Sammendrag
John Nevins Andrews var en pioner innen adventistisk forskning, evangelist, redaktør og den første offisielle utenlandske misjonæren for Syvendedagsadventistkirken. Han ble født i Poland, Maine, 22. juli 1829, og omfavnet den syvende dagssabbaten som tenåring i 1845. Han ble en av de sentrale pionerene innen sabbatsadventismen sammen med James og Ellen White og Joseph Bates. Han var forfatter av standardverket History of the Sabbath and First Day of the Week (1859, utvidet 1873), satt i tre perioder i Generalkonferansens eksekutivkomité, var president for Generalkonferansen (1867–1869), redigerte Review and Herald og ble sendt til Sveits som kirkens første offisielle misjonær i 1874. Han døde av tuberkulose i Basel, Sveits, 21. oktober 1883.
Tidlig liv og omvendelse (1829–1844)
Steinweg, i Lest We Forget, gir en kortfattet beskrivelse: «Andrews ble født 22. juli 1829 og tilbrakte barndommen og ungdomstiden i ro og fred sammen med foreldrene og broren William i Paris, Maine» (Lest We Forget, kap. 135, s. 259, ¶ 13). Og hans tidlige metodistiske opplæring: «Hans åndelige opplæring omfattet trofast deltakelse på metodistmøter.» (Lest We Forget, kap. 135, s. 259, ¶ 14).
Steinweg beskriver hvordan han ble en del av millerittbevegelsen og den påfølgende skuffelsen: «I januar 1843 ble Andrews kristen og tok imot adventbudskapet. Familien hans ble snart oppslukt av millerittenes lære om at Kristus skulle komme for å rense jorden. Da Kristus ikke vendte tilbake til jorden 22. oktober 1844, slik de hadde trodd, ble også de dypt desillusjonerte. I 1845, etter å ha lest Prebles avhandling om sabbaten, begynte Andrews å holde den syvende dagssabbaten» (Lest We Forget, kap. 135, s. 260, ¶ 16).
Steinweg har også bevart en slående hendelse fra 1844, antatt etter dato, da den fjorten år gamle Andrews forsvarte en bror mot en rasende folkemasse ved Paris-broen. Historien er gjengitt i dramatisk form, med Andrews’ nedtegnede svar: «Vi er pålagt å bære hverandres byrder. Hvis dere pisker bror Davis, må dere også piske meg.» (Lest We Forget, kap. 135, s. 259, ¶ 8).
Tidlig tjeneste (1850–1859)
Steinweg beskriver Andrews’ første skrifter i The Present Truth og hans utnevnelse til forlagskomiteen: «Andrews begynte først å skrive i The Present Truth. Høsten 1850 ble han utnevnt til redaksjonskomiteen som støttet redaktøren, eldste James White. I Review fra mai 1851 ble en fem siders kommentar til det trettende kapittelet i Åpenbaringen publisert av Andrews, der han for første gang identifiserte USA som det tohornede dyret» (Lest We Forget, kap. 135, s. 261, ¶ 19).
Loughborough bekrefter artikkelen fra mai 1851 om det tohornede dyret og hva den hevdet: «Omtrent på denne tiden begynte J. N. Andrews, som bodde i Paris, Maine, sitt offentlige virke som evangeliepredikant og forfatter om religiøse emner. I Review for mai 1851 hadde han en artikkel på over fem sider om de tre budskapene. I denne anvendte han profetien om det tohornede dyret i Åpenbaringen 13 på USA, og inntok den holdningen, utelukkende på grunnlag av profetien, at innføringen av søndagen som sabbat ville være det punktet hvor en forening av kirke og stat til slutt ville bli grunnlagt i denne nasjonen» (The Great Second Advent Movement, s. 284, par. 2).
Froom plasserer Andrews i sammenheng med dem som utviklet tohornede-dyret-fortolkningen: «John N. Andrews, adventisthistoriker med fokus på sabbaten, var en av de første på denne tiden til å utvikle denne utleggelsen i en velutviklet form. Vi tar en pause for å se nærmere på Andrews først, og vender oss deretter mot dette spennende symbolet» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 1093, avsnitt 1).
Steinweg beskriver hans tidlige reisevirksomhet sammen med Samuel Rhodes og hans ordinasjon: «I desember 1851, da han var tjueen år gammel, arbeidet Andrews som omreisende evangelist sammen med Samuel Rhodes.» (Lest We Forget, kap. 135, s. 261, ¶ 20). Samme avsnitt fortsetter: «John N. Loughborough deltok på en serie konferanser med Andrews i 1852 i Rochester, New York, hvor han lærte om og tok imot Present Truth. I 1853 ble Andrews ordinert av eldste White» (Lest We Forget, kap. 135, s. 261, ¶ 20).
Steinweg beskriver prisen Andrews betalte for de første tre årene av arbeidet sitt på helsen: «Andrews var fysisk utmattet i 1855» (Lest We Forget, kap. 135, s. 261, ¶ 21).
Erklæringen om skuffelsen og helligdommen (1844–1851)
Loughborough gjengir en innledende setning til Andrews’ førstehåndsberetning fra 22. oktober 1844: «Elder J. N. Andrews, en som gjennomgikk denne opplevelsen i 1844, uttaler seg slik om skuffelsen» (The Great Second Advent Movement, s. 196, avsnitt 1).
Andrews’ egen uttalelse om helligdomslæren etter 1844, slik Loughborough gjengir den: «Åpningen av det aller helligste i himmelens tempel, hvor arken kan ses, er en begivenhet som finner sted under den syvende engels basun. Og ettersom vår store yppersteprests tjeneste flyttes til dette rommet ved utløpet av de 2300 dagene, forstår vi at åpningen av tempelet markeres av utløpet av denne perioden, slik den er representert ved den første engels proklamasjon. Vår yppersteprests inngang til det aller helligste for å tjene foran Guds ark, som er beskrevet i « », retter kirkens oppmerksomhet mot Guds bud som er inneholdt i den arken. Guds bud har strålt ut fra det himmelske helligdom siden den tiden.» (The Great Second Advent Movement, s. 248, par. 1).
Loughborough bevarer også Andrews’ øyenvitneberetning (fra hans brev fra september 1874) om Ellen Harmons rolle med hensyn til fanatismen rundt den lukkede døren i Paris, Maine: «J. N. Andrews, som bodde i Paris, Maine, i 1844 og 1845, og som var fullt kjent med holdningene til folket der, så vel som til Joseph Turner, som lærte at det ikke lenger var nåde for syndere, sier om frøken Harmons holdning til emnet på den tiden» (The Great Second Advent Movement, s. 222, avsnitt 2).
Den første oversjøiske misjonæren (1874)
Spalding plasserer i The Story of Adventist Light Andrews i spissen for den tidlige kretsen av dem som ble trukket inn i det kristne fellesskapet: «De slo seg sammen med Joseph Bates da deres doktrinære synspunkter kom til å stemme overens; de oppmuntret unge og lovende arbeidere som John N. Andrews fra Maine, George Holt fra Connecticut og John N. Loughborough fra New York til å gå inn i tjenesten» (The Story of Adventist Light, s. 35, avsnitt 2).
Froom beskriver hvordan Andrews ble valgt som den første utenlandske syvendedagsadventistiske misjonæren: «Da den nye transkontinentale jernbanen ble åpnet, gikk han inn for å utvide kirkens arbeid til vestkysten. Han skrev de første sabbatsskole-leksjonene i 1852. Han fremmet kirkens første utenlandske misjonsprosjekt – ved å sende John N. Andrews til Europa i 1874 – og i dag driver adventistene et av de mest omfattende utenlandske misjonsarbeidene i verden.» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 1060, avsnitt 2).
Død (1883)
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Gilbert M. Valentine) døde Andrews av tuberkulose i Basel, Sveits, 21. oktober 1883, seks år etter sin ankomst til Sveits, etter å ha etablert det europeiske forlagsarbeidet og vært vitne til de første europeiske leirmøtene. Spaldings The Story of Adventist Light markerer tapet for den tidlige adventistbevegelsen: «I 1883 ga John N. Andrews, som arbeidet tappert for den spirende saken i Europa, sitt liv. Joseph H. Waggoner, som overtok hans plass, falt seks år senere.» (The Story of Adventist Light, s. 79, par. 1).