Sammendrag
Charles Fitch var en kongregasjonalistisk og presbyteriansk prest som ble en av de mest effektive forkynnerne i millerittbevegelsen, medforfatter av det berømte «1843-diagrammet» og forfatter av prekenen «Come Out of Her, My People» fra 1843. Han døde av lungebetennelse 14. oktober 1844 – åtte dager før den datoen han hadde viet sitt liv og sin formue til i forventning om Kristi gjenkomst – og Ellen White skrev senere om å ha møtt ham i et syn ved livets tre.
Utdannelse og tidlig tjeneste (1805–1836)
Froom gjengir de nøye fakta om Fitchs liv og ordinerte tjeneste: «Neste var CHARLES FITCH (1805–14. oktober 1844), som kom fra Hampton, Connecticut. Han ble utdannet ved Brown University, og etter ordinasjonen til kongregasjonalistisk prestetjeneste tjente han suksessivt i Abington, Connecticut; Warren, Massachusetts; og Hartford, Connecticut» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 533, avsnitt 2). Om innvielsen av New York Broadway Tabernacle legger Froom til: «Fitch, som da var i Hartford, ble engasjert til å holde prekenen» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 533, avsnitt 2).
Samlingen Lest We Forget skisserer den samme utviklingen og legger til overskriften som adventistene kom til å knytte til ham: «Lærer, teolog, poet, profetisk karttegner, populær predikant og evangelist, talsmann for helliggjørelse ved tro, abolitionist, øm ektemann og far – Charles Fitch var der akkurat der Gud ville ha ham» (Lest We Forget, kap. 38 («Charles Fitch 1805–1844»), s. 79, ¶ 2). LWF fortsetter: «Etter å ha studert ved Brown University i Rhode Island, begynte Fitch sin tjeneste i Congregational Church i Abington, Connecticut. Andre byer hvor han tjente, var Warren og Boston i Massachusetts, Hartford i Connecticut og Newark i New Jersey. I 1832 var han æresmedlem av American Board of Commissioners for Foreign Missions og hadde blitt ordinert» (Lest We Forget, kap. 38, s. 79, ¶ 3).
Møtet med Miller, nøling og omvendelse (1838–1841)
Fitch leste William Millers forelesninger for første gang i 1838. I *Lest We Forget* beskrives hans opprinnelige overbevisning og den lange tilbaketrekningen som fulgte: «I mars 1838 skrev Fitch til William Miller og opplyste at han hadde lest Millers forelesninger og ikke tvilte på riktigheten av hans synspunkter. Men for Charles Fitch, som for mange andre prester med lignende utdannelse i den bemerkelsesverdige reformtiden, krevde det stort mot og sterk overbevisning å identifisere seg med advent-millerittene» (Lest We Forget, kap. 38, s. 79, ¶ 4). LWF bevarer Fitchs senere bekjennelse med hans egne ord: «den skam jeg så ville komme over meg hvis jeg forsvarte dem, førte til at jeg la saken til side» (Lest We Forget, kap. 38, s. 79, ¶ 5). I samme avsnitt står det videre: «Sannheten er at menneskefrykt førte meg i en felle; jeg var på dette tidspunktet ikke villig til å fremstå som en talsmann for den sannheten som ble forsvaret av Mr. Miller» (Lest We Forget, kap. 38, s. 79, ¶ 5).
Tilbaketrekningen varte i tre og et halvt år. Josiah Litchs besøk og en pakke med litteratur brakte spørsmålet på banen igjen, og Fitchs brev til venner beskriver den bønnfulle studien som fulgte: «Jeg vendte meg til Herren; jeg leste Bibelen og alle verkene jeg kunne få tak i. Jeg skaffet meg alle bevisene i saken jeg kunne; og så, med faste og bønn, la jeg dem og meg selv med alt jeg hadde foran Herren, og ønsket bare at den Hellige Ånd måtte lede meg inn i all sannhet» (Lest We Forget, kap. 38, s. 79, ¶ 8).
Tjenesten i Cleveland og «1843-diagrammet» (1842–1843)
Fitch kastet seg uforbeholdent inn i adventistbevegelsen. Lest We Forget beskriver hans tempo: «Deretter reiste Fitch utrettelig og kastet seg uforbeholdent inn i å forkynne behovet for forberedelse til Kristi gjenkomst. Han flyttet familien til Cleveland i Ohio og holdt møter og dåp over hele Ohio. Hans ord vitner om hans hengivenhet til begge læresetningene: «Overalt hvor jeg har vært, har jeg forkynt hellighet. Min vanlige praksis har vært å forkynne om hellighet om ettermiddagen og”» (Lest We Forget, kap. 38, s. 79, ¶ 9).
Det mest varige bidraget han ga til den millerittiske saken, var et diagram. Loughborough skriver: «Først på listen står Charles Fitch fra Cleveland, Ohio, som i 1842 foreslo ideen om å lage diagrammer for å illustrere visjonene i Daniel og Åpenbaringen. Tanken hadde sitt utspring i Habakkuk 2:2, 3» (The Great Second Advent Movement, s. 124, avsnitt 2). LWF beskriver samarbeidet og diagrammets rolle i bevegelsen: «I 1842, da de følte behov for et nøyaktig diagram, utarbeidet Fitch og Apollos Hale det berømte diagrammet som illustrerte oppfyllelsen av Daniels endetidsprofetier. Dette ble brukt i stor utstrekning av millerittene» (Lest We Forget, kap. 38, s. 80, ¶ 10).
«Kom ut av henne, mitt folk» (1843)
Fitchs polemiske traktat fra juli 1843 ble et av de avgjørende øyeblikkene i millerittbevegelsen. Lest We Forget gjengir de tre ledende spørsmålene: «Fitch forkynte også budskapet fra den andre engelen i Åpenbaringen 14: «Kom ut av henne, mitt folk.» Derfor regnes han som en uatskillelig del av adventbevegelsen. I en preken tok han opp følgende spørsmål: Hva er Babylon? Hva er Babylons fall? Hva innebærer det for Guds folk å komme ut av Babylon?» (Lest We Forget, kap. 38, s. 80, ¶ 11). Fitchs egen vurdering av utsiktene til reform uten den andre advent fremgår av et brev fra Cleveland publisert i Signs of the Times: «Å få til en omfattende og varig reformasjon i denne gale verden er en håpløs sak» (Lest We Forget, kap. 38, s. 80, ¶ 12).
Tapet av to sønner (desember 1843 – januar 1844)
I løpet av en måned døde to av Fitchs unge sønner. Lest We Forget beskriver dødsfallet til den syv år gamle Willie, som ble begravet 5. desember 1843, og deretter til hans tjue måneder gamle bror. The Midnight Cry av 24. januar 1844 nevnte det andre tapet: «Bro. Charles Fitch er nå i Cleveland. Han har begravet et barn til» (Lest We Forget, kap. 38, s. 80, ¶ 14). Fitchs refleksjon over sine barns gjenopprettelse på oppstandelsens side innledes slik: «De foreldrene som selv er forberedt på Guds rike, har Guds ord som forsikrer dem om at de der skal finne sine spedbarn, tilbake fra fiendens land, og der skal deres arbeid bli belønnet» (Lest We Forget, kap. 38, s. 81, ¶ 15). Det samme avsnittet avsluttes slik: «De har ikke arbeidet forgjeves for sine små» (Lest We Forget, kap. 38, s. 81, ¶ 15).
Døden (14. oktober 1844)
Det ble rapportert at Fitch hadde blitt forkjølet mens han døpte omvendte. Lest We Forget skriver: «Charles Fitch ble alvorlig syk, sannsynligvis av lungebetennelse, i oktober 1844. Han hadde blitt forkjølet mens han døpte omvendte» (Lest We Forget, kap. 38, s. 81, ¶ 16). The Midnight Cry av 19. oktober 1844 brakte nyheter om hans siste timer: «han fant br. Fitch i Buffalo, knapt i live. Hans sjel var imidlertid full av håp og herlighet. Han sa at det var uutslettelig skrevet i hans sjel at Herren ville komme den 10. dagen i den 7. måneden, og at hvis han gikk i graven, ville han bare måtte ta en kort søvn før han skulle vekkes på oppstandelsens morgen» (Lest We Forget, kap. 38, s. 81, ¶ 18). Midnight Cry av 31. oktober 1844 brakte hans nekrolog: «Denne kjære bror har sovnet inn i Jesus. De leppene som Guds ord har strømmet ut fra med kraft til så mange tusen lyttende ører, er nå forseglet. Det hjertet, som slo med en fars ømhet og en brors kjærlighet til Guds barn, har sluttet å slå» (Lest We Forget, kap. 38, s. 81, ¶ 20).
Frooms overskrift på det avsluttende kapitlet om Fitchs liv er i seg selv den korteste oppsummeringen: «DØD AV LUNGEBETENNELSE 14. OKTOBER 1844» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 545).
Ellen Whites syn (Livets tre)
År senere husket Ellen White en visjon der hun hadde møtt Fitch og en annen avdød adventistpredikant, Levi Stockman, ved livets tre:
Vi gikk alle under treet og satte oss ned for å se på stedets herlighet, da brødrene Fitch og Stockman, [ Se vedlegg. ] som hadde forkynt evangeliet om riket, og som Gud hadde lagt i graven for å redde dem, kom bort til oss og spurte oss hva vi hadde gjennomgått mens de sov. Vi prøvde å huske våre største prøvelser, men de virket så små sammenlignet med den langt større og evige herlighetens tyngde som omringet oss, at vi ikke klarte å si dem høyt, og vi ropte alle: «Halleluja, himmelen er billig nok!»
(Early Writings, s. 17, par. 2)
Den samme scenen er gjengitt tidligere i *Spiritual Gifts*, bind 2, s. 34, avsnitt 1 () og i *Testimonies for the Church*, bind 1, s. 61, avsnitt 2 (). For adventistene som overlevde Den store skuffelsen 22. oktober 1844, ble trøsten om at deres predikant var blitt «lagt i graven for å redde ham» – i hvile, i påvente av oppstandelsen – et av de mest gjentatte vitnesbyrdene fra Ellen White.