Sammendrag
Ellen Gould Harmon White var Herrens budbringer til Syvendedags Adventistkirken, kona til medstifteren James White og den profetiske stemmen gjennom hvilken Gud ledet den tidlige sabbatsadventistbevegelsen fra en spredt håndfull skuffede milleritter i 1844 til en verdensomspennende kirke. Hun ble født som Ellen Gould Harmon i Gorham, Maine, den 26. november 1827, og fikk sitt første syn i desember 1844 i Portland, Maine, da hun var sytten år gammel. Hun mottok over to tusen visjoner i de sytti årene som fulgte, var forfatter av nesten førti bøker og tusenvis av artikler, og ledet – sammen med sin mann og Joseph Bates – etableringen av adventistbevegelsens infrastruktur innenfor forlagsvirksomhet, helse, utdanning og misjon. Hun døde i Elmshaven, nær St. Helena, California, 16. juli 1915, i en alder av 87 år.
Tidlig liv og ulykken (1827–1840)
Ellen Whites eget manuskript Life Sketches åpner med følgende biografiske opplysninger: «Ellen Gould Harmon ble født i Gorham, Cumberland County, Maine, 26. november 1827. Noen år etter hennes fødsel flyttet familien til Portland, hvor hun tilbrakte det meste av sin barndom. Hennes far, Robert Harmon, var en mann med anerkjent integritet og en oppriktig, hengiven kristen.» (Manuskriptet til Life Sketches, s. 1, avsnitt 1).
Den samme innledningen fortsetter med Harmon-familiens flittige New England-fromhet: «De levde under beskjedne kår, men de var flittige, selvhjulpne og fromme. De karakteristiske dyder som har gjort de tidligere hjemmene i New England berømte – slik som ærbødighet for Gud og respekt for foreldrenes autoritet – ble tidlig og fast innprentet; og barna ble trofast lært, både gjennom formaning og eksempel, disse leksjonene i integritet og flid» (Life Sketches Manuscript, s. 1, avsnitt 2).
Ellens tidlige barndom beskrives i den samme biografiske skissen: «Hos Ellen var både den mentale og fysiske utviklingen rask og kraftig. Allerede som barn viste hun en kjærlighet til studier, en rask oppfatningsevne og et godt hukommelse. Hun hadde et livlig og håpefullt vesen, var glad i selskap, modig, besluttsom og utholdende. Det var helt naturlig at foreldrene hennes betraktet henne med spesiell interesse og næret store forhåpninger for hennes fremtid. Men på grunn av en smertefull ulykke, hvis omstendigheter er beskrevet med hennes egne ord i det første kapittelet som følger, så det ut til at disse håpene var fullstendig knust» (Life Sketches Manuscript, s. 2, avsnitt 1).
Ulykken da hun var ni år gammel – en stein kastet av en sint klassekamerat mens Ellen krysset en allmenning i Portland – etterlot henne nær døden og endret for alltid løpet av hennes liv. Hennes egen beretning om det, bevart i Life Sketches of James White and Ellen G. White (1880), beskriver øyeblikket: «Da jeg var ni år gammel, skjedde det meg en ulykke som skulle påvirke hele mitt liv. Sammen med tvillingsøsteren min og en av skolekameratene våre var jeg på vei t , da vi krysset en park i byen Portland i Maine, da en jente på rundt tretten år, også en av skolekameratene våre, ble sint over en bagatell, fulgte etter oss og truet med å slå oss. Foreldrene våre hadde lært oss å aldri krangle med noen» (Life Sketches of James White and Ellen G. White (utg. 1880), s. 131, avsnitt 1).
Om hennes tidlige overbevisning i dagene som fulgte: «På dette tidspunktet begynte jeg å be Herren om å forberede meg på døden. Når kristne venner besøkte familien, spurte de moren min om hun hadde snakket med meg om å dø. Jeg overhørte dette, og det vekket meg. Jeg ønsket å bli kristen og ba inderlig om tilgivelse for mine synder. Jeg følte en indre fred som følge av dette, og elsket alle, og ønsket at alle skulle få sine synder tilgitt» (Life Sketches of James White and Ellen G. White (utg. 1880), s. 132, avsnitt 4).
Den varige virkningen av ulykken beskrives med hennes egne ord: «Helsen min virket fullstendig ødelagt. I to år kunne jeg ikke puste gjennom nesen, og klarte bare å gå på skolen i liten grad. Det virket umulig for meg å studere og huske det jeg lærte.» (Life Sketches of James White and Ellen G. White (1880-utgaven), s. 134, avsnitt 2).
Manuskriptet til Life Sketches beskriver den endelige avslutningen på hennes formelle skolegang: «Lærerne mine rådet meg til å forlate skolen og ikke fortsette studiene før helsen min ble bedre» (Life Sketches Manuscript, s. 10, avsnitt 1). Og det siste forsøket: «Tre år senere gjorde jeg et nytt forsøk på å få en utdannelse ved å begynne på et seminar for unge damer i Portland. Men da jeg forsøkte å gjenoppta studiene, sviktet helsen min igjen, og det ble klart at hvis jeg ble på skolen, ville det gå på bekostning av livet mitt. Det var den hardeste kampen i min ungdom å gi etter for min svakhet» (Life Sketches Manuscript, s. 10, avsnitt 2).
Omfavner adventbudskapet (1840–1844)
Ellens Life Sketches beskriver virkningen av William Millers første besøk i Portland: «I mars 1840 besøkte William Miller Portland, Maine, og holdt sin første forelesningsserie om Kristi gjenkomst. Disse forelesningene vakte stor oppsikt, og den kristne kirken på Casco Street, som Mr. Miller benyttet, var fullsatt dag og natt. Det var ingen vild begeistring knyttet til disse møtene, men en dyp høytidelighet gjennomsyret sinnene til dem som hørte hans foredrag.» (Life Sketches of James White and Ellen G. White (utg. 1880), s. 136, avsnitt 3).
Steinwegs Lest We Forget beskriver den frelsen Ellen opplevde på metodistenes leirmøte i Buxton: «Ellen hørte William Miller forkynne i Portland, Maine. Den sommeren deltok hun på metodistenes leirmøte i Buxton, Maine, hvor hun tok imot frelsen i Kristus og ble medlem av metodistkirken på prøve. Hun tjente snart penger til å kjøpe kristne bøker og traktater for å dele sin nyfunne tro» (Lest We Forget, kap. 126, s. 239, ¶ 9).
Steinweg beskriver også den religiøse kampen som fulgte: «Ellens hjerte var så svakt at hun måtte sitte oppreist i sengen for å arbeide. Hun var plaget av læren om et evig brennende helvete. Hennes religiøse opplevelse utviklet seg fra forvirring over den metodistiske « »-læren om rettferdiggjørelse og helliggjørelse, til hunger og tørst etter full frelse, til glede over en fornyet forståelse av frelsesplanen, og til å vitne for andre unge om sin glede i Kristus og håp om hans snart kommende gjenkomst» (Lest We Forget, kap. 126, s. 239, ¶ 11).
Det første synet (desember 1844) og begynnelsen på hennes tjeneste
I Steinwegs Lest We Forget er øyeblikket da Ellen fikk sitt første syn nedtegnet: «Høsten, 22. oktober – Den store skuffelsen: Ellen var syk av tuberkulose og blødde fra munnen, og døde nesten. Men i desember, i Portland, Maine, fikk hun sitt første syn om adventfolket reise til Guds by. Hun var bare sytten år gammel» (Lest We Forget, kap. 126, s. 240, ¶ 33).
Ellen Whites egen Early Writings bevarer innholdet i den første visjonen. Arthur Whites biografi i bind 1 gjengir hennes ord om øyeblikket: «Mens jeg ba, kom Guds kraft over meg som jeg aldri før hadde følt den. Jeg ble omsluttet av en visjon om Guds herlighet, og det virket som om jeg steg høyere og høyere opp fra jorden, og jeg fikk se noe av adventfolks reise til den hellige by.» (Ellen G. White: The Early Years 1827-1862, bind 1, s. 56, par. 1).
Arthur White gjengir, også fra hennes eget brev til Enoch Jacobs publisert i Day-Star: «Siden Gud har vist meg adventfolks reise til den hellige by og den rike belønningen som skal gis dem som venter på at deres Herre skal komme tilbake fra bryllupet, kan det være min plikt å gi deg en kort skisse av det Gud har åpenbart for meg. De kjære hellige har mange prøvelser å gå gjennom. Men våre lette lidelser, som bare varer et øyeblikk, virker for oss en langt større og evig vekt» (Ellen G. White: The Early Years 1827-1862, bind 1, s. 56, avsnitt 3).
Hvordan hennes tidlige motvilje og lydighet tok seg ut, er nedtegnet i Arthur Whites biografi: «I flere dager og langt ut på natten ba Ellen om at Gud måtte fjerne byrden fra henne og legge den på noen som var mer i stand til å bære den. Men stadig lød engelens ord i hennes ører» (Ellen G. White: The Early Years 1827-1862, bind 1, s. 63, avsnitt 4).
Hennes egen beretning om det første offentlige møtet hvor hun delte visjonen, er bevart hos Arthur White: «Da budskapet mitt var ferdig, var stemmen min borte inntil jeg sto foran folket igjen, da den samme særegne gjenopprettelsen gjentok seg. Jeg følte en stadig visshet om at jeg gjorde Guds vilje, og så tydelige resultater følge mine anstrengelser.» (Ellen G. White: De tidlige årene 1827–1862, bind 1, s. 65, avsnitt 6).
Den første reisevirksomheten i det østlige Maine fulgte kort tid etter, med William og Sarah Jordan som hennes reisefølge: «Jordan-paret kjørte med slede de hundre milene til Orrington, ved Penobscot-elven.» (Ellen G. White: The Early Years 1827-1862, bind 1, s. 69, avsnitt 5).
Det var i Orrington, på den reisen, at Ellen Harmon først møtte James White. Arthur White skriver: «Hun begynte sitt arbeid med å oppmuntre de troende og møte fanatismen, et arbeid som skulle fortsette gjennom det neste året eller to. I sin beretning om denne perioden skrev hun» (Ellen G. White: The Early Years 1827–1862, bind 1, s. 71, avsnitt 1).
Ekteskapet med James White (1846)
Loughborough beskriver ekteskapet 30. august 1846: «30. august 1846 ble frøken E. G. Harmon og eldste James White viet, og sammen arbeidet de for å fremme budskapet. I løpet av året 1847 var deres arbeid hovedsakelig begrenset til Maine og Massachusetts» (The Great Second Advent Movement, s. 244, avsnitt 1).
Steinweg skriver om saken: «Etter å ha reist og arbeidet ved hennes side i atten måneder, giftet James, 25, og Ellen, 18, seg 30. august 1846. James og Ellen var bare ungdommer, men de viet livet sitt til å lære og forkynne den nåværende sannheten slik Gud ville åpenbare den, og sammen med andre pionerer grunnla de til slutt Syvendedagsadventistkirken» (Lest We Forget, kap. 121, s. 225, ¶ 8).
Den lange tjenesten (1846–1881)
Gjennom de neste trettifem årene tjente Ellen White gjennom syner, vitnesbyrd, bøker og reiser – først i Nordøst, deretter i Midtvesten og så på Stillehavskysten – ved sin manns side. Manuskriptet til Life Sketches beskriver en av mange helbredelseshendelser i de tidlige årene, saken om bror W. H. Hyde: «På denne tiden var bror W. H. Hyde svært syk av dysenteri. Symptomene hans var alarmerende, og legen erklærte tilstanden hans for nesten håpløs. Vi besøkte ham og ba sammen med ham, men han hadde kommet under innflytelse av visse fanatiske personer, som brakte vanære over vår sak. Vi ønsket å fjerne ham fra deres midte og ba Herren om å gi ham styrke til å forlate det stedet.» (Manuskriptet til Life Sketches, s. 100, avsnitt 1).
Om utfallet: «Broder Hyde kledde seg umiddelbart på og gikk ut av rommet, mens han priste Gud, og med himmelens lys strålende over ansiktet hans. Hans helbredelse var fullstendig og varig.» (Life Sketches Manuscript, s. 100, par. 4).
Arthur Whites Ellen G. White: The Lonely Years legger grunnlaget for det lange enkeåret som begynte i 1881: «Denne boken tar opp Ellen Whites historie på et høydepunkt i hennes tjeneste – en tid da hun skrev om Kristi liv og også var engasjert, sammen med sin mann James, president i Generalkonferansen, i et slitsomt arbeid med leirmøter som hadde blitt en tilbakevendende sommeraktivitet.» (Ellen G. White: The Lonely Years 1876–1891, bind 3, s. 10, avsnitt 1).
De siste årene og døden (1881–1915)
Etter ektemannens død i 1881 fortsatte Ellen White sin tjeneste i ytterligere trettifire år, inkludert en niårsperiode med misjonstjeneste i Australia (1891–1900). Hun tilbrakte sine siste år i Elmshaven, nær St. Helena i California.
Arthur White beskriver de siste ukene. Den 27. juni 1915 kom eldste Starr og hans kone for å ta farvel, og hun svarte på deres hilsener med forsikringen om at hun satte sin lit til Herren : «Herren har ordnet og ledet meg i alle disse tingene, og jeg stoler på ham. Han vet når det hele skal ta slutt.» (Ellen G. White: The Later Elmshaven Years, bind 6, s. 430, avsnitt 7).
På Starr-parets forsikring om at de ville møte henne i Guds rike, svarte hun: «Å, ja» (Ellen G. White: The Later Elmshaven Years, bind 6, s. 430, avsnitt 9). Og hun la til: «Det virker nesten for godt til å være sant, men det er sant!» (Ellen G. White: The Later Elmshaven Years, bind 6, s. 430, avsnitt 9).
Hennes siste nedtegnede ord kom om morgenen fredag 9. juli, da hun samlet nok krefter til å snakke til sønnen W. C. White og sin ledsager Sara McEnterfer: «Jeg vet hvem jeg har trodd på.» (Ellen G. White: The Later Elmshaven Years, bind 6, s. 431, avsnitt 2).
Arthur White beskriver øyeblikket da hun døde syv dager senere: «Dagen etter, fredag 16. juli, rundt klokken to, så sykepleierne at slutten var svært nær og sendte bud etter W. C. White og hans kone, May. De skyndte seg hjem til henne og inn på rommet hennes. Da pusten hennes ble svakere, ble andre varslet, og de kom én eller to om gangen opp til rommet i andre etasje.» (Ellen G. White: The Later Elmshaven Years, bind 6, s. 431, avsnitt 4).
Forløpet av hennes siste time er nøyaktig nedtegnet: «Om morgenen hadde Ellen Whites pust frekvens blitt målt til femti per minutt, men klokka tre var den trettiåtte; klokka tre tjue var den atten, og litt senere bare ti. Deretter ble pusten hennes langsommere og mer uregelmessig, inntil pusten stoppet uten et eneste skjelv. Klokka var tre førti. Ingen i rommet rørte seg på flere minutter, i troen på at hun kanskje ville ta enda et åndedrag. Men det gjorde hun ikke» (Ellen G. White: The Later Elmshaven Years, bind 6, s. 431, avsnitt 5).
Nyheten om hennes død spredte seg raskt: «Sent på ettermiddagen fredag 16. juli 1915 spredte telegrafledningene nyheten over hele landet om at Ellen G. White, Herrens budbringer, hadde funnet hvile. Via telefon og telegraf nådde meldingen mange av menighetene i tide til sabbatsmorgenens kunngjøring. Til den offentlige pressen førte nyheten til utgivelse av artikler og bilder, slik at verden kunne få vite det. Nyhetsartikler var blitt forberedt på forhånd for å bli holdt tilbake inntil nyheten om hennes død ble offentliggjort» (Ellen G. White: The Later Elmshaven Years, bind 6, s. 432, avsnitt 1).
Hun ble begravet ved siden av sin mann James White på Oak Hill Cemetery i Battle Creek, Michigan.