Sammendrag
William Clarence («Willie») White var den tredje sønnen til James og Ellen G. White og var hele livet ansvarlig for sin mors litterære arv. Han ble født 29. august 1854 i Rochester, New York, og var medlem av Generalkonferansens komité fra 1884 og utover, fulgte sin mor på hennes misjonsreise til Australia (1891–1900), og etter hennes død i 1915 ledet han Ellen G. White Estate Trust frem til sin egen død i 1937. I henhold til Ellen Whites gjentatte vitnesbyrd hadde Herren utpekt Willie til å være hennes «hjelper og rådgiver» – et oppdrag han trofast utførte i femtiåtte år. Han døde i 1937, 83 år gammel.
Barndom: Mors brev til «Willie» (1860)
Ellen Whites brev av 9. desember 1860 til sin seks år gamle sønn Willie er bevart i Manuscript Releases, Letter 3, 1860: «Nå, kjære Willie, prøv å gjøre det rette alltid, så vil ingen svart flekk bli satt mot deg, og når Jesus kommer, vil han kalle på den gode gutten, Willie White, og han vil sette en krans av gull på hodet ditt og gi deg en liten harpe i hånden som du kan spille på, og den vil gi vakker musikk, og du vil aldri bli syk, aldri bli fristet til å gjøre noe galt der, men du vil alltid være lykkelig og spise av rik frukt og plukke vakre blomster. Prøv, prøv, kjære gutt, å være god og gjøre det rette» (Manuscript Releases, Brev 3, 1860, par. 5).
Mors hjelper og rådgiver (fra 1881 og fremover)
Etter James Whites død i august 1881 bevarte Ellen Whites vitnesbyrd til F. M. Wilcox fra oktober 1911 den inspirerte beretningen om W. C. Whites tildelte rolle: «Det ble også vist meg at min sønn, W. C. White, skulle være min hjelper og rådgiver, og at Herren ville gi ham visdomens ånd og et sunt sinn. Jeg fikk vist at Herren ville lede ham, og at han ikke ville bli ledet bort, fordi han ville gjenkjenne Den hellige ånds ledelse og veiledning» (Selected Messages, bind 1, s. 54, par. 3).
Generalkonferansens komité og konferansen i Minneapolis i 1888
I 1884 var W. C. White medlem av Generalkonferansekomiteen. Testimonies to Ministers bevarer hans samtidige rapport om Minneapolis-konferansen i 1888: «På det møtet ble eldste O. A. Olsen valgt til president for Generalkonferansen, men han var i Europa under konferansen. Den 27. november 1888 skrev William C. White, et medlem av Generalkonferansekomiteen, til eldste Olsen» (Testimonies to Ministers and Gospel Workers, s. xxiv, par. 1) — og W. C. Whites brev beskrev de delte inntrykkene delegatene tok med seg fra disse møtene.
Australia (1891–1900)
W. C. White fulgte sin mor til Australia i 1891 og tjente der i ni år som hennes nærmeste assistent i grunnleggelsen av Avondale College og oppbyggingen av det australasiatiske adventistarbeidet.
Dr. Merlin Burts Understanding Ellen White (2015) bevarer essensen av hennes avhengighet av ham: «Før hun dro til Australia i 1891, utarbeidet Ellen White et testamente som ikke lenger eksisterer, og som det er svært lite kjent om. I det skal hun ha overlatt de viktigste ansvarene til sin sønn, William C. (Willie) White» (Understanding Ellen White, s. 213, par. 2).
Forvalter av Ellen G. White Estate (1915–1937)
Etter Ellen Whites død i 1915 ledet W. C. White forvalterne av Ellen G. White Estate gjennom de neste tjuefire årene. Han hadde tilsyn med utgivelsen av de posthume samlingene Råd til foreldre og lærere, Råd om kosthold og mat, Medisinsk tjeneste, Råd om forvalterskap og mange andre. Han bevarte hennes manuskriptarkiver i sin helhet og besvarte utallige spørsmål fra folk som henvendte seg om hennes liv og virke.
Ellen Whites brev gjennom flere tiår bevarer hans varige tilstedeværelse – særlig hans samtidige opptegnelser om sin mors arbeid. I et brev fra 1867 beskriver hun hvordan hans fravær fra et møte i Battle Creek ble oppfattet: «I Battle Creek hørte vi mange spørre: Hvor er Willie White? Kommer han ikke? De var skuffet over ikke å se deg» (Manuscript Releases, Brev 9, 1867, par. 2).
Død (1937)
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists døde W. C. White 1. september 1937, i en alder av åttitre år, etter å ha trofast ivaretatt det oppdraget moren hans ga ham førti-seks år tidligere.