Sammendrag
Samuel S. Snow var en tidligere skeptiker født i Connecticut som, etter sin omvendelse gjennom lesning av William Millers foredrag, ble den millerittiske predikanten som i august 1844 fastsatte 22. oktober som datoen for Kristi gjenkomst. Hans utleggelse – noen ganger kalt «det sanne midnattsropet» eller «syv-månedersbudskapet» – var gnisten som forvandlet den avkjølende millerittbevegelsen i 1844 til en bevegelse preget av intens og disiplinert forventning i de siste ukene.
Opprinnelsen til syv-månedersbudskapet (1843–1844)
Froom beskriver kronologien i Snows voksende overbevisning. Fra en artikkel 16. februar 1843 og gjennom hele 1844 «understreket Samuel S. Snow den jødiske syvende høstmåneden, Tishri, som den sanne avslutningen på den profetiske 2300-årsperioden, med begynnelsen datert til høsten 457 f.Kr.» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 799, avsnitt 1).
Loughborough gjengir beregningen som fastslo dagen. Snow argumenterte for at siden perioden var 2300 hele år og dekretet om å gjenoppbygge Jerusalem ble utstedt i den syvende måneden i 457 f.Kr., ville perioden avsluttes i den syvende måneden i 1844: «Siden tiden for synet var to tusen tre hundre hele år, ville det kreve hele 457 og hele 1843 for å utgjøre to tusen tre hundre, og hvis dekretet ikke ble utstedt før den syvende måneden i 457 f.Kr., ble det lært at perioden ikke ville slutte før den syvende måneden i 1844. Siden feiringen av den tiende dagen i den syvende måneden syntes å være den begivenheten som markerte begynnelsen på perioden, ble det således endelig vist at på den tiende dagen i den syvende måneden (jødisk tid), 22. oktober 1844, ville de to tusen tre hundre dagene ta slutt, og tiden være inne for at helligdommen skulle renses» (The Great Second Advent Movement, s. 160, par. 6).
Exeter Camp Meeting (august 1844)
Froom beskriver øyeblikket da Snows budskap nådde leirmøtet i Exeter, New Hampshire. Bates holdt preken da Snow ankom: «Bates var en av de viktigste lederne på leirmøtet i Exeter (New Hampshire) i august 1844, da det «sanne midnattsropet» først ble presentert. Bates var tilfeldigvis den utvalgte forkynneren for den morgenens gudstjeneste på leiren. Han formante tilhørerne til å være trofaste og forsikret dem rolig om at Gud bare satte dem på prøve, at de befant seg i ventetiden, og lignende tanker, da Samuel S. Snow red inn på leiren til hest. Snow satte seg ved siden av sin søster, fru John Couch, og gjentok sin overbevisning om at Kristus ville komme på den fastsatte tiden» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 549, avsnitt 1).
Froom beskriver den avmålt reaksjonen fra de fraværende lederne: «Snows fremstilling, som ble mottatt med stor begeistring av leiren, møtte i første omgang en markant tilbakeholdenhet fra de fremtredende lederne som ikke var til stede i leiren. (Det bør nevnes at både Miller og Himes befant seg i Ohio på dette tidspunktet, og var bekymret over denne nyheten der østpå.) Den samme avmålt holdningen gjaldt de ledende adventistiske tidsskriftene, som de kontrollerte. Likevel spredte budskapet om den «syvende måneden» seg med tilsynelatende uimotståelig kraft. En etter en sluttet de fremtredende lederne seg til det voksende koret» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 803, avsnitt 2).
James White, som snart skulle gifte seg med Ellen Harmon, minnes den samme virkningen på de troende i Maine: «Da jeg kom tilbake fra leirmøtet i Exeter, besøkte jeg adventistmenigheten i Poland, Maine, og deltok på leirmøter i Litchfield og Orrington. På disse to leirmøtene ble pastorer og menighet gjennomsyret av ånden i budskapet om den syvende måneden. Bevisene det var basert på virket avgjørende, og en nesten uimotståelig kraft fulgte det; og fruktene av dette budskapet var overalt like fremragende» (Life Incidents, s. 166, avsnitt 1).
Froom legger til responsen i New Bedford: «Bates vendte tilbake til New Bedford og deltok snart på et adventistmøte der Hutchinson, redaktør av Montreal Voice of Elijah, prekte. Men Hutchinson ble forvirret og sa: «Jeg kan ikke fortsette.» Macomber virket også ute av stand til å forklare budskapet som var blitt gitt i Exeter. Så Bates, som nettopp var kommet tilbake fra Exeter, presenterte det nye lyset med frihet og kraft. Faktisk ble han bedt om å gjenta det på ettermiddagen og på andre raskt arrangerte møter» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 814, avsnitt 3).
Rammen («den tiende dagen i den syvende måneden»)
Loughborough beskriver den videre virkningen gjennom sommeren 1844: «Omtrent midt i juli begynte Guds velsignelse ved å vinne tilbake frafalne å følge forkynnelsen av tiden, og de som omfavnet en av de nevnte oppfatningene, viste en markant forandring i sin oppførsel og en plutselig oppvåkning fra søvnen, slik det var forutsagt. ’Ved midnatt hørtes et rop: Se, brudgommen kommer; gå ut og møt ham. Da reiste alle jomfruene seg og trimmet sine lamper.’ Fra juli var disse bevegelsene i forskjellige deler av New England, og adskilte seg fra hverandre; men de var alle ledsaget av Guds velsignelse ved å vinne tilbake mange hvis lamper hadde» (The Great Second Advent Movement, s. 159, par. 1).
Døden (1890)
Snows liv etter 22. oktober 1844 tok en annen retning enn den sabbatsorienterte adventistbevegelsen som oppstod som følge av skuffelsen. Overskriften til kapittel 57 i Lest We Forget angir hans levetid som «1806–1870» (Lest We Forget, kap. 57 («SAMUEL S. SNOW»), s. 111, ¶ 1) — selv om denne datoen strider mot de fleste andre opptegnelser, som plasserer hans død i Brooklyn i slutten av juli 1890. Hans avgjørende rolle i syv-månedersbudskapet fra august 1844 forblir hans mest varige bidrag til adventisthistorien.