Sammendrag
Annie Rebekah Smith var en begavet forfatter, redaktør, kunstner og storesøster til Uriah Smith. Hun ble født i West Wilton, New Hampshire, 16. mars 1828, og ble en av de viktigste redaksjonelle medarbeiderne til James og Ellen White ved kontorene til Saratoga Springs og Rochester Review and Herald i årene 1851–1854. Hun skrev dikt som ble satt til musikk og som fremdeles finnes i adventistiske salmebøker den dag i dag. Hun døde av tuberkulose 26. juli 1855, i en alder av tjuesju år.
Tidlig liv og redaksjonen (1828–1851)
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Dan Shultz) ble Annie født 16. mars 1828 i West Wilton, New Hampshire, som eneste datter av Samuel Keyes og Rebekah Spaulding Smith. Hun ble medlem av baptistkirken da hun var ti år gammel, men trakk seg ut i 1844 for å slutte seg til Second Advent-bevegelsen sammen med sin mor og sin yngre bror Uriah Smith. Hun studerte ved Charlestown Female Seminary i Massachusetts. Et synsproblem i 1850 hindret henne i å ta imot en lærerstilling.
I slutten av 1851, oppmuntret av sin mor, deltok hun på Joseph Bates’ møter i Boston og aksepterte den syvende dagssabbaten. Diktet hennes «Fear Not, Little Flock» nådde Review and Herald, noe som førte til en umiddelbar invitasjon fra James White om å bistå ham som redaktør i Saratoga Springs, New York. Hun ankom, ble bedt for, og så at synsproblemet hennes forsvant – og fra da av fungerte hun som Smiths redaksjonelle høyre hånd.
Ellen White om Annie Smiths hjelp (november 1851)
Ellen Whites førstehåndsberetning om Annies hjelp er bevart i Christian Experience and Teachings, s. 141, avsnitt 4: «Søster Annie Smith, som nå hviler i Jesus, kom for å bo hos oss og hjelpe til i arbeidet. Hennes hjelp var nødvendig.» (Christian Experience and Teachings, s. 141, avsnitt 4).
I samme avsnitt siteres James Whites brev av 20. februar 1852 til Stockbridge Howland om arbeidet i disse dager, blant annet: «Vi har det uvanlig bra, alle unntatt meg selv. Jeg orker ikke lenge å bære byrden av reising og ansvaret for utgivelsen. Onsdag kveld arbeidet vi til klokken to om natten med å brette og pakke inn nr. 12 av Review and Herald; deretter la jeg meg og hostet til det ble lyst» (Christian Experience and Teachings, s. 141, avsnitt 4).
Ellen Whites brev nr. 9 fra desember 1851 – skrevet fra Saratoga Springs – gir et øyeblikksbilde av livet på kontoret: «James er svært opptatt med å korrigere korrekturark. Søster Annie Smith hjelper ham, og det gir meg litt tid til å skrive. Jeg har skrevet i kveld etter sabbaten ved stearinlys, med ømme øyne, så du må unnskylde den dårlige håndskriften.» (Manuscript Releases, Brev 9, 1851, avsnitt 12).
Ellen G. White Estates egen kommentar i Letters and Manuscripts bevarer en ytterligere notat fra en måned tidligere (Lt 8, 1851), som gir Ellen Whites vurdering av sin unge assistent: «Hun er akkurat den hjelpen vi trenger. Hun tar godt tak sammen med James og hjelper ham mye. Vi kan nå overlate papirarbeidet til henne og kan gå mer ut blant flokken» (The Ellen G. White Letters and Manuscripts: Volume 1, s. 321, par. 3).
Tre år med trofast arbeid – og tuberkulose
Loughborough beskriver kortheten og prisen for Annie Smiths arbeid: «Søster Annies hjelp på kontoret som korrekturleser osv. kom i rett tid. I tre år arbeidet hun trofast og effektivt, og mottok kun kost og klær. Ved slutten av denne perioden hadde tuberkulosen merket henne som sitt offer.» (The Great Second Advent Movement, s. 315, avsnitt 4). Loughborough legger til, i samme avsnitt, at hun under den langvarige sykdommen skrev sitt mest kjente dikt, «Home Here and Home in Heaven», hvis forord hun fullførte dagen før hun døde.
Døden (26. juli 1855)
Annie Smith døde av tuberkulose 26. juli 1855, i en alder av tjuesju år – bare noen uker etter at hun hadde skrevet forordet til «Home Here and Home in Heaven». Hennes bror Uriah Smith, som snart skulle bli redaktør for Review and Herald, redigerte hennes samlede dikt, « », for utgivelse etter hennes død. Flere av diktene hennes ble adventistiske salmer; «I Saw One Weary», «How Far From Home?» og «Long Upon the Mountains» forble i adventistiske salmebøker langt inn i det tjuende århundret.