Sammendrag
Lewis Charles Sheafe var, med ordene fra Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Douglas Morgan), «adventismens fremste svarte evangelist i de formative årene av kirkens arbeid blant afroamerikanere rundt århundreskiftet på 1900-tallet». Han ble født av foreldre som tidligere hadde vært slaver i Baltimore, Maryland, den 16. november 1859, vokste opp i Massachusetts, var baptistprest før han hørte den tredje engels budskap, og tok imot sabbaten gjennom vitnesbyrdet om adventistiske helsereformprinsipper han lærte på et sanatorium. Fra sin første opptreden på generalkonferansen i 1899 – da han hadde vært «i sannheten i bare omtrent tre år» – og frem til sitt siste tiår, var han en av de mest hørte predikantene i adventistkirken. Han døde i 1938.
Tidlig liv og omvendelse (1859–1896)
Ifølge Encyclopedia of Seventh-day Adventists ble Sheafe født 16. november 1859 i Baltimore, Maryland, som sønn av Joseph og Louise Beaulette Sheafe – begge født i slaveri, men frigitt før han ble født. Faren hans kjempet for Unionen i borgerkrigen, men vendte ikke tilbake til familien. I 1865 flyttet moren hans sammen med Lewis og hans yngre bror Joseph til Boston, Massachusetts. En øyeskade i 1869 begrenset Lewis’ skolegang, og det meste av hans tidlige læring kom fra moren. Som ung mann begynte han å drive jordbruk i West Dedham, Massachusetts.
Ifølge ESDA tjente Sheafe som baptistprest før han ble syvendedagsadventist. Han kom til adventisttroen gjennom påvirkning fra et sanatorium hvor han fikk behandling.
«Jeg har vært i sannheten i bare omtrent tre år» (16. februar 1899)
Da generalkonferansen i 1899 ble avholdt i South Lancaster, Massachusetts, talte Sheafe – som nylig var blitt tatt opp i adventistpresten – til brødrene. General Conference Daily Bulletin av 16. februar 1899 har bevart hans ord. Han begynte med takk: «Jeg kan oppriktig si at jeg er glad for å være sammen med dere. Mens jeg har lyttet til vitnesbyrdene fra disse brødrene som har vært lenge i den tredje engels budskap, har mitt hjerte blitt fylt av glede» (General Conference Daily Bulletin, 16. februar 1899, side 5.3).
Han fortsatte i samme tale: «Jeg har vært i sannheten i bare omtrent tre år; og selv om det virker som om hver dag er lysere enn den forrige, har jeg ofte lurt på om dette også er tilfelle for dem som har vært i sannheten i så mange år» (General Conference Daily Bulletin, 16. februar 1899, side 5.3).
Hans bønn for sitt eget folk fulgte i samme avsnitt: «Jeg er glad for at han lot dette lyset komme til meg, og at han ga meg nåde til å ta imot det; og i dag er mitt hjertes ønske og bønn at dette budskapet må nå mitt folk over hele USA» (General Conference Daily Bulletin, 16. februar 1899, side 5.3).
Helsereform som «innføringskile» (1899)
Mindre enn en uke senere, den 22. februar 1899, holdt Sheafe en tale på samme konferanse om sanatoriets og helsereformens rolle i hans evangeliseringsarbeid. Han vitnet: «Dette arbeidet appellerer spesielt til meg, fordi det i stor grad var gjennom fordelene ved behandlingen på sanatoriet, det jeg lærte av dets helsekost og prinsipper, som fullt ut åpnet øynene mine for den nåværende sannheten» (General Conference Daily Bulletin, 22. februar 1899, side 50.4).
Han fortsatte i samme avsnitt: «I min korte erfaring siden jeg har vært i sannheten, og den lille kunnskapen jeg fikk mens jeg var på sanatoriet med hensyn til behandling og å hjelpe mennesker, har jeg funnet det å være svært nyttig som en innfallsvinkel for å åpne veien for å presentere sannheten» (General Conference Daily Bulletin, 22. februar 1899, side 50.4).
Han fortalte delegatene om en samtale med en hvit lege i Kentucky som hadde spurt hvilken medisinsk skole Sheafe hadde utdannet seg ved, og da han hørte at svaret var ingen, sa han: «De er de storslåtteste menneskene på jorden. Hvis de viser folk hvordan de skal leve rett, vil de helt sikkert dø rett» (General Conference Daily Bulletin, 22. februar 1899, side 50.4).
Noen dager senere, den 28. februar, ble det i referatet fra den samme konferansen notert at møtet ble åpnet med «Bønn av eldste L. C. Sheafe» (General Conference Daily Bulletin, 28. februar 1899, side 104.9).
Ellen Whites vitnesbyrd (1902)
I et brev fra 1902 skriver Ellen White om sin glede over å høre Sheafe forkynne under en kampanje i Sørstatene: «I går kveld holdt bror Sheafe en utmerket preken i deres egen kirke – en god, fin kirke som er sikret for de fargede.» (Manuscript Releases, brev 3, 1902, par. 9).
Ifølge ESDA var Sheafe i 1902 allment anerkjent på tvers av trosretningene for kraften i sin forkynnelse, blant annet gjennom en kampanje i District of Columbia i 1902 som åpnet dørene for adventistisk arbeid i hovedstaden og førte til organiseringen av People’s Church der.
Senere råd (1907)
I 1907, da Sheafe begynte å bevege seg i retning av uavhengig menighetsstyre, skrev Ellen White et langt vitnesbyrd til ham – bevart i Manuscript Releases, brev 44, 1907. Hun bekreftet Guds velsignelse over hans liv og tjeneste, samtidig som hun oppfordret ham til å vende tilbake til Kristi vei: «Herren har velsignet deg i stor grad, bror Sheafe, og Han ønsker at du ikke lenger skal vandre på den veien du har gått, men gå tilbake til den e e veien som Kristus har banet ved sitt eget eksempel» (Manuscript Releases, Letter 44, 1907, par. 7).
I samme brev, avsnitt 18, kom hun tilbake til advarselen: «Min bror, Herren ønsker at du skal vokte deg for alle læresetninger som kan føre til splid og strid. Du er pålagt å holde fast ved din første overbevisning til enden. Det er behov for mye bønn» (Manuscript Releases, Brev 44, 1907, avsnitt 18).
Senere år og død (1908–1938)
Ifølge Encyclopedia of Seventh-day Adventists omfattet Sheafes senere år en løsrivelse fra adventistkirken – selv om han fortsatte å forkynne – og en tilbakevending til gamle vennskap i sine siste år. Han døde i 1938.