hans kapteinsutnevnelse er datert» dagen etter at delstatsregjeringen vedtok å opprette styrken (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 31, avsnitt 7). Han tjenestegjorde gjennom Plattsburgh-felttoget og vendte hjem i 1815.
Omvendelse (1816)
Før krigen hadde Miller fjernet seg fra sin mors evangeliske tro. Ellen White oppsummerte denne perioden tydelig: «Gjennom omgang med disse mennene ble Miller ledet til å ta til seg deres holdninger» (The Great Controversy, s. 318, avsnitt 1). Hun la til i samme avsnitt at «Han fortsatte imidlertid å ha disse synspunktene i omtrent tolv år. Men da han var trettifire år gammel, innprentet Den Hellige Ånd i hans hjerte en følelse av hans tilstand som synder» (Den store striden, s. 318, avsnitt 1). Miller beskrev selv denne kvalen: «Utslettelse var en kald og skremmende tanke, og ansvarlighet var sikker undergang for alle. Himmelen var som messing over hodet mitt, og jorden som jern under føttene mine» (The Great Controversy, s. 318, par. 2). Samme avsnitt avsluttes med: «Jeg sørget, men uten håp» (The Great Controversy, s. 318, par. 2).
Hans omvendelse skjedde i 1816 med et syn av Kristus som åpnet Skriften for ham. Han skrev:
Jeg så at Bibelen virkelig viste frem akkurat den frelseren jeg trengte; og jeg var forvirret over å oppdage hvordan en uinspirert bok kunne utvikle prinsipper som var så perfekt tilpasset behovene til en falne verden. Jeg måtte innrømme at Skriften måtte være en åpenbaring fra Gud. Den ble min glede; og i Jesus fant jeg en venn. Frelseren ble for meg den fremste blant ti tusen, og Skriften, som før var mørk og selvmotsigende, ble nå en lampe for mine føtter og et lys på min sti. Mitt sinn ble rolig og tilfreds. Jeg fant at Herren Gud var en klippe midt i livets hav. Bibelen ble nå mitt viktigste studium, og jeg kan oppriktig si at jeg gransket den med stor glede. Jeg fant ut at jeg aldri hadde fått høre halvparten.
(Den store striden, s. 319, avsnitt 2)
Bibelstudier og profetiske oppdagelser (1816–1831)
I to år la Miller alle kommentarer til side og «sammenlignet skriftsted med skriftsted ved hjelp av marginalreferansene og konkordansen» (The Great Controversy, s. 320, par. 1). Han fortsatte med dette i de neste tretten årene. Ellen White bekreftet den overnaturlige hjelpen han mottok: «Led etter led i sannhetens kjede belønnet hans innsats, mens han trinn for trinn sporet opp de store linjene i profetiene. Himmelens engler ledet hans sinn og åpnet Skriften for hans forståelse» (The Great Controversy, s. 320, par. 2). Hun skrev også at «Gud ledet William Millers sinn mot profetiene og ga ham stort lys over Åpenbaringsboken» (Early Writings, s. 231, par. 1). Ved å anvende prinsippet om en dag for et år på Daniel 8:14, konkluderte han med at de 2300 profetiske dagene ville avsluttes rundt 1843 eller 1844.
Offentlig tjeneste (1831–1844)
Miller motsto overbevisningen om at han burde forkynne budskapet offentlig. Han publiserte først sine synspunkter i 1831 i Vermont Telegraph, en baptistavis i Brandon, og «talte først offentlig om emnet i året 1832» (John N. Loughborough, The Great Second Advent Movement, s. 120, avsnitt 4). Ellen Whites beretning åpner med det samme bildet av en motvillig bonde som ble hentet fra åkrene sine:
Gud sendte sin engel for å røre ved hjertet til en bonde som ikke hadde trodd på Bibelen, for å lede ham til å undersøke profetiene. Guds engler besøkte gjentatte ganger denne utvalgte, for å veilede hans sinn og åpne hans forståelse for profetier som alltid hadde vært uklare for Guds folk.
(Early Writings, s. 229, avsnitt 1)
Hun beskrev hans inntreden i tjenesten med et språk som plasserer ham ved siden av Kristi store forløper: «Med skjelving begynte William Miller å avsløre Guds rikes mysterier for folket, og førte sine tilhørere gjennom profetiene til Kristi andre komme . For hver innsats han gjorde, fikk han styrke. Slik Johannes Døperen forkynte Jesu første komme og beredte veien for hans ankomst, slik forkynte William Miller og de som sluttet seg til ham Guds Sønns andre komme» (Early Writings, s. 229, par. 2).
Karakteren av hans forkynnelse kommer til uttrykk i hennes erindring om møtene hun hørte som tenåring i Maine: «I mars 1840 besøkte William Miller Portland i Maine og holdt sin første forelesningsserie om Kristi gjenkomst. Disse forelesningene vakte stor oppsikt, og den kristne kirken på Casco Street, som ble benyttet av Mr. Miller, var overfylt dag og natt» (Testimonies for the Church, bind 1, s. 14, avsnitt 1). Og om hans holdning under motstand skrev hun: «Guds engler fulgte William Miller i hans misjon. Han var fast og uforferdet og forkynte fryktløst det budskapet han var betrodd» (Early Writings, s. 232, par. 1).
Miller førte sin egen regnskapsbok. Etter en rundreise i Massachusetts som avsluttet i Lynn i juni 1839, skrev han i notatboken sin: «Dermed avsluttes min rundreise i Massachusetts, med åtte hundre foredrag fra 1. oktober 1834 til 9. juni 1839 – fire år, seks måneder og ni dager» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 137, avsnitt 1). Ved slutten av sin tjeneste kunne han med stille forundring notere: «Nå har jeg, siden 1832, holdt tre tusen to hundre foredrag» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 254, avsnitt 2).
Samarbeid med Joshua V. Himes (1839–1840)
Det var i slutten av 1839 at det skjedde noe som gjorde Millers regionale vekkelser til en nasjonal bevegelse. Bliss skriver: «Den 11. november innledet Mr. M. en forelesningsserie i Exeter, New Hampshire, som varte til den 19. Den 12. var det en konferanse for Christian Connection i gang der, og de oppsøkte Mr. Miller samlet» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 139, avsnitt 2). På den konferansen møtte Miller sin fremtidige forlegger: «Det var ved denne anledningen han ble kjent med eldste Joshua V. Himes, den gang pastor i Chardon-street-kirken i Boston. Elder H. hadde skrevet til Mr. M. den 19. oktober og invitert ham til å holde en forelesningsserie i sin kapell. Han fornyet nå invitasjonen og fikk løfte om en forelesningsserie i desember» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 139, par. 3).
Forelesningsserien i Boston startet noen uker senere: «Han ankom Boston den 7. desember, og fra den 8. til den 16. holdt han forelesninger i kapellet i Chardon Street – hans første forelesningsserie i den byen» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 139, avsnitt 4). Millers tredje forelesningsserie i Boston, i februar 1840, var øyeblikket da adventistforlaget ble født. Bliss skriver: «Fra den 8. til den 29. februar holdt Mr. M. sin tredje forelesningsserie i Boston, i Marlboro-kapellet og andre steder, etter hvert som dørene åpnet seg. Det var under denne møteserien at utgivelsen av et tidsskrift, viet til adventlæren, ble realisert» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 144, avsnitt 1). Miller selv husket forhandlingene: «Under mitt besøk i Boston vinteren 1840 nevnte jeg for bror Himes mine ønsker angående et tidsskrift og de vanskelighetene jeg hadde opplevd med å etablere et. Han tilbød straks å starte et tidsskrift som skulle være viet til dette spørsmålet, hvis jeg mente at sannhetens sak dermed ville bli fremmet. Uken etter, uten en eneste abonnent eller noe løfte om hjelp, ga han ut det første nummeret av Signs of the Times, den 20. mars [28. februar] 1840» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 144, avsnitt 3).
Den første generalkonferansen for troende på adventen var satt til oktober samme år. Miller var fast bestemt på å delta, men ble rammet av sykdom på veien: «I forventning om å delta på den første generalkonferansen for troende på Kristi gjenkomst, som skulle samles 14. oktober 1840 i Boston, forlot Mr. Miller hjemmet 8. oktober og reiste så langt som til Fairhaven, Vermont, omtrent to mil fra hjemmet, hvor han ble rammet av et alvorlig anfall av tyfus. På ettermiddagen samme dag ble han båret tilbake til Low Hampton. Han ble dermed fratatt det lenge etterlengtede privilegiet å møte medarbeidere i det arbeidet han var engasjert i» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 152, par. 4).
Ved våren 1841 kunne Miller måle omfanget av sin forkynnelse. Etter foredrag i Lowell beregnet han at han siden 1. oktober 1839 hadde «reist 4 560 mil og holdt 627 foredrag, i gjennomsnitt på halvannen time hver, noe som resulterte i rundt 5 000 lovende omvendelser» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 157, avsnitt 1).
Skuffelsene (1843–1844)
Miller forventet opprinnelig at adventen skulle finne sted innenfor det jødiske året som løp fra 21. mars 1843 til 21. mars 1844. Da denne datoen gikk, erkjente han feilvurderingen uten å gi opp sin tillit til profetien. Om den syvende månedens bevegelse, som fastsatte 22. oktober 1844 som dagen, skrev han: «Jeg hadde derfor ingen tilknytning til den bevegelsen før omtrent to eller tre uker før 22. oktober, da jeg, etter å ha sett at den hadde fått så stor utbredelse, og med tanke på at det var et sannsynlig tidspunkt, ble overbevist om at det var et Guds verk, og følte at hvis det skulle gå forbi, ville jeg bli mer skuffet enn jeg var over min første publiserte dato» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 330, avsnitt 1). Datoen 22. oktober tilsvarte, etter den eldre karaittiske tidsregningen, den tiende dagen i den syvende jødiske måneden – forsoningsdagen (Loughborough, The Great Second Advent Movement, s. 109, avsnitt 1).
De siste årene og døden
Miller fortsatte å håpe på Kristi snarlige gjenkomst, men aksepterte ikke den tredje engels budskap i Åpenbaringen 14, som hans trosfeller senere identifiserte med sabbaten og det himmelske helligdom. Ellen White fikk et syn om hans siste kamp: «Min oppmerksomhet ble da rettet mot William Miller. Han så forvirret ut og var tynget av angst og sorg for sitt folk» (Early Writings, s. 257, par. 1). Hun fortsatte i samme avsnitt: «Det ble utøvd menneskelig innflytelse for å holde ham i mørket og for å bevare hans innflytelse blant dem som motarbeidet sannheten» (Early Writings, s. 257, par. 1). Hun la til på neste side: «Hvis William Miller hadde kunnet se lyset fra det tredje budskapet, ville mange ting som virket mørke og mystiske for ham blitt forklart» (Early Writings, s. 258, par. 1).
Etter måneder i sengen døde Miller i sitt hjem i Low Hampton: «Klokka tre på ettermiddagen den 20. desember 1849 sovnet han fredfullt inn» (Everett N. Dick, Founders of the Message, s. 65, avsnitt 3). Profeten Daniels avsluttende ord ble inngravert på gravsteinen hans: «Men gå din vei til enden kommer, for du skal hvile og stå i din del ved dagers ende» (Bliss, Memoirs of William Miller, s. 383, par. 3).
Ellen Whites refleksjon over hans liv og død er de avsluttende ordene som adventistlesere oftest husker:
Moses feilet da han var i ferd med å gå inn i det lovede land. På samme måte så jeg at William Miller feilet da han snart skulle gå inn i det himmelske Kanaan, ved å la sin innflytelse gå imot sannheten. Andre førte ham til dette; andre må stå til ansvar for det. Men engler vokter over den dyrebare asken til denne Guds tjener, og han skal stå opp ved lyden av den siste basun.
(Early Writings, s. 258, par. 2)