Sammendrag
Ellet Joseph Waggoner – sønn av den pioneraktige adventistredaktøren Joseph Harvey Waggoner – var legen som ble predikant og som sammen med A. T. Jones brakte budskapet om rettferdighet ved tro til generalkonferansen i Minneapolis i 1888. Fra sin omvendelsesopplevelse i oktober 1882 på leirmøtet i Healdsburg, California, og frem til slutten av tiåret arbeidet Waggoner som bibellærer, redaktør for Signs of the Times og hovedfortolker av budskapet som Ellen White gjentatte ganger identifiserte som «selve budskapet Herren har sendt til denne tids folk» og «budskapet som Gud befalte skulle gis til verden». Han ble sendt til England i 1892 som redaktør for The Present Truth, tjente som delegat til generalkonferansen i 1897 og fortsatte å forkynne og skrive frem til sin død i 1916.
Utdannelse og omvendelsen i Healdsburg (1855–1882)
I Steinwegs Lest We Forget er Waggoners fødsel nedtegnet: «Ellet Joseph Waggoner (EJW) ble født i Wisconsin 12. januar 1855» (Lest We Forget, kap. 163, s. 351, ¶ 3). Han var den sjette av ti barn av Joseph Harvey og Maryetta Hall Waggoner. Steinweg beskriver hans tidlige år og utdannelse: «Han bodde en stund i Burlington, Michigan. Han gikk på Battle Creek College og studerte medisin ved Bellevue Medical College i New York City. Han giftet seg med en studiekamerat, Jessie Fremont Moser, og de fikk to døtre, Bessie og Pearl. Etter å ha tilbrakt en tid i Battle Creek flyttet familien til California rundt 1880» (Lest We Forget, kap. 163, s. 351, ¶ 5).
I oktober 1882, på leirmøtet i Healdsburg, hadde Waggoner den opplevelsen som kom til å prege resten av hans tjeneste. Steinweg siterer hans egen publiserte beretning: «Plutselig strålte et lys rundt meg, og teltet virket opplyst, som om solen skinte; jeg så Kristus korsfestet for meg, og for første gang i mitt liv ble det åpenbart for meg at Gud elsket meg, og at Kristus ga seg selv for meg personlig. Det var alt for meg.» (Lest We Forget, kap. 163, s. 351, ¶ 8).
Han fortsatte i det samme vitnesbyrdet: «Jeg visste at dette lyset som kom over meg, var en åpenbaring direkte fra himmelen; derfor visste jeg at jeg i Bibelen ville finne budskapet om Guds kjærlighet til den enkelte synder, og jeg bestemte meg for at resten av livet mitt skulle vies til å finne det der og gjøre det klart for andre. Lyset som strålte over meg den dagen fra Kristi kors, har vært min veiviser i alt mitt bibelstudium» (Lest We Forget, kap. 163, s. 351, ¶ 9).
Redaktør av Signs of the Times (1883–1888)
Steinweg skriver: «I 1883 ble EJW kalt til å hjelpe sin far med å redigere Signs of the Times. I 1884 møtte han A. T. Jones. De to ble venner for livet og delte en lidenskapelig interesse for rettferdiggjørelse ved tro» (Lest We Forget, kap. 163, s. 351, ¶ 10). I samme avsnitt står det videre: «Det er viktig å huske at adventistiske trosoppfatninger fortsatt var under utredning og avklaring.»
I en serie artikler i Signs of the Times utdypet Waggoner rettferdiggjørelse og helliggjørelse gjennom Kristus. Steinweg har den klareste oppsummeringen av hans lære: «Han trodde at rettferdiggjørelse gjennom Kristi lidelser var reell, og at også Kristi fullkomne liv ble levd for vår skyld. Når synderen tror dette, blir han forvandlet og adlyder av hjertet» (Lest We Forget, kap. 163, s. 352, ¶ 12). Og med Waggoners egne ord fra en artikkel i Signs of the Times av 18. september 1884: «Kristus måtte også holde loven i sitt liv, slik at hans fullkomne lydighet kunne regnes som vår» (Lest We Forget, kap. 163, s. 352, ¶ 13).
Waggoners syn på at loven i Galaterbrevet var den moralske loven, førte ham inn i åpen uenighet med G. I. Butler og Uriah Smith. Steinweg beskriver den økende friksjonen: «Da de merket den økende friksjonen mellom de motstridende standpunktene, vedtok den daværende teologiske komiteen i Generalkonferansen en resolusjon om at det ikke skulle publiseres synspunkter som var i strid med dem» som flertallet hadde (Lest We Forget, kap. 163, s. 352, ¶ 14). Til tross for resolusjonen fortsatte Waggoner å publisere og studere. Den 10. februar 1887 hadde han fullført et 71-siders svar til Butler og Smith med tittelen The Gospel in the Book of Galatians: A Review.
Konferansen i Minneapolis i 1888
På generalkonferansen i Minneapolis i 1888 presenterte Waggoner – sammen med A. T. Jones – sin serie studier om rettferdighet ved tro. Ellen Whites vitnesbyrd om kilden til hans budskap er bevart i mange uttalelser, og begynner med hennes erkjennelse av øyeblikket i Minneapolis: «Da bror Waggoner frembrakte disse ideene i Minneapolis, var det den første klare undervisningen om dette emnet fra menneskelige lepper jeg hadde hørt, bortsett fra samtalene mellom meg selv og min mann. Jeg har sagt til meg selv: Det er fordi Gud har presentert det for meg i et syn at jeg ser det så klart, og de kan ikke se det fordi de aldri har fått det presentert for seg slik jeg har. Og da en annen presenterte det, sa hver fiber i mitt hjerte: Amen» (Lest We Forget, kap. 168, s. 376, ¶ 6).
Steinwegs Lest We Forget beskriver Waggoners opptreden under møtene: «Så langt vi kan bedømme, valgte E. J. Waggoner den høye veien og sank ikke ned i det beklagelige feiltrinnet som noen gjorde gjennom retorikk, sviende spydigheter og hissig gjengjeldelse.» (Lest We Forget, kap. 165, s. 359, ¶ 7). I samme avsnitt står det videre: «Dette var helt sikkert tilfelle under møtene i Minneapolis i 1888» (Lest We Forget, kap. 165, s. 359, ¶ 7).
Steinweg oppsummerer Ellen Whites gjentatte bekreftelse av budskapet: «Hennes gjentatte bekreftelser i løpet av de følgende ti årene omfattet erklæringer» av ulike slag, der hun omtalte budskapet som «selve budskapet Herren har sendt til menneskene i denne tiden», «budskapet som Gud befalte å gi til verden» og «lyset som skal opplyse hele jorden med sin herlighet» (Lest We Forget, kap. 165, s. 360, ¶ 9).
Ellen Whites forsvar av de to budbringerne (1892–1895)
Ellen Whites gjentatte forsvar av Waggoner og Jones er bevart i en samling uttalelser samlet i Lest We Forget kap. 168 fra hennes 1888 Materials. Hun konfronterte dem som, med henvisning til personlige svakheter, ville avvise selve budskapet: «Det er fullt mulig at eldste Jones eller Waggoner kan bli overmannet av fiendens fristelser; men hvis de skulle bli det, ville dette ikke bevise at de ikke hadde hatt noe budskap fra Gud, eller at det arbeidet de hadde utført, var en feil» (Lest We Forget, kap. 168, s. 377, ¶ 10).
Hun beskrev budskapet i utvetydige ordelag: «Budskapet som A. T. Jones og E. J. Waggoner har gitt oss, er Guds budskap til menigheten i Laodikea, og ve den som bekjenner seg til å tro på sannheten, men likevel ikke reflekterer de guddommelige strålene til andre» (Lest We Forget, kap. 168, s. 377, ¶ 11).
I et brev til J. H. Kellogg i april 1892 advarte hun: «Vær forsiktig med hvordan du inntar en holdning mot eldste Waggoner. Har du ikke det beste beviset på at Herren har formidlet lys gjennom ham? Det har jeg, og folket der han har arbeidet, har blitt velsignet i stor grad under hans arbeid» (Lest We Forget, kap. 168, s. 377, ¶ 8).
I sitt brev til Uriah Smith av 19. september 1892 skrev hun om de nyomvendte til budskapet og de eldre ledernes motstand: «De visste ikke at Gud hadde sendt disse unge mennene, eldste Jones og Waggoner, for å bringe et spesielt budskap til dem» (Lest We Forget, kap. 168, s. 377, ¶ 9).
I et brev til Frank og Hattie Belden 5. november 1892 bønnfalt hun: «Dere hadde alle bevisene dere trengte på at Herren virket gjennom brødrene Jones og Waggoner, men dere tok ikke imot lyset» (Lest We Forget, kap. 168, s. 377, ¶ 12).
I mai 1895 oppsummerte hun overfor O. A. Olsen: «Herren sendte i sin store barmhjertighet et høyst dyrebart budskap til sitt folk gjennom de eldste Waggoner og Jones.» (Lest We Forget, kap. 168, s. 378, ¶ 15). Og i det samme brevet: «Det er den tredje engels budskap, som skal forkynnes med høy røst, og ledsages av en stor utgytelse av Hans Ånd» (Lest We Forget, kap. 168, s. 378, ¶ 15).
Religionsfrihet (1888–1891)
I 1889 delte Waggoner A. T. Jones’ iver i motstanden mot Blair Sunday Bill. Steinweg gjengir hans slående setning: «Sannheten har en naturlig, uforsonlig avsky for feil og løgn, men ondskap kan bare fremmes ved bedrag» (Lest We Forget, kap. 165, s. 360, ¶ 10).
Steinweg knytter arbeidet for religionsfrihet til budskapet om rettferdighet ved tro: «Det er ikke uten betydning at forkynnerne av rettferdighet ved tro så så klart den anvendelsen av evangeliets prinsipper på spørsmålet om religionsfrihet i en sekulær sfære, og ble kraftfullt brukt av Gud til å bidra til å hindre forsøket på å vedta en nasjonal søndagslov. De innså at evangeliet berører alle områder av livet» (Lest We Forget, kap. 165, s. 360, ¶ 10).
England, The Present Truth og senere år (1891–1916)
Steinweg skriver om hans engelske oppdrag: «Etter generalkonferansen i 1891 ble eldste Waggoner utnevnt til redaktør for vårt tidsskrift i England, The Present Truth. I 1897 representerte han England som delegat til generalkonferansen» (Lest We Forget, kap. 165, s. 362, ¶ 14).
Waggoner tilbrakte de siste tjuefem årene av sitt liv som redaktør for The Present Truth i England og som hyppig besøkende på generalkonferansens møter, hvor han fortsatte å forkynne rettferdiggjørelse gjennom Kristus.
Ifølge Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Douglas Morgan) døde Waggoner i 1916.