Sammendrag
Uriah Smith var den yngste av fire barn i en bondefamilie i New England, og da han var tjueen år gammel – den 3. mai 1853 – begynte han på femti år med uavbrutt tjeneste i Review and Herald. Som fast redaktør, medredaktør og til slutt sjefredaktør formet han avisens stemme i et halvt århundre. Han tjente fem perioder med avbrudd som sekretær for Generalkonferansen (totalt tjue år – lenger enn noen av de femten mennene som hadde stillingen etter ham). Han var kirkens første bibellærer på høyskolenivå, forfatter av Thoughts on Daniel og Thoughts on the Revelation (senere samlet i standardabonnementsbindet Daniel and the Revelation), oppfinner (han hadde amerikanske patenter på en leddprotes og en skolebenk) og salmedikter. Han døde av et plutselig lammende slag 6. mars 1903, mens han var på vei til Review-kontoret med redaksjonelt materiale.
Barndommen og det tapte beinet (1832–1851)
Steinwegs Lest We Forget bevarer de grunnleggende trekkene: «Uriah, den yngste av fire barn, ble født 2. mai 1832. Da han var rundt tolv eller tretten år gammel, ble han under en sykdom behandlet med det som må ha vært en overdose av kalomel. Som følge av dette utviklet det seg et sår i venstre ben som ble så alvorlig at amputasjon ble ansett som nødvendig av . Lemmet ble fjernet omtrent halvveis mellom kneet og låret.» (Lest We Forget, kap. 148, s. 293, ¶ 4).
Steinwegs portrett av den unge Uriah bemerker at «Gutten Uriah gikk gjennom skuffelsen det året. Hans mor, en gudfryktig kvinne, var en troende tilhenger av Kristi forventede gjenkomst 22. oktober 1844» (Lest We Forget, kap. 148, s. 293, ¶ 5).
Etter 1844 slo den unge mannen inn på en annen vei i noen år: «Etter skuffelsen mistet Uriah Smith kontakten med budskapet og viet seg helhjertet til å skaffe seg den høyest mulige utdanningen» (Lest We Forget, kap. 148, s. 293, avsnitt 6).
Steinweg bemerker høyden av hans ambisjoner på tærskelen til hans beslutning om sabbaten: «han planla å fortsette sin skolegang ved Harvard College, hvor han ville ha blitt innskrevet som andreårsstudent» (Lest We Forget, kap. 148, s. 293, ¶ 7).
Froom fanger mannen og øyeblikket godt: «redaktør, forfatter og bibellærer, ble født i West Wilton, New Hampshire, og besatt den karakteristiske utholdenheten fra Granite State. Da han bare var en gutt på tolv år, gjennomlevde han sammen med foreldrene de spente dagene under Skuffelsen i 1844, noe som gjorde et inntrykk på ham som aldri ble utslettet. Han hadde hatt store lærerambisjoner og ble uteksaminert fra Phillips Academy i Exeter da han var tjue. Deretter begynte han å undervise i offentlig skole. Men en barndomssykdom og infeksjon førte til at han mistet venstre ben, og denne ulykken vendte tankene hans mot stillesittende yrker. Han begynte å tegne og skisse, og var dyktig som tresnittkunstner.» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 1109, avsnitt 2).
Omvendelse og den første sabbaten (1852)
Høsten 1852 deltok den tjue år gamle Smith på adventistkonferansen i Washington, New Hampshire, og hørte sabbatssannheten presentert for første gang. Steinweg beskriver de tre månedene med kamp og beslutningen: «1. desember gikk hans far bort. Utvilsomt hadde hans mors og søsters innflytelse og bønner i denne tiden med familiens sorg sin virkning, for i begynnelsen av desember holdt Uriah Smith sin første sabbat – og satte kursen for sitt liv i adventbevegelsen» (Lest We Forget, kap. 148, s. 294, ¶ 12).
I januar 1853 mottok Smith et tilbud på 1 000 dollar i året for å bli ansatt ved en ny akademi i Mount Vernon, New Hampshire – og takket nei. Steinweg skriver om hans første publiserte artikkel i avisen han snart skulle redigere: «17. mars 1853 ble Uriah Smiths første litterære verk publisert i avisen han senere skulle redigere.» (Lest We Forget, kap. 148, s. 294, ¶ 14).
Femti år ved Review (1853–1903)
Steinweg beskriver starten på et halvt århundre ved redaktørpulten: «Den 3. mai 1853, i en alder av tjueen år, begynte Uriah Smith sin femti år lange tjeneste ved Review. På svært kort tid hadde han mestret mange av trykkerifagene, og hans oppfinnsomhet hjalp kontoret gjennom mange kriser. Eldste White så snart i denne ungdommen en verdifull hjelper i redaksjonsarbeidet for , og la mye av det arbeidet på hans unge skuldre når han og fru White var borte på sine reiser» (Lest We Forget, kap. 148, s. 294, ¶ 15).
Loughboroughs The Great Second Advent Movement beskriver den samme begynnelsen: «Det var under utgivelsen av bind III av Review at Uriah Smith begynte å holde sabbaten og ble tilknyttet Review-kontoret, hvor han var skribent og redaktør i så mange lange år.» (The Great Second Advent Movement, s. 320, par. 2).
I 1855 flyttet han sammen med Review til Battle Creek. Steinweg skriver: «I 1855 ble Review flyttet til Battle Creek, og Uriah Smiths navn dukket opp i den første utgaven – 4. desember – for første gang som» fast redaktør (Lest We Forget, kap. 148, s. 294, ¶ 16). Samme avsnitt fortsetter: «Fra det tidspunktet av spilte han en ledende rolle i utformingen av Reviewens retningslinjer, og hans liv var uatskillelig knyttet til utviklingen av kirkebladet. Senere ble han medredaktør, deretter sjefredaktør» (Lest We Forget, kap. 148, s. 294, ¶ 16).
Ekteskap, familie og tjue år som generalsekretær (1857–1888)
Den 7. juni 1857 giftet Smith seg med Harriet M. Stevens, hvis søster Angeline hadde giftet seg med J. N. Andrews. De fikk fem barn, pluss en jente som bodde hos familien. Steinweg legger til: «Det krevde betydelig oppfinnsomhet å brødfø, kle og huse en familie på åtte personer på en lønn på mellom ti og tolv dollar i uken.» (Lest We Forget, kap. 148, s. 295, ¶ 17).
I mai 1863 ble Generalkonferansen opprettet med John Byington som første president og Uriah Smith som første sekretær. Steinweg beskriver omfanget av hans tjeneste som sekretær: «Han tjenestegjorde i fem perioder med mellomrom, til sammen en sekretærtjeneste på tjue år, lenger enn noen av de femten mennene som har tjent kirken i den stillingen. I 1863, etter at han ble valgt til sekretær, begynte han å utøve sin gave til å tale offentlig. I 1866 ble han ordinert til prest og begynte snart å reise, delta på konferanser og friluftsmøter og foreta utenlandsreiser» (Lest We Forget, kap. 148, s. 295, ¶ 20).
Smiths mekaniske oppfinnsomhet resulterte i et patent på et leddet treben 28. juli 1863, som han brukte resten av livet: «Oppfinnelsen hans tjente ham så godt at mange som så ham gå, trodde at han bare var halt.» (Lest We Forget, kap. 148, s. 295, ¶ 21).
Froom kaller ham «uten tvil den største forfatteren og redaktøren blant adventistene i deres formative år» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 1112, par. 1), og hans kommentar til Daniel og Åpenbaringen ble, etter Frooms vurdering, «et dyktig stykke eksegetisk arkitektur, som etter nesten et århundre fremdeles regnes som en påfallende dyktig og balansert utleggelse» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 1052, avsnitt 3).
Døden (1903)
Steinweg beskriver dagen for hjerneslaget: «Han var en utrettelig arbeider og viet seg til arbeidet helt frem til dagen, nesten timen, for sin plutselige død. På vei til kontoret med redaksjonelt materiale til ble han rammet av et lammende hjerneslag. Brannen i Review-kontoret 30. desember 1902 kan ha utløst hjerneslaget fredag 6. mars 1903. Han ble kjørt hjem, hvor han gikk bort to timer senere.» (Lest We Forget, kap. 148, s. 296, ¶ 25).
Smith ble hyllet i sin egen avis. Avslutningsordene i skissen i Lest We Forget siterer John O. Corliss’ hyllest i Review fra 1923: «Hans arbeid vil ikke bare leve gjennom prøvelsens stunder for å sporre de vaklende, men i tidene som kommer vil mange kunne si» (Lest We Forget, kap. 148, s. 296, ¶ 26).