Sammendrag
George Ide Butler vokste opp i en familie i Vermont som omfavnet det millerittiske adventbudskapet i 1839 – fem år før han fylte ti, året for Den store skuffelsen. Han tjente Syvendedags Adventistkirken i tretti år (1865–1888 og 1901–1908) som pastor, konferansepresident og to ganger som president for Generalkonferansen (1872–1874 og 1880–1888). Han var president for Review and Herald Publishing Association fra 1881 til 1889. Han er kjent for å ha tatt sterk avstand fra E. J. Waggoners lære om loven i Galaterbrevet på konferansen i Minneapolis i 1888, og ble i årene som fulgte irettesatt av Ellen White gjennom brev og vitnesbyrd. Etter tolv år med å ta seg av sin syke kone i Florida, vendte han tilbake til aktiv tjeneste i 1901 med et mildere sinn, tjente som president for Southern Union 1902–1907, og døde 25. juli 1918 i Florida.
Opprinnelse i Vermont (1834–1853)
Steinwegs Lest We Forget beskriver familiens arv: «Butlers familie var dypt forankret i amerikansk historie. Hans bestefar, Ezra Pitt Butler, Sr., tjenestegjorde i den amerikanske revolusjonen, var guvernør i delstaten Vermont fra 1826 til 1828, byrådsmedlem, dommer, universitetsstyremedlem og pastor i Waterbury Baptist Church i Vermont. Hans far, Ezra Pitt Butler, Jr., var kaptein i krigen i 1812. Han støttet avholdssaken, anti-frimurerbevegelsen og avskaffelsen av slaveriet. I denne samvittighetsfulle, patriotiske familien ble George Ide Butler født 12. november 1834, som den nest eldste av seks barn» (Lest We Forget, kap. 155, s. 313, ¶ 3).
Familien omfavnet det millerittiske adventbudskapet tidlig. Steinweg skriver: «Han var fem år gammel da foreldrene hans tok imot nyheten om Kristi snart forestående gjenkomst, forkynt av en milleritt .» (Lest We Forget, kap. 155, s. 313, ¶ 4). Etter Den store skuffelsen 22. oktober 1844 forble familien i adventisttroen – men gutten begynte å nærme tvil. I 1848 hadde moren hans begynt å holde den syvende dagssabbaten under Joseph Bates’ forkynnelse, og i 1850 hadde faren hans gjort det samme. Steinweg legger til: «Det tok ikke lang tid før han ble ordinert til prest, selv om han betraktet seg selv som en vitnende bonde» (Lest We Forget, kap. 155, s. 313, ¶ 6).
Butler selv, da han så tilbake på sine siste tenår, ga en ærlig vurdering av sitt tidligere jeg som en «stolt, stiv, sta vantro, lidenskapelig, hissig, med liten ærbødighet for Gud eller mennesker» (Lest We Forget, kap. 155, s. 313, ¶ 7). Han satte likevel pris på ærlighet og moral, og var fast bestemt på, med Steinwegs ord, å «unngå» ulike verdslige fornøyelser (Lest We Forget, kap. 155, s. 313, ¶ 7).
Omvendelse og ekteskap (1856–1859)
I 1856, mens han reiste med en elvebåt til Kansas City, gikk Butler av ved Rock Island mens båten lå fortøyd for å laste gods. Steinweg beskriver øyeblikket: «Da han kom tilbake til dampbåten, hadde han bestemt seg for å følge de gode delene av Bibelen.» (Lest We Forget, kap. 155, s. 313, ¶ 8). Da han kom hjem til Waukon i Iowa, ble han døpt av J. N. Andrews; senere prekte M. E. Cornell i Waukon og overbeviste ham om at Ellen Whites vitnesbyrd kom fra Gud. Han giftet seg med Lentha Lockwood 10. mars 1859, og de fikk tre barn: Annie og tvillingguttene William Pitt og Hiland George.
Iowa-konferansen og det første generalforsamlingspresidiet (1865–1874)
Steinweg beskriver hans raske fremgang i kirken: «Butler ble valgt til president for Iowa-konferansen i 1865. Han arbeidet iherdig for å motvirke splittelseseffekten fra B. F. Snook og W. H. Brinkerhoff, som kritiserte White-paret. Disse mennene, som tidligere hadde vært president og sekretær for den nyopprettede Iowa State Conference, hadde satt i gang et frafall over hele staten som begynte med menigheten i Marion. Butler besøkte personlig menighet etter menighet for å undervise medlemmene i sannheten og motvirke deres innflytelse. Under hans dyktige ledelse vokste kirken i Iowa seg svært sterk» (Lest We Forget, kap. 155, s. 314, ¶ 10).
I 1872 ble Butler valgt til president for General Conference, og konferansen vedtok at han skulle omdanne G. H. Bells private skole i Battle Creek til et college. Steinweg noterer datoene: «31. desember 1873 ble avtalen inngått om å kjøpe et 12-acre stort tomt til det nye college.» (Lest We Forget, kap. 155, s. 314, ¶ 12). I samme avsnitt er kostnadene og åpningen nedtegnet: «Det ble samlet inn 50 000 dollar i løfter om bidrag for å oppføre en bygning i rød murstein. 24. august 1874 startet undervisningen midlertidig i Review-bygningen og flyttet inn i den ferdige bygningen 4. januar 1875» (Lest We Forget, kap. 155, s. 314, ¶ 12).
Andre periode som president for Generalkonferansen (1880–1888)
Da Butler besøkte en svært syk Ellen White i 1880, ble han oppfordret av henne til å påta seg formannskapet i Generalkonferansen for andre gang. Steinweg beskriver hans reaksjon: «Han gråt, men gikk med på det» (Lest We Forget, kap. 155, s. 315, ¶ 14). Hans andre periode begynte i slutten av 1880 og var vanskelig – å utøve lederskap under innflytelse av James White, som ikke kunne eller ville gi slipp. Steinweg legger til: «Til tross for dette presset, da bror White døde av malaria 6. august 1881, gråt Butler som han ville ha gjort for sin egen far» (Lest We Forget, kap. 155, s. 315, ¶ 15).
Fra 1881 til 1889 var Butler også president for Review and Herald Publishing Association: «I denne stillingen utøvde han en mektig innflytelse for oppbyggingen og utvidelsen av kirkesamfunnets forlagsvirksomhet» (Lest We Forget, kap. 155, s. 316, ¶ 18). Han reiste i Europa i 1883, i Australia og New Zealand i 1885.
Minneapolis-konferansen i 1888 og ettervirkningene (1886–1893)
I 1886 begynte kontroversen om loven i Galaterbrevet å dukke opp i kirken. E. J. Waggoner, redaktør av Signs of the Times, og A. T. Jones, redaktør av American Sentinel, publiserte sine overbevisninger om rettferdighet ved tro i Signs. På generalkonferansen i 1886 sammenkalte Butler et teologisk utvalg som vedtok at «loven» i Galaterbrevet refererte til «hele loven»; generalkonferansestyret vedtok deretter en retningslinje som begrenset publiseringen av læresetninger som ikke ble støttet av flertallet, før de erfarne brødrene hadde undersøkt dem (jf. Lest We Forget, kap. 155, s. 316, ¶ 18).
Ellen Whites råd til Butler på dette tidspunktet, samme år, var at adventistavisene ikke skulle brukes som en ensidig plattform. Steinweg siterer: «Dr. Waggoner bør få en like rettferdig sjanse som du har hatt» (Lest We Forget, kap. 155, s. 316, ¶ 19).
Butler var for syk til å delta på generalkonferansen i Minneapolis i 1888. Fra sykesengen skrev han brev og telegrammer der han oppfordret ledelsen til å stå fast ved de «gamle landemerkene». Da eldste Jones og dr. Waggoner presenterte sitt syn på rettferdighet ved tro, skriver Steinweg: «Det begeistret Ellen White. Men det ble ikke akseptert av delegatene som helhet på grunn av innflytelsen fra ledere som Butler» (Lest We Forget, kap. 155, s. 316, ¶ 20). Steinweg siterer fra Ellen Whites siste preken på den generalkonferansen: «Jeg ser sannhetens skjønnhet slik doktoren har lagt den frem for oss» (Lest We Forget, kap. 155, s. 316, ¶ 20).
I april 1887 hadde Ellen White skrevet klart og tydelig til Butler og Uriah Smith. Det tilhørende essayet i Lest We Forget gjengir hennes ord: «Jeg ønsker ikke at brevene jeg har sendt dere, skal brukes på en måte som får dere til å ta for gitt at deres ideer er helt riktige, og at dr. Waggoners og eldste Jones’ ideer er helt feil» (Lest We Forget, kap. 154, s. 309, ¶ 3).
Årene i Florida (1888–1901)
Etter 1888 følte Butler seg avvist av konferansen og av Ellen White. Steinweg skriver: «Motløs flyttet han og kona til en 110 mål stor gård i Bowling Green, Florida. Der fikk kona hans et slag, og George pleiet henne til hun døde i november 1901. Han hadde mye tid til å tenke.» (Lest We Forget, kap. 155, s. 317, ¶ 21). I 1893 skrev han til S. N. Haskell og erkjente (i Steinwegs omskriving) at det hadde kommet stor nytte for menigheten i det nye lyset over Kristi rettferdighet.
Ledsageressayet i Lest We Forget om denne perioden forteller at årene med omsorg for sin syke kone var en rensende skole. Steinweg siterer Ellen Whites bekreftelse fra 1902: «Vi ønsker ham velkommen tilbake i våre rekker og anser ham som en av våre mest verdifulle arbeidere» (Lest We Forget, kap. 154, s. 311, ¶ 21). Og igjen, i mai 1902, da Butler var kommet tilbake til feltet: «Elder Butler er sterk både fysisk og åndelig. Herren har prøvet og testet ham» (Lest We Forget, kap. 154, s. 311, ¶ 23).
Sør-unionen og de siste årene (1902–1918)
Steinweg beskriver Butlers tilbakekomst: «Butler ble valgt til president for Florida-konferansen i 1902 og hadde dette vervet frem til 1904. Fra 1902 til 1907 var han president for Sør-unionen. Han var medlem av Generalkonferansens eksekutivkomité. Som et resultat av hans dyktige lederskap ble forlagsvirksomheten (Southern Publishing Association) flyttet til Nashville i 1906. Under hans ledelse ble det opprettet åtte skoler med et elevtall på 300 i 1908» (Lest We Forget, kap. 155, s. 317, ¶ 22).
I Kellogg-krisen i 1907–1908 sto Butler fast ved vitnesbyrdene. Steinweg gjengir hans svar da A. T. Jones erklærte at han ville stå ved sanatoriet «vitnesbyrd eller ikke»: «Jeg skal stå ved vitnesbyrdene, sanatorium eller ikke» (Lest We Forget, kap. 155, s. 317, ¶ 23).
Lentha Butler døde i 1901. Den 8. oktober 1907 giftet Butler seg med Elizabeth Grainger, en 62 år gammel enke og tidligere misjonær i Japan, og bosatte seg på Twin Magnolias – en appelsin- og pekannøttgård i Bowling Green, Florida. Han trakk seg tilbake tidlig i 1908, men fortsatte å forkynne og reise.
Død (1918)
Steinweg beskriver slutten: «Butlers helse hadde forverret seg betraktelig på det tidspunktet. I juni diagnostiserte legen hans kreft. Han døde 25. juli 1918 i hjemmet til sin kones datter og svigersønn.» (Lest We Forget, kap. 155, s. 318, ¶ 27). I samme avsnitt beskrives omfanget av begravelsen, der tretten medpastorer ledet gudstjenesten og seks til fungerte som æreskistebærere.
Steinwegs avsluttende vurdering markerer både Butlers livslange lederskap og lærdommen fra hans største krise: «Butlers trofasthet i møte med motstand og hans dedikasjon til å bygge opp forlags- og utdanningsarbeidet og til å forsvare sannheten inspirerer til lignende handlinger hos troende i dag som står overfor de monumentale siste begivenhetene i denne jordens historie» (Lest We Forget, kap. 155, s. 318, ¶ 28).