Israels frafall. – Nr. 1
TAM1897 Q1 33.6Preken holdt søndag kveld 7. mars 1897 Trykt i General Conference Bulletin, første kvartal 1897, bind 2, nr. 1, s. 33–40.
TAM1897 Q1 33.7I leksjonen forleden kveld sa jeg at jeg inntil nylig aldri hadde sett et eksemplar av de ti budene utgitt av syvendedagsadventistene, utenom Bibelen, som var slik Gud talte dem. Jeg er glad for at tiden er kommet da syvendedagsadventistene kan få et eksemplar av Guds lov slik Gud ga den. Jeg er glad for at bror Howe har gitt ut utgaver av Guds lov, slik Gud ga den. Og la oss nå ikke lenger utsette oss for den samme anklagen som andre, om at vi utelater deler av Guds lov når vi står foran folket.
TAM1897 Q1 33.8Man kan tydelig nok se at mannen som først ga ut den utgaven av Guds lov som nesten alle andre bruker, var egypter. Der står det: «Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset.» Men han sa til seg selv: «Dette gjelder ikke meg, og heller ikke noen som lever i dag; for vi har aldri blitt ført ut av Egypt.» Det gjaldt bare jødene. Han utelot derfor den delen og trykket resten av loven, og presenterte dermed for verden en forvansket utgave av loven som Herren selv ga. Han fikk det dermed til å se ut som om det eneste dokumentet Herren noensinne talte fra himmelen, begynte uten å fortelle hvem som var forfatteren av det, uten engang å presentere ham, men begynte bare på en direkte, ubestemt måte: «Du skal ikke ha andre guder foruten mig.» Spørsmålet kan godt umiddelbart melde seg: Hvem i all verden er du? Hvem er det som snakker? Vel, når loven tas slik den ble gitt, forteller Gud hvem det er som snakker. «Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset.» Det er han som snakker; du skal ikke ha andre guder foruten meg, «som er i stand til å forløse fra Egyptens trelldom.»
TAM1897 Q1 33.9En annen tanke er viktig akkurat her: Når loven trykkes uten den innledningen som Herren selv talte, slik den vanligvis er på plansjer og kort, anses det nødvendig å plassere ordene «Guds lov» øverst. Dette viser at mennesker innser nødvendigheten av at det må finnes en slags bekreftelse på hvem sin lov det er, og hvem det er som taler disse budene. Og fordi de ser denne nødvendigheten, setter menneskene øverst på Guds lov sin bekreftelse på at det er Guds lov.
TAM1897 Q1 33.10Men hvis de bare ville trykke loven slik Herren ga den, ville de ha Herrens egen bekreftelse på at det er Guds lov, og at det er han selv som uttaler disse budene. Han sier: «Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten mig», osv. Og når menneskene kan ha Herrens egen bekreftelse på at det er hans lov, vil det sikkert ikke være behov for noen menneskelig bekreftelse på at det er Guds lov.
TAM1897 Q1 33.11Og er ikke Herrens bekreftelse på at dette er hans lov bedre enn bekreftelsen fra et hvilket som helst menneske eller fra alle mennesker til sammen? Og når mennesker utelater Herrens egen bekreftelse på at dette er hans lov, og setter sin egen bekreftelse i stedet, kan det da finnes et tydeligere eksempel på at mennesker setter seg selv i Guds sted? Å, la oss legge bort dette overmodige, klønete arbeidet; og la oss ta den hellige loven slik dens hellige Opphavsmann talte den og skrev den! «Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset.» Amen. La det være slik.
TAM1897 Q1 33.12Med alt det Herren har sagt der, presenterer Guds lov da både Forløseren og Skaperen for verden. Den forteller da alle mennesker at han som er lovens opphavsmann, han som kaller mennesket til å holde den, er både Forløser og Skaper. Dette fremgår av loven selv. Og når de utelater den delen som åpenbarer Forløseren, er det ikke rart at de er villige og klare til å utelate den delen som åpenbarer menneskets Skaper. Satan har alltid ønsket å bli kvitt loven og å skjule dens betydning for menneskene. Han begynte med å utelate Forløseren fra den, og nå ender han med å utelate Skaperen fra den. Men Herren vil at vi skal vite at det er han som befridde oss fra Egypt, slik at vi skal kunne se både Forløseren og Skaperen i loven som han ga til mennesket.
TAM1897 Q1 34.1En annen ting. Når du og jeg kan se – og faktisk ser – at Israel, da de dro inn i landet, slett ikke kom inn i det landet Herren hadde bestemt for dem, men gikk helt glipp av det, kan vi forstå hvor skuffende det var for Moses å ikke komme dit. Når det nå ser ut, slik det gjør for noen mennesker, som om Israel gikk inn i det landet Herren hadde forberedt for dem, og at det var akkurat dit Herren ønsket å føre dem, og man så ser at Moses døde og dro til himmelen, sier de at Moses tross alt fikk det beste ut av avtalen; og at det ikke var så stor en skuffelse å føre ham ut av landet og ta ham med til himmelen.
TAM1897 Q1 34.2Men når vi forstår at Herren ønsket å føre ham inn i sin hellige bolig, inn i det stedet han hadde skapt for seg selv å bo i, inn i den helligdommen som hans egne hender hadde opprettet; da kan vi se hvor skuffende det var selv for Moses å dø og dra til himmelen uten å komme inn i det landet. Da han kunne se at det var hans synd som hadde noe å gjøre med at de ble holdt utenfor det velsignede løftets land; da han kunne se at Israel hadde gått glipp av det Herren hadde til dem: da han så det herlige landet, slik han gjorde fra toppen av Nebo, og ble tvunget til å tenke på de lange tidsaldrene med vandring, frafall og trengsler som Guds sak og folk skulle gjennomgå, og innså at han selv hadde hatt en liten del i å forårsake den lange vandringen; er det lett nok å se hvilken dypt sårende skuffelse det var for ham å ikke få komme inn i det landet uten å dø i det hele tatt – selv om han ble ført til himmelen fra graven.
TAM1897 Q1 34.3En annen tekst, om det skulle være behov for en for å fastslå det faktum at Israel ikke kom seg ut av Egypt så lenge de var i ørkenen, finnes i Josvas bok. Dere husker sikkert dette avsnittet – etter at de hadde krysset Jordan, da ble de omskåret – der står det skrevet: «Idag har jeg veltet av eder skammen fra Egypten.» Disse menneskene, ser dere, som forlot Egypt, kom aldri ut av Egypt før de hadde krysset Jordan; for først da ble Egypts skam fjernet. Da var de alle omvendte mennesker. Hele denne nasjonen krysset Jordan i tro. Det var en nasjon som trodde på Gud, og det var verken en avvikende stemme eller en tvilende tanke – da var de ute av Egypt. Dermed ser dere at det er helt åpenbart at det åndelige Egypt er det bokstavelige Egypt i Bibelen.
TAM1897 Q1 34.4Nå vender vi oss til kveldens tekst. Dette er 4. Mosebok 23:9. Jeg begynner å lese fra det syvende verset. Det er Bileam som profeterer for Balak, kongen av Moab.
TAM1897 Q1 34.5Da tok han til å kvede og sa: Fra Aram henter mig Balak, fra ¥stens fjell Moabs konge: Kom og forbann for mig Jakob! Kom og tal ondt over Israel! Hvorledes skal jeg forbanne den Gud ikke forbanner? Hvorledes skal jeg tale ondt over den Herren ikke taler ondt over? For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høidene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.
TAM1897 Q1 34.6Denne teksten er rettet til oss her i kveld. Dette er nåværende sannhet. Dette var Guds uttrykte vilje angående sitt folk da de befant seg ved grensen til det landet han ønsket å føre dem til, etter at han hadde kalt dem ut av Egypt. De hadde vandret i ørkenen i førti år, og var nå kommet til grensen til landet. Og dette er hans vilje angående dem, at de skal bo for seg selv og ikke regnes blant folkeslagene.
TAM1897 Q1 34.7Den grunnleggende årsaken til dette, eller rettere sagt en av årsakene, vil dere forstå ved å slå opp i det syvende kapittelet i Apostlenes gjerninger. Stefanus talte den dagen og fortalte at Herren førte folket ut av Egypt, ut av trelldommens land, med under og tegn, og i vers 37 og 38 finner dere disse ordene; i vers 38 står selve skriftstedet:
TAM1897 Q1 34.8Han er den Moses som sa til Israels barn: En profet, likesom mig, skal Gud opreise eder av eders brødre. Han er den som i menigheten i ørkenen var.
TAM1897 Q1 34.9Hva var da Israel i ørkenen? – Menigheten. Hva skulle det være når de hadde krysset elven og kommet inn i landet? – Menigheten. Hva sa det annet enn at det skulle være en adskillelse mellom kirke og stat? – akkurat som da Herren førte Abraham ut av det landet, lærte han verden adskillelsen mellom kirke og stat, og akkurat som han gjennom Abraham viste at adskillelsen mellom kirke og stat må begynne i det enkelte menneskes hjerte.
TAM1897 Q1 34.10Hvis jeg ikke er skilt fra staten i mitt hjerte, vil det være en forening av kirke og stat uansett hvor jeg befinner meg. Og selv om jeg ikke har noe embete i staten eller stiller til valg der, vil jeg være en politiker i kirken; og jeg vil stille til valg der og trekke i trådene der. Så hvis en mann ikke i sitt hjerte er skilt fra staten, men likevel tilhører kirken, bør han heller ta del i verdens politikk og være politiker der, enn å føre sin politikk inn i kirken.
TAM1897 Q1 34.11Da Herren kalte Abraham, sa han først og fremst: «Gå ut av ditt land.» Og nå som Abraham har vokst og blitt kirken, og denne kirken er i ferd med å gå inn i Herrens spesielle tjeneste foran nasjonene, erklærer han at denne kirken ikke skal regnes blant nasjonene; de skal bo for seg selv. Man kan se hvordan Herren ønsket at folket skulle holde fast ved dette, fordi han visste hva nasjonene var; og han visste hvordan nasjonene hadde kommet i den tilstanden. Han ønsket at hans kirke skulle bo for seg selv, ikke ha noen annen hersker enn ham selv, ingen annen lov enn hans lov, ingen annen lovgivning av noe slag enn Herrens ord, ingen annen regjering enn Herrens.
TAM1897 Q1 35.1Gud hadde til hensikt, da han førte dem inn i landet, å være kirkens hode. Jesus Kristus var selvfølgelig kirkens hode, like virkelig som han er nå. Dere vet fra leksjonene vi har studert, hvordan folket kom inn i kongedømmet, monarkiet og så videre; det skjedde ved at de vendte seg bort fra ham, ved at de unnlot å anerkjenne Gud som sin eneste hersker og hans lov som den eneste loven. De ble avgudsdyrkere og mistet dermed Guds styre over seg selv og kraften i hans lov over dem; og etter å ha skilt seg fra Gud, måtte det finnes et styre blant dem for å tilfredsstille ambisjonene til dem som ønsket å herske over sine medmennesker, og for å beskytte dem mot seg selv i deres villskap, fordi de hadde vendt seg bort fra Gud.
TAM1897 Q1 35.2Men Herren skilte Israel ut fra alle folk og regjeringer, til seg selv. Herren begynte nå med Israel akkurat der han begynte med Abraham, for å skille dem ut fra kongene og herskerne rundt dem, fra alle slags jordiske regjeringer rundt dem. Han ønsket at hans folk skulle bo for seg selv og ikke være av en slik art at de kunne regnes blant noen av nasjonene, slik at når nasjonene så på dem, skulle de se at Israel ikke kunne regnes som av deres slag.
TAM1897 Q1 35.3Han ønsket at Israel skulle fremstå så tydelig for verden – og dette ville skille dem fra alle andre nasjoner – at alle nasjonene som så på dem, ville si: «Det er særegent; det er ikke den typen styre vi har. De har ingen konge; hver og en ser ut til å klare seg uten noen hersker.» Og de ville begynne å undersøke dette; de ville si: «Hva er årsaken til dette? Hvordan klarer dere dere uten alt dette apparatet med en konge, hærer, skatter og alle disse tingene som vi må tåle?» Svaret ville være: «Jo, Gud er vår konge. Og det koster ikke på langt nær så mye å drive hans styre som det gjør deres; for vi har ikke slike problemer som dere har. Ja; vi har ingen skatter, og han er så god at vi gjerne gir ham alt vi har, for å støtte og spre velsignelsene fra hans regjering.»
TAM1897 Q1 35.4Og når hans folk skulle fortelle hedningene dette, ville hedningene si: «Sannelig, dette folket er et klokt og forstandig folk; og hvilket folk på jorden er så stort, som har så kloke og gode dommer som hele denne loven? Og hvilket folk har Gud så nær seg som Herren din Gud er, i alt det vi påkaller ham for?» Det var det Herren hadde til hensikt. Og han sa: Israel «bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.» Han hadde til hensikt å lære hele verden om adskillelse av kirke og stat, ikke bare i kirken, men blant folkeslagene, både når det gjelder statene og når det gjelder kirken selv.
TAM1897 Q1 35.5Bare se her på Skriften, så vil dere se det. 5. Mosebok 4. Noen få vers forteller alt det jeg har skissert. Fra det første verset og frem til det åttende:
TAM1897 Q1 35.6Så hør nu, Israel, de lover og de bud som jeg lærer eder å holde, forat I må leve og komme inn i det land som Herren, eders fedres Gud, gir eder, og ta det i eie! I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra, men I skal holde Herrens, eders Guds bud som jeg gir eder. I har med egne øine sett hvad Herren gjorde da det hendte det med Ba'al Peor; hver mann som holdt sig til Ba'al Peor, utryddet Herren din Gud av din midte, men I som holdt fast ved Herren eders Gud, I lever alle den dag idag. Se, jeg har lært eder lover og bud, således som Herren min Gud bød mig, forat I skal gjøre efter dem i det land I drar inn i og skal ta i eie. Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk. For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss, så titt vi kaller på ham? Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger frem for eder idag?
TAM1897 Q1 35.7Var det da noe rom for å lage noen form for lov eller lovgivning blant Israel? – «I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra.» De skulle gjøre nettopp det. Alle lovene deres var allerede fastsatt for dem. Hele lovverket deres var fullført og fullkomment; og så lenge de hadde det, trengte de ikke noe annet, og så snart det skjedde at de trengte noe annet, var det i seg selv et bevis på at de hadde forlatt Gud.
TAM1897 Q1 35.8Så lenge de trengte noen form for lovgivning, på egen hånd, blant seg selv, var det et bevis på at de hadde forlatt Gud, at hans lov ikke lenger var nok for dem, og at hans styre ikke lenger var tilstrekkelig for dem. Slik er det nettopp med alle de andre hedningene. Slik er det med alle nasjonene. Slik ble de hedninger. Og dere vet at Israel fulgte nøyaktig den samme veien. De glemte Gud og begynte å drive avgudsdyrkelse, og sa så: «Vi må ha en konge, slik at vi kan bli som alle nasjonene.» Men glem ikke at de måtte forkaste Gud før de kunne få en konge; og ved å forkaste Gud, for å kunne bli som nasjonene, som hedningene – det er den bokstavelige tanken – ved å forkaste Gud for å kunne bli som nasjonene, ble de som nasjonene som forkastet Gud. Dette vet dere fra hele den påfølgende historien.
TAM1897 Q1 35.9Det er derfor helt klart at det ikke er Guds vilje, det er ikke til beste for hans folk, at de skal være som folkeslagene. Det er ikke Guds vilje, det er ikke til beste for folket, at de skal ha noen form for regjering som ligner på folkeslagene rundt dem. Dere vet at disse ikke oppsto ved å følge Gud, men de oppsto ved frafall. Av alt dette fremgår det helt klart at Gud ikke hadde til hensikt at hans folk skulle opprette en egen regjering blant seg selv.
TAM1897 Q1 36.1Herren hadde ikke til hensikt at de skulle opprette en regjering som nasjonene rundt dem. Når han sier: «I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra», kan dere se at han dermed utelukket dem fra enhver form for lovgivning, fra enhver antydning til lovgivning av noe slag, og dermed forbød dem å noensinne opprette noen form for regjering blant seg selv.
TAM1897 Q1 36.2Og ut fra dette er det helt klart at når de opplevde behov for en eller annen form for regjering blant seg selv, der de måtte ha andre lover og herskere enn Gud, var det i seg selv et klart bevis på at de hadde glemt Gud; at de hadde vendt seg bort fra ham; at hans regjering ikke var nok; at hans makt ikke hvilte over dem for å holde dem i sjakk, og at de derfor måtte skape og etablere en eller annen form for egen regjering for å beskytte seg mot seg selv.
TAM1897 Q1 36.3Dermed ser dere at det ikke var i samsvar med Herrens vilje at hans folk, som bodde for seg selv, skulle ha et eget styre blant seg selv. Det var ikke hans vilje at de skulle bo blant folkeslagene og ha et styre som folkeslagene; for når de skulle påta seg å opprette et eget styre for å styre seg selv blant seg selv, ville det være akkurat som folkeslagenes styresett, fordi de alle var mennesker, og menneskeheten er lik overalt. Så da Israel satte seg fore å opprette en regjering for å styre seg selv, var den lik de rundt dem, og den kunne ikke være noe annet. Den var hedensk. Og den vil alltid være hedensk uansett hvor man forsøker det.
TAM1897 Q1 36.4«I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra, men I skal holde Herrens, eders Guds bud som jeg gir eder.» Gud har til hensikt at hans bud, hans lov, hans styre, skal være nok for hans folk. Og det er nok for hans folk. Det er avgjort. Det vil alltid være nok for hans folk. Men det er ikke nok for dem som ikke har det; det er ikke nok for dem som skiller seg fra Gud og fra hans lov og styre. Hans styre er da ikke nok for dem, fordi de ikke har det; og hvis de da oppretter et eget, er det akkurat som hedningenes.
TAM1897 Q1 36.5I har med egne øine sett hvad Herren gjorde da det hendte det med Ba'al Peor; hver mann som holdt sig til Ba'al Peor, utryddet Herren din Gud av din midte, men I som holdt fast ved Herren eders Gud, I lever alle den dag idag. Se, jeg har lært eder lover og bud, således som Herren min Gud bød mig, forat I skal gjøre efter dem i det land I drar inn i og skal ta i eie. Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk.
TAM1897 Q1 36.6«det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk.» Ikke bare i mine øyne; men gjør dette, så vil alle folkeslagene, hedningene, si at dere er vise. Folkeslagene, hedningene, vil si at dere har god forstand.
TAM1897 Q1 36.7Se, jeg har lært eder lover og bud, således som Herren min Gud bød mig, forat I skal gjøre efter dem i det land I drar inn i og skal ta i eie. Så skal I da ta vare på dem og holde dem; det vil bli regnet for visdom og forstand hos eder av andre folk; for når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk. For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss, så titt vi kaller på ham? Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger frem for eder idag? Vokt dig bare og ta dig vel i akt at du ikke glemmer det dine øine har sett, så det ikke går ut av din hu alle ditt livs dager, men kunngjør det for dine barn og dine barnebarn, det du så den dag du stod for Herrens, din Guds åsyn ved Horeb.
TAM1897 Q1 36.8Glem ikke det du har sett og hørt, men glem særlig ikke det du hørte da du sto foran Horeb den dagen. Hva hørte de? – Å, Guds lov; Guds bud og troen på Jesus hørte de den dagen; en røst fra himmelen forkynte forløsning og skapelse, for at menneskene ikke skulle synde. Men Israel glemte Gud og ble avgudsdyrkere og sa: «Gi oss en konge; gi oss en konge, som alle folkeslagene.» Men om den tiden, da de ennå var ubesmittede, sa Herren senere (Salme 81:13–16):
TAM1897 Q1 36.9O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier! Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere. De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig. Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.
TAM1897 Q1 36.10Nå sier Herren om oss at han har frelst oss fra mørkets makt og ført oss inn i sin elskede Sønns rike. Guds rike er gjenopprettet blant hans folk, og «Guds rike er i dere», og det er blant dere ved å være i hver enkelt og i alle. Nå er altså Guds rike et fullkomment rike, fordi kongen er en fullkommen konge, fordi loven i dette riket er en fullkommen lov. Er da en fullkommen konge, en fullkommen lov og et fullkomment rike tilstrekkelig for dere? Er det det? Er det nok for et menneske? – Å ja, helt sikkert! Bør det være nok for et menneske?
TAM1897 Q1 36.11Og hvis alt dette ikke er nok for et menneske, ligger da problemet hos riket eller hos mennesket? – Dere vet at problemet kun kan ligge hos mennesket. Men la oss anta at mennesket bekjenner seg som kristen. Ligger problemet fortsatt hos mennesket, eller hos riket?
TAM1897 Q1 36.12(Stemmer) Hos mennesket.
TAM1897 Q1 36.13Tenk om han bekjenner seg som syvendedagsadventist, og Guds rike ikke er nok for ham; tenk om du samler en mengde av dem, og Guds rike ikke er nok for dem, men de må ha sitt eget rike, et annet rike; de må opprette en regjering, må innføre skatter, velge ut herskere blant seg selv for å styre seg selv; er de Guds barn? Er Guds fullkomne rike nok for dem? Tilhører de Guds regjering? Er Guds regjering nok for dem? Er Guds rike i dem? Er det det? Hvordan kan det være det, når det fullkomne riket, den fullkomne kongen og den fullkomne loven ikke er nok for dem?
TAM1897 Q1 37.1Dere ser altså at skillet mellom kirke og stat, selv blant syvendedagsadventister, begynner i hjertet; og det må begynne der hos hvert enkelt menneske, overalt, ellers kan det ikke være noe skille mellom kirke og stat der vedkommende befinner seg. Hvis ingen i det fjerde århundret, i Romerriket, hadde hatt en forening av kirke og stat i sitt eget hjerte, ville det ikke blitt dannet noe pavedømme i det fjerde århundret. Hvis han bare hadde hatt kirken, kirken alene, i sitt hjerte, og ingenting av staten, ingen av statens prinsipper, bare kirken – Gud, hans rike, hans lov, hans rettferdighet, han alene som hersker der – kunne det da noensinne ha blitt noe pavedømme?
TAM1897 Q1 37.2(Stemmer) Nei.
TAM1897 Q1 37.3Hva er da det som alltid er avgjørende å unngå? – Enhver forening av kirke og stat i hjertet. Hva er da den eneste sikre beskyttelsen mot et pavedømme? – Det er å elske Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sitt sinn og av all sin styrke. Det er: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus». Det er å vende ryggen til Egypt. Det er å «bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.»
TAM1897 Q1 37.4Jeg leser nå fra «Empires of the Bible», side 152 og videre, noen sitater som jeg har satt inn der fra «Patriarker og profeter», sammen med skriftsteder, nettopp om denne sammenhengen. Først leser jeg noen av mine egne ord; men jeg skal si fra når jeg leser ordene fra «Patriarker og profeter»:
TAM1897 Q1 37.5«Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.» Herren hadde aldri til hensikt at hans folk skulle dannes til et rike, en stat eller en regjering, slik som folket i denne verden. De skulle ikke være som nasjonene rundt seg. De skulle være avskilt for Gud «fra alle de folk som var på jordens flate» (bokstavelig oversettelse av KJV). «folk … blandt hedningefolkene regner det sig ikke.»
TAM1897 Q1 37.6Hvis jeg nå regner meg selv som tilhørende staten Tyskland, regner jeg meg da blant nasjonene? Hvis jeg regner meg selv som tilhørende den engelske regjeringen, som en del av den, en lojal og patriotisk borger som ville kjempe for flagget, regner jeg meg da blant nasjonene? Og hvis jeg kjemper for det flagget, mitt flagg, mitt britiske flagg, og min syvendedagsadventistbror her tilhører USA og er lojal og patriotisk, og de to nasjonene kommer i krig, og han må avverge invasjoner, og det oppstår en konflikt, da står jeg på den ene siden, og min bror står på den andre, og bror kjemper mot bror. Har Gud forordnet det? – Dere vet at han ikke har det. Hadde han da noen gang ment noe da han sa at folket skal bo for seg selv og ikke regnes blant nasjonene?
TAM1897 Q1 37.7Jeg leser litt videre i min egen tekst i «Empires of the Bible»: – Deres regjering skulle være et rent og enkelt teokrati – Gud deres eneste konge, deres eneste hersker, deres eneste lovgiver. Det var faktisk en kirkelig organisasjon, som begynte med organiseringen av «menigheten i ørkenen», og skulle være adskilt fra enhver forestilling om en stat. Systemet som ble dannet i ørkenen gjennom Moses, og som fortsatte i Kanaan gjennom Josva, var ment å være evigvarende.
TAM1897 Q1 37.8Nå leser jeg fra «Patriarker og profeter»:
TAM1897 Q1 37.9Israels regjering ble administrert i Jehovas navn og med hans autoritet. Oppgaven til Moses, de sytti eldste, herskerne og dommerne var ganske enkelt å håndheve lovene som Gud hadde gitt. De hadde ingen myndighet til å gi lover for nasjonen.
TAM1897 Q1 37.10Hvem hadde ingen myndighet til å gi lover for nasjonen?
TAM1897 Q1 37.11(Stemmer) Kirken.
TAM1897 Q1 37.12Hvor mange utgjorde kirken? Omfattet den én, eller to, eller ti, eller tolv, eller kanskje femti? – Ja. Hadde de da, eller noen av dem, noen myndighet til å gi lover for de andre, eller til og med for seg selv? – Det hadde de ikke.
TAM1897 Q1 37.13Så hør nu, Israel, de lover og de bud som jeg lærer eder å holde, forat I må leve og komme inn i det land som Herren, eders fedres Gud, gir eder, og ta det i eie! I skal ikke legge noget til det ord jeg byder eder, og I skal ikke ta noget fra.
TAM1897 Q1 37.14Jeg siterer igjen fra «Patriarker og profeter»:
TAM1897 Q1 37.15Dette var, og fortsatte å være, betingelsen for Israels eksistens som nasjon.
TAM1897 Q1 37.16Da Israel vendte seg bort fra dette og tok skrittet til å danne et kongerike og bli som de andre nasjonene, hva betydde det? – Tapet av eksistensen. Glem ikke det.
TAM1897 Q1 37.17Nå følger et annet avsnitt som jeg har skrevet, og som jeg ønsker å gjenta her:
TAM1897 Q1 37.18Prinsippene for Israels styre var utelukkende de som kjennetegner et rent teokrati. I ethvert styre er det bare lojalitet til styrets prinsipper fra borgernes side som kan gjøre det til en suksess.
TAM1897 Q1 37.19Det anses allment å være slik. Hvilken regjering ser vi på her? – Guds regjering. Hvilken regjering var de borgere av? – Guds regjering. Da var lojalitet til prinsippene i den regjeringen det eneste som kunne gjøre den regjeringen og det styret til en suksess, selv med Gud som hersker.
TAM1897 Q1 37.20Det var bare gjennom Guds stadige nærvær hos Israel at den regjeringen som var etablert der, i det hele tatt kunne bli en suksess. Lojalitet til prinsippene i denne regjeringen fra folkets side krevde derfor at hver enkelt av folket stadig skulle søke Guds faste nærvær hos seg selv, som den eneste Kongen, Herskeren og Lovgiveren, i all sin daglige atferd. Men «uten tro er det umulig å tekkes Gud». Det er «ved tro» at Gud bor i hjertet og hersker i livet. Derfor lå det grunnleggende prinsippet, ja selve eksistensen, av Israels regjering i en levende, vedvarende tro fra Israels folks side.
TAM1897 Q1 38.1Og nettopp her sviktet Israel. Faktisk er det det eneste stedet hvor de kunne svikte. De holdt seg ikke fast i troen; de forble ikke lojale mot sin konge og sitt styre. Folket som kom inn i landet, som ved tro krysset Jordanelven på tørr grunn da elven var i full flom, ved hvis tro Jerikos murer falt helt sammen da de hadde omringet byen i syv dager og hadde ropt troens seiersrop – dette folket trodde på Herren, og han var med dem i kraft. Men det skjedde en forandring. Folket mistet troens renhet og falt inn i formalisme. Historien blir fortalt for oss i noen få kortfattede vers i Skriften. «tjente folket Herren så lenge Josva levde, og så lenge alle de eldste levde som overlevde Josva og hadde sett alle de store gjerninger Herren hadde gjort for Israel. Men da Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, var død, hundre og ti år gammel, … og da hele denne slekt var samlet til sine fedre, og det efter dem var vokset op en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger han hadde gjort for Israel, da gjorde Israels barn det som var ondt i Herrens øine, og dyrket Ba'alene. [hedningenes avguder] De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egyptens land, og de fulgte andre guder av de folks guder som bodde rundt omkring dem, og de tilbad dem og vakte Herrens harme. De forlot Herren og dyrket Ba'al og Astarte-billedene.» – «Empires of the Bible», s. 153, 154.
TAM1897 Q1 38.2Det er nøyaktig slik de gjorde i Nimrods tid. Hva var konsekvensen i Nimrods tid? – De utnevnte en av sine egne til konge, etter å ha forkastet Gud som konge. Er det da noe merkelig ved at konsekvensen skulle bli den samme for Israel nå i denne tiden?
TAM1897 Q1 38.3Da de ikke hadde Guds nærvær i hjertet som kunne skille dem selv fra seg selv og dermed gjøre dem annerledes enn andre folk, var de så like nasjonene rundt seg at det var helt naturlig at de skulle slutte seg til dem i tilbedelsen av deres guder. Da byrden av deres egne gjerninger og hedningenes undertrykkelse, som følge av deres frafall, ble så tung at de ikke lenger kunne tåle den, vendte de seg til Herren av hele sitt hjerte, satte sin lit til ham alene og fant dermed i ham en herlig befrielse fra sine synder og fra alle sine undertrykkere. Men da de fant seg selv befridd, unnlot de likevel å dyrke og søke nærværet til sin Herre og Befrier; derfor ble deres religion igjen formell, og de tok snart igjen i bruk hedningenes skikker og tilba deres guder.
TAM1897 Q1 38.4Hadde de bare satt sitt hjerte på Herren og stolt på ham hele tiden, slik de gjorde i disse reformbølgene, ville de ha opplevd at han hele tiden var akkurat det for dem som han var ved disse anledningene. Da ville hele deres livsgang ha vært slik han alltid ønsket at den skulle være – en kontinuerlig fremgang fremover og oppover, en vekst i nåde og i kunnskap om Herren, vår Frelser. Da ville de ha vært et klart og strålende lys for alle nasjonene.
TAM1897 Q1 38.5I stedet for at disse gjentatte erfaringene skulle føre dem til det punktet hvor de endelig og for alltid ville miste tilliten til seg selv og stole utelukkende på Herren, kom de faktisk til et stadium hvor de til slutt mistet tilliten til Herren og bestemte seg for å stole helt og holdent på seg selv. I sin vantro og sitt frafall kunne de i hedningenes stadige angrep, som førte til at landet ble plyndret og folket undertrykt, bare se et bevis på at Guds styre i praksis hadde sviktet.—«Empires of the Bible», s. 154, 155.
TAM1897 Q1 38.6Nå siterer jeg igjen fra «Patriarker og profeter»:
TAM1897 Q1 38.7Alt det onde som var et resultat av deres egen synd og dårskap, la de skylden for på Guds styre.
TAM1897 Q1 38.8Dere ser altså hva problemet er når et folk som bekjenner seg til Herren, trenger en annen styreform enn hans. De har vendt seg bort fra Gud; de har havnet i ondskap; de lider under mange slags ulykker; og disse legger de skylden på Guds styre. Guds styre var ikke godt nok for dem; det gjorde ikke nok for dem. Hvorfor? – Fordi de ikke hadde det.
TAM1897 Q1 38.9Jeg leser videre fra «Patriarker og profeter»:
TAM1897 Q1 38.10Gradvis mistet de sin ærbødighet for Gud og sluttet å verdsette æren av å være hans utvalgte folk. Tiltrukket av hedenske monarkers pomp og prakt, ble de lei av sin egen enkelhet. Sjalusi og misunnelse oppstod mellom stammene. Indre splittelser svekket dem; de var stadig utsatt for invasjoner fra sine hedenske fiender, og folket begynte å tro at stammene måtte forenes under en sterk sentralregjering for å opprettholde sin posisjon blant nasjonene. Da de vendte seg bort fra lydigheten mot Guds lov, ønsket de å bli frigjort fra sin guddommelige herskers styre; og dermed spredte kravet om et monarki seg over hele Israel.
TAM1897 Q1 38.11Jeg leser nå opp fra det jeg har skrevet i «Empires of the Bible»:
TAM1897 Q1 38.12Det var den samme historien som med Babylon og Egypt på nytt. Erkebedrageren forledet dem til avgudsdyrkelse, og fra avgudsdyrkelse til monarki, for at han skulle kunne oppnå overherredømme over dem og ved jordiske påvirkninger lokke dem bort fra, eller med makt hindre dem i, å tjene Gud.
TAM1897 Q1 38.13Og dere vet at Israel forfulgte profetene, de forbød forkynnelsen av Guds ord, akkurat som alle andre hedenske nasjoner på jorden har gjort fra Nimrods tid og frem til i kveld, og akkurat som alle andre hedenske nasjoner vil gjøre, selv om de blir opprettet av syvendedagsadventister.
TAM1897 Q1 38.14Nå siterer jeg igjen fra «Patriarker og profeter»:
TAM1897 Q1 38.15Gud ønsket at hans folk skulle se til ham alene som sin lovgiver og sin styrkekilde. Når de følte sin avhengighet av Gud, ville de stadig bli trukket nærmere ham. De ville bli opphøyet og foredlet, rustet til den høye bestemmelsen som han hadde kalt dem til som sitt utvalgte folk. Men når en mann ble satt på tronen, ville det ha en tendens til å vende folkets tanker bort fra Gud.
TAM1897 Q1 38.16Og det spiller ingen rolle for meg om han er syvendedagsadventist; det fører til at folkets tanker vendes bort fra Gud.
TAM1897 Q1 38.17Jeg leser videre fra «Patriarker og profeter»:
TAM1897 Q1 38.18De ville stole mer på menneskelig styrke og mindre på guddommelig kraft –
TAM1897 Q1 39.1Trengte de beskyttelse mot hedningene? – Ja. Angrep ikke hedningene dem og foretok plyndringstokt mot dem? – Ja. Trengte de beskyttelse? – Ja. Hvorfor opprettet de en regjering? – For beskyttelse – for beskyttelse mot hedningenes plyndringstokt.
TAM1897 Q1 39.2Hva sa Herren om de ville adlyde ham og følge hans lover? Ved høytidene kunne alle mennene forlate hjemmene sine og dra opp til Jerusalem, og ingen ville gjøre dem noe vondt eller begjære deres land. Men når de vendte seg bort fra Gud og ikke lenger hadde hans beskyttelse, kunne de ikke forlate husene sine uten at hedningene ville bryte seg inn. Og selv når de alle var hjemme, ville hedningene bryte seg inn hos dem. Når hveten deres var moden og klar for høsting, kom hedningene inn og tok alt, selv når mennene var hjemme. Og når druene var modne og klare for innhøsting, kom hedningene inn og plukket dem alle. Hvorfor? – Fordi folket hadde vendt seg bort fra Gud, og han kunne ikke velsigne dem i deres frafall som han ville velsigne dem når de var hos ham, for det ville bare ha oppmuntret dem i deres frafall.
TAM1897 Q1 39.3Så da:
TAM1897 Q1 39.4Når en mann ble satt på tronen, ville det ha en tendens til å vende folkets tanker bort fra Gud. De ville stole mer på menneskelig styrke og mindre på guddommelig kraft, og deres konges feil ville føre dem inn i synd og skille nasjonen fra Gud.
TAM1897 Q1 39.5Derfor sa de til Samuel: «sett nu en konge over oss til å dømme oss, som alle folkene har!»
TAM1897 Q1 39.6Nå siterer jeg igjen fra «Patriarker og profeter», et annet avsnitt som strekker seg helt frem til i dag:
TAM1897 Q1 39.7Og fremdeles [Hvor fører det hen? – Til vår tid.] finnes det blant Guds bekjennende folk en lengsel etter å tilpasse seg verdslige skikker og vaner. Når de vender seg bort fra Herren, blir de ærgjerrige etter verdens gevinster og ære. Kristne søker stadig å etterligne skikkene til dem som tilber denne verdens gud. Mange hevder at ved å forene seg med verdslige mennesker og tilpasse seg deres skikker, kan de utøve en sterkere innflytelse over de ugudelige.
TAM1897 Q1 39.8Det var det Israel sa.
TAM1897 Q1 39.9Men alle som følger denne veien, skiller seg dermed fra kilden til sin styrke. Ved å bli verdens venner, blir de Guds fiender. For jordisk anseelses skyld ofrer de den ubeskrivelige æren som Gud har kalt dem til, nemlig å forkynne lovprisningen av ham som har kalt oss ut av mørket og inn i sitt vidunderlige lys.— «Patriarker og profeter», kap. 59, avsnitt 13.
TAM1897 Q1 39.10Nå leser jeg videre om Israel den gang:
TAM1897 Q1 39.11«Som alle andre nasjoner.» Israelittene innså ikke at det å være annerledes enn andre nasjoner i denne henseende var et særskilt privilegium og en velsignelse. Gud hadde skilt israelittene fra alle andre folk for å gjøre dem til sin egen, særegne skatt. Men de, som ikke brydde seg om denne store æren, ønsket ivrig å etterligne hedningenes eksempel.
TAM1897 Q1 39.12Jeg leser videre fra «Patriarker og profeter»:
TAM1897 Q1 39.13De dagene da Israel opplevde sin største velstand, var de dagene da de anerkjente Jehova som sin konge – da lovene og styresettet han hadde innført, ble ansett som overlegne i forhold til alle andre nasjoners.
TAM1897 Q1 39.14Når jeg anser Guds styre og lov som overlegen i forhold til alle andre nasjoners, hvordan kan jeg da ha noe med de andre nasjonene å gjøre? Hvis jeg da må innføre noe lignende som de andre nasjonene for å styre meg selv, for å holde meg på rett vei, og de rundt meg som er akkurat som meg, anser jeg da Guds styre og lover som overordnede i forhold til dem jeg skal lage? Når jeg altså anser hans lover som ikke overordnede i forhold til dem jeg skal lage, hvor står jeg da?
TAM1897 Q1 39.15(Stemmer) Over Gud.
TAM1897 Q1 39.16Akkurat som den andre paven; akkurat som Nimrod – ved å sette meg selv i Guds sted. Ingen kan sette seg selv i Guds sted uten å sette seg selv over Gud.
TAM1897 Q1 39.17I tillegg til dette har jeg skrevet det dere vil erkjenne som sannheten:
TAM1897 Q1 39.18Men alt dette var nå glemt, i deres faste beslutning om å ha en konge, en regjering, en stat, som alle nasjonene. Mot Herrens uttrykte vilje ville Israel bli regnet blant nasjonene.... Å, om bare Israel på den tiden hadde kjent til det som tjente deres fred! Å, om de bare hadde trodd på Herren og innrømmet at han, bedre enn dem selv, visste hvilken vei de burde gå for sitt eget beste! Men mot hans sterkeste bønn og mest alvorlige advarsel lukket de ørene og forherdet hjertene sine, og der og da slo de inn på den kursen som, med ubønnhørlig logikk, førte til deres utslettelse både som nasjon og som det utvalgte folk.
TAM1897 Q1 39.19Det skjedde også at stammene ble splittet – de ti og de to. Hva ble det av de ti? – De fulgte en uavbrutt bane av frafall, helt til de utbrøt: «Vi har ingen konge.» Da kom Herren til dem gjennom profeten Hosea og sa: Jeg skal være deres konge; vend tilbake til meg, o Israel, du har flyktet fra meg; jeg skal være deres konge. Men de ville ikke vende tilbake; og de ble ført i fangenskap og gikk tapt for alltid.
TAM1897 Q1 39.20Da dette var skjedd, ble det skrevet om Juda av Hosea: «Juda hersker ennå med Gud og er trofast sammen med de hellige» (bokstavelig oversettelse av KJV). Men dere vet at Juda gikk skritt for skritt nedover på frafallets vei, inntil ordet kom: «Ta huen bort og løft kronen av! Det som nu er, skal ikke være mere; det lave skal ophøies, og det høie skal fornedres. Jeg vil vende op ned, op ned, op ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.»
TAM1897 Q1 39.21Herren måtte få hedningene til å herske over sitt eget folk. Og da Herren, gjennom hedningene, gjennom hedningenes styre, hadde bevart dem inntil han selv kom til dem, ropte de fremdeles det ordet de hadde uttalt i Sauls dager: «Nei, vi vil ha en konge.» Og da Kristus ikke ville være deres konge, korsfestet de ham og ropte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»
TAM1897 Q1 40.1Da de, til tross for Herrens protest gjennom Samuel, ropte: «Nei, vi vil ha en konge over oss», hørte Herren i det ropet – og det er nå lett for alle å høre – deres endelige rop mot ham: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» Ved å forkaste Gud for å kunne være «som alle andre nasjoner», ble de som alle folkeslagene som forkastet Gud.
TAM1897 Q1 40.2Ropet de utstøtte mot Kristus ved Pilatus’ domstol, lå i det ropet: «vi vil ha en konge», som ble utstøtt i Sauls dager; og Gud hørte det. Det er logikken i det, og det er ingen vei utenom. Og hvis du og jeg vil unnslippe det, må vi vende oss til Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av hele vårt sinn og av all vår styrke. Vi må forlate vårt land, vår slekt og vår fars hus. Vi må vende ryggen til Egypt, selv om vi står på trappen til tronen for jordisk herredømme; vi må trekke oss tilbake fra det, vende ryggen til det, forlate det hele og vende oss til Gud i en levende tro; og da må vi bo for oss selv og ikke regnes blant folkeslagene.
TAM1897 Q1 40.3Dermed ser dere at Gud alltid har lært sitt folk og nasjonene at den evige frelsen for hans folk, og for ethvert menneske, avhenger av en absolutt adskillelse av kirke og stat i hjertet.