Sammendrag
Charles Marshall Kinny var den første afroamerikaneren som ble ordinert til syvendedagsadventistprest etter at Generalkonferansen ble stiftet i 1863. Han ble født i Richmond, Virginia, 1. april 1855, og ble omvendt i Reno, Nevada, i 1878 under forkynnelsen til J. N. Loughborough – og under den samme foredragsserien hørte han Ellen Whites preken 30. juni 1878 om «Guds kjærlighet». Etter to år ved Healdsburg College (1883–1885) ble han kirkens første dedikerte evangelist for afroamerikanere i Sørstatene, og grunnla menigheter i Topeka og Emporia, Kansas; Louisville, Kentucky (1890 – den andre formelt organiserte svarte SDA-kirken); Bowling Green, Kentucky (1891); New Orleans (1892); Nashville (1894); og Birmingham (1896). Hans appell til Generalkonferansen i mars 1891 om at hvite pastor-evangelister skulle støtte arbeidet blant afroamerikanere førte til Ellen Whites historiske vitnesbyrd 21. mars 1891, «Vår plikt overfor de fargede». Historikeren Ronald Graybill kalte ham «grunnleggeren av svart adventisme». Han døde på Riverside Sanitarium and Hospital i Nashville 2. august 1951, i en alder av nittiseks år.
Tidlig liv og omvendelse (1855–1878)
Ifølge Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Trevor O’Reggio) ble Kinny født 1. april 1855 i Richmond, Virginia, som sønn av Andrew og Lucy Ann Kinny. Han tilbrakte sine første ti år i det som skulle bli hovedstaden i Konføderasjonen, og reiste deretter vestover sammen med sin far og to søsken, for til slutt å ende opp i Reno, Nevada. Han tjente til livets opphold som barberer.
Sommeren 1878, da J. N. Loughborough holdt en serie evangeliserende foredrag i Reno, deltok den tjuetre år gamle Kinny. Ellen White besøkte møtene mens foredragsserien pågikk og talte tirsdag kveld 30. juni 1878 til rundt fire hundre tilhørere om «Guds kjærlighet» – og Kinny skulle aldri glemme den prekenen. Han holdt sin første sabbat den siste lørdagen i september 1878.
Arbeid i traktat- og misjonsforeningen (1878–1885)
Kinny var et av de syv stiftelsesmedlemmene og det eneste svarte medlemmet i Reno Seventh-day Adventist Church. I 1882 var han statssekretær i Nevada Tract and Missionary Society. Hans rapporter til Review and Herald fra disse årene dokumenterer hans korrespondanse med søkende over hele landet – han viet spesiell oppmerksomhet til venner og bekjente hjemme i Virginia.
Reno-menigheten og California Conference (som da også omfattet Nevada) støttet ham gjennom to års studier ved Healdsburg College fra 1883 til 1885.
Misjon i Kansas og fargelinjen (1885–1889)
Sommeren 1885 sendte California-konferansen Kinny til Kansas. Han begynte sitt arbeid i Topeka i juni, og innen midten av oktober hadde han besøkt en tredjedel av byen og holdt bibelstudier som førte til tre omvendte. Han fortsatte i Topeka gjennom 1887, deretter i Emporia, og etterlot seg en gruppe på tolv fargede sabbatsholdere da han avsluttet sitt arbeid i Emporia i november 1887. Derfra gikk han fra dør til dør i Missouri og arbeidet i St. Louis gjennom første halvdel av 1889.
I St. Louis møtte Kinny for første gang alvorlige konflikter knyttet til rasefordommer innenfor kirken. Mindre enn et år etter at han dro, møtte Ellen White selv de samme vanskelighetene på førstehånd i St. Louis – og opplevelsen var drivkraften bak hennes vitnesbyrd 21. mars 1891 på generalkonferansen.
Ordinering i Nashville (oktober 1889)
På oppdrag fra Generalkonferansens komité ankom Kinny Louisville, Kentucky, i juni 1889 for å være hyrde for den lille gruppen av svarte troende der. Mens han tjenestegjorde i Louisville, deltok Kinny på Tennessee-leirmøtet og Nashville Institute i slutten av september 1889. På rådsmøtet som fulgte, med R. M. Kilgore og J. O. Corliss som ledere for gudstjenesten, ble Kinny den første afroamerikaneren siden General Conference ble organisert som ble ordinert til syvendedagsadventistisk evangeliepredikant.
2. oktober 1889 talte Kinny til rådet og la frem tolv forslag for organisering av kirkens arbeid blant svarte amerikanere innenfor den harde sosiale virkeligheten i Sørstatene etter gjenoppbyggingen. I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists bekreftet hans innledende uttalelse at «den tredje engels budskap har kraften i seg til å eliminere eller fjerne denne rasistiske fordommen hos dem som tar imot sannheten». Han foreslo en fremtidig struktur med svarte konferanser innenfor det samlede adventistforbundet, og oppfordret Generalkonferansen til å investere i «utdanning av dyktige fargede arbeidere».
Oppbyggingen av det svarte adventistarbeidet (1890–1896)
Da Kinny vendte tilbake til Louisville fra Nashville, så han at hans forslag om en egen svart menighet ble realisert: en gruppe på ti troende ble organisert 16. februar 1890 – den andre formelt organiserte svarte syvendedagsadventistkirken.
I mars 1891 dro Kinny til Battle Creek i Michigan som delegat til generalkonferansens sesjon. General Conference Daily Bulletin av 11. mars 1891 gjengir hans tale: «De spesielle kravene til arbeidet blant de fargede ble presentert av bror Kinny, som sa at det var mellom åtte og ni millioner av hans folk i USA som ventet på å høre den tredje engels budskap. På grunn av de fordommer som fantes, var det åpenbart at arbeidet blant de fargede måtte føres separat fra det blant den hvite befolkningen i Sørstatene» (General Conference Daily Bulletin, 11. mars 1891, side 71.14).
Hans appell på den sesjonen beveget Ellen White til å overbringe, ti dager senere, den 21. mars 1891, vitnesbyrdet til tretti ledere i kirken, nå kjent som «Vår plikt overfor de fargede». Hun innledet med øyeblikket i St. Louis et år tidligere da hun, mens hun knelte i bønn, fikk ordene «Dere er alle brødre» med en livaktighet hun ikke kunne glemme. Hun fortsatte i samme avsnitt: «Blant dem i St. Louis som tror på sannheten, er det fargede mennesker som er oppriktige og trofaste, dyrebare i himmelens Guds øyne, og de bør ha like mye respekt som alle Guds barn» (The Southern Work, s. 11, avsnitt 1). Og, også i samme avsnitt: «Hudfargen avgjør ikke karakteren i de himmelske saler» (The Southern Work, s. 11, avsnitt 1).
I et tidligere avsnitt av den samme talen hadde Ellen White snakket om sin egen besluttsomhet i å gi dette rådet: «Jeg vet at det jeg nå sier, vil bringe meg i konflikt. Dette ønsker jeg ikke, for konflikten har virket uavbrutt de siste årene; men jeg har ikke tenkt å leve som en feiging eller dø som en feiging, og la mitt arbeid forbli ufullendt. Jeg må følge i min Mesters fotspor. Det har blitt moderne å se ned på de fattige, og på den fargede rasen i særdeleshet. Men Jesus, Mesteren, var fattig, og Han føler med de fattige, de utstøtte, de undertrykte, og erklærer at hver fornærmelse som rettes mot dem, er som om den rettes mot Ham selv» (The Southern Work, s. 10, par. 4).
I 1896 hadde Kinny organisert seks svarte adventistmenigheter: Edgefield Junction, Tennessee (allerede eksisterende fra 1883); Louisville, Kentucky (1890); Bowling Green, Kentucky (13. juni 1891); New Orleans, Louisiana (4. juni 1892); Nashville, Tennessee (15.–16. september 1894); og Birmingham, Alabama (19. juni 1896).
Senere tjeneste og død (1898–1951)
I mars 1898, etter å ha betalt Kinnys lønn i nesten ni år, vedtok Generalkonferansekomiteen at han skulle drive selvfinansiert misjonsarbeid. De neste ni årene reiste han rundt i Nebraska, Missouri, Texas, Tennessee og Alabama. Han vendte tilbake til tjenesten i kirkesamfunnet i 1907 som prest i Tennessee River Conference.
19. oktober 1902 giftet Kinny seg med Viola E. Kinny i Nashville. Viola underviste en stund i kirkeskolen der. I 1911 tvang hennes helse Charles til å trappe ned til deltidsarbeid. Han fortsatte i deltidsarbeid frem til hennes død i 1939 – med base i Nashville, bortsett fra tre år i Virginia (1912–1915). Kort tid etter Violas død flyttet Kinny inn på Riverside Sanitarium and Hospital i Nashville, hvor han fikk pleie frem til sin død 2. august 1951, i en alder av nittiseks år.
Arven
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists kalte historikeren Ronald Graybill i 1977 Kinny for «grunnleggeren av svart adventisme». Louis B. Reynolds beskrev i sin historie om afroamerikansk adventisme Kinnys arv som et fundament som andre kunne bygge videre på. Da han døde i 1951, hadde antallet svarte adventistmedlemmer i Amerika nådd 26 500 – og de svarte konferansene han hadde sett for seg i 1889, var nettopp blitt etablert.