Sammendrag
George Storrs var en metodistisk predikant fra New Hampshire som etter hvert ble en ledende foredragsholder mot slaveriet, en millerittisk adventist og den mest innflytelsesrike stemmen i de tidlige adventistkretsene for læren om betinget udødelighet. Hans Six Sermons against the “endless-torture” view of hell ble spredt i titusenvis av eksemplarer på begynnelsen av 1840-tallet og formet den holdningen som til slutt ble vedtatt av Syvendedagsadventistkirken. Han forkynte adventen sammen med Miller og Himes, skrev den berømte «Flat Rock»-allegorien fra oktober 1844, og etter Den store skuffelsen fortsatte han å gi ut Bible Examiner frem til sin død i 1879.
Tidlig liv og omvendelse (1796–1815)
De innledende linjene i Storrs’ egen Six Sermons sier det klart: «GEORGE STORRS, som er gjenstand for de følgende bemerkningene, ble født i Lebanon, N. H., 13. desember 1796. Han var den yngste av åtte barn. Hans far, oberst Constant Storrs, var opprinnelig fra Mansfield, Connecticut, og var en flittig mekaniker som en tid tjenestegjorde i den amerikanske revolusjonen som hjulmaker. Etter revolusjonskrigen giftet han seg med Lucinda Howe, som var halvsøster til avdøde Richard Salter Storrs, som i mange år var prest i Longmeadow, Massachusetts.» (Six Sermons, s. 5, avsnitt 2). Det samme avsnittet legger til at foreldrene «flyttet til New Hampshire – som den gang var et øde landområde – og bosatte seg i Lebanon ved Connecticut River; og gjennom flid og sparsommelighet ble de det man i de dager kalte en velstående bonde» (Six Sermons, s. 5, avsnitt 2).
Storrs’ mor satte den åndelige tonen for hans barndom. Samlingen Lest We Forget fra Adventist Pioneer Library forteller: «Uopphørlig innprentet hun barna sine at hvis de søkte Herren, ville Han la seg finne av dem. Slik from innsats gikk ikke tapt på George» (Lest We Forget, kap. 19, s. 42, ¶ 2). LWF kapittel 22 sporer guttens langsomme omvendelse til troen: «Som barn var han redd for Gud og følte seg fremmedgjort fra kristendommen på grunn av prekenene han hørte om de ugudeliges evige pine i helvete. I en alder av 17 begynte han bevisst å søke å kjenne Guds godhet» (Lest We Forget, kap. 22, s. 47, ¶ 3).
Metodistprest og abolitionist (1818–1840)
Storrs giftet seg, ble enkemann og giftet seg på nytt i løpet av syv år. I *Six Sermons* står det: «Mens hans kone var syk, ble han overtalt til å høre en metodistprest forkynne for første gang siden han hadde begynt å interessere seg for religiøse spørsmål. Han inviterte denne presten hjem til seg, og også en annen fra samme trossamfunn. Deres besøk ble en kilde til trøst for både ham og hans kone. Fra da av eksisterte det et nært forhold mellom ham og metodistene; og rundt tidspunktet for konas død sluttet han seg til den kirken, og kort tid etter begynte han sitt arbeid som evangeliepredikant. Han ble medlem av den metodistiske « Traveling Connection» i 1825, da han var tjueni år gammel» (Six Sermons, s. 8, avsnitt 5). Samme avsnitt nevner det andre ekteskapet: «Samme år inngikk han sitt andre ekteskap med en datter av oberst Thomas Waterman fra Lebanon, New Hampshire. Hans svigerfar var det første barnet som noensinne ble født i Lebanon» (Six Sermons, s. 8, avsnitt 5).
Slaverispørsmålet kom til å dominere hans forkynnelse. Lest We Forget beskriver den kostbare vendingen: «Slaveri var hovedtemaet i Storrs’ forkynnelse. Dette var ikke en lære som ble godkjent av den lokale biskopen, som gjorde alt i sin makt for å undertrykke all diskusjon om emnet» (Lest We Forget, kap. 22, s. 47, ¶ 4). Krisen kom i 1835: «George Storrs, den metodistiske presten som ble arrestert mens han ba, etter å ha bedt om velsignelse over slavene i en kirke i New Hampshire. Året var 1835» (Lest We Forget, kap. 22, s. 47, ¶ 2). LWF plasserer det endelige bruddet i 1840: «Han forlot metodistkirken i 1840» (Lest We Forget, kap. 22, s. 47, ¶ 5).
Betinget udødelighed (1837–1842)
Den mest betydningsfulle lesningen i Storrs’ liv skjedde på et langsomt tog. Six Sermons forteller: «I 1837 – tre år før han trakk seg ut av M. E. Church – ble hans sinn for første gang ledet til å overveie temaet om de ugudelige menneskers endelige skjebne som muligens en fullstendig utslettelse av eksistensen og ikke en endeløs bevaring i synd og lidelse. – Dette skjedde gjennom en liten anonym pamflett som, slik han fikk vite, var utgitt av Henry Grew fra Philadelphia. Han leste den for å fordrive tiden mens han reiste fra Boston til New York» (Six Sermons, s. 9, avsnitt 2). Storrs legger til: «Det var merkelig for ham at et så overbevisende og bibelsk argument kunne fremføres til forsvar for en lære som han alltid hadde ansett som uverdig en seriøs vurdering; for han hadde aldri tvilt på at mennesket besatt en udødelig sjel» (Six Sermons, s. 9, avsnitt 2).
Etter flere år med videre studier publiserte han verket som skulle gjøre navnet hans kjent i hele den engelsktalende verden. Loughborough oppsummerer påstandene i boken: «Kort tid etter at denne kom ut, ser vi at adventistene fikk innsikt i spørsmålet om fremtidig straff, slik det ble fremstilt i pamfletten Six Sermons, av George Storrs, som tok standpunktet at mennesket av natur er dødelig; at de døde er bevisstløse mellom døden og oppstandelsen; at den endelige straffen for de ugudelige vil være fullstendig utslettelse; og at udødelighet er en gave fra Gud, som kun kan mottas ved tro på vår Herre Jesus Kristus» (The Great Second Advent Movement, s. 179, avsnitt 1). Frooms Conditionalist Faith forteller at de tidlige syvendedagsadventistene og første-dags-adventistene «fikk sine betingelseslære-synspunkter hovedsakelig fra George Storrs’ klare og logiske skrifter om dette emnet» (Conditionalist Faith, bind 2, s. 308, avsnitt 1).
Adventistårene (1842–1844)
Storrs flyttet med familien til Albany i New York i august 1841 og samlet en liten menighet rundt en trosbekjennelse på én setning. Han selv minnes: «I motsetning til denne forventningen fikk han kort tid etter en invitasjon til å besøke Albany, N.Y., noe han gjorde; og etter å ha forkynt i den byen i tre sabbater bestemte han seg for å flytte familien dit i august 1841. Der tjente han en liten menighet, som samlet seg på prinsippet om «Å ta imot hverandre slik Kristus hadde tatt imot dem.»» (Six Sermons, s. 11, avsnitt 2). LWF gjengir arbeidsmottoet: «Han tok imot dette kallet og tok som sitt ledende prinsipp: «Bibelen som eneste trosbekjennelse – kristen karakter som eneste prøve»» (Lest We Forget, kap. 22, s. 48, avsnitt 7).
Det var i Albany at Storrs møtte det millerittiske budskapet. Six Sermons forteller: «Noen uker etter at «Six Sermons» først ble utgitt, i Albany, fikk Mr. Storrs besøk av en mann som forkynte Wm. Millers synspunkter om den andre advent. Han ga ham tilgang til «House of Prayer» for å presentere disse synspunktene. Siden oppmerksomheten var stor, og temaet så viktig, hvis det var sant, ble det avtalt at han kunne gjenta forelesningsserien i deres gudstjenestelokale, og Mr. Storrs ble delvis overbevist om riktigheten av de fremførte synspunktene; så mye at han anmodet om tjenestene til avdøde Charles Fitch, tidligere en kongregasjonalistisk prest» (Six Sermons, s. 13, avsnitt 1). Loughboroughs senere sammendrag plasserte Storrs helt i front av bevegelsen: «Hans skrifter utøvde en mektig innflytelse ved å bevege folket til en større innvielse av seg selv og sine eiendeler til arbeidet; dette var særlig tilfelle i de siste ukene av de to tusen tre hundre dagene» (The Great Second Advent Movement, s. 125, par. 2).
Da Signs of the Times «gikk hardt ut» mot en medpredikant som også var tilhenger av betinget frelse, følte Storrs seg forpliktet til å handle. Han skrev: «Følgelig reviderte han i desember 1842, under en dyp overbevisning om at Gud kalte ham til det, Six Sermons, og ga ut et opplag på fem tusen i avisform» (Six Sermons, s. 13, avsnitt 2). Den påfølgende våren tok han trykkpressen med seg nordover og vestover: «Våren 1843 ble han invitert til Philadelphia for å preke om advent, og tusenvis kom for å høre ham» og «fikk de seks prekenene stereotypt trykt i kvartformat og trykket to tusen eksemplarer» (Six Sermons, s. 14, avsnitt 1). Høsten 1843 reiste han vestover: «Høsten 1843 dro han til Cincinnati i Ohio og tilbrakte flere måneder der. Også der og i Indiana ble rundt fem- eller seks tusen eksemplarer av Sermons spredt» (Six Sermons, s. 14, avsnitt 2).
Brosjyren provoserte de ledende millerittene. Froom skriver at «Litch var så opprørt over saken at han gikk så langt som å gi ut en liten avis mot den, kalt Anti-Annihilationist» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 807, avsnitt 4). LWF legger til Millers egen publiserte ansvarsfraskrivelse: «William Miller motsatte seg denne læren og skrev i Midnight Cry av 23. mai 1844: «Jeg forakter enhver forbindelse, fellesskap eller sympati med bror Storrs’ syn på mellomtilstanden og de ugudeliges ende»» (Lest We Forget, kap. 22, s. 49, ¶ 11).
I de hektiske ukene før 22. oktober 1844 publiserte Storrs i *Midnight Cry* lignelsen som skulle bli hans mest berømte skrift. Loughborough gjengir rammen slik: «I Midnight Cry av 10. oktober 1844 sto følgende, skrevet av George Storrs, under overskriften «The Finale», men kalt «Storrs’ Flat Rock» av adventistene» (The Great Second Advent Movement, s. 163, avsnitt 1). Selve allegorien åpnet slik: «Jeg kan ikke bedre illustrere hva jeg mener enn å forestille meg en stor flat stein midt i havet. En strålende og mektig prins gir et løfte om at han på et bestemt tidspunkt vil sende en praktfull dampbåt for å frakte alle personer han finner der, med det beviset på at de fullt ut trodde på hans ord, til et strålende land» (The Great Second Advent Movement, s. 163, par. 3). De samme Philadelphia-ukene førte også til en mer kostbar episode: en millerittisk entusiast ved navn dr. C. R. Gorgas overbeviste Storrs om at Kristus ville komme tilbake klokka tre om morgenen den 22. oktober – en overbevisning Storrs lot trykke som et Midnight Cry Extra, noe som førte til at de etablerte redaktørene grep inn og stoppet trykkpressen neste morgen. Froom henviser til den varige effekten: «Fanatismen til John Stark Weather og episoden med Dr. C. R. Gorgas førte til den negative holdningen og tiltakene mot all «spesiell opplysning» som ble vedtatt av Adventistenes felleskonferanse i Albany, New York, i mai 1845» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 984, avsnitt 2).
Etter skuffelsen (1844–1879)
Storrs overlevde 22. oktober med sin tro på adventen intakt, og han gjenopptok sin journalistiske virksomhet. Loughborough beskriver grunnleggelsen av avisen som skulle formidle hans synspunkter resten av livet: «Geo. Storrs startet et månedlig tidsskrift med tittelen The Bible Examiner» (The Great Second Advent Movement, s. 556, avsnitt 1). LWF oppsummerer Storrs’ avstand til resten av den sabbatsorienterte adventistbevegelsen som vokste frem i det neste tiåret: «Storrs ga ut et blad kalt The Bible Examiner fra 1843 til han døde i 1879. Storrs ble skuffet da Jesus ikke kom tilbake 22. oktober 1844. Storrs aksepterte ikke helligdomsbudskapet eller budskapet om den syvende dagssabbaten, men fortsatte å tro på Bibelens sannhet om de dødes tilstand» (Lest We Forget, kap. 22, s. 49, ¶ 12).
De første-dags adventistgruppene som splittet seg ut av bevegelsen etter 1844, organiserte seg, til tross for Storrs’ motstand mot «trosbekjennelser» i enhver form. Damsteegt skisserer scenen for Albany-konferansen i 1845 som innledet den lange prosessen: «Albany-konferansen lyktes ikke særlig godt med å forene de troende» (Foundations of the SDA Message and Mission, s. 114, avsnitt 1). Til slutt ble Storrs grunnlegger og president for Life and Advent Union (stiftet i 1863).
Død og arv (1879)
Storrs døde 83 år gammel den 28. desember 1879 og ble begravet på Woodlawn Cemetery i Bronx – fakta hentet fra den biografiske skissen i Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Jonathan Gomide, «Storrs, George (1796–1879)», arkivert på ).
Loughboroughs vurdering av Storrs’ plass i adventisthistorien er både generøs og teologisk. Storrs var «før sin omvendelse til adventlæren en fremtredende vekkelsesforkynner», og «etter skuffelsen brakte han adventistenes oppmerksomhet på de dødes tilstand og fremtidig straff» (The Great Second Advent Movement, s. 125, avsnitt 2). Den doktrinære holdningen han ga ut på egen bekostning – at de døde er bevisstløse, at udødelighet er en gave, at de ugudelige ikke vil lide endeløs pine – ble en av de læresetningene som kjennetegnet syvendedagsadventismen da den formelt ble organisert i 1863.