En advarende biografi — En trofast pioner som ikke holdt ut til slutten
I nesten femti år var Ludwig Richard Conradi den fremste syvendedagsadventistiske arbeideren i Europa – pioner for misjonsarbeidet i Tyskland, Russland og Hamburg; grunnlegger av forlaget i Hamburg og utdanningsinstitusjonen i Friedensau; visepresident i Generalkonferansen; mannen som Ellen White i 1883 beskrev som «fullt og helt engasjert i arbeidet» (4LtMs, Ms 5, 1883, par. 13). Likevel, mot slutten av sitt liv, i mai 1932, brøt Conradi formelt båndene med Syvendedagsadventistkirken, avviste Ellen Whites profetiske gave og sluttet seg til Syvendedagsbaptistene. Hans senere eksempel skal ikke følges. Hans frafall er nedtegnet her, slik at leseren kan skille mellom den tidlige arbeideren som bygde opp saken, og den senere mannen som vendte seg mot profetiens ånd, som hans tidlige arbeid hadde vært ledet av.
Sammendrag
Conradi ble født i Karlsruhe i Tyskland i 1856, emigrerte til Amerika i sin ungdom, arbeidet som gårdsarbeider i Iowa, ble omvendt til adventismen i 1878, gikk på Battle Creek College og ble i 1885 sendt til det sentraleuropeiske feltet. De neste tretti årene var han pioner for adventistarbeidet i Russland (den første adventistkirken i imperiet ble organisert i Berdebulat i 1886), sonet fem ukers fengsel sammen med sin kollega G. Perk i Perekop, grunnla misjonen i Hamburg i 1889, redigerte Herold der Wahrheit og Zions-Wächter, organiserte den europeiske generalkonferansen i 1901 og den europeiske divisjonen i 1909, og tjente som en av kirkens fremste misjonsadministratorer. Fra 1918 fungerte han som visepresident i Generalkonferansen, men hans i 1931 publiserte tvil angående helligdomsbudskapet og Ellen Whites autoritet førte til at veiene skiltes; i mai 1932 leverte han sin oppsigelse og ble omdøpt i Syvendedagsbaptistkirken. Han døde i 1939.
Fra gårdsgutt i Iowa til europeisk pioner (1856–1886)
Loughboroughs The Great Second Advent Movement beskriver starten på hans europeiske karriere: «I 1885 forlot eldste L. R. Conradi Amerika for det sentraleuropeiske feltet, for å arbeide blant tyskerne» (The Great Second Advent Movement, s. 409, avsnitt 2). Det samme avsnittet beskriver grunnleggelsen av den første russiske adventistkirken: «Den 28. juni 1886 forlot han Basel for Krim, Russland. Her reiste han sammen med eldste Perk til Berdebulat, hvor to søstre ble døpt og en menighet med nitten medlemmer ble organisert, som var den første syvendedagsadventistmenigheten i Russland» (The Great Second Advent Movement, s. 409, avsnitt 2).
Etableringen av menigheten på Krim ble nesten umiddelbart etterfulgt av russisk forfølgelse. I det samme kapitlet i Loughboroughs bok står det: «Umiddelbart etter dette ble de eldste Conradi og Perk arrestert for å ha undervist i strid med den ortodokse troen, og ble fengslet i fem uker i Perekop. Etter løslatelsen (takket være inngripen fra den amerikanske ambassadøren) besøkte eldste Conradi Øst-Russland, og vendte deretter tilbake til Sveits» (The Great Second Advent Movement, s. 409, avsnitt 3).
Hamburg, Friedensau og det tyske arbeidet (1889–1918)
Loughboroughs The Great Second Advent Movement beskriver grunnleggelsen av misjonen i Hamburg: «I mai 1889 ble misjonsarbeidet innledet i Hamburg, Tyskland, av eldste Conradi, og på svært kort tid ble det opprettet en opplæringsskole for arbeidere. I oktober samme år ble det organisert en sabbatsskole med tjueåtte medlemmer. Det var i løpet av dette året at eldste Haskell besøkte misjonen, og en menighet med tjue medlemmer ble organisert, samt et boklager etablert» (The Great Second Advent Movement, s. 410, avsnitt 1).
Loughboroughs sitat fra Conradis egen rapport om det tysk-russiske arbeidet ved utgangen av 1895: «Siden 1. januar 1895 har tolv nye misjonærer kommet inn i feltet. I juni 1895 viste rapporten en økning i salget på femti prosent. For tiden gjøres det en spesiell innsats med Harold der Wahrheit, vår tyske avis» (The Great Second Advent Movement, s. 412, avsnitt 5).
Ellen Whites oppmuntring til hans tidlige arbeid
Ellen Whites manuskript fra 1883 – skrevet etter at hun hørte Conradi tale til Generalkonferansen helt i begynnelsen av hans tjeneste for trossamfunnet – bevarer hennes personlige ros: «Da jeg lyttet til vitnesbyrdet fra bror [L. R.] Conradi, kunne jeg se hvorfor han var så vellykket. Han var fullstendig oppriktig i arbeidet. Han tar tak i det som om han hadde til hensikt å gjøre noe. Det er ikke evner alene som gir suksess, selv om helliget talent og evner er som polerte redskaper i Guds hender; det er å være fullstendig opptatt av arbeidet» (Letters and Manuscripts, bind 4, Manuskript 5, 1883, par. 13).
To år senere, mens hun var i Sveits, oppfordret Ellen White Conradi til å bli med i arbeidet i Basel: «Jeg håper at bror Conradi vil komme og arbeide en stund sammen med bror Ertzenberger. Når han kommer, vil vi holde møter her i Basel, og jeg tror sjeler vil omfavne sannheten» (Letters and Manuscripts, bind 4, brev 38, 1885, par. 17).
I 1886 nedtegnet hun hans faktiske ankomst og hans misjonsplaner for Russland: «Broder Conradi er her nå, og han tenker å besøke Russland snart, da det allerede er vekket en dyp interesse der gjennom lesning. Jeg er glad for at bror Conradi har kommet, for han er en dyktig arbeider blant tyskerne. Etter at han har tilbrakt noen måneder i Russland, har han til hensikt å vende tilbake til Basel og arbeide her, om Herren vil» (Letters and Manuscripts, bind 4, brev 29, 1886, par. 6).
Samme år skrev Ellen White om deres felles forkynnelse i Lausanne: «Jeg talte for første gang i Lausanne på sabbatsformiddagen, etterfulgt av to tolker, bror Bourdeau og bror Conradi. Etter prekenen hadde vi et utmerket sosialt møte. Fire vitnet om at de holdt sin første sabbat» (Letters and Manuscripts, bind 4, brev 7, 1886, par. 17).
Opptegnelsen fra 1887 fra Vohwinkel i Tyskland, der Ellen White og Conradi arbeidet sammen for å løse splittelser blant de tyske troende: «Folket er intelligent og på alle måter annerledes enn de i Italia. Men Satan har vært og er fortsatt i sving her for å sette de troende i strid med hverandre. Vårt møte hele dagen i går var for å hjelpe de troende. Jeg talte om formiddagen, og da sa eldste Conradi at de aldri hadde hatt et sosialt møte. Jeg sa til ham at nå var tiden inne for å innvie dem i det» (Letters and Manuscripts, bind 5, brev 83, 1887, par. 4). I det samme brevet, i neste avsnitt: «Om ettermiddagen holdt bror Conradi et tre timer langt møte, og jeg tror han arbeidet hardt. Jeg la meg ned. Klokka åtte talte jeg igjen til folket og overlot deretter til eldste Conradi å avslutte møtet, i et forsøk på å løse vanskelighetene» (Letters and Manuscripts, bind 5, brev 83, 1887, par. 5).
«Daily»-kontroversen og de første sprekkene (1899–1919)
Ifølge Lest We Forget ble frøene til Conradis senere avgang sådd lenge før hans formelle brudd. Kapitlet om W. W. Prescott forteller at det «nye synet» på «det daglige» – tolkningen av at tamid i Daniel 8 var Kristi formidlervirke snarere enn hedenskap – «kan dateres tilbake til i det minste Conradis bok om profetier, utgitt på tysk, og til Prescotts diskusjoner med medarbeidere i England i 1899» (Lest We Forget, kap. 174, s. 430, ¶ 33). I det samme kapittelet, langt senere, beskrives grunnlaget for at Prescott var motvillig til å komme med en offentlig fordømmelse av sin tyske kollega: «Denne anmodningen skyldtes tilsynelatende Prescotts kommentarer til noen av lederne om at Ballenger og Fletcher ikke hadde fått tilstrekkelig svar, og hans manglende generelle fordømmelse av Conradi» (Lest We Forget, kap. 174, s. 435, ¶ 68). Det dypere spørsmålet for Conradi var ikke det «daglige», men selve helligdomsbudskapet; og etter hvert som årene gikk, ble hans tillit til adventistenes helligdomslære svekket.
Frafallet og utbrytelsen i 1931–1932
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists og samtidige opptegnelser fra Generalkonferansens komité publiserte Conradi, som da var 75 år gammel og nylig hadde trukket seg tilbake fra aktiv tjeneste i menigheten, høsten 1931 en serie artikler der han avviste den historiske adventistiske forståelsen av Daniel 8:14, det himmelske helligdom, forsoningen i 1844 og Ellen G. Whites profetiske autoritet. En delegasjon fra General Conference- -komiteen – bestående av W. A. Spicer, A. G. Daniells og C. H. Watson – møtte ham i Hamburg i løpet av våren 1932 i et forsøk på å få ham tilbake. Han nektet. Den 9. mai 1932 leverte han sin formelle oppsigelse. Senere samme år ble han døpt på nytt i Syvendedagsbaptistkirken i Sverige og tilbrakte de siste syv årene av sitt liv i opposisjon til nettopp den kirken han selv hadde bygget opp.
Døden (1939) og lærdommen
Ifølge ESDA døde L. R. Conradi i Hamburg 30. mai 1939, i sitt åttitredje år. Hans forlag i Hamburg, Friedensau-seminaret og den europeiske divisjonen fortsatte alle i adventisttroen – og overlevde hans senere avfall fra den med lang tid. Mønsteret der en mann arbeider i femti år for Guds sak, bare for å forkaste den til slutt, er det mønsteret Herren gjennom Esekiel advarte mot: «Når den rettferdige vender seg bort fra sin rettferdighet og begår urett og dør i den, skal han dø for den urett han har gjort» (Esekiel 18:26).
Conradi står her som et vitne på begge mulighetene – at ekte og åndsvelsignet arbeid i begynnelsen ikke er noen garanti for utholdenhet, og at Ellen Whites advarsler om dem som en gang tok imot budskapet og deretter trakk seg tilbake, ikke er teoretiske. Hans tidlige arbeid hedres; hans senere eksempel skal ikke følges.