Sammendrag
Rachel Oakes Preston var en enke fra Syvendedagsbaptistene, og hennes insistering i 1844 på at adventistpredikanten Frederick Wheeler skulle «sette nattverdbordet tilbake» inntil han holdt Guds bud, var katalysatoren som førte til at syvendedags-sabbaten ble en del av adventistenes tro. Gjennom Wheeler nådde budskapet T. M. Preble, hvis traktat fra 1845 nådde Joseph Bates, hvis traktat fra 1846 nådde James og Ellen White. Rachel ble aldri formelt medlem av Syvendedagsadventistkirken, men ble av James White selv kreditert for å ha gitt impulsen som satte i gang sabbatsadventismen. Hun døde i 1868.
Tidlig liv
Spalding beskriver Rachels fødested og oppvekst: «Her ble Rachel Harris, datter av Sylvanus Harris, født 2. mars 1809. Her giftet hun seg med Amory Oakes og flyttet sammen med ham til Verona i New York, hvor datteren deres, Rachel Delight Oakes, ble født, som senere ble gift med Cyrus Farnsworth» (Footprints of the Pioneers, s. 37, avsnitt 1).
Froom beskriver hennes omvendelser og veien som førte henne mot den syvende dagssabbaten: «Fru RACHEL OAKES, født Harris (1809–1868) – senere gift med Nathan Preston – ble født i Vernon, Vermont. Hun ble døpt som syttenåring og ble medlem av metodistkirken. I 1837 begynte hun å interessere seg for den syvende dagssabbaten og hadde tenkt å bli medlem av Syvendedagsbaptistene. Men hun ble motarbeidet av sin metodistiske pastor, som til slutt sa til henne at hun kunne holde den syvende dagssabbaten hvis hun måtte» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 948, avsnitt 2).
Douglass legger til flyttingen til Washington, New Hampshire: «I 1837 ble Rachel Harris Oakes og datteren hennes medlemmer av Syvendedagsbaptistkirken i Vernon, Vermont. Tilsynelatende døde ektemannen hennes, Emory, der, selv om det ikke finnes noen beretning om det. I 1843 flyttet Rachel Oakes og datteren hennes, Delight, til Washington i New Hampshire. Delight underviste på skolen, og moren hennes bodde hos henne og ble et redskap i Guds hender for å bringe sabbatslyset til den adventistgruppen» (Advent Pioneers Biographical Sketches and Pictures, s. 18, avsnitt 4).
Nattverdsbordet i Washington (våren 1844)
Douglass gjengir samtalen i William Farnsworths hjem våren 1844 som førte til at Frederick Wheeler ble overbevist. Wheeler hadde under nattverden bemerket at alle som deltok, burde være rede til å holde alle Guds bud. Da han besøkte Farnsworths hjem kort tid etter, ble han møtt av Rachel Oakes:
«Da presten senere besøkte familien, møtte han fru Rachel Oakes, moren til den unge Rachel Delight Oakes, som var skolelærer. Med like direkte tale som blikk sa hun til ham: ‘Du husker vel, eldste Wheeler, at du sa at alle som bekjenner seg til Kristus, bør adlyde alle Guds bud?
(Advent Pioneers Biographical Sketches and Pictures, s. 18, avsnitt 8)
Douglass gjengir hennes fortsettelse:
«’Jeg ville si til deg at du bør sette nattverdbordet tilbake og legge duken over det, inntil du begynner å holde Guds bud,’ sa Rachel Oakes.
(Advent Pioneers Biographical Sketches and Pictures, s. 19, avsnitt 1)
Wheeler aksepterte den syvende dagssabbaten kort tid etter og ble den første sabbatsholdende adventistpresten.
Sabbaten i Christian Connexion Church (1844–1845)
Froom sporer kjeden som førte Rachels vitnesbyrd ut til den bredere millerittbevegelsen: «Metodisten Rachel Oakes begynte å holde den syvende dagssabbaten og sluttet seg til Seventh Day Baptists ( ). Hun brakte deretter sabbaten til Washington, New Hampshire, sentrum for en from adventistgruppe, hvor den ble akseptert av to prester. Den første var den metodistisk-adventistiske omreisende predikanten Frederick Wheeler, våren 1844. Han brakte den i sin tur i august samme år til den frivillige baptist-adventisten Thomas M. Preble» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 942, avsnitt 1).
Froom beskriver øyeblikket da menigheten i Washington splittet seg på grunn av sabbaten: «Til slutt, under en søndagsgudstjeneste i menigheten i Washington, etter Skuffelsen – men før utgangen av året 1844 – reiste William Farnsworth seg under møtet og erklærte offentlig at han hadde studert Bibelen og var overbevist om at den syvende dagen i uken var sabbaten, og hadde bestemt seg for å holde den. Han ble umiddelbart fulgt av sin bror Cyrus og flere andre.» (The Prophetic Faith of Our Fathers, bind 4, s. 949, avsnitt 1).
Død (1868)
Rachel og datteren hennes ble aldri formelt tatt imot igjen i Syvendedagsbaptistkirken i Verona etter 1845, og hun ble heller ikke formelt medlem av Syvendedagsadventistkirken. Hun døde i 1868, tre år etter en «julevekkelsesmøte» i Washington-menigheten under ledelse av James og Ellen White. James Whites reiserapport i Review and Herald fra 28. januar 1868 tilskrev henne æren for å ha gitt den første drivkraften til den sabbatsorienterte adventistbevegelsen.