Sammendrag
James Springer White var, sammen med Joseph Bates og hans kone Ellen G. White, en av de tre grunnleggerne av Syvendedagsadventistkirken. Han ble født i Palmyra, Maine, 4. august 1821, omvendte seg i Christian Connexion, omfavnet William Millers adventbudskap i 1842 og ble en av de mest suksessrike millerittiske predikantene i perioden 1842–1844, og skal angivelig ha ført rundt tusen personer til Kristus på en enkelt rundreise. Etter Den store skuffelsen 22. oktober 1844 møtte han Ellen Harmon, giftet seg med henne 30. august 1846 og viet sitt liv til å bygge opp forlags-, organisasjons- og utdanningsstrukturene i den sabbatsorienterte adventistbevegelsen. Han grunnla Present Truth (1849), Advent Review and Sabbath Herald (1850), Youth’s Instructor (1852) og Signs of the Times (1874); han tjente tre separate perioder som president for Generalkonferansen (1865–1867, 1869–1871, 1874–1880); og han ledet kirken inn i helsereformen, inn i Vesten og mot utenlandsmisjon. Han døde etter en kamp mot malariafeber 6. august 1881 på Battle Creek Sanitarium.
Tidlig liv og omvendelse (1821–1842)
James Whites Life Incidents åpner med hans far, John, en bonde fra Maine og diakon i Christian Connexion: «Min far hadde fra sin ungdom stor fysisk styrke og var aktiv både i kropp og sinn. Med egne hender ryddet han det tunge skogmaterialet fra sin jord. Dette avdekket steiner i jorden, som han med egne hender fjernet og la i steingjerder for å berede veien for plogen. Han slet i mer enn et halvt århundre, til den steinete jorden bokstavelig talt var utslitt, og store deler av den gamle gården mistet sin evne til å produsere avlinger. I en alder av syttifire forlot han den og søkte hvile i det mer behagelige klimaet i Vesten» (Life Incidents, s. 10, avsnitt 1).
Om sin fars religiøse erfaring: «Hans religiøse erfaring, som strekker seg over mer enn seksti år, har vært preget av fasthet og iver, og likevel uten den fanatisme som hindrer utforskning og fremgang, og stenger ute kjærligheten til alle som søker å tilbe Gud i ånd og sannhet» (Life Incidents, s. 10, avsnitt 2).
James White var den femte av ni barn: «I min fars familie sto jeg i midten av ni barn, fire over meg og fire under meg. Men denne familiekjeden er nå sterkt slitt, og nesten halvparten av leddene er brutt. De fire som var eldre enn meg, lever alle. Alle de yngre sover. Tid, slit og omsorg har satt sitt umiskjennelige preg på de gjenværende fem» (Life Incidents, s. 12, avsnitt 1).
Han begynte å undervise i skolen da han var nitten år gammel, etter et enkelt tolvukers semester med akademisk opplæring: «Ved slutten av det tolvukers semesteret mottok jeg fra læreren, C.F. Allen, et sertifikat på mine kvalifikasjoner til å undervise i de vanlige fagene, og den påfølgende vinteren underviste jeg i skolen. Dette krevde intensivt studium atten timer av døgnet. En seier var vunnet» (Life Incidents, s. 13, avsnitt 1).
Han klarte seg gjennom neste semester ved Reedfield Academy på de mest spartanske forholdene: «På Reedfield gikk jeg i gamle klær, mens klassekameratene mine gikk i nye, og levde i tre måneder på maisgrøt tilberedt av meg selv og noen få rå epler, mens de nøt bekvemmelighetene og luksusen på internatet» (Life Incidents, s. 14, avsnitt 1).
Moren hans overbeviste ham til slutt om millerittenes lære om Kristi gjenkomst. Han beskriver sin første motstand slik: «Men, mor, denne predikanten Oakes, som du snakker om, påstår å vite mer enn Herren og hans engler når han underviser om tidspunktet for den andre gjenkomsten. Kristus selv har sagt: ‘Men om den dagen og den timen vet ingen, nei, ikke engang englene i himmelen; heller ikke Sønnen, men bare Faderen.’ Denne mannen Oakes er sannelig klok utover det som står skrevet.» (Life Incidents, s. 16, avsnitt 1). Og hans til slutt å gi etter for budskapet: «Min gode mor var rede til å møte alle mine innvendinger rolig og vennlig, og jeg var nå innstilt på å betrakte emnet som verdig min oppmerksomhet. Og da jeg i Guds hus hørte skolekameratene mine snakke om Kristi kjærlighet og herligheten ved hans gjenkomst, ble jeg dypt overbevist om at Guds hånd var med i adventlæren» (Life Incidents, s. 17, avsnitt 1).
Kampen med kallet til å forkynne er bevart i hans egne ord: «Tankene mine vendte seg mot de unge menneskene på skolen jeg nettopp hadde forlatt. På den skolen med femti elever var tjue på min egen alder, flere var eldre. Skolen min var en lykkelig skole. Jeg elsket elevene mine, og denne kjærligheten var gjensidig.» (Life Incidents, s. 18, par. 1). Og øyeblikket da han åpent gjorde opprør: «Jeg gikk til lunden for å be om lindring. Ingen kom. Men inntrykket: Besøk elevene dine, var enda tydeligere. Min ånd reiste seg i opprør mot Gud, og jeg sa uforsiktig: Jeg vil ikke dra. Disse ordene ble ledsaget av et fast stamp med foten i bakken, og fem minutter senere var jeg hjemme og pakket bøker og klær til Newport Academy.» (Life Incidents, s. 19, avsnitt 1).
Omreisende tjeneste som milleritt (1842–1844)
Steinwegs Lest We Forget beskriver hastigheten og kraften i James Whites første tjeneste: «Hans hengivne, kristne foreldre, fire eldre og fire yngre søsken må ha undret seg over å se hvordan Gud virket i hans liv. Et svakt, sykelig barn, med en synshemning som hindret formelle studier frem til han var 19 år, fullførte han grunnleggende studier etter bare 6 uker, underviste på sin første skole neste semester, ble fullstendig omvendt til det millerittiske budskapet da han var 21 år, og ble predikant da han var 22 år» (Lest We Forget, kap. 121, s. 223, ¶ 4).
Steinweg beskriver karakteren av hans første forkynnelsesturné: «Som en fattig, omreisende forkynner begynte James sin tjeneste med sin Bibel, noe millerittisk litteratur, et profetisk diagram, tre foredrag han selv hadde forberedt, og sin ungdommelige iver og sterke tro. Selv om han møtte motstand, gjennomgikk vanskelige tider og trosset nedslående vær, gikk han ufortrødent fremover. De 1000 sjelene som ble omvendt på hans første seks ukers tur, var et klart bevis på denne unge predikantens kraftkilde.» (Lest We Forget, kap. 121, s. 224, ¶ 5).
Den syvende måneds bevegelsen og skuffelsen (1844)
Steinweg beskriver sin tilstedeværelse på leirmøtet i Exeter, New Hampshire, der Samuel S. Snow kunngjorde datoen 22. oktober: «Den profetiske datoen Miller hadde fastsatt, gikk uten at Kristus viste seg. Da James på det berømte leirmøtet i Exeter, New Hampshire, hørte S. S. Snows klare fremstilling av at Jesus ville komme på den 10. dagen i den 7. jødiske måneden, sluttet han seg umiddelbart til andre inspirerte adventpredikanter som forkynte» (Lest We Forget, kap. 121, s. 224, ¶ 6).
Loughborough bevarer James Whites egen førstehåndsberetning om skuffelsen, innledet med «fra eldste James White, som arbeidet svært vellykket i 1843 og 1844» (The Great Second Advent Movement, s. 188, par. 1).
Det første synet, ekteskapet og aksepten av sabbaten (1845–1846)
Steinweg beskriver James Whites mottakelse av Ellen Harmons første syn i februar 1845: «I februar 1845 hørte James Ellen Harmon fortelle om sine syn og ble overbevist om at Gud hadde gitt henne budskap for å undervise og trøste adventistgruppen. Da han tilbød seg å følge henne på hennes reiser for å oppmuntre de troende, aksepterte hun tilbudet. Etter å ha reist og arbeidet ved hennes side i atten måneder, giftet James, 25, og Ellen, 18, seg 30. august 1846. James og Ellen var bare ungdommer, men viet livet sitt til å lære og forkynne den nåværende sannheten slik Gud ville åpenbare den, og sammen med andre pionerer grunnla de til slutt Syvendedagsadventistkirken» (Lest We Forget, kap. 121, s. 225, ¶ 8).
Loughborough bevarer bryllupsdatoen og de tidlige felles gjerningene: «30. august 1846 ble frøken E. G. Harmon og eldste James White forent i ekteskap, og sammen arbeidet de for å fremme budskapet. I løpet av året 1847 var deres arbeid hovedsakelig begrenset til Maine og Massachusetts» (The Great Second Advent Movement, s. 244, par. 1).
Tidlig i 1845 mottok og omfavnet James White Crosiers artikkel om det himmelske helligdom: «Da Jesus ikke kom tilbake 22. oktober 1844, opprettholdt Gud hans tro på den profetiske tolkningen. Han søkte da etter forståelse av profetien. Tidlig i 1845 aksepterte han budskapet skrevet av O. R. L. Crosier og trykt i Day Dawn, som avslørte sannheten om det himmelske helligdom.» (Lest We Forget, kap. 121, s. 224, ¶ 7).
Forlagsvirksomheten (1849–1862)
Steinwegs intervju med James White bevarer hans egen beretning om hans tidlige dåp i Christian Connexion og hans tidligere kjærlighet til utdanning fremfor Kristus: «Da jeg var femten, ble jeg døpt i den kristne kirken. Da jeg var tjue, hadde jeg begravd meg i studier og skoleundervisning. Jeg elsket denne verden mer enn jeg elsket Kristus, og tilba utdanning i stedet for Gud. Ibid., s. 15.» (Lest We Forget, kap. 110, s. 200, ¶ 12).
Loughborough beskriver det tidlige arbeidet i Oswego, New York: «I 1849 arbeidet eldste James White og hans kone i Oswego, N.Y. I disse møtene ble Hiram Patch og en frøken Benson, som var forlovet, omvendt til Gud og den nåværende sannheten» (The Great Second Advent Movement, s. 225, par. 2).
Steinweg oppsummerer de doktrinære bidragene til den sabbatsorienterte adventistbevegelsen som han ledet eller delte med de sentrale pionerene: «James White var sentral i utviklingen og forståelsen av følgende grunnleggende S.D.A.-bibelske doktriner: 1) den profetiske bekreftelsen av Jesu forestående gjenkomst; 2) betinget udødelighet; 3) definisjonen av de tre englenes budskap, særlig det tredje som inkluderer sabbatsholdning som en prøve, søndagsholdning som dyrets merke, og viktigheten av at Guds folk holder alle budene; 4) det premillennialistiske andre komme flankert av to oppstandelser – av de rettferdige døde ved Jesu komme og av de urettferdige døde etter tusen år; 5) helligdomslæren, inkludert definisjonen av syndebukken som Satan; 6) dåp kun ved neddykking; og 7) gjenopprettelse av den profetiske gave» (Lest We Forget, kap. 121, s. 225, ¶ 9).
Årene med Generalkonferansen (1862–1881)
I 1862, etter at forlagsvirksomheten var blitt formelt organisert i 1860 og New York-konferansen og flere delstatskonferanser var blitt dannet, ble Generalkonferansen for syvendedagsadventistene stiftet 21. mai 1863. James White var dens ledende prest, tjente tre separate perioder som president (1865–1867, 1869–1871, 1874–1880) og ledet forlags-, helse- og utdanningsinstitusjonene gjennom år med gjentatte sykdommer.
Steinweg beskriver konsekvensene av hans livslange overarbeid: «Elder White var plaget av dårlig helse gjennom årene. Han led av en skadet ankel, fordøyelsesbesvær og hjerneslag. Han var overarbeidet, overbelastet og ærlig talt umåteholden i sin store iver etter å bringe den nåværende sannheten til folket. Hans liv ble slukket for tidlig, i løpet av få dager, da han fikk malaria i 1881» (Lest We Forget, kap. 121, s. 226, ¶ 12).
Steinweg beskriver omfanget av hans administrative arv: «Om hvilken annen mann kan det sies at han var en sentral teolog i utformingen av det grunnleggende rammeverket for syvendedagsadventistenes tro og praksis; at han, selv om han ble angrepet for sitt standpunkt i saken, ga form og soliditet til den voksende bevegelsen ved å oppmuntre og gå foran i kirkens organisering; at han viet sitt liv til å etablere verdensomspennende forlags-, helse- og utdanningsvirksomhet og var avgjørende for å utvide misjonsarbeidet med de tre englenes budskap til vestkysten og rundt om i verden?» (Lest We Forget, kap. 121, s. 226, ¶ 13).
Døden (1881)
Arthur Whites Ellen G. White: The Lonely Years legger grunnlaget for James Whites død: «Denne boken tar opp Ellen Whites historie på et høydepunkt i hennes tjeneste – en tid da hun skrev om Kristi liv og også var engasjert, sammen med sin mann James, president i Generalkonferansen, i et slitsomt arbeid med leirmøter som hadde blitt en tilbakevendende sommeraktivitet. De siste årene av James Whites liv var preget av bemerkelsesverdige prestasjoner i oppbyggingen av kirken og dens institusjoner, til tross for perioder preget av sykdom.» (Ellen G. White: The Lonely Years 1876–1891, bind 3, s. 10, avsnitt 1).
Arthur White beskriver vakten 6. august 1881 på Sanitarium: «På den milde ettermiddagen på sabbaten 6. august strømmet et ganske stort antall alvorlige adventister bosatt i Battle Creek til Sanitariums område og samlet seg i lobbyen i hovedbygningen. De var kommet for å holde vake for James White. Dette var hans venner, de han hadde arbeidet sammen med, og medlemmer av menigheten han hadde vært pastor for. De var kommet vel vitende om at James White, som lå kritisk syk på Sanitarium, nettopp hadde fått en alvorlig forverring.» (Ellen G. White: The Lonely Years 1876–1891, bind 3, s. 168, avsnitt 1).
Arthur White beskriver begravelsen den påfølgende sabbaten: «Begravelsen ble fastsatt til sabbatsettermiddagen, bare en uke etter James’ død. Gjennom uken sank Ellen Whites helse og styrke til et historisk lavpunkt.» (Ellen G. White: The Lonely Years 1876-1891, bind 3, s. 173, avsnitt 2).
Spalding markerer tapet for den tidlige adventistbevegelsen: «I 1883 ga John N. Andrews, som arbeidet tappert for den spirende saken i Europa, sitt liv. Joseph H. Waggoner, som overtok hans plass, falt seks år senere. Yngre menn tok plassen til de falne veteranene. To av de tre grunnleggerne, og flere av deres tidligste hjelpere, var borte.» (The Story of Adventist Light, s. 79, avsnitt 1).