Sammendrag
Joshua Vaughan Himes var utgiver, organisator og hovedpromotør for millerittbevegelsen i 1840–1844. Himes var pastor ved Chardon Street Chapel i Boston og en fremtredende abolitionist før han møtte William Miller. Han forvandlet en regional vekkelsesbevegelse i New England til en nasjonal massebevegelse gjennom tidsskrifter, konferanser og datidens største telt. Han overlevde Den store skuffelsen og fortsatte i adventistarbeidet i femti år til, før han døde i Elk Point, South Dakota, 27. juli 1895.
Tidlig liv (1805–1823)
Loughborough bevarer Himes’ egne erindringer om fødestedet, farens yrke og den religiøse atmosfæren i barndommen: «Joshua V. Himes ble født i Wickford, Rhode Island, 19. mai 1805. Faren var kjent som handelsmann i Vestindia og var et fremtredende medlem av St. Paul’s Episcopal Church i Wickford. Hans mor hadde et vennlig vesen og en kjærlighet til Frelseren, som hun overførte til sin sønns villige ører» (The Great Second Advent Movement, s. 121, avsnitt 4). Dick gir den bredere rammen: «Joshua Vaughn Himes ble født 19. mai 1805 i North Kingston, Rhode Island. Faren hans, en mann med visse midler, var handelsmann i Vestindia og et fremtredende medlem av den episkopale kirken i . Det hadde vært den eldre Himes’ plan å utdanne Joshua til episkopalt presteskap ved Brown University i Providence, Rhode Island» (Founders of the Message, s. 69, avsnitt 1).
Planen gikk i vasken i 1817 da farens investering gikk tapt på havet: «I 1817 sendte han en verdifull last til Vestindia under ledelse av en skipskaptein som viste seg å være utro mot tilliten, solgte skipet lastet med varer og forsvant. Denne katastrofen ruinert faren økonomisk og var bestemt til å endre hele livet til Joshua, som ble tvunget til å gi opp å gå på college” (Founders of the Message, s. 69, par. 1). Joshua ble lærling hos en møbelsnekker i New Bedford, Massachusetts.
Omvendelse og tjeneste i Christian Connection (1823–1830)
Himes holdt seg ikke lenge til sin mesters unitarisme. Loughborough skriver: «Siden det på den tiden ikke fantes noen episkopalsk kirke i New Bedford, bestemte han seg for å gå i First Christian Church [ikke Disciple] og sluttet seg senere til denne menigheten. ‘Her,’ sier han, ‘fant jeg den åpne Bibelen og tankefriheten, og gjorde god bruk av begge deler.’ Denne kirken var under pastor Moses Howes omsorg. Pastor Clough døpte Joshua V. Himes 2. februar 1823. Med et hjerte som brant av iver for sin Herre, begynte han straks, i en alder av atten år, å fortelle historien om korset og å oppfordre mennesker til omvendelse» (The Great Second Advent Movement, s. 122, avsnitt 2). Loughboroughs tidligere avsnitt gjengir Himes’ egen beskrivelse av hvorfor den lokale unitarismen ikke kunne holde på ham: «Min herre var unitarist, og han tok meg med til sin kirke. Pastor Orville Dewey var presten. Han var en sen konvertitt fra ortodoksien. Min opplæring under biskop Griswold og pastor William Burge, rektor ved St. Paul’s i Wickford, og det å ofte høre den veltalende dr. Crocker fra St. John’s i Providence, R.I., gjorde meg ganske uegnet til å akseptere Mr. Deweys veltalende avvisning av læresetningene» (The Great Second Advent Movement, s. 122, avsnitt 1).
Møtet med William Miller (november 1839)
Møtet med Miller på Christian Connection-konferansen i Exeter, New Hampshire, er nedtegnet i Bliss’ Memoirs of William Miller: «Den 11. november innledet Mr. M. en forelesningsserie i Exeter, N. H., som varte til den 19. Den 12. var det en konferanse for Christian Connection i gang der, og de besøkte Mr. Miller i en gruppe» (Memoirs of William Miller, s. 139, avsnitt 2). Bliss fortsetter: «Det var ved denne anledningen han ble kjent med eldste Joshua V. Himes, den gang pastor i Chardon-street-kirken i Boston. Elder H. hadde skrevet til Mr. M. den 19. oktober og invitert ham til å holde en forelesningsserie i sin kapell. Han fornyet nå invitasjonen og fikk løfte om en forelesningsserie i desember» (Memoirs of William Miller, s. 139, par. 3).
Samlingen Lest We Forget bevarer den berømte utvekslingen som fulgte Millers desember-serie i Boston:
«Tror du virkelig på denne læren?»
(Lest We Forget, kap. 46, s. 93, ¶ 1)
«Det gjør jeg absolutt, ellers ville jeg ikke forkynne den.»
(Lest We Forget, kap. 46, s. 89, ¶ 3)
«Vel, da,»
(Lest We Forget, kap. 46, s. 89, ¶ 4) oppfordret Himes, og fortsatte: «hva gjør du for å spre den over hele verden?» (Lest We Forget, kap. 46, s. 89, ¶ 4).
LWF gjengir Millers svar: «Hva kan en gammel bonde gjøre?» (Lest We Forget, kap. 46, s. 89, ¶ 7). Samme avsnitt fortsetter med Millers bønn: «Ingen ser foreløpig ut til å forstå formålet og ånden i min misjon, slik at de kan gi meg hjelp. Jeg har lett etter hjelp. Jeg ønsker hjelp» (Lest We Forget, kap. 46, s. 89, ¶ 7). Og Himes’ svar som satte i gang den nasjonale kampanjen:
Da, fader Miller, forbered deg på kampanjen; for dører skal åpnes i hver by i Unionen, og advarselen skal nå ut til jordens ender!
(Lest We Forget, kap. 46, s. 89, ¶ 8)
Signs of the Times og den nasjonale kampanjen (1840–1844)
Bliss beskriver det første foredragskurset i Boston i Chardon Street Chapel: «Han ankom Boston den 7. desember, og fra den 8. til den 16. holdt han foredrag i Chardon Street Chapel – hans første foredragskurs i denne byen» (Memoirs of William Miller, s. 139, avsnitt 4). Den tredje forelesningsserien i Boston i februar 1840 resulterte i tidsskriftet som skulle bære bevegelsen: «FRA den 8. til den 29. februar holdt Mr. M. sin tredje forelesningsserie i Boston, i Marlboro’ Chapel og andre steder, etter hvert som dørene åpnet seg. Det var under denne møteserien at utgivelsen av et tidsskrift, viet til adventlæren, ble realisert» (Memoirs of William Miller, s. 144, avsnitt 1). Miller selv nedtegnet avtalen som satte det i gang: «Under mitt besøk i Boston vinteren 1840 nevnte jeg for bror Himes mine ønsker angående et tidsskrift, og de vanskelighetene jeg hadde opplevd med å etablere et. Han tilbød straks å starte et tidsskrift som skulle være viet til dette spørsmålet, hvis jeg mente at sannhetens sak derved ville bli fremmet. Uken etter, uten en eneste abonnent eller noe løfte om hjelp, ga han ut det første nummeret av Signs of the Times, den 20. mars [28. februar] 1840» (Memoirs of William Miller, s. 144, avsnitt 3).
Den første av omtrent femten generalkonferanser som ga bevegelsen sammenheng, fulgte i oktober. Bliss skriver: «den første generalkonferansen for troende på Kristi gjenkomst, som skulle samles den 14. oktober 1840 i Boston» (Memoirs of William Miller, s. 152, avsnitt 4).
Død (1895)
Himes overlevde nesten alle sine samtidige milleritter. Dick skriver om hans siste dager: «Til tross for den beste pleie viste sykdommen seg å være uhelbredelig, og den 27. juli 1895 førte menneskehetens store fiende, døden, ham bort i hans hjem i Elk Point, South Dakota» (Founders of the Message, s. 100, avsnitt 2). Det samme avsnittet siterer Uriah Smiths nekrolog, skrevet fra perspektivet til dem som hadde vokst opp med å lese Himes’ Signs of the Times: «Gjennom hele den bevegelsen [1844-bevegelsen] var han det ledende og mest aktive menneskelige redskapet, som drev frem saken med å publisere, forkynne og organisere de ulike foretakene knyttet til det arbeidet. Mr. Miller anerkjente og satte pris på hans store tjenester, og syvendedagsadventistene har alltid respektert og æret ham for den edle rollen han spilte i den store profetiske religiøse vekkelse.» (Founders of the Message, s. 100, par. 2).