Sammendrag
William Ellis Foy var en svart prest i Free Will Baptist-kirken, som syvendedagsadventistene anser som den første av tre personer som mottok profetiske syner i den millerittiske perioden, etterfulgt av Hazen Foss og Ellen G. Harmon. Foy mottok to syner i Boston tidlig i 1842 – den første 18. januar i Twelfth Baptist Church, den andre 4. februar i African Methodist Episcopal Church på May Street – og et tredje syn i 1844 nær slutten av den profetiske perioden på 2300 dager. Han reiste rundt og holdt foredrag om sine visjoner i perioden 1842–1845, og trakk store folkemengder i Massachusetts og Maine. Ellen Harmon, som da var tenåring, hørte ham forelese i Beethoven Hall i Portland, Maine, og møtte ham senere i Cape Elizabeth etter at hans tjeneste hadde begynt å avta. Foy fortsatte å være pastor og forkynne som Free Will Baptist (og senere som uavhengig prest) frem til sin død i 1893 på Plantation No. 7, nær Sullivan i Maine.
Tidlig liv og omvendelse (1818–1841)
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Benjamin Baker) ble William Ellis Foy født rundt 1818 i Kennebec County, Maine, av et fritt svart bondeekteskap, Joseph og Elizabeth (Betsey) Foy. Familien flyttet senere til nærliggende Palermo, Maine, og rundt 1837 giftet William seg med Ann (pikenavn ukjent). I 1840 flyttet Foy og hans kone til Boston, hvor de bosatte seg på nordsiden av Beacon Hill – på den tiden et av sentrene for det svarte kirkelivet i USA – slik at William kunne fortsette sin prestetrening. Ifølge hans eget vitnesbyrd ble Foy døpt inn i Free Will Baptist-troen tre måneder etter sin omvendelse i 1835, under forkynnelsen av eldste Silas Curtis ved Augusta Free Will Baptist Church i Maine.
Foys egen pamflett fra 1845, The Christian Experience of William E. Foy, gjengir et medlemssertifikat signert av kirkesekretæren: «Dette bekrefter at bror Wm. E. Foy er et ordinært medlem av den første Freewill Baptist Church i Augusta, med god anseelse. Og som sådan anbefaler vi ham til fellesskapet med Guds folk, av alle navn, uansett hvor han måtte møte dem» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 23, avsnitt 10).
Den første visjonen (18. januar 1842)
Foys første syn fant sted kvelden den 18. januar 1842 i Twelfth Baptist Church på Beacon Hill. Ti vitner undertegnet et vitnesbyrd, gjengitt i Christian Experience: «Vi, undertegnede, innbyggere i Boston, var vitner til de tilsynelatende livløse tilstandene som vår bror, Wm. Ellis Foy, ble kastet inn i av en ukjent årsak, den 18. januar 1842, da han lå i to og en halv time; og igjen den 4. februar, da han lå i tolv og en halv time, hvor han hver gang vitner om at han opplevde ekstraordinære syn fra den andre verden.» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 23, avsnitt 6). Deretter fulgte en legeerklæring. Kildeteksten lyder: «Dr. Henry Cummings vitner» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 23, avsnitt 7), og Cummings’ egne ord, nedtegnet i samme avsnitt, er: «Jeg var til stede hos vår bror da han hadde sine syner. Jeg undersøkte ham, men kunne ikke finne noen tegn til liv, bortsett fra rundt hjertet hans.» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 23, avsnitt 7).
Ann Foys vitnesbyrd om ektemannens tilbakekomst er nedtegnet i samme pamflett (hvis omslag har påskriften «Ann Foy vitner»): «Det første tegn på liv jeg så hos ham, var at han løftet sin høyre hånd. Han reiste seg deretter opp på kne og ga tegn på at han ønsket vann, som han fikk. Han dyppet hånden i det og fuktet pannen, og talen kom umiddelbart tilbake til ham.» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 23, avsnitt 8).
Det andre synet (4. februar 1842) og begynnelsen på den offentlige tjenesten
Foys andre syn fant sted 4. februar 1842 i African Methodist Episcopal Church på May Street. Foys egen beretning bevarer øyeblikket: «Mot slutten av kvelden, da det var fullt av folk i kirken, ga jeg plassen min til en venn som hadde stått oppreist hele kvelden. Mens jeg sto der, begynte jeg å reflektere over min ulydighet; og mens jeg var opptatt av dette, hørte jeg plutselig en stemme, som det var, i ånden, som talte til meg. Jeg falt umiddelbart til gulvet og visste ingenting om denne kroppen før tolv og en halv time hadde gått, slik jeg senere ble informert om» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 16, avsnitt 1).
I dette andre synet fikk Foy i oppdrag å dele det som var blitt vist ham. Han gjengir engelens oppdrag: «Din ånd må vende tilbake til den andre verden, og du må åpenbare de tingene du har sett, og også advare dine medskapninger om å flykte fra den kommende vrede.» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 20, avsnitt 1). Og hans eget svar, i samme avsnitt: «Jeg skal gå» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 20, avsnitt 1).
Foys motvilje mot å begynne å holde foredrag – og årsaken til denne motviljen – er nedtegnet med hans egne ord: «Til tross for min veileders befaling og mitt høytidelige løfte om å forkynne disse tingene for verden, var jeg i begynnelsen svært uvillig til å gjøre det, og det gikk tre dager før jeg avslørte dem offentlig.» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 21, avsnitt 1). Han fortsetter: «Budskapet var så annerledes – og måten befalingen ble gitt på, så annerledes enn noe jeg noensinne hadde hørt om, og vel vitende om fordommer blant folket mot dem av min hudfarge, ble det svært vanskelig.» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 21, avsnitt 2).
Han ble til slutt overbevist. «Den 6. februar besøkte pastoren i Broomfield St. Church meg og ba meg om å fortelle om mine syner i hans gudshus. Flere medlemmer av den kirken var til stede og var ivrige etter at jeg skulle etterkomme forespørselen. Jeg samtykket, og avtalen ble gjort for meg etter middagstid.» (The Christian Experience of William E. Foy, s. 21, avsnitt 4).
Foredragsturné (1842–1845)
Loughborough gir i The Great Second Advent Movement en oversikt over Foys bakgrunn i Boston og synene fra 18. januar og 4. februar: «I 1842 bodde det i Boston, Massachusetts, en velutdannet mann ved navn William Foy, som var en veltalende taler. Han var baptist, men forberedte seg på å bli ordinert som episkopalsk prest. Herren ga ham nådige to syner i året 1842, det ene den 18. januar, det andre den 4. februar. Disse synene bar tydelige tegn på å være ekte manifestasjoner av Guds Ånd. Han ble invitert fra sted til sted for å tale fra prekestolene, ikke bare av episkopale, men også av baptister og andre trossamfunn. Når han talte, bar han alltid prestekjolen, slik prestene i den kirken bærer den under gudstjenestene» (The Great Second Advent Movement, s. 145, avsnitt 4).
Loughborough beskriver innholdet og virkningen av Foys forkynnelse: «Mr. Foys syner handlet om Kristi nært forestående gjenkomst, Guds folks reise til den himmelske by, den nye jorden og herlighetene i den frelste tilstand. Han hadde et godt språk og en fin beskrivende evne, og skapte oppsikt uansett hvor han kom. På invitasjon reiste han fra by til by for å fortelle om de vidunderlige tingene han hadde sett; og for å få plass til de store folkemengdene som samlet seg for å høre ham, ble det sikret store saler, hvor han fortalte tusenvis hva han hadde fått vist av den himmelske verden, det nye Jerusalems u e skjønnhet og de englefulle hærskaren. Når han dvelte ved Kristi ømme, barmhjertige kjærlighet til stakkars syndere, formante han de uomvendte til å søke Gud, og mange svarte på hans ømme bønner» (The Great Second Advent Movement, s. 146, par. 1).
Den tredje visjonen (1844) og slutten på offentlige taler
Loughborough beskriver det tredje synet, som Foy ikke klarte å tolke i 1844: «Hans arbeid fortsatte fram til året 1844, nær slutten av de 2300 dagene. Da ble han velsignet med en ny åpenbaring fra Den Hellige Ånd – et tredje syn, som han ikke forstod. I dette ble han vist veien for Guds folk inn til den himmelske byen. Han så en stor plattform, eller et trinn, hvor mengder av mennesker samlet seg.» (The Great Second Advent Movement, s. 146, avsnitt 2). Loughborough fortsetter i samme avsnitt: «Deretter så han folket stige opp til et andre trinn, eller en plattform, og noen der falt også gjennom plattformen og ut av syne. Til slutt dukket det opp en tredje plattform, som strakte seg helt til portene til den hellige byen. En stor skare samlet seg sammen med dem som hadde kommet frem til denne plattformen.» (The Great Second Advent Movement, s. 146, par. 2).
Loughborough forklarer i samme avsnitt hvorfor visjonen ble uforståelig for Foy: «Da han forventet at Herren Jesus skulle komme om meget kort tid, klarte han ikke å erkjenne det faktum at et tredje budskap skulle følge det første og det andre budskapet i Åpenbaringen 14. Følgelig var visjonen uforklarlig for ham, og han sluttet å tale offentlig.» (The Great Second Advent Movement, s. 146, avsnitt 2).
Loughborough gir den samme oversikten i den tidligere boken Heavenly Visions, or Helpful Visions and Inspirations: «Broder Foys arbeid fortsatte frem til året 1844, nær slutten av de tjuetrehundre dagene. Da ble han velsignet med en ny åpenbaring fra Den Hellige Ånd – et tredje syn ble gitt – et syn han ikke forstod. I denne ble han vist veien for Guds folk gjennom til den himmelske byen. Han så en stor plattform, hvorpå mengder av mennesker samlet seg.» (Heavenly Visions, s. 27, par. 5).
Ellen Harmon hører Foy i Beethoven Hall (Portland, Maine)
Ellen Harmon (senere Ellen White), da tenåring i Portland, Maine, deltok på en av Foys foredrag i Beethoven Hall og husket møtet seksti år senere i sitt intervju med Dores E. Robinson 13. august 1906 (Manuskript 131, 1906; publisert i Manuscript Releases, bind 17, s. 95–97).
På spørsmål om hun hadde vært til stede på forelesningene, svarte hun: «Han kom for å holde den rett i salen, i den store salen der vi var til stede, Beethoven Hall. Det var ganske kort tid etter synene. Det var i Portland, Maine. Vi dro til Cape Elizabeth for å høre ham forelese. Far tok meg alltid med når vi dro, og han kjørte i en slede, og han inviterte meg til å sette meg inn, og jeg kjørte med dem. Det var før jeg på noen måte ble kjent med ham» (Manuscript Releases, bind 17, s. 97, avsnitt 3).
Hun husket Foys utseende og inntrykket av hans vitnesbyrd: «Han var en veldig høy mann, litt mørk i huden. Men det var bemerkelsesverdige vitnesbyrd han avla» (Manuscript Releases, bind 17, s. 96, par. 3).
Hun noterte også Ann Foys nervøse vane med å mime ektemannens ord fra første rad: «Kona hans var så engstelig. Hun satt og så på ham, slik at det forstyrret ham.» (Manuscript Releases, bind 17, s. 96, par. 3). Samme avsnitt i intervjuet fortsetter: «Han hadde på seg en episkopalsk kappe. Hans kone satt ved siden av meg. Hun beveget seg stadig og la hodet bak meg.» (Manuscript Releases, bind 17, s. 96, par. 3).
Ellen White husket antallet av hans syner og varigheten av ett av dem: «En annen gang var det Foy som hadde hatt syner. Han hadde hatt fire syner. Han befant seg i en stor menighet, veldig stor. Han falt rett ned på gulvet. Jeg vet ikke hva de gjorde der inne, om de lyttet til forkynnelsen eller ikke. Men uansett falt han ned på gulvet.» (Manuscript Releases, bind 17, s. 95, avsnitt 4).
Møtet i Cape Elizabeth (1845)
Etter skuffelsen 22. oktober 1844 skulle Ellen Harmon tale på et møte i Cape Elizabeth om de synene hun hadde begynt å motta. Foy deltok på det møtet og snakket lenge med henne etterpå. Hun husket: «Jeg hadde et møte med ham. Han ville treffe meg, og jeg snakket litt med ham. De hadde avtalt at jeg skulle tale den kvelden, og jeg visste ikke at han var der. Jeg visste ikke først at han var der. Mens jeg snakket, hørte jeg et rop, og han er en stor, høy mann, og taket var ganske lavt, og han hoppet rett opp og ned, og å, han priste Herren, priste Herren. Det var akkurat det han hadde sett, akkurat det han hadde sett. Men de hyllet ham så høyt at jeg tror det såret ham, og jeg vet ikke hva som ble av ham» (Manuscript Releases, bind 17, s. 96, par. 2).
Død (1893)
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Benjamin Baker) fortsatte William Ellis Foy i aktiv tjeneste som Free Will Baptist (og fra 1862 og utover som uavhengig pastor) resten av livet. Han var pastor, forkynte og holdt vekkelsesmøter langs hele kysten av Maine, og det ble rapportert at han holdt møter så sent som i november 1891 i Steuben, Maine. Han døde av kronisk prostatitt og blærekatarr i sitt hjem i Plantation No. 7 (nær dagens Sullivan, Maine) 9. november 1893, og ble begravet ved siden av datteren Lauraitta på Birch Tree Cemetery i Sullivan. Arthur Whites Ellen G. White: Messenger to the Remnant inneholder en kort adventistisk oppsummering av hans tjeneste: «Beretningen om denne perioden ville være ufullstendig hvis vi ikke nevnte visjonene til William Foy og Hazen Foss» (Ellen G. White: Messenger to the Remnant, s. 29, avsnitt 2).
Pfandls The Gift of Prophecy gjengir den korrigerte forståelsen som kom frem i Delbert W. Bakers studie fra 1987, The Unknown Prophet: «Foy sluttet å fortelle hva han hadde fått vist i dette tredje synet – kanskje fordi han ikke forsto hva det betydde.» (The Gift of Prophecy, s. 116, avsnitt 3). I samme avsnitt siterer Pfandl Bakers korreksjon av den eldre beretningen i * *, ved å gjengi Bakers konklusjon om at Foy «fortsatte å være pastor, forkynne og holde vekkelsesmøter helt frem til sin død» (The Gift of Prophecy, s. 116, avsnitt 3).