Sammendrag
Sarepta Myrenda Irish Henry var nasjonal evangelist i Woman’s Christian Temperance Union, forfatter og dikter, arkitekten bak den første organiserte «kvinneministrien» i Syvendedagsadventistkirken og en av de mest bemerkelsesverdige konvertittene i adventisthistorien. Født i Albion, Pennsylvania, 4. november 1839, datter av metodistpresten Horatio Nelson Irish, enke ved trettito års alder, mor til tre overlevende barn, steg hun i gradene i WCTU til en nasjonal plattform; Sengeliggende på grunn av hjertesvikt gjennom slutten av 1880-årene, kom hun til Battle Creek Sanitarium sommeren 1896, ble mirakuløst helbredet ved salvelse 13. april 1897 og ble syvendedagsadventist. Gjennom de siste tre årene av sitt liv arbeidet hun i Battle Creek og på nasjonalt plan – hun forkynte, skrev, organiserte kvinnearbeidet og hadde et hjertelig brevutveksling med Ellen G. White (som hun aldri møtte personlig, da White da befant seg i Australia) – inntil lungebetennelse i Graysville, Tennessee, tok henne den 16. januar 1900, i en alder av seksti år.
Fra Albion, Pennsylvania, til WCTU-plattformen (1839–1896)
Ifølge Michel Sun Lees artikkel i Encyclopedia of Seventh-day Adventists ble Sarepta Myrenda Irish født 4. november 1839 i Albion, Pennsylvania, som datter av metodistpresten Horatio Nelson Irish og hans kone Mary Allis Clark Irish. Hennes bror Orsamus H. Irish tjente senere som Lincolns superintendent for indianeranliggender i Utah og som Garfields sjef for Bureau of Engraving and Printing. Hun begynte i 1859 ved Rock River Seminary i Mount Morris, Illinois, møtte der kollegaen James W. Henry og giftet seg med ham i 1861. James vervet seg i Unionens hær i 1864 og døde av sykdom i 1871, noe som etterlot Sarepta som enke i en alder av trettito år med fire små barn – hvorav den yngste døde bare noen måneder etter faren. Hun forsørget seg selv og de tre gjenlevende barna ved å publisere noveller og dikt, noen ganger under pseudonymet Lina Linwood.
I 1874, da hun med forferdelse oppdaget at hennes unge sønn Arthur hadde blitt lokket inn på en saloon i Rockford i Illinois, stiftet hun en lokal avholdsforening – kimen til hennes livslange engasjement i WCTU. Selv om hun av natur var sjenert og reservert, ble hun nasjonal evangelist for WCTU, reiste og holdt foredrag i to tiår, og mot slutten av 1880-årene ble hun sengeliggende på grunn av et forstørret hjerte som legene hadde erklært uhelbredelig.
Battle Creek og konvertering til adventismen (1896–1898)
Ifølge ESDA ble Henry innlagt på John Harvey Kelloggs Battle Creek Sanitarium sommeren 1896 for behandling av hjertesykdommen. Den 13. april 1897, etter en salvelse og bønnestund ledet av A. T. Jones, W. W. Prescott, flere leger og to andre pasienter, ble hun øyeblikkelig og permanent helbredet; J. H. Kellogg og Lauretta Kress bekreftet hennes helbredelse. Hun aksepterte sabbaten, ble medlem av Syvendedagsadventistkirken, og gjennom de siste to og et halvt årene av sitt liv utførte hun et arbeid på nasjonalt nivå som ingen adventistkvinne i hennes generasjon kunne måle seg med.
General Conference Daily Bulletin fra 1899 bevarer hennes eget vitnesbyrd om hennes omvendelse: «Jeg føler at det ville være umulig for meg å la denne morgenen gå uten å si et ord. Det største underet av all den nåde som Gud har gitt meg i livet, er at jeg er her i dag. Jeg har tenkt på den siste generalkonferansen. Jeg var en invalid i rullestol på sanatoriet og hadde bare vært sabbatsholder i tre måneder. Det hadde kommet til meg som et lysglimt. Det hadde vært med meg hele tiden, men jeg hadde ikke sett det. Men da Gud lyste sitt lys på det for mine øyne, hadde jeg ingen motstand mot det, men trodde på det og elsket det» (General Conference Daily Bulletin, 16. februar 1899, s. 3, avsnitt 8).
«How the Sabbath Came to Me» og WCTU-minnesmerket (1897)
E. J. Waggoners Present Truth av 5. august 1897 gjengav tittelen og innholdet i heftet hun skrev nesten umiddelbart etter sin omvendelse – How the Sabbath Came to Me – og beskrev det som følger: «Dette er tittelen på et lite hefte vi nylig har mottatt fra Amerika, skrevet av fru S. M. I. Henry, som, så vidt vi forstår, er leder for evangeliseringsavdelingen i Women’s Christian Temperance Union i USA» (Present Truth, 5. august 1897, s. 496, avsnitt 18).
Ifølge ESDA fremla Henry på WCTUs kongress i Buffalo i 1897 en begjæring underskrevet av omtrent tretten tusen kvinner som ba om enten oppløsning av WCTUs avdeling for sabbatsholdelse eller at den skulle oppgi lobbyvirksomheten for søndagslovgivning. WCTU-ledelsen mottok oppropet, men innvilget ikke hennes anmodning, og hun leverte sin oppsigelse som nasjonal evangelist; de nasjonale tillitsvalgte nektet å godta den. Gjennom hennes fortsatte arbeid utarbeidet WCTU til slutt en resolusjon på sin kongress i Seattle i 1899 som gikk inn for en endring av delstatenes søndagslover for å frita syvendedags sabbatsholdere – en delvis seier hun ikke levde lenge nok til å se fullt ut oppnådd.
Ellen Whites råd – Bli i WCTU
Ellen White, som da befant seg i Australia, sendte Henry brev etter brev gjennom 1898 og 1899 – selv om de aldri møttes ansikt til ansikt. Ellen Whites brev til Henry fra desember 1899, bevart i Manuscript Releases, bind 1: «Det finnes svært mange dyrebare sjeler som Herren ønsker å nå med sannhetens lys. Det må legges ned arbeid for å hjelpe dem til å forstå Skriften. Jeg har følt en sterk interesse for W. C. T. U.-arbeiderne. Disse heroiske kvinnene vet hva det vil si å ha en egen individualitet. Jeg ønsker så inderlig at de skal seire sammen med de frelste rundt den store hvite tronen. Mine bønner skal stige opp på dine vegne, for at du må få spesielle anledninger til å delta på deres store samlinger, og at din stemme må bli hørt til forsvar for sannheten» (Manuscript Releases, bind 1, s. 127, par. 1).
Ellen Whites manuskript fra 1899 dokumenterer det vanlige mønsteret i hennes korrespondanse med Henry: «Jeg våknet klokken ett og tenkte på brevene jeg burde skrive. Stod opp og kledde meg og, etter å ha overgitt meg til Gud, begynte jeg arbeidet mitt. Skrev seks sider på brevpapir til søster Henry; to sider til min søster Mary P. Foss, West Minot, Maine; tre sider til Edson White» (Letters and Manuscripts, bind 14, Manuskript 183, 1899, par. 1).
«Kvinneministeriet» og Henrys spørsmål til Generalkonferansen (1898–1899)
I henhold til ESDA skrev Henry en fast spalte med tittelen Woman’s Gospel Work for Review and Herald gjennom de siste årene av sitt liv og var en forkjemper for et organisert program for adventistkvinners engasjement i personlig evangelisering. I hennes tillegg til Review and Herald av 6. desember 1898 la hun frem sin visjon for «kvinneministeriet»; generalkonferansekomiteen godkjente hennes prestevitnemål 30. mars 1898 – en bemerkelsesverdig anerkjennelse av hennes arbeid. A. W. Spalding skrev senere at Henry ledet «det første som lignet på en organisert innsats for å trene foreldre og gi hjelp med deres problemer».
General Conference Daily Bulletin av 19. februar 1899 gjengir et spørsmål hun stilte fra salen om det moralske spørsmålet som hadde tynget henne siden hennes egen omvendelse: «Det er et annet spørsmål jeg gjerne vil stille. I lys av dette, ville det være riktig, hvis jeg ønsket å bryte ut og bli med i denne kirkesamfunnet – denne kirken – at noen sa: Du bør heller bli der du er, på grunn av det arbeidet du kan gjøre i det kirkesamfunnet?» (General Conference Daily Bulletin, 19. februar 1899, s. 32, avsnitt 14).
Hun presset spørsmålet videre i samme møte og formulerte det som et spørsmål noen kunne stille henne: «Men hva ville du si hvis noen kom til deg og sa» (General Conference Daily Bulletin, 19. februar 1899, s. 32, par. 16) – «Skal jeg forlate min gamle kirke? Eller skal jeg bli i den for det arbeidet jeg kan gjøre der?»
The Abiding Spirit og Henrys utdanningsvisjon (1898)
Bulletinen fra 1899 anbefalte hennes korte bok om Den Hellige Ånd – The Abiding Spirit – til menigheten: «Hvorfor? – Fordi det er akkurat den boken du trenger for å hjelpe deg i ditt daglige liv. Det er en liten bok, og den er så full av gode ting at mange vil lese den i ett strekk. Det er utvilsomt mange ting angående Den Hellige Ånd og dens oppdrag som denne boken kan lære deg» (General Conference Daily Bulletin, 16. februar 1899, s. 8, par. 43).
Det samme Bulletinet inneholder hennes egen beretning om hvordan hun fra tidlig barndom ble lært å bruke Bibelen: «Bibelen skal bruke alle andre bøker i verden. Vi skal ikke bruke andre bøker sammen med Bibelen; men vi skal la Bibelen bruke alle andre bøker. Det har å gjøre med hver eneste bok som noensinne er trykt; og hvis barnet blir riktig undervist, vil det bli lært hvordan det skal forholde seg til hver eneste linje som noensinne er skrevet, i samsvar med de prinsippene som her blir undervist, og ikke bare det, men alt annet» (General Conference Daily Bulletin, 20. februar 1899, s. 35, par. 17).
Døden (1900)
Mens hun deltok på et møte i Graysville, Tennessee, i januar 1900, fikk Henry influensa, som utviklet seg til lungebetennelse og pleuritt. Hun døde der 16. januar 1900, i en alder av seksti år. Begravelsen hennes ble holdt i Battle Creek Tabernacle, og hun ble begravet ved siden av foreldrene sine i Pecatonica, Illinois.
Ellen Whites manuskript av 28. februar 1900 – rapporten om hennes død sendt til Review and Herald: «Vi er blitt svært triste over nyheten om vår høyt elskede søster S. M. I. Henrys død. Jeg hadde håpet at vår søster kunne bli spart for å fortsette det arbeidet som Herren hadde reist henne opp og mirakuløst gjenopprettet henne til å utføre for Hans sak» (Letters and Manuscripts, bind 15, Manuskript 3, 1900, par. 1).
Arven
General Conference Bulletin av 7. april 1901 – atten måneder etter hennes død – beskrev den innflytelsen hennes arbeid allerede hadde hatt på WCTU som helhet: «Tidlig i 1900 ble det lagt omfattende planer for opplæringsarbeid blant medlemmene i W. C. T. U., på grunn av at søster Henrys endringsforslag vedrørende avdelingen for sabbatsholdning var til behandling i organisasjonen. Innsatsen medførte mange vanskeligheter og store utgifter, men vi fikk hjertelig støtte fra mange som var dypt interessert i det arbeidet som lå så nær hjertet til vår savnede søster Henry» (General Conference Bulletin, 7. april 1901, s. 110, par. 9).
Henrys datter Mary Henry Rossiter ga ut en biografi om sin mor – My Mother’s Life: The Evolution of a Recluse (Fleming H. Revell, 1900); hennes barnebarn Margaret Rossiter White-Thiele (som giftet seg med James Henry White, barnebarnet til Ellen G. White) skrev en mer utfyllende biografi, Whirlwind of the Lord: The Story of Mrs. S. M. I. Henry (Review and Herald, 1953). Hennes publiserte verk om adventismen inkluderer How the Sabbath Came to Me (1897), Studies in Home and Child Life (1898), The Abiding Spirit (1898) og A Woman-Ministry, or The Gospel in the Home (1899).