En advarende biografi
Dudley M. Canright tjente Syvendedagsadventistkirken som prest i tjueåtte år (1859–1887) før han offentlig forlot den i februar 1887 og viet resten av livet til å angripe kirken, dens læresetninger og Ellen G. White personlig. Hans bok fra 1889, Seventh-day Adventism Renounced, og hans bok fra 1919, Life of Mrs. E. G. White, ble standardkildene for alle senere forfattere som var imot adventismen. Hans eksempel bør ikke følges. Den biografiske oversikten nedenfor er hentet fra Butler og Smiths Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists og andre primærkilder som omhandlet hans frafall på den tiden.
Sammendrag
Canright ble født i Kinderhook, Branch County, Michigan, 22. september 1840. Han ble sabbatsholdende adventist i 1859, da han var nitten år gammel, ble ordinert i 1865 og tjente som president for Ohio-konferansen (1865–1873) og Michigan-konferansen (1880–1882). Gjennom sine tjueåtte år i adventisttjenesten var han en energisk evangelist og debattant. Etter gjentatte kamper med tvil og vitnesbyrdene trakk han seg offentlig tilbake i Otsego, Michigan, 17. februar 1887. Fra den datoen og frem til sin død i 1919 vendte han pennen mot kirken.
Tjueåtte år i adventistbevegelsen (1859–1887)
Butler og Smiths svar på eldste Canrights angrep på syvendedagsadventistene beskriver den lange bue av Canrights adventistiske tjeneste: «For rundt tjueåtte år siden omfavnet D.M. Canright syvendedagsadventistenes synspunkter. I flere år arbeidet han for å skaffe seg den nødvendige utdanningen, og kort tid etter begynte han å forkynne deres læresetninger. Han var velsignet med en god grad av alvor, med rimelig dyktighet og med ambisjon om å lykkes, og han hadde stor suksess i sitt arbeid og ble i mange år ansett som en mann på vei opp i trossamfunnet» (Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists, s. 15, avsnitt 2).
I samme avsnitt beskrives de tidlige tegnene på den personlige svakheten som skulle vise seg å bli hans undergang: «Han hadde en sterk forkjærlighet for debatter og kontroverser, og viet seg spesielt til dem, og hadde god suksess med dem. Slike egenskaper vekker alltid oppmerksomhet, og de ga ham en ganske fremtredende stilling. I et dusin år var hans arbeid verdifullt for denne saken, og han reiste mye i forskjellige stater og konferanser. Han hadde da ganske full tillit fra vårt folk. Men fra det tidspunktet begynte deres tillit å avta» (Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists, s. 15, par. 2).
Uttredelsen 17. februar 1887
Butler og Smiths svar beskriver det offentlige øyeblikket da Canright trakk seg i Otsego, Michigan: «I januar i fjor inntok eldste D.M. Canright, som hadde vært tilknyttet vårt folk i omtrent tjueåtte år, den holdningen at han ikke lenger kunne være syvendedagsadventist. Den 17. februar redegjorde han offentlig for sine grunner foran Otsego-menigheten, som han var medlem av. Forfatteren var til stede» (Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists, s. 4, avsnitt 3).
Canrights vitnesbyrd i det øyeblikket han trakk seg ut, var påfallende forsonende. I samme avsnitt står det: «I sine kommentarer om vårt folk og den behandlingen han hadde fått blant oss, var han svært vennlig og forsonlig. Han uttalte at han mente det var en større andel sanne kristne blant vårt folk enn blant noen annen trosretning han kjente til. Han uttrykte stor takknemlighet for og tillit til noen av våre ledende menn, og mente de var ærlige, hengivne tjenere for Kristus. Han sa at han var fullstendig fornøyd med den behandlingen han hadde fått blant syvendedagsadventistene i . Han hadde ingenting å utsette på dem i den forbindelse, og følte at de i alle henseender hadde behandlet ham slik kristne bør» (Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists, s. 4, avsnitt 3).
Butler og Smiths svar gjengir Canrights egne ord som ble publisert i Review and Herald 1. mars 1887, inkludert hans ærlige erkjennelse av at han hadde blitt behandlet rettferdig, generøst og ømt av adventistmenigheten — ord som er gjengitt i samme avsnitt som er sitert nedenfor under .
Fra forsoning til angrep (1887–1919)
Det samme avsnittet beskriver den videre utviklingen: «Men nå, som den utakknemlige ungdommen som slår sin egen mor, kan han vende seg mot sine gamle venner og den saken som fostret ham, latterliggjøre oss gjennom avisene og fra prekestolen, utnytte vår upopularitet til det ytterste, slutte seg til våre bitterste fiender i motstand mot vårt arbeid, og plassere oss blant muslimer, mormoner og andre fanatikere, og gjøre sitt beste for å få det til å se ut som om vi er en trangsynt, bigott gjeng med lettlurte mennesker» (Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists, s. 20, avsnitt 1).
Butlers innledning til Svarene beskriver kirkens lange tålmodighet med Canright før den svarer: «Når vi påtar oss den ubehagelige oppgaven å svare på eldste D.M. Canrights angrep på syvendedagsadventistene og deres læresetninger, føler vi nesten at vi må be leserne om unnskyldning. I flere måneder har angrepene hans fortsatt i ulike aviser og på mange forskjellige punkter i vår tro. Han har utsatt oss for latterliggjøring og forsøkt å få det til å se ut som om vårt folk er uvitende, trangsynte, fanatiske og gjør mye skade i den kristne verden, og at våre læresetninger er fullstendig uverdige tillit» (Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists, s. 3, avsnitt 1).
Mønsteret Butler og Smith nevnte
Bokens mest fengslende setning, i samme avsnitt som gjengir Canrights offentlige erkjennelse av rettferdig behandling: «Vi kunne aldri ha trodd at vår gamle venn D.M. Canright ville gå denne veien, hadde vi ikke kjent godt til hans svakhet og den åndens natur som ofte tar besittelse av dem som gir opp denne sannheten» (Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists, s. 20, avsnitt 1). Og, også i samme avsnitt: «Vi har aldri i hele vårt liv kjent en mann som kunne skifte mening så plutselig og så radikalt som eldste C.» (Replies to Elder Canright’s Attacks on Seventh-day Adventists, s. 20, avsnitt 1).
Død (1919)
Ifølge Encyclopedia of Seventh-day Adventists døde Canright 12. mai 1919, i en alder av syttiåtte år. Han var baptistprest på slutten av livet. Flere adventistledere forsøkte å kommunisere med ham i hans siste år, blant annet W. A. Spicer, men han fortsatte å skrive i motstand helt til det siste.
Arv
Canrights egen innrømmelse i det øyeblikket han trakk seg tilbake – at kirken hadde behandlet ham «rettferdig, generøst og ømt» – står som det mest sannferdige målet på den fiksjonen om personlig urett som senere ble bygget opp rundt hans navn. Hans skrifter ble standardkildene for alle senere opposisjonsforfattere; vitnesbyrdet fra dem som arbeidet ved hans side i tjueåtte år – og hans egne ord i det øyeblikket han forlot dem – er det mer pålitelige vitnet. Flere adventistledere, blant annet W. A. Spicer, forsøkte å kommunisere med ham i hans siste år; hans penn fortsatte i opposisjon helt til det siste.