Sammendrag
Joseph Bates var en sjøkaptein fra New England, en pioner innen avholdningsbevegelsen og en slaverimotstander som forlot havet for prekestolen, omfavnet det millerittiske adventbudskapet tidlig på 1840-tallet og – etter Den store skuffelsen – ble mannen gjennom hvem den syvendedags sabbaten kom inn i sabbatsadventismen. Han brukte formuen sin på å spre adventhåpet, risikerte livet ved å forkynne mot slaveriet på Marylands østkyst tidlig i 1844, og levde lenge nok til å se den lille sabbatsholdende gruppen i 1846 vokse til den organiserte Syvendedagsadventistkirken. Ellen White møtte ham første gang i New Bedford i 1846 og kalte ham «en sann kristen gentleman, høflig og vennlig» (Testimonies for the Church, bind 1, s. 79, par. 2).
Tidlig liv og sjøfart (1792–1807)
Bates skrev i sin selvbiografi: «Etter krigen giftet faren min seg og bosatte seg i Rochester, en naboby i Plymouth County, der jeg ble født 8. juli 1792. I begynnelsen av 1793 flyttet vi til New Bedford, omtrent sju mil unna, hvor min far startet en handelsvirksomhet» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 18, avsnitt 1). Familiens hjem lå på det som i dag er den østlige (Fairhaven) siden av elven: «Under krigen med England i 1812 ble byen New Bedford delt, og den østlige delen ble kalt Fairhaven. Dette har alltid vært mitt bosted, inntil jeg flyttet familien min til Michigan i mai 1858» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 18, avsnitt 2).
Dick skriver at den eldre Bates «hadde vært kaptein i uavhengighetskrigen og tjenestegjort i hele de syv årene av den lange kampen som var så full av motgang» (Founders of the Message, s. 105, avsnitt 1). Om sin egen barndom skrev Joseph Bates: «I skolegangen var mitt største ønske å bli sjømann» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 18, avsnitt 3). I juni 1807, da han var fjorten år gammel, seilte han fra New Bedford som dekksgutt på skipet Fanny, på vei til London med en last av hvete (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 18–19; refkoder AJB 18.4–AJB 19.3).
Ekteskap, fangenskap og omvendelse (1812–1828)
Bates var til sjøs da krigen i 1812 brøt ut. Skipet hans ble oppbrakt på vei hjem: «Det viste seg å være to danske kaperskip, som tok oss til fange og førte oss til København, hvor skipet og lasten til slutt ble konfiskert, i samsvar med Bonapartes dekret, på grunn av vår omgang med engelskmennene» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 33, par. 1). Senere ble han holdt fanget på «Crown Princen, tidligere et dansk skip med 74 kanoner, noen få mil nedenfor Chatham-verftet og 70 mil fra London» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 56, avsnitt 2) og holdt der til krigen var slutt.
Han vendte tilbake til Fairhaven og giftet seg 15. februar 1818 med Prudence Nye, «en svært tålmodig og trofast hustru, og en gudfryktig innflytelse på familien sin» (Lest We Forget, kap. 14, s. 32, ¶ 2). Seks uker senere var han tilbake på sjøen.
Vendepunktet i Bates’ åndelige liv inntraff under en reise i 1824, da Prudy, uten at han visste det, la et lite lommeutgave av Det nye testamente øverst i kofferten hans med romaner og kjærlighetsromaner. Da han strakte seg etter noe å lese, åpnet han i stedet Testamentet, fant et dikt på forsiden «som fanget hans oppmerksomhet, og hans lesing av romaner og kjærlighetsromaner opphørte fra det øyeblikket» (Lest We Forget, kap. 14, s. 32, ¶ 2). Hjemme igjen skrev han om den kristne kirken i Fairhaven, «som jeg hadde sluttet meg til» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 233, par. 1).
Bates hadde fortalt Prudy ved forlovelsen at han ville forlate sjøen så snart han hadde oppnådd en «kompetanse» – og da hun spurte om beløpet, svarte han: «Ti tusen dollar» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 231, par. 1). Da han trakk seg tilbake, hadde han gått forbi det: Spalding skriver at Bates «tjente sin beskjedne formue, tolv tusen dollar, og trakk seg tilbake» (Footprints of the Pioneers, s. 42, avsnitt 2). Reisen i 1828 var den siste: «Det var i 1828 at Joseph Bates, hjemvendt fra en reise til Sør-Amerika, forlot sjøen, tjueen år etter at han først seilte som dekksgutt» (Footprints of the Pioneers, s. 42, avsnitt 3).
Samfunnsreformator: Avhold og slaverimotstand (1827–1839)
Samme dag som Bates ble døpt i 1827, ba han presten som døpte ham om hjelp til å organisere et avholdsselskap. Da han ikke lyktes med ham, henvendte han seg til den kongregasjonalistiske pastoren og «de fremste mennene i stedet» – og den dagen ble «Fairhaven Temperance Society» organisert» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 205, avsnitt 2). Dick skriver at dette var «det som, så vidt han visste, var den første organisasjonen av denne typen i verden» (Founders of the Message, s. 121, par. 1).
Slaverispørsmålet nådde Bates litt senere. «Emnet var nytt for meg, da jeg hadde hatt svært liten kunnskap om det mens jeg seilte» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 232, avsnitt 4). Hans beslutning kom etter flere år med iakttakelse: «Jeg begynte da å føle viktigheten av å ta et klart standpunkt på de undertryktes side» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 236, avsnitt 1). Etter at hans avholdsarbeid allerede hadde kostet ham mange venner, resonerte han at han ikke kunne være en konsekvent kristen på undertrykkernes side, og konkluderte: «Derfor var mitt eneste alternativ å tale for slaven, og slik bestemte jeg meg» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 236, par. 1). Omtrent førti innbyggere i Fairhaven møttes og «organiserte Fairhaven Antislavery Society. Dette påkalte vreden fra en viss gruppe av våre naboer, som også innkalte til motmøter, der de vedtok resolusjoner som fordømte oss i svært skarpe ordelag» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 236, avsnitt 2). Bates la til: «Det ble ofte fremsatt trusler om at møtene våre ville bli avbrutt , osv., men heldigvis fikk vi lov til å fortsette» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 236, par. 2).
Bates støttet William Lloyd Garrison selv da en mobb i Boston nesten lynsjet ham i 1835. Han skrev at Garrison var «redaktør for en antislaveriavis kalt ‘The Liberator’, utgitt i Boston, Mass.», og at han «ble omtalt i mange av datidens (1835) tidsskrifter som en av de mest beryktede abolisjonistene» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 237, avsnitt 2). Da en pøbel i Boston grep Garrison, «forfulgte de ham til et snekkerverksted, hvor han hadde flyktet fra dem, og førte ham ut til den forsamlede folkemengden på gaten og la et rep rundt halsen hans for å gjøre slutt på livet hans» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 237, avsnitt 2).
Millerittbevegelsen (1839–1844)
Bates hørte William Miller for første gang i mars 1841, da Miller begynte en forelesningsserie i forsamlingshuset i Washington Street i Fairhaven. Bates minnes: «I mars 1841 begynte bror Miller en forelesningsserie i forsamlingshuset i Washington Street i Fairhaven, Massachusetts. Jeg tenkte at hvis han kunne overtales til å holde foredrag om Kristi gjenkomst for mine venner og naboer, ville jeg gjerne gi min plass i forsamlingshuset til andre, dersom huset skulle bli overfylt» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 253, avsnitt 2). Én forelesning fikk ham til å ombestemme seg: «Men etter å ha hørt hans første forelesning, følte jeg at jeg ikke kunne nektes privilegiet å høre hele forelesningsserien, for hans forkynnelse var dypt interessant og langt mer avansert enn hans skriftlige forelesninger» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 254, avsnitt 1).
Folkemengden var stille og henført: «Huset var så overfylt at en stor del ikke fikk plass, og likevel var alt stille og rolig som om natten» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 254, par. 2). Fra det tidspunktet var Bates en aktiv millerittisk forkynner: «Bates, en omvendt sjøkaptein, brukte formuen sin på å fremme det millerittiske budskapet» (Messenger of the Lord, s. 144, avsnitt 5).
Salg av eiendommen og misjonen i Maryland (1843–1844)
Froom skriver at «motstanden mot adventbudskapet fra medlemmer av hans Fairhaven Christian Church førte til at han trakk seg ut av menigheten. I 1843 solgte han huset sitt og det meste av sin øvrige eiendom, og gjorde seg klar til å dra dit det var behov for ham for å forkynne Kristi gjenkomst. Han følte en byrde for å dra ned til de slaveholdende statene i Sør, der andre foredragsholdere hadde blitt jaget bort av fiendtlige innbyggere» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 547, avsnitt 3).
Bates dro fra Fairhaven sammen med H. S. Gurney, «smed fra Fairhaven, Massachusetts» (Ellen White: Woman of Vision, s. 42, avsnitt 3) og en «syngende smed og predikantassistent» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 1021, avsnitt 2). Ruten førte dem gjennom Philadelphia, hvor de deltok i Millers overfylte møter, og videre til Maryland: «Vi nådde byen Annapolis i Maryland via Washington, og krysset Chesapeake-bukten over isen til den sentrale delen av Kent Island, hvor jeg hadde blitt kastet i land omtrent tjuesju vintre tidligere. På vertshuset fant vi folket samlet til bymøte. Forvalterne av to forsamlingshus som var til stede, var uvillige til å åpne dørene for oss, og antydet faren ved å forkynne læren om Kristi gjenkomst blant slavene» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 277, avsnitt 2).
Fra Kent Island gikk de tretti mil til Centerville: «Da vi forlot Kent Island, gikk vi langs østsiden av Chesapeake Bay, kalt Eastern Shore of Maryland, til fylkesbyen Centerville, omtrent tretti mil unna, hvor vi hadde sendt en invitasjon til å holde møter. Vi valgte å gå, slik at vi kunne få en bedre mulighet til å snakke med slavene og andre, og gi dem traktater som vi hadde med oss» (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 280, avsnitt 1). To år senere, etter Den store skuffelsen, satte Bates seg ned «med en eneste York-shilling, restene av formuen sin, i lommen» (Footprints of the Pioneers, s. 46, avsnitt 1) for å skrive traktaten som skulle bringe sabbatsbudskapet til James og Ellen White.
Embracing the Sabbath (1845)
Sabbaten på den syvende dagen hadde slått rot blant en liten adventistgruppe i New Hampshire. Froom skriver: «Metodisten Rachel Oakes begynte å holde sabbaten på den syvende dagen og sluttet seg til syvendedagsbaptistene. Deretter brakte hun sabbaten til Washington i New Hampshire, sentrum for en from adventistgruppe, hvor den ble akseptert av to prester. Den første var den metodistisk-adventistiske omreisende predikanten Frederick Wheeler, våren 1844. Han brakte den i sin tur i august samme år til den frivillige baptist-adventisten Thomas M. Preble» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 942, avsnitt 1).
Loughborough gjengir Bates’ reaksjon: «Elder Joseph Bates fra Fairhaven, Massachusetts, fikk dermed oppmerksomheten sin fanget, og han tok imot sabbaten i 1845» (The Great Second Advent Movement, s. 250, avsnitt 3). Året etter skrev Bates sin egen traktat: «Den 48 sider lange traktaten The Seventh Day Sabbath, A Perpetual Sign, ble utgitt i august 1846» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 956, avsnitt 3). Froom legger til den viktigste konsekvensen: «dette førte igjen til at James og Ellen White aksepterte sabbaten, og begge engasjerte seg deretter i å undervise adventistene om sabbaten» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 947, avsnitt 1).
«En sann kristen gentleman» — Bates og Ellen White
Ellen Whites egen beretning om møtet med Bates i 1846 setter tonen for alt hun noensinne skrev om ham:
Under et besøk i New Bedford, Massachusetts, i 1846 ble jeg kjent med eldste Joseph Bates. Han hadde tidlig omfavnet adventtroen og var en aktiv arbeider for saken. Jeg opplevde ham som en ekte kristen gentleman, høflig og vennlig.
(Life Sketches of Ellen G. White, s. 95, avsnitt 1)
Hun forkynte for første gang i hans nærvær kort tid etter, og hans reaksjon er bevart i hennes vitnesbyrd. Bates, som sa åpent: «Jeg er en tvilende Thomas. Jeg tror ikke på syner. Men hvis jeg kunne tro at det vitnesbyrdet søsteren har fortalt i kveld virkelig var Guds stemme til oss, ville jeg være den lykkeligste mannen i live» (Testimonies for the Church, bind 1, s. 79, par. 2). Hans skepsis ga etter på en konferanse i Topsham, Maine, kort tid etter, da hun fikk et syn om andre verdener: «Etter at jeg kom ut av synet, fortalte jeg hva jeg hadde sett. Eldste B. spurte da om jeg hadde studert astronomi. Jeg sa til ham at jeg ikke kunne huske å ha sett på en stjernekart noen gang» (Testimonies for the Church, bind 1, s. 79, avsnitt 3).
Bates var den første som publiserte hennes syner: Nichol skriver: «Joseph Bates var den første som publiserte dette synet, som han ga ut på et enkelt ark papir, kalt et løpeseddel» (Ellen G. White and Her Critics, s. 291, avsnitt 4). Broadsiden, «Til den lille rest som er spredt rundt omkring», kom ut «6. april 1846» (Messenger of the Lord, s. 557, par. 2).
På sabbatskonferansen som ble holdt i «Albert Belden’s hus, i Rocky Hill, Conn., med start 20. april 1848» (The Great Second Advent Movement, s. 224, avsnitt 3), var Bates den viktigste utleggeren av budene, slik Ellen White husker: «Konferansen ble holdt i Rocky Hill, i det store, uferdige rommet i bror Belden’s hus. Brødrene kom inn til vi var omtrent femti; men disse var ikke alle fullt ut i sannheten. Møtet vårt var interessant. Bror Bates presenterte budene i et klart lys, og deres betydning ble understreket av kraftige vitnesbyrd» (Testimonies for the Church, bind 1, s. 85, par. 1).
Helsereform og de siste årene (1858–1872)
Bates forutså med flere år de helsereformprinsippene som Adventistkirken senere skulle vedta: «Mr. Bates var den første lederen som tok i bruk helsereformen. I en tid da noen av de tjenende brødrene hadde svinekjøtt i kjelleren, eller mottok skinker for sine tjenester som evangeliepredikanter, hadde Joseph Bates sluttet å spise kjøttmat, smør, fett, ost, paier og rike kaker. Det taler til Mr. Bates’ fordel at selv om han trodde fast på denne reformen, påtvang han ikke sine ideer på sine brødre, men i harmoniens interesse lot han hver mann følge sin egen overbevisning i saken» (Founders of the Message, s. 148, avsnitt 2).
I mai 1858 flyttet han familien fra Fairhaven til Michigan (The Autobiography of Elder Joseph Bates, s. 18, avsnitt 2) og fortsatte å forkynne inn i sitt åttende år. Dick beskriver hans død: «Han døde i sitt åttende år den 19. mars 1872 i Battle Creek. Selv om han i sine siste timer led smerter som få mennesker gjennomgår, viste han gjennom det hele på en markant måte overlegenheten av en tro på Kristus over kroppslige lidelser og vissheten om døden i nær fremtid» (Founders of the Message, s. 151, avsnitt 2). Han ble begravet ved siden av Prudence i Monterey.