Sammendrag
Ferdinand Anthony Stahl, kalt Fernando i Latin-Amerika, var den første syvendedagsadventistiske misjonæren blant urbefolkningen i Andesfjellene og den øvre Amazonas. Sammen med sin kone Ana Christina Carlson Stahl (1870–1968) tjente han i tre uavbrutte tiår med misjonsarbeid — i Bolivia (1909–1911), blant aymaraene og quechuaene i høylandet ved Titicacasjøen i Peru (1911–1918), den peruanske hovedstaden og Titicacasjøen igjen (1920–1921), asháninka- og yánesha-folkene i regnskogen i det sentrale Peru (1921–1927) og Amazonas-bassenget ved Iquitos (1927–1939). Stahl ble født i Pentwater, Michigan, 3. januar 1874. Han var en tysk-amerikaner som mistet faren som spedbarn, flyktet fra en voldelig stefar da han var ti år gammel, møtte sin svenskfødte kone på en restaurant i Milwaukee, ble døpt i 1901 og utdannet ved Battle Creek Sanitarium. Han døde i Oroville, California, 30. november 1950, i en alder av 77 år.
Fra Pentwater til Battle Creek (1874–1909)
Ifølge Per Gluder Quispes artikkel i Encyclopedia of Seventh-day Adventists ble Ferdinand Stahl født i Pentwater, Michigan, 3. januar 1874, av tysk avstamning. Faren hans døde da han var åtte måneder gammel; stefaren hans mishandlet ham så grovt at han rømte til i en alder av ti år. Han møtte Ana Christina Carlson – født 22. november 1870 i Vexiar, Sverige, og utvandret til Minneapolis i 1886 – på en restaurant i Milwaukee hvor hun jobbet som servitør. De giftet seg 5. august 1894. Rundt 1900 begynte de med bibelstudier sammen med Emma Thompson Anderson (som da var utnevnt til Kina), fortsatte med James Campbell fra adventistkirken i Milwaukee og ble døpt av O. C. Godsmark i mars 1901. Ferdinand tok sykepleierutdanning i Madison, Wisconsin, og fullførte deretter misjonssykepleierutdanningen ved Battle Creek Sanitarium; paret drev senere en avdelingsklinikk til Battle Creek Sanitarium i Cleveland, Ohio, hvor Ana fullførte utdanningen sin og deres andre barn, Wallace, ble født.
Frivillig til «det vanskeligste stedet» (1909)
Ifølge ESDA skrev Stahl til Ellen White og ba om å bli sendt til «det vanskeligste stedet i verden» – med Madagaskar som førstevalg og «inka-indianerne i Sør-Amerika» som andrevalg. Ellen White ba ham delta på generalkonferansesamlingen i Washington, D.C. i 1909 (13. mai – 6. juni 1909). På den konferansen aksepterte ekteparet Stahl forslaget fra presidenten for den søramerikanske divisjonen, J. W. Westphal, om å reise til Bolivia, betalte selv for reisen og seilte 26. juni 1909 fra New York med sine to barn til havnen i Mollendo i Peru. Fra Mollendo reiste de videre med tog og dampbåt til Arequipa, Puno og La Paz – en reise på tjue dager.
Bolivia og aymaraene ved Titicacasjøen (1909–1918)
General Conference Bulletin fra 1913 beskriver øyeblikket da arbeidet hans krysset grensen fra Bolivia til Peru: «Et av de interessante trekkene ved vår union er arbeidet blant indianerne ved bredden av Titicacasjøen. På vei til den siste generalkonferansen fikk jeg anledning til å snakke med flere indianere som hadde begynt å holde sabbaten» (General Conference Bulletin, 29. mai 1913, s. 184, avsnitt 2).
Samme avsnitt beskriver den raske veksten: «På den tiden ble bror F. A. Stahl sendt for å arbeide i Bolivia. Men interessen blant indianerne og behovet for hjelp var så stort at han snart fant det hensiktsmessig å vie det meste av sin tid til dette arbeidet, og det har vokst raskt, slik at vi nå har en menighet på over seksti medlemmer, og mange andre holder sabbaten eller er dypt interessert. Dette er desto mer interessant fordi det praktisk talt er den første frukten av protestantisk innsats blant etterkommerne av indianerne i det berømte Inka-imperiet» (General Conference Bulletin, 29. mai 1913, s. 184, avsnitt 2).
Stahls egen hilsen fra feltet, sendt til samme sesjon i 1913: «Kjære brødre på konferansen, hilsener fra oss arbeidere i Bolivia, og velsignelser fra Herren til dere» (General Conference Bulletin, 27. mai 1913, s. 160, par. 6).
Forfølgelse og motstand
General Conference Bulletin fra 1913 beskriver den voldsomme motstanden arbeidet møtte: «Brødrene her er modige. Det finnes flere menigheter i Peru, og noen svært ivrige troende. Arbeidet blant indianerne i innlandet bl t blomstrende, og de kirkelige myndighetene begynner å bli urolige. Bare noen få dager før jeg kom til Lima, på min reise hit, hadde biskopen kommet med to hundre indianere for å angripe vår misjon ved Titicacasjøen. De gikk inn i kapellet vårt, tok ned verskortene fra veggen, tråkket på noen av våre indianske brødre og kastet andre i fengsel i åtte dager» (General Conference Bulletin, 1. juni 1913, s. 211, avsnitt 22).
I James R. Nix’ bok Passion, Purpose & Power beskrives både prisen for arbeidet og Stahls egen selvironiske humor: «Elder Fernando Stahl er den desidert mest kjente adventistmisjonæren i Peru. Religionsfrihet var da ukjent i Peru. Folk som tok imot adventistbudskapet ble forfulgt, slik også eldste Stahl selv ble» (Passion, Purpose & Power, s. 149, avsnitt 2).
Bulletins beskrivelse av hvordan den store høyden påvirket Stahls helse: «Broder Stahl har arbeidet i så stor høyde at lungene hans ser ut til å ha utvidet seg slik at de i alvorlig grad hindrer hjertets frie funksjon. Det er klart at noen andre må overta hans oppgaver en stund for å gi ham en pause» (General Conference Bulletin, 1. juni 1913, s. 212, avsnitt 1).
«Jeg er ikke redd for å dø» – Marie ved Titicacasjøen
Den mest berømte passasjen i Bulletin fra 1913 om Stahl-misjonen, fortalt fra et besøk J. W. Westphal gjorde til stasjonen ved Titicacasjøen forrige vinter, i samme avsnitt: «Broder Stahl fortalte oss om en ung indianerjente, Marie, som hadde vært trofast til stede på møtene, en lys, søt jente. Søster Stahl hadde håpet å utdanne henne til sykepleier og medarbeider. Plutselig sluttet Marie å komme. En sabbat gikk, så en til. Verken på sabbaten eller på hverdager kom hun til misjonen, på den ni mil lange reisen fra hjemmet sitt i landsbyen. Da dro bror og søster Stahl til landsbyen for å finne ut hva som hadde holdt Marie borte; for vennene hennes hadde hele tiden prøvd å overtale henne til ikke å komme. De fant henne i en liten hytte, døende av kopper. Hun klarte å kjenne dem igjen. Hun ønsket at de skulle synge en av salmene som ble sunget på misjonsstasjonen. Og så sang de i den lille hytta en av Guds rikes salmer, mens Marie med sine tørre og hovne lepper prøvde å synge med» (General Conference Bulletin, 2. juni 1913, s. 226, avsnitt 4).
Maries siste vitnesbyrd, i samme avsnitt: «Jeg er så glad for at dere kom til Peru. Jeg vet at jeg skal dø, men jeg er ikke redd for å dø. Før dere kom, ville jeg ha vært redd; nå er jeg ikke redd; for jeg vet at Jesus vil ta meg når han kommer» (General Conference Bulletin, 2. juni 1913, s. 226, avsnitt 4).
Brow Forest, Iquitos og Asháninka-folket (1921–1939)
Ifølge ESDA vendte Stahl-paret seg i juli 1921, etter en permisjon i 1918 og en kort tjenesteperiode i Lima i 1920–1921, mot Brow Forest i det sentrale Peru, hvor de grunnla misjonsstasjonen Metraro blant Asháninka- og Yánesha-folkene. Fra 1927 og utover var de pionerer i adventistarbeidet i det øvre Amazonas-bassenget og bosatte seg i Iquitos, hvor Ana åpnet et lite fødehjem som ble til den nåværende Clínica Adventista Ana Stahl. De fikk selskap av William Schaeffler, Henry og Barbara Westphal, Ricardo og Georgiana Hayde, samt nasjonale arbeidere som , Bernabé og Carmen Chávez, Juan Ramos, Rufino Pacho og dampbåten Auxiliadora. Sviktende helse tvang dem til å trekke seg tilbake til Paradise i California i 1939.
James R. Nix’ historie om bror Condori
Ifølge Nix’ bok Passion, Purpose & Power frembrakte arbeidet på nordsiden av Titicacasjøen et vitne hvis tålmodighet legemliggjorde adventistenes håp: «Omkring 1923 forkynte eldste Stahl på nordsiden av Titicacasjøen i Peru. Bror Condori, som tidligere hadde tillatt at en liten katolsk kirke ble bygget på hans eiendom, tok imot eldste Stahls budskap om rettferdighet ved tro og Kristi gjenkomst. Etter å ha omfavnet adventisttroen omgjorde han sin kirke til en syvendedagsadventistkirke. Kort tid etter ble steinkirken ødelagt, og bror Condori måtte flykte til den andre siden av innsjøen. Femten år senere var han fremdeles ikke i stand til å vende hjem – det var ganske enkelt ikke trygt for ham å gjøre det» (Passion, Purpose & Power, s. 150, avsnitt 2).
Død (1950) og arv
Ifølge ESDA var Stahl, etter et kort arbeid blant Klamath-indianerne i Nord-California i 1939–1940, pastor i en liten menighet nær hjemmet sitt i Oroville, California. Han døde 30. november 1950, 76 år gammel. Ana overlevde ham med 18 år og døde i Paradise, California, 5. oktober 1968, 97 år gammel.
I dag bærer Clínica Adventista Ana Stahl i Iquitos og Stahl Center for World Mission ved La Sierra University (åpnet i 1992) familienavnet; asháninkaene kjente ham i livet som él nos amaba – «han elsket oss» – tittelen som senere ble gitt til Alejandro Bullóns biografi om hans arbeid blant campaene.