Sammendrag
John Byington var en metodistisk omreisende predikant i det nordlige New York som, etter å ha fylt femtifire, ble sabbatsadventist; elleve år senere, da James White takket nei til vervet av personlige grunner, ble Byington valgt til den første presidenten for General Conference of Seventh-day Adventists på stiftelsesmøtet i mai 1863. Han var en aktiv abolitionist og agent for Underground Railroad i metodistårene, bygde det første sabbatsholdende adventistmøtelokalet i New York, flyttet familien til Michigan for å arbeide sammen med White-familien, og tilbrakte de neste tretti årene på forkynnelsesrunden i Michigan og nordlige Indiana frem til sin død i en alder av åttini.
Tidlig liv og metodistisk tjeneste (1798–1843)
Samlingen Lest We Forget fra Adventist Pioneer Library beskriver Byingtons begynnelse i detalj. Om hans fødested og foreldre: «Han ble født 8. oktober 1798, som den sjette av ti barn av Mr. og Mrs. Justus Byington fra Hinesburg, Vermont» (Lest We Forget, kap. 26, s. 56, ¶ 3). LWF legger til i samme avsnitt at «Mye av hans engasjement og moralske mot gjenspeiles i hans sønns livsgjerning» (Lest We Forget, kap. 26, s. 56, ¶ 3). Det samme kapittelet beskriver neste fase: «John ble døpt i metodistkirken kort tid etter sin syttenårsdag. Ikke lenge etter ble han en av kirkens ledere og fikk tillatelse til å forkynne som lekpredikant, da kalt «en formaner». Som omreisende pastor arbeidet han for å forsørge seg selv, red rundt og forkynte, og besøkte hjemmene til de trengende i sitt distrikt» (Lest We Forget, kap. 26, s. 56, ¶ 4). Et helsebrudd i en alder av tjueen førte ham til New Haven, Connecticut, i tre år før han vendte tilbake til Vermont og kretsen; «jorden, plogen og forkynnelsen i kretsen er for meg og mine» (Lest We Forget, kap. 26, s. 56, ¶ 5).
Han giftet seg to ganger. Lest We Forget skriver: «Han giftet seg med Mary Ferris i Vermont, og deres første barn, Caroline, ble født i 1828. Etter Marys død flyttet John til Buck’s Bridge i New York. Der giftet han seg med Catharine Newton fra Vermont i 1830» (Lest We Forget, kap. 24, s. 53, ¶ 2). Om flyttingen til nordlige deler av New York og hans rolle i den lokale metodistmenigheten: «Etter at han flyttet til Buck’s Bridge, nær St. Lawrence-elven i nordvestlige New York, hjalp han til med å bygge et gudshus for metodistkirken rundt 1837. Slaveri ble et viktig tema i metodistkirken, og et enda større tema for John Byington» (Lest We Forget, kap. 26, s. 56, ¶ 6).
Aktivist mot slaveri
Douglass’ Advent Pioneers oppsummerer Byingtons tiår som antislaveriaktivist: «John Byington var metodistisk omreisende predikant før han ble syvendedagsadventistpredikant. Han var også en ivrig motstander av slaveriet, og hjemmet hans skal ha vært en stasjon på den gamle underjordiske jernbanen som tilbød ly for slaver som rømte fra Sørstatene og søkte frihet» (Advent Pioneers Biographical Sketches and Pictures, s. 8, avsnitt 2). LWF gjengir hans holdning fra prekestolen med hans egne ord: «Slaveri er en skandale. Det er en synd. La oss forplikte oss til å bruke alle lovlige midler i vår makt ved å forkynne, be og stemme mot denne ukristelige institusjonen» (Lest We Forget, kap. 26, s. 56, ¶ 6).
Omfavner sabbaten (1844–1852)
Byington hadde hørt millerittenes forkynnelse i 1844, men aksepterte verken datoen eller, på det tidspunktet, adventbudskapet. Lest We Forget skriver: «I 1844 hørte Byington prekener om Kristi snart forestående gjenkomst. Foredragene til William Miller hadde rørt opp hele menigheten i . Han hadde selv studert profetiene grundig, men forsto ikke enkelte punkter. Siden han var en forsiktig mann, var han sen til å akseptere nye teorier» (Lest We Forget, kap. 26, s. 57, ¶ 7). Beslutningen kom åtte år senere, på dagen for en datters begravelse: «Åtte år senere, i 1852, ga H. W. Lawrence ham et eksemplar av Review and Herald som inneholdt artikler om den syvende dagssabbaten. Den 20. mars 1852, dagen for begravelsen til hans femten år gamle datter, Teresa, tok han beslutningen om å holde den syvende dagen. Den 3. juli døpte G. W. Holt John og Catharine og to av de eldre barna i Grasse River nær Buck’s Bridge, New York» (Lest We Forget, kap. 26, s. 57, ¶ 7). Douglass legger til den bredere rammen: «Han aksepterte ikke syvendedagsadventistenes budskap før han var over femti. Da ble han en ivrig forkynner av sannheten. Han hjalp til med å organisere en av de første syvendedagsadventistmenighetene, i Buck’s Bridge, New York» (Advent Pioneers Biographical Sketches and Pictures, s. 8, avsnitt 2).
Hjemmet ved Buck’s Bridge ble snart et samlingspunkt for sabbatsadventister fra Vermont og New York. Lest We Forget beskriver en detalj i hans kones arbeid: «Adventister fra Vermont og New York samlet seg ofte ved Buck’s Bridge. Et år vevde Catharine lange baner med stoff på vevstolen sin, og sydde deretter stripene sammen til et telt der de kunne møtes» (Lest We Forget, kap. 24, s. 53, ¶ 3).
Oppbyggingen av sabbatsbevegelsen (1855–1858)
I 1855 bygde Byington det første sabbatsholdende adventistmøtelokalet i New York, ved siden av metodistkirken han hadde bygget tidligere. Lest We Forget beskriver hendelsesforløpet og flyttingen som fulgte: «I 1855 hjalp John til med å bygge den første SDA-kirken som ble oppført, ved siden av metodistkirken han hadde bygget. Etter å ha vist lederskapsevner i Buck’s Bridge, inviterte James og Ellen White Byington-familien til Battle Creek i 1858 for å hjelpe til med arbeidet der. Han kjøpte en gård i Newton, nær Battle Creek i Michigan, og flyttet deretter familien dit. Mellom sine reiser for å tjene de spredte menighetene, vendte han tilbake for å ta seg av gården» (Lest We Forget, kap. 26, s. 57, ¶ 8). Douglass markerer året for flyttingen og et ordtak som fulgte: «I 1857 flyttet John Byington fra New York til Michigan. Han drev evangeliseringsarbeid og krysset landet på kryss og tvers med hest og vogn. Folk pleide å si: ‘Ingen kjenner Michigan som John Byington’» (Advent Pioneers Biographical Sketches and Pictures, s. 8, par. 8).
Første president for Generalkonferansen (1863–1865)
Spørsmålet om en formell kirkeorganisasjon hadde splittet sabbatsadventistene i årevis. Lest We Forget dokumenterer både motstanden mot organisering og grunnen til at James White trakk seg: «Mange troende hadde en sterk overbevisning om at kirken ikke burde organiseres, at det ville gjøre dem like de kirkene de hadde kommet fra. James White, en ledende skikkelse i arbeidet for organisering, følte at det hadde vært tilstrekkelig motstand mot hans arbeid til at det ville være vanskelig og svært sannsynlig ineffektivt for ham å være president. John Byington, ofte kalt far Byington, aksepterte presidentskapet for den første generalkonferansen 20.–23. mai 1863, etter at James hadde avslått det» (Lest We Forget, kap. 26, s. 57, ¶ 9).
De fullstendige innledende setningene i LWF kapittel 26 forklarer hvorfor Byington var det riktige valget som grunnleggende president: «Historien om John Byington er bemerkelsesverdig, ikke fordi noen læresetning hadde sitt utspring hos ham, eller på grunn av noen rolle i den store skuffelsen. Hans historie er bemerkelsesverdig utelukkende på grunn av de mange måtene han sørget for kirkens åndelige og fysiske behov, både som organisasjon og for dens medlemmer individuelt» (Lest We Forget, kap. 26, s. 56, ¶ 2).
Omreisende predikant i Michigan (1857–1886)
Byingtons to ettårige perioder som president for Generalkonferansen (1863–1865) tok slutt uten at han trakk seg tilbake fra omreisende forkynnelse. Lest We Forget forteller: «I Michigan tjente han de neste tjuefire årene. Ofte fulgte hans Catharine ham. Disse reisene førte ham til Port Huron og Saginaw i øst og så langt nord som Muskegon i vest. Disse tjenestereisene var ikke bare sabbatsmøter, men de var daglig omgang med folket. Han spiste med dem og ba med dem, og sov i deres hjem når han ble invitert» (Lest We Forget, kap. 26, s. 58, ¶ 10).
Etter Catharines død i 1885 fortsatte den eldre predikanten sine runder. Lest We Forget gjengir hans nedtegnede beslutninger og hans siste dagboknotater: «Etter konas død fortsatte han å besøke folk, og han mistet aldri sin kjærlighet til de unge. «Jeg må gi lammene i flokken mat», skrev han. En gang, da han ikke kunne delta på bønnemøtet, sendte han en beskjed til dem på en liten lapp av blått papir: «Si, å si dem, at de skal forlate verden og komme til sin Frelser!» Fredag 3. desember 1886 skrev han: «Dette er en dag med trøst og fred. Jeg har følt at mine synder var svært mange; har bedt om og funnet nåde hos Frelseren, og vil forkynne Hans kjærlighet og godhet til alle.»» (Lest We Forget, kap. 26, s. 58, ¶ 11).
Døden
Douglass’ Advent Pioneers registrerer datoene som rammer inn Byingtons liv i en enkelt linje: «FØRSTE GENERALKONFERANSESPRESIDENT 8. oktober 1798 – 7. januar 1887» (Advent Pioneers Biographical Sketches and Pictures, s. 8, par. 1).
Han overlevde Joseph Bates og det meste av den millerittiske generasjonen som hadde samlet seg rundt White-paret på 1840-tallet, og så det lille arbeidet i Battle Creek på 1850-tallet vokse, i løpet av sin levetid, til et organisert trossamfunn med menigheter over hele Michigan og utover.