Sammendrag
John Norton Loughborough forkynte den tredje engels budskap i 72 år – fra sin første preken som 16-åring i et skolehus i New York 2. januar 1849, til sine siste offentlige taler i sitt 93. år. Han var en banebrytende teltpredikant sammen med M. E. Cornell, kirkens første organiserte misjonær til California (sammen med D. T. Bourdeau i 1868), den første adventistiske evangelisten til England (1878), den første historikeren i Syvendedags Adventistkirken (The Great Second Advent Movement, 1905) og et øyenvitne til dusinvis av Ellen Whites syner. Han døde på St. Helena Sanitarium i California 7. april 1924, i en alder av nittito år.
Barndom, omvendelse og den første prekenen (1832–1849)
Loughborough ble født 26. januar 1832 i Victor, New York, som den andre sønnen til en metodistisk forkynner. Faren døde av tyfus da John var syv år gammel, og gutten ble sendt for å bo hos besteforeldrene på en gård i East Bloomfield. Steinwegs Lest We Forget bevarer inntrykket hans bestefars bønneliv gjorde på ham: gutten «hørte ofte bestefaren be for ham ved navn». (Lest We Forget, kap. 143, s. 281, ¶ 5).
Familien Loughborough reagerte på millerittenes adventbudskap vinteren 1843–1844. John var tolv år gammel da den store skuffelsen inntraff. I mai 1848 hørte han en gripende preken og ble omvendt, og i løpet av få måneder hadde han bestemt seg for at hans hender hørte hjemme i forkynnelsen, ikke ved blåsebælgen i smedverkstedet der han hadde vært lærling. Med «en dollar i lommen, donerte klær som ikke passet, og en bønn i hjertet» (Lest We Forget, kap. 143, s. 281, ¶ 8), begav han seg til et samfunn atten mil unna. Der sikret han seg en baptistkirke for en foredragsserie, og kvelden den 2. januar 1849 holdt han sin første tale – ikke helt sytten år gammel. Som Steinweg skriver i samme avsnitt: «Slik begynte han en forkynnerkarriere som varte i sytti år» (Lest We Forget, kap. 143, s. 281, ¶ 8).
Drømmen og den tredje engels budskap (1852)
Sommeren 1852 var Loughborough predikant i Syvende Dags Adventistkirken i Rochester, New York. Etter å ha jobbet hele dagen med å male hus, fikk han ikke sove en natt; han drømte at «ansiktet til en inderlig predikant satte seg uutslettelig fast i hans sinn» (Lest We Forget, kap. 143, s. 281, avsnitt 4). I drømmen befant han seg på et adventmøte i et skittent, dårlig ventilert rom da en dør åpnet seg inn til et større rom – godt ventilert, lyst, rent og innbydende – hvor det hang et diagram på veggen og en høy mann sto ved siden av det og forklarte helligdommen. I drømmen reiste Loughborough seg: «Jeg skal ut herfra. Jeg skal inn i det andre rommet.» (Lest We Forget, kap. 143, s. 282, ¶ 11).
Da de sabbatsholdende adventistene holdt en konferanse i Rochester 25. og 26. september 1852, dro Loughborough dit – bevæpnet med tekster for å tilbakevise sabbatsholdningen. Som Steinweg skriver: «Da han så seg rundt i rommet, så han det samme kartet som han hadde sett i drømmen. Ved siden av diagrammet sto J. N. Andrews, mannen i drømmen hans» (Lest We Forget, kap. 143, s. 283, ¶ 13). Andrews’ foredrag den dagen undergravde Loughboroughs forberedte argumenter, og tre uker senere – i oktober 1852 – tok Loughborough offentlig stilling til fordel for den syvende dagssabbaten. Den første sabbaten han holdt, ble han presentert for James og Ellen White. Steinweg beskriver øyeblikket: «Fru White hadde et syn den sabbaten som varte i en time og 20 minutter. Da synet var over, fortalte hun Loughborough noen ting om ham selv som han aldri hadde fortalt noen. Dette hadde uten tvil innflytelse på ham. Resten av livet var Loughborough en fast troende på profetiens ånd» (Lest We Forget, kap. 143, s. 283, ¶ 16).
Teltpredikant sammen med M. E. Cornell (1853–1860-årene)
I januar 1853 sluttet Cornell seg til James White i Grand Rapids for å ordinere den unge Loughborough – og sendte ham på en tre måneders forkynnelsesturné i Illinois, Wisconsin og nordlige Indiana sammen med M. E. Cornell. I sin egen Great Second Advent Movement har Loughborough bevart en førstehåndsberetning om den turneen: «Som et eksempel på fordommer i øst mot syvendedagsadventistene i de tidlige tider, vil jeg henvise til noen erfaringer som eldste Cornell og jeg selv gjorde i 1853. På møtet som bror og søster White holdt i Jackson, ble det besluttet at bror Cornell og jeg skulle reise i tre måneder med hest og vogn i Illinois, Wisconsin og nordlige Indiana for å besøke syvendedagsadventister.» (The Great Second Advent Movement, s. 549, avsnitt 2).
I mai 1854, etter at det hadde oppstått stor interesse i Locke, Michigan, planla White-paret, Cornell og Loughborough de første sabbatsadventistiske teltmøtene – som ble slått opp i Battle Creek den juli. Loughboroughs The Great Second Advent Movement bevarer planleggingsnotatet: «Mai 1854: stor interesse i Locke, MI, fører til at Whites, M. E. Cornell og JNL planlegger teltmøter» (The Great Second Advent Movement, s. 568, par. 3).
California, England og feltet rundt om i verden (1868–1908)
I 1868, før generalkonferansens sesjon i Battle Creek, hadde Loughborough hatt tjue forskjellige drømmer om å arbeide i California. Da James White på møtet spurte om noen pastor følte seg kalt til å dra ut til vestkysten, meldte Loughborough seg frivillig. Han arbeidet i California i ti år (1868–1878), og krysset deretter Atlanterhavet i 1878 som den første adventistiske evangelisten til England, hvor han arbeidet i flere år.
Steinweg beskriver den siste reisen: «I en alder av 76 år, i 1908, reiste han jorden rundt, 30 000 mil til sjøs og 60 000 mil på land, og besøkte de viktigste arbeidsstedene til Syvendedagsadventistkirken. Dette var hans siste misjonsreise i tjenesten for Herren han elsket så høyt» (Lest We Forget, kap. 143, s. 284, ¶ 22).
Den første historikeren og øyenvitnet (1892–1908)
I 1892 ga Loughborough ut Rise and Progress of the Seventh-day Adventists – den første fullstendige historien om Syvendedagsadventistkirken – og reviderte og utvidet den i 1905 og 1906 som The Great Second Advent Movement. Som øyenvitne til den tidlige sabbatsadventistbevegelsen fra 1852 og fremover, blir hans vitnesbyrd om Ellen Whites syner og om bevegelsens tidlige vekst referert til gjennom disse biografiene; leseren vil støte på hans ord om dusinvis av emner i denne samlingen.
Død (1924)
Steinweg beskriver Loughboroughs siste år: «Hans siste år tilbrakte han først i datterens hjem i Lodi, California, inntil hun og hennes mann ble kalt til Washington, D.C. På grunn av sviktende helse tilbrakte eldste Loughborough sine siste år på St. Helena Sanitarium, hvor han fredfullt gikk bort 7. april 1924 i en alder av 92 år.» (Lest We Forget, kap. 143, s. 284, ¶ 23). Hun avslutter med verset Loughborough hadde bedt om å få inngravert på gravsteinen sin: «De rettferdiges minne [er] velsignet» (Lest We Forget, kap. 143, s. 284, ¶ 23).