Sammendrag
Roswell Fenner Cottrell var en syvendedagsbaptist som ble sabbatsadventistprest og en av de mest produktive forfatterne i den tidlige adventistbevegelsen. Etter at han tok imot den tredje engels budskap i 1851, skrev han, ifølge et estimat, mer enn seksten hundre artikler og dikt for Review and Herald, fungerte som korrespondanse-redaktør i seks år, utarbeidet de grunnleggende sabbatsskole-leksjonene til Youth’s Instructor, og bidro med innledningsartikkelen til bind 1 av Ellen Whites Spiritual Gifts. Han er kanskje best kjent for sin åpenhjertige motstand mot den kirkesamfunnsmessige organiseringen i 1860 – en motstand som ble irettesatt av Ellen White i Testimony for the Church nr. 6 og som Cottrell senere erkjente offentlig. Han tjente ett år som president for New York-konferansen (1868–1869) og forble i aktiv tjeneste frem til sin død i 1892.
Arv og tidlig liv (1814–1850)
Steinweg sporer i Lest We Forget Cottrell-slekten fra middelalderens Frankrike til kolonitidens Rhode Island: «I 1638 bosatte Nicholas Cottrell, en av Johns etterkommere, seg i Rhode Island bare to år etter at det ble grunnlagt. Han var en syvendedagsbaptist som søkte frihet til å tilbe i samsvar med sin samvittighet» (Lest We Forget, kap. 90, s. 168, ¶ 4).
Steinweg beskriver Roswells fødsel og familie: «Seks generasjoner senere, den 17. januar 1814, ble Roswell Fenner Cottrell født i Brookfield, New York. Da han var 19 år gammel, flyttet familien til Mill Grove, New York. Der møtte han, kurtiserte og giftet seg med Cathrane Harvey, og underviste på offentlig skole i ti år» (Lest We Forget, kap. 90, s. 168, ¶ 5).
Den biografiske skissen fra Ellen G. White Estate i Letters and Manuscripts bekrefter samme tidsperiode: «Roswell Cottrell, forfatter, dikter og prest, ble født inn i et syvendedagsbaptistisk hjem, og hans far var en syvendedagsbaptistisk predikant. I en alder av 19 flyttet Roswell med familien til det vestlige New York, hvor han bodde det meste av livet. Omkring 1835 giftet han seg med Catherine M. Harvey i Mill Grove, New York, og underviste i 10 år ved offentlige skoler i området» (The Ellen G. White Letters and Manuscripts: Volume 1, s. 814, avsnitt 1).
Den samme biografiske skissen beskriver Cottrells forbehold overfor millerismen og hans endelige beslutning: «Cottrell var ganske ambivalent til millerittenes forkynnelse om Kristi gjenkomst. Selv om han personlig hadde sympati for mye av deres lære, kunne han ikke slutte seg til en bevegelse som viste svært liten interesse for å undersøke sabbatarianernes påstander. Cottrells dilemma ble løst da han senere kom i kontakt med den sabbatsorienterte adventistbevegelsen» (The Ellen G. White Letters and Manuscripts: Volume 1, s. 814, par. 1).
Froom legger til de sentrale detaljene om hans adventistiske omvendelse og hans karakteristiske gave: «Han ble faktisk oppdratt som syvendedagsbaptist og holdt sabbaten hele livet. Han ble omvendt til adventisttroen av Bates og Rhodes i 1851, i Washington, New Hampshire. Han var en dikter, spesielt kjent som salmedikter» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 1090, avsnitt 1).
Aksept av den tredje engels budskap (1851)
Arthur White plasserer familien Cottrell på den geografiske ruten til de tidlige sabbatsorienterte adventistpredikantene: «Mill Grove lå på ruten, og der tok Roswell Cottrell-familien, som var syvendedagsbaptister, stilling for det fulle budskapet fra den tredje engelen» (Ellen G. White: The Early Years 1827-1862, bind 1, s. 273, avsnitt 7).
Steinweg gjengir innholdet i familiens ni måneder lange undersøkelse og Roswells endelige konklusjon. Ifølge henne hørte Roswell, hans far John og hans bror John eldste Rhodes og Joseph Bates forkynne rammeverket for adventtroen og det himmelske helligdom, og etter en ni måneder lang undersøkelse «tok de budskapet helhjertet imot» (Lest We Forget, kap. 90, s. 168, ¶ 8). Review and Herald fra 25. november 1851 bevarer Cottrells egen publiserte begrunnelse, oppsummert av Encyclopedia of Seventh-day Adventists som overbevisningen om at budskapet om den andre advent fra 1840-årene tross alt hadde vært «fra himmelen» og var en forberedelse til den tredje engels budskap.
Skribent for Review og Youth’s Instructor (1854–1855)
Cottrell ble ordinert i 1854. Den biografiske skissen fra Ellen G. White Estate oppsummerer hans tidlige tjeneste og det som kom til å bli hans karakteristiske bidrag: «Roswell Cottrell ble ordinert som prest i 1854, forkynte i det vestlige New York og i Pennsylvania, og var pioner i Canada West. Han tjente også en kort periode som president for New York-konferansen (1868–1869). Men det var som forfatter av artikler og traktater at han satte sitt preg» (The Ellen G. White Letters and Manuscripts: Volume 1, s. 814, par. 2).
Froom beskriver hans grunnleggende rolle i Youth’s Instructor: «Etter et års pause uten leksjoner bidro Roswell F. Cottrell med en serie (august 1854–juli 1855) om Guds bud og Jesu tro, som avsluttet med tegnene på den andre komme, de 2300 årene og de tre englenes budskap» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 1068, avsnitt 3).
Loughborough plasserer Cottrell i forbindelse med flyttingen av Review-redaksjonen til Battle Creek: «Det første nummeret av Review som ble utgitt i Battle Creek i et kontor eid av syvendedagsadventistene, var datert 4. desember 1855» (The Great Second Advent Movement, s. 288, avsnitt 2). Fra det øyeblikket, legger Loughborough til i samme avsnitt, «bidro de eldste Waggoner og Cottrell nesten konstant til spaltene i Advent Review» (The Great Second Advent Movement, s. 288, par. 2).
Arthur White beskriver utnevnelsen av seg selv som korrespondentredaktør: «utnevnelsen av Uriah Smith som fast (eller administrerende) redaktør, og fem korrespondentredaktører. Disse var J. N. Andrews fra Iowa; James White og J. H. Waggoner fra Michigan; R. F. Cottrell fra New York; og Stephen Pierce fra Vermont» (Ellen G. White: The Early Years 1827–1862, bind 1, s. 321, avsnitt 1).
Bekreftelse av Ellen Whites visjoner og de åndelige gaver Forord (1855–1858)
I desember 1855 utarbeidet Cottrell et brev på vegne av tretten troende fra Mill Grove der de avslo forespørselen fra J. M. Stephenson, en leder av det visjonsfiendtlige Messenger-partiet, om å tale til menigheten deres. Den biografiske skissen fra Ellen G. White Estate gjengir brevets sentrale erklæring: «Hvis visjonene ikke er fra Gud, vil de helt sikkert gå i vasken.» (The Ellen G. White Letters and Manuscripts: Bind 1, s. 814, avsnitt 3).
Ellen Whites svar på det brevet finnes i hennes brev av 1. januar 1856 til Elsie Philomela Below i Mill Grove: «Skriv til oss. Du står oss veldig nær. For en fin tekst bror Roswell [Cottrell] skrev! Den traff spikeren på hodet; den vil gjøre mye godt» (Manuscript Releases, brev 9, 1856, par. 12).
I 1858 ble Cottrell invitert til å skrive innledningsartikkelen til bind 1 av Ellen Whites Spiritual Gifts. Den biografiske skissen fra Ellen G. White Estate dokumenterer artikkelens varige betydning: «I 1858 skrev Roswell Cottrell en innledning til bind 1 av Ellen Whites Spiritual Gifts, som har forblitt en klassisk syvendedagsadventistisk uttalelse om de bibelske grunnlagene for å prøve profetiske påstander og om fortsettelsen av profetisk gave utover nytestamentlig tid» (The Ellen G. White Letters and Manuscripts: Volume 1, s. 814, par. 3).
Arthur White har bevart den opprinnelige kunngjøringen om utgivelsen av bindet, der Cottrell er oppført som forfatter av innledningen: «Dette er et verk på 224 sider skrevet av fru White, med en innledende artikkel om de åndelige gavenes evige gyldighet av bror R. F. Cottrell. Pris 50 cent» (Ellen G. White: The Early Years 1827–1862, bind 1, s. 374, avsnitt 4).
Organisasjonsstriden («Making Us a Name», 1860–1861)
Da James White i februar 1860 inviterte brødrene til å kommentere hans forslag om å stifte et forlag, var Cottrell den første pastoren i feltet som svarte, og hans svar var negativt. Arthur White skriver: «Den første pastoren som arbeidet ute i feltet og svarte , var R. F. Cottrell, en trofast korrespondentredaktør for Review. Hans umiddelbare reaksjon var avgjort negativ» (Ellen G. White: The Early Years 1827–1862, bind 1, s. 420, avsnitt 4).
Cottrells svar ble publisert i Review 22. mars 1860 under tittelen «Making Us a Name». Arthur White gjengir Cottrells innledende ord: «Broder White har bedt brødrene om å uttale seg om hans forslag om å sikre kirkens eiendom. Jeg vet ikke nøyaktig hva han har i tankene med dette forslaget, men forstår det slik at det går ut på å stifte en religiøs organisasjon i henhold til loven.» (Ellen G. White: The Early Years 1827–1862, bind 1, s. 421, avsnitt 1). Cottrells endelige konklusjon i samme avsnitt var at forslaget ville være «feil»: «siden det ligger ved grunnmuren til Babylon. Jeg tror ikke Gud ville godkjenne det» (Ellen G. White: The Early Years 1827–1862, bind 1, s. 421, avsnitt 1).
Arthur White oppsummerer reaksjonen artikkelen hans frembrakte: «Cottrell var erfaren og innflytelsesrik; budskapet hans, publisert i James Whites fravær, satte tempoet for en langvarig kamp» (Ellen G. White: The Early Years 1827–1862, bind 1, s. 421, avsnitt 2).
Vitnesbyrd nr. 6 og Cottrells offentlige erkjennelse (1861)
Ellen White fikk vist Cottrells «feilaktige holdning» og henvendte seg direkte til ham i Vitnesbyrd for menigheten nr. 6 (senere gjenutgitt som en del av Vitnesbyrd for menigheten, bind 1): «Jeg fikk vist den feilaktige holdningen R. F. C. inntok i Review med hensyn til organisering, og den forvirrende innflytelsen han utøvde. Han vurderte ikke saken tilstrekkelig. Artiklene hans var perfekt beregnet på å ha en splittende innflytelse, og på å lede sinnene til å komme til feilaktige konklusjoner, og oppmuntre til de slappe holdningene mange har til å håndtere saker som angår Guds sak» (Testimony for the Church, nr. 6, s. 4, par. 2).
Ellen Whites vitnesbyrd kritiserte også en mer generell passivitet: «Jeg så at R. F. C. var for lettsindig og uaktsom i verdslige anliggender. Han har manglet energi og har ansett det som en dyd å overlate til Herren det som Herren har overlatt til ham. Det er bare i tilfeller av stor nød at Herren griper inn for oss. Vi har et arbeid å utføre, byrder og ansvar å bære, og ved å gjøre dette får vi erfaring» (Testimony for the Church, nr. 6, s. 5, par. 1).
I et manuskript fra samme periode utdypet Ellen White det samme poenget: «Broder Roswell Cottrells erfaring og innflytelse i dette arbeidet – hans lettvinte måte å overlate alt til Herren på – har skadet menigheten i Mill Grove. Hans synspunkter var feilaktige på dette punktet. Det behager ikke Gud at mennesker overlater til Ham det som Han har overlatt til dem» (Manuscript Releases, Manuskript 3, 1861, par. 4).
Hun bekreftet også hans spesielle gave: «Broder Cottrell kunne gjøre mye godt med sin penn. Hans mentale krefter har ikke blitt plaget, overbelastet og slitt som hos noen av predikantene. Hans kroppslige styrke og nervesystem har ikke blitt ødelagt, hans tanker kan være klare når det gjelder viktige sannhetspunkter. Han bør bruke sin penn» (Manuscript Releases, Manuskript 3, 1861, par. 8).
Arthur White skriver at Cottrell tok imot irettesettelsen og var den første presten som publiserte en tilståelse: «Mistanker, hvisket fra den ene til den andre, bidro i stor grad til å motløse James og Ellen White. Vitnesbyrd nr. 6 rystet menigheten til en oppvåkning. Da prester og lekfolk gransket sine egne hjerter, strømmet det inn tilståelser som ble sendt til publisering i Review, og som ble trykt over en periode på mange måneder.» (Ellen G. White: The Early Years 1827-1862, bind 1, s. 442, avsnitt 4). Arthur White fortsetter: «Det var han som hadde satt den negative tonen i diskusjonen om organisering som feiet gjennom kirken. Det var ham Ellen White først henvendte seg til personlig i Vitnesbyrd nr. 6» (Ellen G. White: The Early Years 1827-1862, bind 1, s. 442, avsnitt 4).
Steinweg gjengir Cottrells egne ord i kjølvannet av irettesettelsen: «Jeg håper at ingen vil slutte seg til min gruppe, for når de har skilt seg fra menigheten og ser seg om etter meg, vil de ikke finne meg der, for ved Guds nåde vil jeg være å finne sammen med menigheten. Jeg tror ikke på pavemakt; jeg tror heller ikke på anarki; men på bibelsk orden, disiplin og styre i Guds kirke» (Lest We Forget, kap. 90, s. 169, ¶ 14).
Senere tjeneste i New York-konferansen (1862–1892)
Etter at kirken ble organisert i oktober 1860 og Generalkonferansen ble opprettet i 1863, ble Cottrell en av de første autoriserte prestene i New York-konferansen og fortsatte å skrive i stor stil. Den biografiske skissen fra Ellen G. White Estate oppsummerer omfanget av hans bidrag: «Ifølge et estimat bidro Cottrell med 1 692 artikler til Review, alt fra teologisk analyse til formaning og poesi.» (The Ellen G. White Letters and Manuscripts: Volume 1, s. 814, par. 2). Samme avsnitt beskriver New York-konferansens anerkjennelse av hans forfatterskap som en form for pastoralt arbeid og den varige innflytelsen hans salmer har hatt: «Noen av diktene hans ble satt til musikk og har frem til i dag vært å finne i en rekke adventistiske salmebøker» (The Ellen G. White Letters and Manuscripts: Volume 1, s. 814, avsnitt 2).
Død (1892)
Roswell F. Cottrell døde i sitt hjem i Mill Grove, New York, 23. mars 1892, 78 år gammel. Steinwegs artikkel i Lest We Forget beskriver den faste tonen i hans livslange tjeneste: «I løpet av de førti årene han levde etter at han hadde tatt imot de tre englenes budskap, arbeidet han med evangelisering; han forsvarte den syvende dagssabbaten og betinget udødelighet gjennom skrift og tale; han tok imot helsebudskapet; og han hadde verv som sekretær og president for New York-konferansen. Som eldsteprest var han kapellan ved Battle Creek Sanitarium» (Lest We Forget, kap. 90, s. 170, ¶ 16).