Sammendrag
Arthur Grosvenor Daniells tjente i tjueen år (1901–1922) som president (og etter omorganiseringen i 1901 som leder av Generalkonferansens komité) for Syvendedagsadventistkirken – den lengste tjenestetiden i dette embetet i kirkesamfunnets historie. Han ledet kirken gjennom den skillevannsreorganiseringen i 1901, flyttingen fra Battle Creek til Takoma Park (1903), den smertefulle kampen med John Harvey Kellogg (1902–1907), grunnleggelsen av Loma Linda (1905) og Washington Foreign Mission Seminary, samt den store utvidelsen av adventistenes misjonsarbeid på begynnelsen av det tjuende århundret. Han ble født i West Union, Iowa, 28. september 1858, og ble døpt som tiåring av George I. Butler, giftet seg med Mary Hoyt da han var atten, tjente som teltmester for R. M. Kilgore i Texas i 1878 (der han og Mary arbeidet sammen med de aldrende James og Ellen White), var pioner for adventistarbeidet i New Zealand og Australia fra 1886, vendte tilbake til Amerika i 1900 og ble valgt til å lede Generalkonferansen på sesjonen i Battle Creek i 1901. Han døde i Takoma Park, Maryland, 22. mars 1935. Gjennom hele sin ledelse var han en standhaftig forsvarer av Ellen Whites profetiske gave og forfatter av apologetikkverket The Abiding Gift of Prophecy (1936).
Fra barnehjemmet i Iowa til Battle Creek College (1858–1875)
Ifølge Benjamin McArthurs artikkel i Encyclopedia of Seventh-day Adventists ble A. G. Daniells født 28. september 1858 i West Union, Iowa, som sønn av Thomas Grosvenor Daniells og Mary McQuillan Daniells. Hans far, en steinhogger og pionerlege født i Vermont, tjenestegjorde i borgerkrigen som medlem av Iowa «Graybeards»-regimentet for menn over 45 år, og døde i leiren av en av de utmattende sykdommene. Enken Mary plasserte Arthur og hans yngre tvillingbrødre Jesse og Charles på et barnehjem; hennes ekteskap i 1867 med Rememberence Lippincott brakte barna tilbake til et hjemmemiljø. Mary omfavnet adventismen gjennom innsatsen til lekmannsevangelisten Dan Shireman, og Arthur ble døpt som tiåring av presidenten for Iowa-konferansen, George I. Butler. Etter ett år ved Battle Creek College – det eneste formelle studieåret i hans liv – satte sykdom en stopper for utdannelsen hans.
Texas, familien White og muldyrene (1876–1881)
I 1876 giftet Arthur seg med Mary Ellen Hoyt i den uvanlige alderen av atten år. I 1878, etter en «Damaskus-veien»-opplevelse på vei til skolen, vendte han seg bort fra skolebenken og mot prestegjerningen, og dro til Texas som teltmester for evangelisten R. M. Kilgore. Der fikk Daniells-paret i oppgave å hjelpe de aldrende og syke James og Ellen White: Mary fungerte som kokke, Arthur hjalp James med alt han trengte.
Ellen Whites brev fra 1878 beskriver den berømte hendelsen der den unge Daniells samlet inn Whites rømte muldyr: «Så snart dere dro, fikk vi beskjed om at muldyrene var funnet. Bror Daniells brakte dem til oss» (Letters and Manuscripts, bind 3, brev 64, 1878, par. 1).
New Zealand og Australia (1886–1900)
I 1886 takket Daniells-familien ja til en kallelse til New Zealand. James R. Nix’ bok Passion, Purpose & Power gjengir, med Daniells’ egne senere ord: «Vårt arbeid begynte i Australia i 1885, da pastorene [Stephen N.] Haskell, [John O.] Corliss og [M. C.] Israel, samt brødrene Henry Scott og William Arnold, kom til dette området» (Passion, Purpose & Power, s. 186, par. 1).
Ifølge ESDA tilbrakte Daniells-paret fire og et halvt år som pionerer i New Zealand (hovedsakelig på Nordøya – Auckland, Napier, Kaeo, Wellington), og i 1891 flyttet de til Australia, hvor Arthur ble valgt til konferansepresident på oppfordring fra Ellen White. Sammen med henne, W. C. White og W. W. Prescott var han en av hovedarkitektene bak Avondale School, som åpnet i april 1897.
I Ellen Whites Ellen G. White in Australia beskrives McCullagh-Hawkins-krisen i Adelaide i 1894 og Daniells’ rolle i å løse den: «Brødrene Daniells og Colcord dro umiddelbart til Adelaide, hvor de møtte et fast bestemt opprør. Da de ankom, nektet brødrene McCullagh og Hawkins å snakke med dem. De hadde kunngjort et møte søndag kveld og bedt bror Daniells om å tale i teltet samme kveld. Dette nektet han å gjøre, og gikk i stedet for å høre på dem» (Ellen G. White in Australia, s. 311, avsnitt 5).
Omorganiseringen av Generalkonferansen i 1901
Ifølge ESDA vendte Daniells tilbake til Amerika i 1900 via Sør-Afrika og Europa og ankom New York den høsten. På generalkonferansesamlingen i Battle Creek i april 1901 ble han, med Ellen Whites sterke støtte, valgt til formann for det nye generalkonferanseutvalget – i praksis kirkens øverste leder – og ledet omorganiseringen som innførte unionskonferansenivået mellom generalkonferansen og de lokale konferansene. John Harvey Kellogg foreslo ham; A. T. Jones støttet forslaget.
A. T. Jones’ rapport i Review and Herald av 14. mai 1901 beskrev stemningen på generalforsamlingen i Indianapolis som Daniells ledet noen uker senere: «Møtet begynte fredag kveld med en preken av eldste Daniells basert på de uttrykksfulle ordene i Josva 3:5; 4:24» (Review and Herald, 14. mai 1901, s. 316, avsnitt 4).
Flyttingen fra Battle Creek til Washington (1902–1903)
Battle Creek Sanitarium brant ned 18. februar 1902; Review and Herald-trykkeriet fulgte ti måneder senere. Ellen Whites Testimonies for the Church, bind 8, gjengir hennes råd til Daniells mot å gjenoppbygge i Battle Creek, skrevet før brannene: «Jeg har mottatt et brev fra eldste Daniells angående tilbygging av et nytt bygg til Review and Herald-kontoret. Mitt svar på dette er: Nei, nei, nei. I stedet for å bygge ut de bygningene som allerede er reist, rens kontoret for søppel av satanisk opprinnelse, og dere vil få plass på alle måter» (Testimonies for the Church, bind 8, s. 90, par. 3).
Hennes reaksjon etter brannen i Review-kontoret: «I dag mottok jeg et brev fra eldste Daniells om at Review-kontoret er blitt ødelagt av brann. Jeg er svært bedrøvet når jeg tenker på det store tapet dette innebærer for saken. Jeg vet at dette må være en svært prøvelsesfull tid for brødrene som har ansvaret for arbeidet og for de ansatte på kontoret. Jeg er i sorg med alle som er i sorg. Men jeg ble ikke overrasket over den triste nyheten, for i nattens syner har jeg sett en engel stå med et sverd som av ild strukket ut over Battle Creek» (Testimonies for the Church, bind 8, s. 97, par. 1).
Ifølge ESDA ledet Daniells kirken til et nytt hovedkvarter i Takoma Park, Maryland, og selve flyttingen fant sted i august 1903. Ellen Whites brev til W. W. Prescott fra 1904 bekrefter det guddommelige oppdraget: «Du er der Herren vil ha deg. Eldste [A. G.] Daniells og du selv må ikke belastes med altfor mange byrder. Washington har vært forsømt lenge nok. Nå må det gjøres et bestemt arbeid der. Herren vil gi styrke og nåde» (Ministry to the Cities, s. 161, avsnitt 4).
Konflikten mellom Daniells og Kellogg og forsvaret av The Living Temple (1902–1907)
Ifølge ESDA kolliderte brannene i Battle Creek med John Harvey Kelloggs planer om en ambisiøs gjenoppbygging av Sanitarium og utgivelsen av The Living Temple. W. W. Prescott overbeviste Daniells om at Kelloggs manuskript trengte revisjon; den påfølgende konfrontasjonen mellom Daniells og Kellogg varte fra høsten 1902 til 1907 og endte med Kelloggs utmeldelse fra trossamfunnet. Gjennom dette bekreftet Ellen Whites vitnesbyrd (som Kellogg i første omgang hadde forsøkt å bruke mot Daniells) til slutt Daniells’ holdning om «ingen gjeld» og avvisningen av The Living Temples panteistiske teologi.
Ellen Whites brev til Daniells og Prescott under konflikten: «Jeg sender dere dette, mine brødre [A. G. Daniells og W. W. Prescott], så dere kan gi det videre til andre. De som går ut for å forkynne sannheten, skal bli velsignet av Ham som har gitt dem byrden med å forkynne denne sannheten» (Ministry to the Cities, s. 109, par. 2).
Forsvarer av profetiens ånd
Ellen Whites brev av 19. februar 1908 til W. C. White (bevaret i Selected Messages, bind 3) viser hennes egen bevissthet om Daniells’ nøling med å forplikte seg til en omfattende bok om den profetiske gave: «Siden jeg sendte et brev til deg i går, har jeg funnet ditt brev av 22. desember. I det forteller du meg at du i to hele år har oppmuntret eldste Daniells til å forberede en bok om profetiens ånd, men du unnlot å fortelle meg hva slags svar han gir på disse forespørslene» (Selected Messages, bind 3, s. 453, avsnitt 4).
Boken Ellen White hadde oppfordret ham til å skrive, tok ytterligere tjueåtte år; Daniells skrev den til slutt under tittelen The Abiding Gift of Prophecy og fikk den utgitt i 1936, året etter sin død. Ellen G. White Estates Judged by the Gospel bevarer Daniells’ modne holdning til den profetiske gaven – at han ville lære andre å «begynne med begynnelsen av denne bevegelsen. På den tiden var det en gave til den enkelte, samtidig som denne bevegelsen med det tredelte budskapet kom. De kom sammen i samme år. Den gaven ble utøvd jevnlig og kraftfullt i utviklingen av denne bevegelsen. De to var uatskillelig forbundet, og det ble gitt instruksjoner angående denne bevegelsen i alle dens faser gjennom denne gaven, helt klart i sytti år» (Judged by the Gospel, s. 403, par. 1).
Senere år og død (1922–1935)
Ifølge ESDA trakk Daniells seg fra presidentskapet i Generalkonferansen i 1922 etter tjueen år, takket nei til en sjette periode og ble valgt til en av de første generalfeltssekretærene. Gjennom 1920- og 1930-årene fokuserte han på faglig utvikling av presteskapet, bidro til å grunnlegge Seventh-day Adventist Theological Seminary i Takoma Park og viet sine siste år til The Abiding Gift of Prophecy. Han døde i Takoma Park 22. mars 1935, i sitt syttisjuende år, og er begravet på Oak Hill Cemetery i Battle Creek ved siden av grunnleggerne. Mary overlevde ham med ni år og døde i 1944.