Det åndelige Egypt · Den tredje engels budskap – 1897

TAM1897 Q1 26.25Preken holdt fredag kveld 5. mars 1897 Trykt i General Conference Bulletin, første kvartal 1897, bind 2, nr. 1, s. 26–33.

TAM1897 Q1 26.26Jeg glemte å nevne i forrige leksjon at historien jeg skisserte, finnes i sin helhet i «Empires of the Bible». Fra side 77 og utover til side 150 finner dere Egypts historie og det stoffet som ble gjennomgått i den oversikten jeg ga i går kveld.

TAM1897 Q1 26.27Teksten for i kveld er Åpenbaringen 11:8.

TAM1897 Q1 27.1Og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypten, der hvor og deres herre blev korsfestet.

TAM1897 Q1 27.2Jeg har lest dette verset med det ene formålet at dere skal se at det finnes noe som heter det åndelige Egypt, og at Guds ord åpenbarer det som «åndelig kalles Egypt».

TAM1897 Q1 27.3Det åndelige Egypt er faktisk det bokstavelige Egypt, fordi åndelige ting er de mest bokstavelige av alle ting. Det finnes, slik det alltid har funnes, et fysisk Egypt der borte i Nord-Afrika, som Nilen renner gjennom; men det er ikke det bokstavelige Egypt; det bokstavelige Egypt er det åndelige Egypt.

TAM1897 Q1 27.4Når vi nå vender oss til leksjonene fra i går kveld om Israels befrielse fra Egypt, skal vi følge deres ferd igjen fra det punktet hvor Moses’ sang ble sunget. Da de hadde krysset Rødehavet på tørr grunn, mellom isveggene, og sto triumferende på stranden etter egypternes undergang – de som, i et forsøk på å følge etter dem, druknet – ble de befridd kroppslig, fysisk, fra det fysiske Egypt; men det fantes et dypere Egypt enn det, som de ennå ikke var befridd fra.

TAM1897 Q1 27.5Dere vet at trinn for trinn i deres erfaring var hjertene deres i Egypt; og når noe skjedde som skuffet dem, utbrøt de: «La oss dra tilbake til Egypt!» Da de hadde nådd grensen til Kanaan, og Herren ville at de skulle gå inn, utbrøt de: «La oss utnevne en leder og dra tilbake til Egypt!» Hvor var hjertene deres da? – I Egypt. Det første de tenkte på, var alltid Egypt.

TAM1897 Q1 27.6Da de sto ved Sinai-fjellet, etter at de hadde hørt Herrens røst, og ventet på at Moses skulle komme tilbake fra fjelltoppen med Guds lov, laget de seg en avgud og tilba den; og hvilken avgud var det? – Kalven fra Egypt. Så, etter at de hadde lyttet til Herrens stemme fra toppen av Sinai, der han forkynte ordet i sin lov, og hørt trompetens lyd bli høyere og høyere, og sett toppen av fjellet helt innhyllet i røyk – etter alt dette kan man tydelig se at Egypt hadde så stor plass i deres hjerter at de vendte seg til Egypts avgudsdyrkelse i stedet for å vente til Moses kom tilbake fra toppen av Sinai med Guds budskap. Og da de ble drevet tilbake fra landets grenser og ble tvunget til å vandre i ørkenen, kan man se at det var nettopp denne egyptiske trelldommen som holdt dem fast, og som de ikke var fri fra. Legg merke til at da Herren daglig ga dem brød fra himmelen – englenes mat – var de så fjernt fra ham og så fullstendig opptatt av Egypt, at de sa: «Å, om vi bare var tilbake i Egypt, der vi hadde purre, løk og hvitløk!»

TAM1897 Q1 27.7Jeg trenger ikke å nevne et annet eksempel; dette er nok til å gjøre dere oppmerksomme på det faktum at Israel ikke var helt ute av Egypt da de sto ved bredden av Rødehavet og sang Moses’ sang. Fysisk var de ute av Egypt, men åndelig var de det ikke. De var befridd fra den egyptiske legemlige trelldommen, men de var bundet av den egyptiske åndelige trelldommen; og problemet er at de aldri kom seg ut av den egyptiske trelldommen. De døde i den egyptiske trelldommen. Da Herren forkynte sin lov fra Sinai, sa Moses til dem at det var for at de ikke skulle synde. Les nå igjen Hebreerbrevet 11:25: «idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden.» Men vi så i vår forrige leksjon at syndens gleder som det der ble referert til, ikke var annet enn Egypts gleder. Siden Moses var arving til den egyptiske tronen, lå all Egypts rikdom, all Egypts herlighet og all Egypts makt klar til å falle i hans hender; han trengte bare å stige opp på tronen og nyte det. Dette var Egypts gleder; men teksten sier at de var syndens gleder. Hva er da Egypts åndelige trelldom? Og hva er det åndelige Egypt? – Syndens trelldom.

TAM1897 Q1 27.8Det finnes en annen måte vi kan forstå dette på, ganske enkelt ved hjelp av en skisse. Gud kalte Abram, som dere husker, ut av Kaldea til et land som han skulle vise ham. Han hadde ennå ikke gitt ham landet; det hersket hungersnød i landet der han befant seg, og han dro ned til Egypt, og der skaffet Sarai seg en egyptisk tjenestepike ved navn Hagar. Gud lovet Abram at hans etterkommere skulle bli like tallrike som stjernene på himmelen. På grunn av vantro ble løftet ikke oppfylt så snart som de hadde forventet, og Sarai sa til Abram: «Herren har hindret meg i å føde; løftet er ikke blitt oppfylt; her er min egyptiske tjenestepike; ta henne, så kanskje Herren vil gi oss avkom gjennom henne.» Det skjedde; Ismael ble født; og Herren sa til Abram at Sarai virkelig skulle få et barn, skulle føde en sønn, og de skulle kalle ham Isak. Og Abram sa som svar på det: «Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn!»

TAM1897 Q1 27.9Den egyptiske tjenestepiken var en trellkvinne, og hennes sønn var en trellsønn, en trell. Da Abram sa: «Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn!», ba han om at Ismael måtte regnes av Gud som det lovede avkommet, gjennom hvilket befrielse og frihet skulle komme til menneskenes sønner og alle Guds barn. Men kunne frihet komme til noen gjennom en trell? Abram var selv fri. Han måtte bli frelst av det lovede avkommet. Hvis nå hans sønn, som var en trellsønn, skulle bli akseptert som det lovede avkommet, ville Abram selv bli ført inn i trelldom, i stedet for å bli befridd fra trelldom. Og alle som ville underkaste seg Ismael, ville også bli ført inn i trelldom. Men hvilken trelldom? – Syndens trelldom. Men hans mor var en egyptisk trellkvinne. Og siden Ismael var en trellsønn, var det egyptisk trelldom. Ser dere da ikke at det fantes egyptisk trelldom – et åndelig Egypt – i Abrams familie?

TAM1897 Q1 28.1Slå opp i Galaterbrevet, så skal vi tydelig se at Herren fremhever dette poenget. Dere husker sikkert teksten i Galaterbrevet 4:22–24:

TAM1897 Q1 28.2Det er jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trælkvinnen og én med den frie kvinne; men trælkvinnens sønn er født efter kjødet, den frie kvinnes derimot ifølge løftet. I dette ligger en dypere mening under; for disse kvinner er to pakter, den ene fra berget Sinai, og den føder barn til trældom; dette er Hagar.

TAM1897 Q1 28.3Dette, ser dere, peker rett tilbake til Abrams familie og til Hagar, egypteren. Den pakten, sier han, fører til trelldom, som er Hagar. Hagar, i Abrams familie, representerer i allegorien pakten fra Sinai. Den pakten førte til trelldom. Hagar var egypter. Hvilken trelldom representeres da i pakten ved Sinai? – Egyptisk trelldom. Men det var åndelig trelldom. Derfor fantes det da et åndelig Egypt. Les vers 25 og 26:

TAM1897 Q1 28.4For Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nu er; for det er i trældom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor.

TAM1897 Q1 28.5Så da Abram sa: «Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn», ba han om at en trell skulle bli akseptert som det lovede avkommet. Han ba om at Gud, hele menneskeheten og hele universet skulle gå inn i egyptisk trelldom i det åndelige Egypt. Egypt er symbolet på mørket, og også symbolet på synden, som vi har sett. Synd er også mørket i seg selv. Siden Egypt altså representerer synd og mørke, er det klart at synd og mørke er det åndelige Egypt.

TAM1897 Q1 28.6Herren kunne aldri godta en trell som det lovede avkommet. Derfor svarte Herren Abraham med disse ordene:

TAM1897 Q1 28.7Sannelig, Sara, din hustru, skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Isak, og jeg vil oprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt efter ham. Og Ismael -- også om ham har jeg hørt din bønn: Se, jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gi ham en såre tallrik ætt; tolv høvdinger skal han bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. Men min pakt vil jeg oprette med Isak, som Sara skal føde dig på denne tid næste år.

TAM1897 Q1 28.8Isak var det lovede avkommet. Og tenk bare! Isak var aldri i Egypt. Det husker dere. Det var hungersnød i Egypt, og han begynte å dra dit, men Herren sa til ham: «Dra ikke til Egypt.» Abraham var i Egypt; Sara var i Egypt; Israel var i Egypt, men Isak var aldri i Egypt. Han var løftets barn, født av Ånden, helt fra begynnelsen. Igjen leser vi:

TAM1897 Q1 28.9Abraham hadde to sønner, én med trælkvinnen og én med den frie kvinne; men trælkvinnens sønn er født efter kjødet, den frie kvinnes derimot ifølge løftet. I dette ligger en dypere mening under; for disse kvinner er to pakter, den ene fra berget Sinai, og den føder barn til trældom; dette er Hagar. For Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nu er; for det er i trældom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor; for det er skrevet: Vær glad, du ufruktbare, du som ikke føder! bryt ut og rop, du som ikke har veer! for den enslige kvinnes barn er mange flere enn hennes som har mannen. Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak.

TAM1897 Q1 28.10Og hvem er vi? – «hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte.» Isak var Abrahams barn – løftets barn. Og når vi blir Abrahams avkom ved tro på Kristus, befridd fra syndens trelldom – fra det åndelige Egypt – er vi som Isak var; og han var aldri i Egypt.

TAM1897 Q1 28.11Dermed ser dere at egyptisk trelldom og kristen frihet fantes i Abrahams slekt. Ismael ble født etter kjødet og representerte egyptisk trelldom. Isak ble født etter Ånden og representerte Guds barn ved Jesu tro.

TAM1897 Q1 28.12Josef ble født, og i sin ungdom dro han ut for å besøke sine brødre, og ismaelittene kom forbi og kjøpte Josef og førte ham ned til Egypt og solgte ham der. Og senere dro Jakobs hus ned til Egypt, og ble til slutt befridd fra den egyptiske trelldommen. Dette er nok til at dere kan se hele deres forløp, fra Abrahams kall og frem til den tiden da de nådde grensene til det lovede landet. Dere ser at det fantes et åndelig Egypt så vel som et fysisk; og at da folket ble befridd fysisk fra Egypt, fantes det et dypere Egypt som de måtte befries fra hvis de skulle bli Guds barn.

TAM1897 Q1 28.13Nå skal jeg lese det avsnittet jeg henviste til i går kveld. Det står i *Mot historiens klimaks*, bind 4, side 457, i denne store utgaven:

TAM1897 Q1 28.14Det gamle Israels historie har en slående likhet med de adventtroendes erfaring. Gud ledet sitt folk i adventbevegelsen på samme måte som han førte israelittene ut av Egypt. Deres tro ble satt på prøve i den store skuffelsen på samme måte som med israelittene ved Rødehavet.

TAM1897 Q1 28.15Så, i adventfolkets store skuffelse, hvor i Israels historie befant de seg?

TAM1897 Q1 28.16(Stemmer) Ved Rødehavet.

TAM1897 Q1 28.17Gud ønsket at Israel på den tiden, slik vi leste i går kveld, skulle gå rett gjennom inn i det landet han hadde lovet Abraham – til sin hellige bolig, det stedet han hadde skapt for seg selv å bo i; i sin arv; i den helligdom som hans hender hadde opprettet. Og det var bare elleve dagers reise fra Egypt til det landet. Men det tok dem førti år. Og bare fire av dem som dro ut, kom noen gang frem.

TAM1897 Q1 28.18(Stemme) Fire, eller to?

TAM1897 Q1 29.1Fire. Visste du ikke at det var fire? Det var Kaleb og Josva, og de to prestene, Arons sønner – Eleasar og Itamar. Selvfølgelig snakkes det alltid om to – Kaleb og Josva – men de to prestene gikk også inn.

TAM1897 Q1 29.2(Stemme) De var kanskje ikke tjue år gamle.

TAM1897 Q1 29.3Ja; de var tretti; for de var salvet til prestedømmet. Så da den store skuffelsen inntraff, sto adventistene så å si ved Rødehavet.

TAM1897 Q1 29.4Hvis de fortsatt hadde satt sin lit til ham som hittil hadde ledet dem, ville de ha opplevd Guds frelse. Hvis alle som hadde gjort en felles innsats i virksomheten i 1844, hadde tatt imot den tredje engels budskap og forkynt det i Den Hellige Ånds kraft, ville Herren ha utført store ting gjennom dem. Et flomlys ville ha strømmet ut over verden, menneskene ville for lenge siden ha vært advart, det avsluttende verk ville ha vært fullført og Kristus ville ha kommet for å utfri sitt folk.

TAM1897 Q1 29.5Når?

TAM1897 Q1 29.6(Stemmer) For mange år siden.

TAM1897 Q1 29.7Hvor har da dette folket vært siden skuffelsen?

TAM1897 Q1 29.8(Stemmer) I ørkenen.

TAM1897 Q1 29.9Like sikkert som Israel var før. Men hvorfor ble det gamle Israel holdt i ørkenen? – På grunn av vantro. De så ikke hva Herren hadde i vente for dem. Og grunnen til at de ikke så det, var at de ikke trodde på Gud. Hadde de trodd på Gud, ville de ha sett det de ikke så. Og det er problemet med dette folket her. Vi har ikke trodd på det som ble sagt til det gamle Israel. Det er sagt til oss like så vel som til dem. Nøyaktig det samme evangeliet blir forkynt for oss som det ble forkynt for dem.

TAM1897 Q1 29.10La oss derfor ta oss i vare for at nogen av eder skal synes å være blitt liggende efter, da et løfte om å komme inn til hans hvile ennu er forhånden. For det glade budskap er og forkynt oss, likesom for hine; men ordet som de hørte, blev dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen.

TAM1897 Q1 29.11Det som holdt dem ute av landet, er altså nettopp det som holder oss ute av landet. Og, som jeg sa i går kveld, har vi egentlig ikke noe å gjøre her i det hele tatt, fordi vi ikke burde være i verden. Slik Israel ikke hadde noe å gjøre i ørkenen i førti år, har heller ikke vi noe å gjøre her i denne ørkenen. Hør:

TAM1897 Q1 29.12Det var ikke etter Guds vilje at Israel skulle vandre omkring i ørkenen i førti år. Han ville helst ha ført dem direkte inn i Kanaans land og latt dem bosette seg der som et hellig og lykkelig folk. Men «det var vantro som gjorde at de ikke kunne komme inn». På grunn av synd og frafall bukket de under i ørkenen, mens en ny slekt fikk dra inn i løftets land. Heller ikke var det Guds vilje at Kristi gjenkomst skulle bli utsatt så lenge og at hans folk skulle være så mange år i denne syndens og sorgens verden. Men vantro skilte dem fra Gud. Fordi de nektet å utføre det han hadde pålagt dem, ble andre kalt til å forkynne budskapet. Av medlidenhet med verden utsetter Jesus sitt komme for at syndere kan få anledning til å høre advarselen og finne ly hos Gud før hans vrede slippes løs.

TAM1897 Q1 29.13Det var ikke Guds vilje at Kristi gjenkomst skulle bli utsatt så lenge og at hans folk skulle være så mange år i denne syndens og sorgens verden. Å, det er vi selv ansvarlige for. Er det ikke slik? Hvor ligger ansvaret? Hva er det vi er skyldige i? – Vantro. Men hva var det i Israels hjerter som forårsaket deres vantro? – Egypt, Egypt, Egypt. Hva har da vært i hjertene til dette folket som har forårsaket denne vantroen og denne tilbaketrekningen fra Gud? – Egypt, like sikkert som Egypt noen gang gjorde der borte. Åndelig sett det som er Egypt – verden, avgudsdyrkelse, mørke, som er vantro. Ordet «vantro» uttrykker det hele. Dere vet at selve ordet «Egypt» er et symbol på mørke.

TAM1897 Q1 29.14Se igjen på dette avsnittet:

TAM1897 Q1 29.15Hvis alle som hadde gjort en felles innsats i virksomheten i 1844, hadde tatt imot den tredje engels budskap og forkynt det i Den Hellige Ånds kraft, ville Herren ha utført store ting gjennom dem.

TAM1897 Q1 29.16Siden Herren virket mektig gjennom deres innsats i begynnelsen av verket, hva er da årsaken til mangelen? – Mangel på Den Hellige Ånd. Den eneste mangelen er Den Hellige Ånds kraft. Det er det som gir oss kraften, og det som utfører de mektige gjerningene. Det er Den Hellige Ånd; og hvis den hadde blitt mottatt, «ville et flomlys ha strømmet ut over verden».

TAM1897 Q1 29.17Dette er det som står i Åpenbaringen, kapittel 18: «Derefter så jeg en annen engel stige ned fra himmelen; han hadde stor makt, og jorden blev oplyst av hans herlighet.» Det er nøyaktig det samme som påpekes her. Hva holder den strømmen av lys tilbake? Har den strømmen av lys ventet på å bryte frem over verden helt siden den tiden? – Ja. Hva har holdt den tilbake etter 1844? – Vantro. Hva har holdt den tilbake siden? – Vantro. Er det da ikke på tide at vi blir befridd fra den egyptiske trelldommen? Å, tenk på det! Budskapet ville ha blitt forkynt i Den Hellige Ånds kraft; Herren ville ha utført store ting gjennom dem; et flomlys ville ha strømmet ut over verden, menneskene ville for lenge siden ha vært advart, det avsluttende verk ville ha vært fullført og Kristus ville ha kommet for å utfri sitt folk! Å, la oss da ikke lenger utsette det! Hvorfor skal vi ikke få befrielse fra Egypt, og fra alt det som ligger i ordet – det åndelige Egypt? La Den Hellige Ånd bli gitt og bringe den mektige kraften til å virke for syndere; slik at den strømmen av lys kan opplyse verden; slik at verden kan bli advart; slik at Kristus kan komme; slik at vi kan bli forløst fra denne verden av synd og sorg.

TAM1897 Q1 30.1Nå ser dere situasjonen så langt. Egyptisk mørke og trelldom har ligget over oss i alle disse årene, like sikkert som det lå over Israel etter at de hadde krysset Rødehavet, og mens de var i ørkenen. Og Gud har tilbudt å gi også dette folket brød fra himmelen – brød som han kan godkjenne, brød som han kan gi dem, og som vil skape en slik tilstand at han kan velsigne dem med alle åndelige velsignelser. Men her er det fortsatt så mange som sier: «Å, vår sjel avskyr dette lette brødet. La oss dra tilbake til Egypt, der vi kan få løk, purre og hvitløk. Hvis det er helsereform, vil jeg ikke ha noe av det.» Hvor har vi vært? Skal vi la Herren gi oss mat? Skal vi godta menyen fra Gud? Eller skal vi lengte etter purre, løk og hvitløk og Egypts kjøttgryter? Det er spørsmålet.

TAM1897 Q1 30.2Dere er nå enige om at dette er situasjonen, at den egyptiske trelldommen er årsaken til alt dette, og at vantro er årsaken til den egyptiske trelldommen. Dere er enige om at vi nå, akkurat som de andre ikke trengte det, ikke trenger å vente lenger på å bli befridd fra den egyptiske trelldommen. Nå skal vi se litt på hvordan denne befrielsen skal skje; og nøkkelen til den ligger i disse ordene: «Her er … de som holder Guds bud og Jesu tro.»

TAM1897 Q1 30.3La oss vende oss til Guds bud og se på dem et øyeblikk, i 20. kapittel i 2. Mosebok. Hvis det skulle trengs ytterligere bevis på at vi fremdeles er under påvirkning av den egyptiske trelldommen, er dette helt sikkert kronen på verket som bekrefter beviset. Inntil helt nylig hadde verken du eller jeg sett et eksemplar av de ti budene, utgitt av syvendedagsadventistene, som inneholdt alle de ti budene. Jeg hadde aldri sett en før helt nylig. Og likevel har vi snakket om å holde budene; vi har forkynt for andre om budene; vi har påpekt hvordan Roma har forandret budene og utelatt det fjerde og delt det tiende, mens vi hele tiden selv, fra våre utgitte utgaver av budene, eller de vi kjøpte som noen andre hadde utgitt, har utelatt en del av budene selv.

TAM1897 Q1 30.4Gud talte sin lov fra himmelen. Talte han mer enn det som hører til budene? Talte han for mye? Talte han mer enn det som var nødvendig? – Nei; for den var fullkommen, og det var ingenting å legge til da han sluttet å tale. Vel, siden det ikke var noe å legge til da han sluttet å tale, begynte han da før det var nødvendig? Siden det ikke var noe å legge til da han sluttet å tale, er det da noe før han begynte å tale direkte til oss for vårt beste? Med andre ord: talte han et ord for mye eller et ord for lite? – Nei! Nei! Nei!

TAM1897 Q1 30.5La oss da se hva han sa. Her står det: «Da talte Gud alle disse ord og sa: … Du skal ikke ha andre guder foruten mig.» Er det der han begynner? Begynner han å tale med: «Du skal ikke ha andre guder foruten mig»? – Nei. Har du begynt der? Du vet at du har det. Vel, hvis Gud ikke begynte der, og du og jeg begynner der, utelater vi da ikke noe av det han sa, som også er avgjørende for vårt beste? Hvor begynte han? Les det. «Da talte Gud alle disse ord og sa: Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten mig.»

TAM1897 Q1 30.6Ser du ikke at vi har utelatt nettopp det som viser befrielsen fra den egyptiske trelldommen? Og hvorfor har vi utelatt det? Å, fordi vi har ment at vi ikke er blitt befridd fra Egypt – og det er slik. Vi har ment at vi aldri ble ført ut av Egypt – og på grunn av vår vantro er det slik. Vi har tenkt: «Vi … har aldri vært nogens træler.» Men det var vi. Vi var i trelldom under oss selv, under syndens makt – under det åndelige Egypt. Men i kveld er det befrielse fra den egyptiske trelldommen, og Gud kaller deg og meg til denne befrielsen fra den egyptiske trelldommen. Og han sier til deg og meg i kveld, med en stemme som tordner som den gjorde fra Sinai, med frelsen i Jesus Kristus i seg: «Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset.» Vil du komme ut? Vil du innrømme at han har befridd deg fra Egyptens land? Fra trelldommens hus? Hvis ikke, hvorfor ikke?

TAM1897 Q1 30.7Våre fiender kaster det i ansiktet på oss: «Å, disse budene gjelder ikke meg. Jeg ble aldri ført ut av Egypt.» Fiendene til Guds lov, fiendene til Guds frelse, kaster det i ansiktet på deg. De har sagt det til meg – til oss alle – at den loven ikke er bindende for noen andre enn jødene, fordi ingen andre enn jødene noensinne ble befridd fra den egyptiske trelldommen. De sier: «Å, du trenger ikke å forkynne det for meg, jeg ble aldri ført ut av Egypt.» Det er selvfølgelig sant nok; men det er ingen ære for dem. Du og jeg skal stå frem som de som er frelst fra egyptisk trelldom, og svare på det med: «Takk Herren, jeg er blitt ført ut av Egypt»; og: «Min stakkars, ulykkelige bror, med mindre du blir frelst fra Egypt, vil du omkomme i Egypts fordervelse.»

TAM1897 Q1 30.8Selvfølgelig kan ingen holde den loven mens han er i Egypt. De kunne ikke gjøre det. Gud befridde dem fra Egypt for at de skulle kunne holde loven. Å være i Egypt er å være i synd, og ingen kan holde Guds lov i synd; for synden i seg selv er lovbrudd. Selvfølgelig kan du ikke holde budene mens du er i Egypt. Du kan ikke; jeg kan ikke. Men la Herren frelse oss, så kan vi holde budene, og ikke før da. Herren visste det godt nok; derfor, da han ville at Farao skulle la Israels barn dra, sa han: «La mitt folk fare, så de kan tjene mig!» Selvfølgelig kunne de ikke tjene Gud i Egypt. Han ønsket at de skulle bli befridd, ikke bare legemlig, men også åndelig. Og da han skulle gi dem sin lov å holde, var det første han sa til dem: «Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset», slik at de kunne holde den.

TAM1897 Q1 31.1Hva slags lov er dette egentlig? – En åndelig lov. «vi vet at loven er åndelig.» Hvilket Egypt er det da i lovens første vers? – Det er det åndelige Egypt. «loven er åndelig.» Det Egypt som nevnes i loven, er altså det åndelige Egypt, og for deg og meg betyr det befrielse fra det åndelige Egypt, som er befrielse fra syndens trelldom.

TAM1897 Q1 31.2S. H. Lane.—Tror du de var åndelig ute av Egypt en stund?

TAM1897 Q1 31.3Det er vanskelig å si. Moses var det selvfølgelig alltid; Kaleb var det alltid; Josva var det alltid.

TAM1897 Q1 31.4E. J. Waggoner.—De sytti eldste så Gud.

TAM1897 Q1 31.5Ja; de så Gud. Det er imidlertid vanskelig å si om folket var ute av Egypt. Moses var det alltid. Selv mens han befant seg i det fysiske Egypt, var han åndelig sett ute av det. Kaleb og Josva var alltid åndelig ute av Egypt. I seierssangen ved Rødehavet var hele folket, har jeg tenkt, åndelig ute av Egypt, hvis de hadde holdt fast ved det. Som Herren sa: «Å, om mitt folk hadde hørt på min røst og vandret i mine lover, da ville jeg snart ha bøyd deres fiender under dem.» Men da deres tro ble satt på prøve, allerede ved det aller første skrittet de tok, da de var i Mara, der det var bittert vann, kastet de troen sin bort og ønsket at de var tilbake i Egypt igjen. Når vi kommer til en bitter opplevelse, skal vi da ta det som et bevis på at Herren har forlatt oss? – Nei; takk Herren for at den bitre opplevelsen er til vårt beste, og Gud er i stand til å forvandle det bitre til søtt.

TAM1897 Q1 31.6(Stemme) Unnskyld meg, bror Jones, men her er et vers – det tjuesyvende verset i det ellevte kapittelet i Hebreerbrevet – som viser at Moses vendte seg bort fra Egypt akkurat der i Egypt.

TAM1897 Q1 31.7Helt sikkert. Så mens han fysisk var i Egypt, var han åndelig sett ute av Egypt.

TAM1897 Q1 31.8E. J. Waggoner.—Herrens forløste skal … komme til Sion med frydesang.

TAM1897 Q1 31.9Ja: og hvis de hadde fortsatt å synge Moses’ sang, og med den troen de sang den med da, ville de ha fortsatt å synge inn i landet. Og det er det Gud vil at vi skal ha i tankene. Han vil at vi skal flytte hjertene våre over til det gode landet; og når hjertene våre er der, vil lengselen i livene våre også være der. Og da kan Gud snart fylle våre liv med gleden fra det velsignede landet. Og det er: Gud med oss.

TAM1897 Q1 31.10Dere vet godt nok at selv nå, i stedet for at hjertet er i det landet, er det her i dette landet. For noen av våre egne folk virker det som forræderi å be en person om å løsrive seg fra dette landet. Å be en person om å løsrive seg fra dette landet, dra over til det landet og la denne nasjonens embeter og politikk være i fred, virker for dem nesten som en påtvunget byrde. Dette folket er i Egypt, men Gud har kalt dem ut av Egypt for at de skal rette sine hjerter mot det bedre landet, legge all sin kjærlighet der og arbeide for det landet med all sin kraft; slik at strømmer av glede og herlighet fra det landet kan strømme inn i deres hjerter; slik at hele verden og hele universet kan vite at Gud i sannhet er deres Gud. Når det er gjort, vil det bare ta kort tid før verket er fullført, og Herren kommer.

TAM1897 Q1 31.11Da Israels barn befant seg ved Rødehavet, åpenbarte Guds makt seg der og forbløffet folkeslagene, i en slik grad at da speiderne dro inn i landet, sa Rahab: «Frykt og redsel for dere har lagt seg over hele landet, for vi har hørt hva Gud har gjort for dere, og folkets hjerter smelter.» Det er sant. En annen tanke om det åndelige Egypt: Det står skrevet om Jesus: «Fra Egypten kalte jeg min sønn.» Hvorfor står det skrevet om Jesus? Hvorfor dro Jesus til Egypt? Hvorfor ble han ført til Egypt? Han kunne ha unnsluppet massakren på barna som ble drept i Betlehem ved å dra et kort stykke bort fra det stedet, og ville ikke ha trengt å dra så langt som til Egypt. Ikke alle de små barna i Palestina ble drept da Herodes’ påbud gikk ut. Det gjaldt bare Betlehem med omegn og forsteder. Betlehem lå bare seks engelske mil fra Jerusalem, og barna i Jerusalem ble ikke drept; så Herren kunne ha unnsluppet hvis han hadde blitt ført ti eller tolv engelske mil unna.

TAM1897 Q1 31.12Hvorfor ble han da ført til Egypt? – For at det skulle gå i oppfyllelse som det står skrevet: «Fra Egypt har jeg kalt min sønn.» Han var oss selv; deg og meg. Han var oss selv; og slik Gud møtte sitt folk i Egypt og førte dem ut, slik kom vår Frelser dit vi er, og var slik vi er, og ble kalt ut av Egypt, og viste dermed at den som vil være slik han er, må også komme ut av Egypt. Han var Guds Sønn og ble kalt ut av Egypt, og viste dermed at alle som vil være Guds sønner, også må komme ut av Egypt; for det står skrevet om alle, slik det står om ham: «Fra Egypten kalte jeg min sønn.» Er du en Guds sønn? «Fra Egypt har jeg kalt min sønn.»

TAM1897 Q1 31.13For en liten stund siden så vi at vi må føres ut av Egypt for å kunne holde Guds bud. Nå ser vi at for å følge Jesus, må vi bli kalt ut av Egypt. Å holde Guds bud krever at vi blir ført ut av Egypt; troen på Jesus krever på samme måte at vi blir ført ut av Egypt. Og begge deler kommer til uttrykk i Åpenbaringen 14:12: «Her er … de som holder Guds bud og Jesu tro.»

TAM1897 Q1 32.1Dermed ser dere at det fra begynnelse til slutt finnes et åndelig Egypt; og hele frelsesplanen er ganske enkelt befrielse fra egyptisk trelldom ved Guds kraft; det er å bli kalt ut av Egypt inn i Guds sønners herlige frihet. Skal vi da komme ut av Egypt, for at vi virkelig kan tjene Herren? Skal vi sørge for at vi i sannhet kan holde Guds bud og Jesu tro? Hva skal vi gjøre? Skal vi forlate denne konferansen i Egypt? Skal vi bli på denne konferansen og forbli i Egypt? Å, skal vi ikke bli fullstendig befridd fra Egypt og alt det som ligger i dette ordet?

TAM1897 Q1 32.2Befrielsen er gratis for oss, den er gitt oss. Å, la da hvert hjerte åpnes, hver sjel vende seg til Gud og søke ham ved syndebekjennelse, slik at vi kan bli befridd fra mørket; og slik at vi, før konferansen avsluttes, kan bli ført inn i Guds sønners herlige lys og frihet; for: «Fra Egypten kalte jeg min sønn.» Det er det han venter på. Skal vi la ham vente? Og når det skjer, vil dette ordet gå i oppfyllelse; den tredje engels budskap vil bli forkynt i Den Hellige Ånds kraft; Herren vil virke mektig gjennom våre anstrengelser; en strøm av lys vil strømme over verden; snart vil verdens innbyggere bli advart; avslutningsverket vil bli fullført; og Kristus vil komme for å frelse sitt folk. Å, jeg tror vi er nærmere den tiden da Gud skal befri oss enn vi noensinne har drømt om. Guds befrielse er så nær oss! Skal vi gå inn i landet? Israel mislyktes fordi de ikke trodde. De så ikke de vidunderlige tingene i hans løfter. Disse løftene er nå for oss. De skal være like virkelige for deg og meg som de var for ham da han ga dem til Israel, for hvem de ikke var virkelige.

TAM1897 Q1 32.3Dere vet at det står skrevet:

TAM1897 Q1 32.4Og jeg så likesom et glasshav blandet med ild; og dem som hadde seiret over dyret og dets billede og dets navns tall, så jeg stå ved glasshavet med Guds harper i hånd; og de sang Moses', Guds tjeners sang.

TAM1897 Q1 32.5Å, men sangen til Moses, Guds tjener, var sangen om befrielse fra den egyptiske trelldommen; og de som seirer over dyret og dets navn og dets bilde og tallet på dets navn – fra hva blir de befridd? – De blir befridd fra den egyptiske trelldommen, like sikkert som Moses ble det. Og de synger Moses’ sang, fordi også de er befridd fra den egyptiske trelldommen. Bibelen er full av det. Åndelig sett har vi vært i Egypt, og å, måtte Gud befri oss fra det. Da skal vi synge denne sangen til Herren:

TAM1897 Q1 32.6Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet. Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse; han er min Gud, og jeg vil berede ham en bolig. (v. 2: bokstavelig oversettelse av KJV)

TAM1897 Q1 32.7Vil dere? Vil dere? Jeg vil bo iblandt dem og ferdes iblandt dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.

TAM1897 Q1 32.8Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.

TAM1897 Q1 32.9Men: «Fra Egypten kalte jeg min sønn.»

TAM1897 Q1 32.10[Han er] min fars Gud, og jeg vil ophøie ham. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav. Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann. Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender. Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå. Og ved ditt åndepust hopet vannene sig sammen, bølgene stod som voller, dype vann stivnet i havets hjerte. Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem. Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann. Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning? Du rakte ut din høire hånd, jorden slukte dem. Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste.

TAM1897 Q1 32.11Slik står det skrevet: «Du fører … det folk som du forløste.» Har han forløst dere? Forløst fra hva? – Forløst fra synden. Og synden er det åndelige Egypt.

TAM1897 Q1 32.12du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. [La ham.] Folkene hører det, de skjelver.

TAM1897 Q1 32.13Tiden er kommet for å synge Moses’ sang. Skal vi synge den? Men vi skal ikke synge den i Egypt. Dere kan ikke synge den hvis dere er i Egypt, for de kunne ikke synge den før de var blitt befridd fra Egypt.

TAM1897 Q1 32.14Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland. Da forferdes Edoms stammefyrster, redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana'ans innbyggere forgår av angst. Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig. Du fører dem inn.

TAM1897 Q1 32.15Hvem skal han føre inn? Hva sier du? Hvem skal Herren føre inn i sin bolig? Deg? Er du ute av Egypt? «Fra Egypten kalte jeg min sønn.» Du skal «planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre.» Da skal vi bo der sammen med Herren, og slik skal vi alltid være sammen med Herren.

TAM1897 Q1 33.1den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. Herren skal være konge i all evighet. For da Faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet. Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk efter henne med trommer og dans. Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

TAM1897 Q1 33.2«Fra Egypt har jeg kalt dere», sier Herren, og fra Egypt er vi kommet. Nå sier han: «Jeg er deres Gud, og dere er mitt folk.» «Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset»; og: «Fra Egypten kalte jeg min sønn.» Og dette er hva det betyr i dag når det står: Her er de, her er de: «HER ER DE som holder Guds bud og Jesu tro.»

TAM1897 Q1 33.3Menigheten synger:

TAM1897 Q1 33.4Frelst! Hvor jeg elsker å forkynne det! Frelst ved Lammets blod; Frelst gjennom hans uendelige barmhjertighet, Hans barn er jeg, for alltid.