Sammendrag
William Farnsworth var en bonde fra New Hampshire og lekleder i Christian Society of Washington som, i slutten av 1844 eller begynnelsen av 1845, ble den første adventistiske lekmannen som offentlig aksepterte den syvende dagssabbaten. Sammen med sin bror Cyrus dannet han en liten sabbatsholdende gruppe i Washington, New Hampshire, som ble en av grobunnene for sabbatsadventismen. Han oppdro tjuefire barn – de fleste av dem livslange syvendedagsadventister – og bodde i nærheten av «Happy Hollow» hele livet.
Familierøtter og fødsel (1807)
Adventist Pioneer Library-samlingen Lest We Forget dokumenterer Farnsworth-familiens pionerankomst til New Hampshire og Williams fødsel: «William Farnsworth var en ekte pioner, men ikke i samme forstand som sin tipp-tipp-tipp-oldefar, Jonathan, som i 1663 bosatte seg sammen med sin far, Matthias, nær den nye kolonien Plymouth i Massachusetts; og heller ikke som sin bestefar og bestemor, Simeon og Esther, som i 1767 bestemte seg for å flytte sammen med femten andre pionerfamilier til et mer gunstig jordbruksområde, et nesten uberørt territorium i» (Lest We Forget, kap. 69 («A TRUE PIONEER —1807-1888»), s. 122, ¶ 1). LWF fortsetter: «I 1776 ble den lille byen som vokste frem på dette stedet oppkalt etter George Washington, den gang general i hæren» (Lest We Forget, kap. 69, s. 122, ¶ 2). Og om Williams fødsel: «William, deres første sønn, ble født i 1807 og veide litt over to og et halvt pund. Historien forteller at faren hans pakket ham inn i deres store kaffekanne for å holde ham varm! Han var så liten at alle trodde han kanskje ville dø» (Lest We Forget, kap. 69, s. 122, ¶ 3).
Ekteskapet med Sally Mead og «Happy Hollow» (1830)
LWF beskriver familieforbindelsen mellom Farnsworth-familien og Mead-familien: «Blant deres nærmeste naboer var Mead-familien. Barna deres gikk på skole sammen, lekte sammen og giftet seg senere med hverandre. William var en sterk ung mann, tjuetre år gammel da han giftet seg med Sally Mead. De valgte ut 216 dekar ved Ashuelot-elven og bygde sitt eget hjem, som de kalte «Happy Hollow». De bodde der resten av livet» (Lest We Forget, kap. 69, s. 122, ¶ 4).
Stjerneregn (14. november 1833)
LWF bevarer minnet om den natten som i de tidlige adventistenes erindring ble et av forvarslene om Jesu gjenkomst: «En spennende natt, 14. november 1833, opplevde William og Sally den gripende opplevelsen av å være vitne til den høytidelige stjerneregn som var et av tegnene på at Jesu gjenkomst nærmet seg» (Lest We Forget, kap. 69, s. 122, ¶ 5).
Christian Society of Washington og adventistoppvåkningen (1841–1844)
LWF beskriver Williams rolle som grunnlegger av menigheten i Washington: «I 1841 sluttet William seg til en gruppe på trettito naboer for å danne Christian Society of Washington i New Hampshire. På den tiden bygde de en stor kirke i nærheten av hjemmene sine» (Lest We Forget, kap. 69, s. 122, ¶ 6). LWF fortsetter med øyeblikket som vendte menigheten mot adventismen: «William var president for Christian Society i 1842 da han inviterte en gjestepredikant, Joshua Goodwin, til å preke i kirken deres neste søndag. Hans preken vakte stor oppmerksomhet da han kunngjorde: «Jesus kommer til denne jorden i 1843! Er dere klare?»» (Lest We Forget, kap. 69, s. 123, ¶ 7).
Budskapet om den syvende måneden, som fastslo 22. oktober, nådde Washington i august 1844: «I midten av august 1844 lød adventpredikanter midnattsropet overalt og spredte det forbløffende budskapet om at den profetiske endetiden og Kristi gjenkomst ville finne sted 22. oktober 1844, i henhold til en mer nøyaktig profetisk kronologi foreslått av Samuel S. Snow» (Lest We Forget, kap. 69, s. 123, ¶ 8).
Den første adventistiske lekmannen som holdt sabbaten (1844–1845)
Det avgjørende skiftet i Washington kom gjennom syvendedagsbaptisten Rachel Oakes. LWF beskriver hendelsesforløpet: «Før skuffelsen, i 1843, flyttet Rachel Oakes til Washington for å bo sammen med datteren sin, Delight, som var skolelærer. Rachel var syvendedagsbaptist, men deltok i gudstjenesten sammen med adventistgruppen der i den lille kristne kirken» (Lest We Forget, kap. 69, s. 123, ¶ 10). LWF fortsetter med Rachel Oakes’ konfrontasjon med den metodistiske predikanten Frederick Wheeler: «Rachel Oakes bebreidet ham for dette og utfordret ham til å leve som han forkynte ved å holde den rette sabbaten. Som et resultat av dette, og etter bønn og bibelstudier, begynte han å holde sabbaten» (Lest We Forget, kap. 69, s. 123, ¶ 11).
LWF beskriver William Farnsworths eget avgjørende skritt: «Etter å ha lest Åpenbaringen 11:18, 19, ble William Farnsworth overbevist om at sabbaten i de ti budene fortsatt skulle holdes av kristne. En gang mellom skuffelsen og den første sabbaten i januar 1845 erklærte han offentlig sin beslutning om å holde den syvende dagen hellig. Han var den første adventistiske lekmann som holdt den syvende dagssabbaten. Andre i menigheten ble påvirket av Will» (Lest We Forget, kap. 69, s. 124, ¶ 12). Bruddet med den søndagsholdende menigheten skjedde umiddelbart: «De kunne ikke lenger delta i gudstjenesten i kirken i Washington, for deres beslutning om å holde sabbaten innebar en adskillelse fra deres søndagsholdende brødre. Neste sabbat, i stedet for å gå ut på åkrene for å arbeide, samlet William og Cyrus og deres familier seg i farens hjem for å holde sin første sabbat. På søndag gikk William og hans eldste sønn, John, ut på åkrene for å arbeide» (Lest We Forget, kap. 69, s. 124, ¶ 13).
Joseph Bates’ besøk i 1845
LWF beskriver besøket av Joseph Bates som knyttet sabbatsholderne i Washington til den bredere bevegelsen: «Tidlig i 1845 besøkte Joseph Bates Washington, New Hampshire, for å studere sabbatsbudskapet sammen med dem der. Han fant ut at Farnsworth og de andre hadde begynt å holde sabbaten noen uker før han selv hadde gjort det. Høsten 1846 begynte også James og Ellen White å holde den syvende dagssabbaten. Den 7. april 1847 fikk Ellen White et syn om det fjerde budets sabbat, som bekrefter» (Lest We Forget, kap. 69, s. 125, ¶ 14).
Familie og de siste årene (1855–1888)
LWF beskriver Sallys bortgang og det andre ekteskapet: «Den 30. juni 1855 døde den 43 år gamle Sally Farnsworth etter ti dager med sykdom. Det skjedde så plutselig! William visste at han trengte hjelp med barna, og han var ikke sen med å fylle det store tomrommet Sally hadde etterlatt seg, med en ung brud, Cynthia Stowell, som da var 25 år gammel. De giftet seg noen måneder senere, den 19. september 1855» (Lest We Forget, kap. 69, s. 125, ¶ 15). Og om barna: «William og Cynthia fikk også elleve barn, noe som ga William totalt tjuefire barn. Fra Farnsworth-hjemmet ble tre sønner, Eugene, Orvil og Elmer, prester; og en datter, Loretta, ble den første kvinnelige S.D.A.-bibelinstruktøren. Av de seksten barna født etter 1843 levde alle unntatt én et trofast og konsekvent liv som syvendedagsadventister» (Lest We Forget, kap. 69, s. 125, ¶ 16).
LWF avslutter kapitlet med den vurderingen som ga det tittelen: «Alt dette skjedde fordi William Farnsworth, selv om han var en vanlig mann og en alminnelig bonde, som en sann pioner ikke nølte med å tre frem, selv i møte med latterliggjøring, for å følge Kristi ledelse da Den Hellige Ånd åpnet nytt lys for hans forståelse» (Lest We Forget, kap. 69, s. 125, ¶ 17).