Sammendrag
Stephen Nelson Haskell var en såpeprodusent og gårdsarbeider som, etter at han ble omvendt til sabbatstroen i 1853, viet nesten sytti år til uavbrutt tjeneste for Syvendedagsadventistkirken som evangelist, konferansepresident, misjonspioner og forfatter. Han var med på å grunnlegge kirkens første faste traktat- og misjonsforening i 1869, tjente tre separate perioder som president for California-konferansen (1879–1887, 1891–1894, 1908–1911) og reiste til England, Sveits, Frankrike, Australia, New Zealand, India, Kina, Japan og Sør-Afrika for å fremme spredningen av den tredje engels budskap. Han var gift med Mary Howe (gift 1850, død 1894) – som var tjue år eldre enn ham – og giftet seg etter hennes død med Hetty Hurd (1897). Han døde i 1922, 88 år gammel.
Et løfte til en døende far (1850)
Steinwegs Lest We Forget åpner med øyeblikket som førte Haskell inn i et ekteskap som skulle forme de neste førtifire årene av hans liv: «Lov meg det, ba den døende mannen. Lov meg at du vil ta vare på Mary når jeg er borte. Hun er så hjelpeløs, og hun vil være helt alene i verden.» Den døende mannen var bonde Howe, en gammel venn av Haskell. Den sytten år gamle Stephen – som allerede var moden utover sine år – ga løftet, tok ansvaret for gården og giftet seg med Mary Howe i 1850. Steinweg skriver: «Mary var tjue år eldre enn Stephen. De skulle dele nesten 45 tilfredsstillende, om enn barnløse år, før Mary gikk bort til sin hvile» (Lest We Forget, kap. 152, s. 301, ¶ 4).
Fødsel, omvendelse og den første prekenen (1834–1853)
Steinweg skriver at Haskell ble født «den 22. april 1833 i den lille byen Oakham i Massachusetts» (Lest We Forget, kap. 152, s. 301, ¶ 6). Byens arkiver oppgir faktisk året som 1834 – Haskell selv ser ut til å ha brukt 1833. Samme avsnitt gjengir Steinwegs beskrivelse av hans tidlige selvdannelse: «Haskells foreldre var medlemmer av Congregational Church. I en alder av bare åtte år undertegnet den unge Stephen et løfte til avholds en, og etter sin omvendelse i en alder av 15 år i 1848 ble han medlem av foreldrenes menighet. Haskell lærte seg såpeproduksjon som håndverk og ble også ansatt av bonde How for å hjelpe til med driften av gården» (Lest We Forget, kap. 152, s. 301, ¶ 6).
I 1852 hørte Haskell sin første adventpreken. Steinweg beskriver hans impulsive reaksjon: «Han snakket om den prekenen til alle han møtte, og ble snart spurt av en nabo om hvorfor han ikke selv forkynte» (Lest We Forget, kap. 152, s. 301, ¶ 7). Haskell var først usikker, og holdt sin første preken under stor forlegenhet.
Sabbaten, traktaten og en kanadisk skog (1853–1854)
Steinweg beskriver øyeblikket som førte Haskell til den syvende dagssabbaten: «I 1853 begynte Review å gi ut et lite traktat med den enkle tittelen ‘Elihu on the Sabbath’. Dette traktatet skulle spille en stor rolle i å gjøre Stephen N. Haskell til en sabbatsholdende adventist.» (Lest We Forget, kap. 152, s. 302, ¶ 8).
På vei til Canada for å besøke en gruppe adventisttroende stoppet Haskell for å sette fra seg kofferten sin i en butikk i Springfield, Massachusetts, som var eid av William Saxby. Steinweg skriver at gjennom Saxbys taktfulle misjonsarbeid i hjemmet ble frøene sådd: «frøene til sabbatssannheten i den besøkendes noe sta hjerte» (Lest We Forget, kap. 152, s. 302, ¶ 8).
Saxby ga Haskell et eksemplar av Elihu-traktaten, og Steinweg beskriver beslutningsøyeblikket: «Broder Haskell bestemte seg» (Lest We Forget, kap. 152, s. 302, ¶ 9) – på knærne i en kanadisk skog – for at han ville adlyde sabbatsbudet.
Noen måneder senere dukket Joseph Bates opp hos familien Haskell: «En stund senere dukket Joseph Bates plutselig opp på døra hos Haskell og presenterte seg som en venn av William Saxby. Før Bates dro, hadde Haskell-familien akseptert alle læresetningene kapteinen hadde presentert, og sendte med ham en bestilling på alle traktater og aviser utgitt av Review.» (Lest We Forget, kap. 152, s. 302, ¶ 11).
Brosjyre- og misjonsforeninger; New England-konferansen (1869–1870)
Steinweg beskriver det som kanskje er Haskells mest karakteristiske bidrag: «Haskell hadde et kall om å distribuere syvendedagsadventistiske publikasjoner overalt. På grunn av dette bidro han til å innføre den første faste planen for kirkens traktat- og misjonsforening i 1869. Dette er kanskje den prestasjonen Stephen N. Haskell er mest kjent for på grunn av dens vidtrekkende resultater.» (Lest We Forget, kap. 152, s. 303, ¶ 12).
Sommeren 1870 kjøpte Haskell og P. C. Rodman fra Rhode Island et femten meter langt telt til evangelisering. Steinweg skriver: «Han og en venn, P. C. Rodman fra Rhode Island, kjøpte et femten meter langt telt og satte det opp på området for det første New England-leirmøtet nær South Lancaster i Massachusetts.» (Lest We Forget, kap. 152, s. 303, ¶ 13). Samme avsnitt legger til: «Haskell oppfant et spesielt verktøy for å fjerne teltpinner som er i bruk den dag i dag» (Lest We Forget, kap. 152, s. 303, ¶ 13).
På det leirmøtet ble de fire New England-statene – New Hampshire, Massachusetts, Rhode Island og Connecticut – organisert i New England-konferansen. Steinweg skriver: «Haskell ble ordinert og, til sin store overraskelse, valgt til president for den nyopprettede konferansen» (Lest We Forget, kap. 152, s. 303, ¶ 14).
James White, som besøkte Haskells felt den påfølgende november, vurderte arbeidet til å ligge foran ethvert annet felt i kirkens ekspanderende territorium. Steinweg siterer Whites vurdering fra Review: «under bror Haskells velrettede innsats ligger vårt folk foran dem i alle andre deler av feltet, i systematisk, energisk handling for fremme av sannhetens sak» (Lest We Forget, kap. 152, s. 303, ¶ 15).
Verdensomspennende misjonær (1882–1908)
Steinweg beskriver Haskells første utenlandsreise i 1882, inkludert hans besøk hos en svært svak J. N. Andrews i Sveits: «Fra England reiste han til Sveits og Frankrike, hvor han besøkte en svært svak J. N. Andrews. Han roste suksessen med arbeidet blant franskmennene, som var blitt mulig takket være Andrews’ publikasjoner, og forsøkte å inspirere andre arbeidere til å gjøre det samme for italienerne» (Lest We Forget, kap. 152, s. 303, ¶ 16).
I 1885 var han i New Zealand, deretter i Australia. Steinweg beskriver øyeblikket da en newzealender, et medlem av Hare-familien, overhørte ham i bønn gjennom døren til det leide rommet hans: «Broder Hare lyttet mens Haskell ba for ham og familien hans. Han og mange andre medlemmer av familien hans tok imot den nåværende sannheten» (Lest We Forget, kap. 152, s. 303, ¶ 17).
I 1889–1890 foretok han en omfattende verdensomspennende reise. Steinweg beskriver frukten av den: «Haskell hadde et brennende ønske om å nå flere land for Kristus. Han foretok en omfattende reise i løpet av 1889–1890 til Vest-Europa, Sør-Afrika, India, Kina, Japan og Australia.» (Lest We Forget, kap. 152, s. 304, ¶ 20). Steinweg legger til, i samme avsnitt, at Haskell på den verdensomspennende turen «døpte én person i Kina og en annen i Japan, de første [S.D.A.-konvertittene] i disse landene» (Lest We Forget, kap. 152, s. 304, ¶ 20).
Marys død og ekteskapet med Hetty Hurd (1894–1897)
Mary Haskell døde i januar 1894 – etter 44 års ekteskap. Steinweg skriver: «Han var 61 år gammel og på ingen måte klar for å pensjonere seg. Faktisk var han bare to år senere, i 1896, på vei til Australia igjen, hvor han bidro til å etablere den nye skolen i Avondale.» (Lest We Forget, kap. 152, s. 304, ¶ 21).
I 1897 giftet han seg med Hetty Hurd, en gammel venn, og de tilbrakte tjuefire år sammen. Steinweg skriver at Hetty og Stephen Haskell ble velsignet med to og et halvt tiår med felles tjeneste, preget, som kapitlet beskriver, av «å lytte til [og følge] Guds veiledning i livene deres» (Lest We Forget, kap. 152, s. 304, ¶ 22).
Kampanjen i New York City og de siste årene (1903–1922)
I 1903 ledet Haskell en storstilt evangeliseringsinnsats i New York City. Steinweg beskriver den integrerte tilnærmingen han anbefalte: «At det skal gjennomføres hus-til-hus-litteraturarbeid, som åpner dører for bibelstudier ledet av kompetente instruktører; at helsetjenester og opplæring skal gis gjennom vegetariske restauranter, hydropatiske behandlingsrom og foredrag; og at når grunnarbeidet er tilstrekkelig utført, skal det følge evangeliseringsmøter» (Lest We Forget, kap. 152, s. 305, ¶ 23). Steinweg beskriver resultatet: «Dette gjorde de ikke bare i New York, men også i andre byer, hvor de opprettet menigheter og bygde eller kjøpte forsamlingshus. Restauranter og behandlingsrom ble etablert i de største byene» (Lest We Forget, kap. 152, s. 305, ¶ 24).
Fra 1908 til 1911, mellom 75 og 78 år gammel, tjente Haskell sin tredje periode som president for California Conference.
Steinwegs avsluttende vurdering fanger mannen, inkludert irettesettelsene han fikk da han mottok budskap fra Ellen White og da han underkastet seg: «Haskell var på ingen måte en mann som aldri gjorde feil. Ellen White måtte irettesette ham, slik hun gjorde med mange andre ledere i Syvendedagsadventistkirken etter å ha mottatt budskap fra Gud til dem. Haskell var villig til å lytte og la Gud virke i sitt liv. I løpet av sitt lange, produktive liv holdt han bare ett mål for øye – å fullføre evangelieoppdraget» (Lest We Forget, kap. 152, s. 305, ¶ 26).
Død (1922)
I henhold til Encyclopedia of Seventh-day Adventists (Gerald Wheeler) døde Haskell i 1922 i en alder av åttifem, etter å ha overlevd sin andre kone, Hetty Hurd Haskell, som døde i 1919.