Sammendrag
Alonzo Trévier Jones var, sammen med Ellet J. Waggoner, en av de to budbringerne som Gud reiste opp for å bringe budskapet om rettferdighet ved tro til Syvendedagsadventistkirken på generalkonferansen i Minneapolis i 1888. Jones, en omvendt sersjant i den amerikanske hæren som ble døpt i Walla Walla, Washington, i 1874, ble evangelist, redaktør av American Sentinel, redaktør av Review and Herald (1897–1901), en pioner innen adventistisk forsvar av religionsfrihet og en av de mest innflytelsesrike predikantene i Adventistkirken på slutten av det nittende århundret. Ellen White forsvarte ham gjentatte ganger som bærer av et «himmelsendt budskap» og et «svært dyrebart budskap» fra den tredje engelen. Han døde i 1923, 73 år gammel.
Fra hæren til sabbaten (1850–1875)
Steinwegs Lest We Forget beskriver Jones’ fødsel og militære år: «Jones ble født i Ohio 21. april 1850 (noen forfattere sier 26. april).» (Lest We Forget, kap. 159, s. 326, ¶ 3). Samme avsnitt legger til: «Hans tidlige barndom og ungdom er praktisk talt ukjent. Denne biografien begynner med en anekdote som skjedde da Jones var i den amerikanske hæren, stasjonert ved Fort Walla Walla i Washington» (Lest We Forget, kap. 159, s. 326, ¶ 3). Steinweg legger til: «Alonzo T. Jones tjenestegjorde i fem år i den amerikanske hæren. Han brukte mye av fritiden sin på å studere religiøse bøker og Bibelen. Han skaffet seg publikasjoner fra Syvendedagsadventistene og dro ut fra fortet for å delta på evangeliske møter holdt av eldste Isaac Van Horn, som nylig hadde begynt å arbeide i Oregon» (Lest We Forget, kap. 159, s. 326, ¶ 5).
Steinweg beskriver Jones’ dåp: «Den 8. august 1874, i Walla Walla, Washington, den største byen i territoriet, overga han seg til sin Herre i dåpen» (Lest We Forget, kap. 159, s. 326, ¶ 6). Fru Adelia Van Horns beretning, som er gjengitt i samme avsnitt, gjengir den nyomvendtes utbrudd: «Død for verden og levende for deg, o min Gud!» (Lest We Forget, kap. 159, s. 326, ¶ 6).
Ekteskap, prestegjerning og redaktørvirksomhet (1877–1887)
Steinweg beskriver den neste fasen: «Jones møtte eldste Van Horns svigerinne, frøken Frances E. Patton, og de utviklet et spesielt vennskap. Den 15. april 1877 giftet han seg med Frances.» (Lest We Forget, kap. 159, s. 327, ¶ 8).
I oktober 1877 ble North Pacific Conference dannet. Jones fungerte som kasserer; han ble ordinert til prestetjenesten i Oregon året etter. I 1880 var han sekretær for den nyopprettede Upper Columbia Conference. I 1885 hentet J. H. Waggoner ham til Pacific Press i Oakland, California, som assisterende redaktør for Signs of the Times.
Minneapolis-konferansen i 1888 og budskapet om rettferdighet ved tro
I oktober 1888 ble Minneapolis General Conference avholdt. Der presenterte Jones – sammen med E. J. Waggoner – budskapet om rettferdighet ved tro. Ellen Whites vitnesbyrd om betydningen og kilden til dette budskapet er bevart i hennes 1888 Materials og hennes senere Manuscript Releases. Fra 1888 Materials (som Steinweg har valgt ut i Lest We Forget): «De eldste Jones og Waggoner presenterte dyrebart lys for folket, men fordommer og vantro, sjalusi og onde antakelser sperret døren til deres hjerter, slik at ingenting fra denne kilden kunne finne veien inn i deres hjerter» (Lest We Forget, kap. 168, s. 376, ¶ 5).
Hun fortsetter i sitt eget førstehåndsvitnesbyrd om kilden til budskapet: «Da bror Waggoner frembrakte disse ideene i Minneapolis, var det den første klare undervisningen om dette emnet fra menneskelige lepper jeg hadde hørt, bortsett fra samtalene mellom meg selv og min mann. Jeg har sagt til meg selv: Det er fordi Gud har presentert det for meg i et syn at jeg ser det så klart, og de kan ikke se det fordi de aldri har fått det presentert for seg slik jeg har. Og da en annen presenterte det, sa hver fiber i mitt hjerte: Amen» (Lest We Forget, kap. 168, s. 376, ¶ 6).
Steinweg beskriver Jones’ egen innsats like etter Minneapolis. Fra det samme utvalget av Ellen Whites skrifter: «Eldste Jones kom fra Boston og arbeidet svært ivrig for menigheten, og talte to, noen ganger tre ganger om dagen. Guds flokk ble matet med sjelsnærende mat. Selve budskapet som Herren har sendt til folket i denne tiden, ble presentert i foredragene» (Lest We Forget, kap. 168, s. 376, ¶ 3).
Ellen Whites spesifikke oppfordring til Jones om å utvide sitt arbeid følger: «Elder A. T. Jones bør delta på våre store leirmøter og formidle det dyrebare temaet tro og Kristi rettferdighet både til vårt folk og til utenforstående. Det er en strøm av lys i dette temaet» (Lest We Forget, kap. 168, s. 376, ¶ 4).
Ellen Whites forsvar av Jones og Waggoner (1892–1895)
I et brev til Uriah Smith datert 19. september 1892 uttalte Ellen White eksplisitt: «De visste ikke at Gud hadde sendt disse unge mennene, de eldste Jones og Waggoner, for å overbringe et spesielt budskap til dem» (Lest We Forget, kap. 168, s. 377, ¶ 9).
I det samme brevet forutså og irettesatte hun den fremtidige feilslutningen om å avvise budskapet på grunn av eventuelle svakheter hos budbringerne: «Det er fullt mulig at eldste Jones eller Waggoner kan bli overmannet av fiendens fristelser; men hvis de skulle bli det, ville dette ikke bevise at de ikke hadde hatt noe budskap fra Gud, eller at det arbeidet de hadde utført, var en feil» (Lest We Forget, kap. 168, s. 377, ¶ 10).
Hennes vurdering av selve budskapet er entydig: «Budskapet som A. T. Jones og E. J. Waggoner har gitt oss, er Guds budskap til menigheten i Laodikea, og ve den som bekjenner seg til å tro på sannheten, men likevel ikke reflekterer de guddommelige strålene til andre» (Lest We Forget, kap. 168, s. 377, ¶ 11).
I et brev fra ca. 1893 til Review and Herald Office sa hun: «Herren har reist opp bror Jones og bror Waggoner for å forkynne et budskap til verden for å forberede et folk til å stå fast på Guds dag.» (Lest We Forget, kap. 168, s. 378, ¶ 13).
I et brev til W. Ings datert 9. januar 1893 oppsummerte hun virkningen av Jones’ arbeid: «Vi vet at bror Jones har forkynt budskapet for denne tiden – næring i rett tid for Guds sultende flokk. De som ikke lar fordommer stenge hjertet mot det himmelsendte budskapet, kan ikke unngå å føle sannhetens ånd og kraft. Broder Jones har båret budskapet fra menighet til menighet og fra stat til stat; og lys og frihet og utgytelsen av Guds Ånd har fulgt ordet» (Lest We Forget, kap. 168, s. 378, ¶ 14).
I et brev til O. A. Olsen datert 1. mai 1895 oppsummerte hun igjen: «Herren sendte i sin store barmhjertighet et høyst dyrebart budskap til sitt folk gjennom de eldste Waggoner og Jones.» (Lest We Forget, kap. 168, s. 378, ¶ 15). I samme avsnitt la hun til: «Dette er budskapet som Gud befalte at skulle gis til verden. Det er den tredje engels budskap, som skal forkynnes med høy røst og ledsages av en stor utgytelse av Hans Ånd» (Lest We Forget, kap. 168, s. 378, ¶ 15).
Religionsfrihet og American Sentinel
I 1887 begynte Jones og Waggoner å redigere American Sentinel, kirkens flaggskipstidsskrift for religionsfrihet. Steinweg skriver: «I 1889 reiste Jones sammen med Ellen White og talte på leirmøter og presteseminarer. Han var den første syvendedagsadventisten som, sammen med J. O. Corliss, talte foran lovgivere i Washington, D.C., for saken om skille mellom kirke og stat» (Lest We Forget, kap. 159, s. 328, ¶ 16).
Kapitlet i Lest We Forget om Jones’ forkynnelse av «Jesu tro» gjengir hans karakteristiske argument fra pamfletten The Abiding Sabbath and the «Lord’s Day» fra 1888: «Gud kaller nå ut et folk som vil holde Guds bud og Jesu tro. Ingenting annet vil være tilstrekkelig.» (Lest We Forget, kap. 161, s. 335, ¶ 3). Og hans karakteristiske oppfordring om forholdet mellom tro og lydighet: «Vil du adlyde Gud? Vil du holde Guds bud og Jesu tro?» (Lest We Forget, kap. 161, s. 335, ¶ 3).
I Two Republics fra 1891 finnes en lang betraktning om Guds moral: «Det er alene ved Kristi moral at mennesker kan gjøres moralske. Og denne Kristi moral er Guds moral, som tilregnes oss for Kristi skyld; og vi mottar den ved tro på ham som både er troens opphavsmann og fullender» (Lest We Forget, kap. 161, s. 335, ¶ 6).
Redaktør av Review and Herald (1897–1901)
Steinweg skriver: «I 1897 ble Jones valgt inn som medlem av Generalkonferansens komité. Han ble også utnevnt til redaktør for Review and Herald» (Lest We Forget, kap. 159, s. 329, ¶ 19). Han hadde denne stillingen frem til 1901, da han, etter eget ønske og med kirkens velsignelse, vendte tilbake til evangeliseringsarbeidet ute i felten.
Senere år og død (1901–1923)
Jones støttet de organisatoriske endringene i Generalkonferansen i 1901, aksepterte presidentskapet i California-konferansen og fortsatte sitt arbeid for religionsfrihet. Budskapet som Ellen White bevarte som Guds ord gjennom ham – evangeliet om rettferdighet ved tro – forble hovedtemaet i hans forkynnelse til slutten av livet.
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Jeffrey Rosario) døde Jones i 1923, 73 år gammel.