Ut av Babylon og Egypt

TAM1897 Q1 45.8Preken holdt mandag kveld 15. mars 1897 Trykt i General Conference Bulletin, første kvartal 1897, bind 2, nr. 1, s. 45–54.

TAM1897 Q1 45.9I vår leksjon i går kveld kom vi til et punkt i Judas historie hvor trengsler fra Assyria fylte landet som en flom. De ønsket å unnslippe det, og Herren kalte dem til å søke ham av hele sitt hjerte, for at han kunne frelse dem. De forsøkte gjennom forbund, allianser og samarbeid med Egypt å frelse seg selv.

TAM1897 Q1 45.10Slik fortsatte det inntil de kom til et tidspunkt i Hiskias liv da all hjelp fra Egypt var fullstendig avskåret, ikke fordi han ønsket det slik, men fordi det var slik. Kongen av Assyria hadde gått rundt mellom Jerusalem og Middelhavet og plassert seg mellom Egypts og Jerusalems hærer, for å hindre at Judas og Egypts styrker kunne forene seg. Da kunne han beseire hver av dem hver for seg.

TAM1897 Q1 45.11Den første gangen Sanherib rykket opp mot Jerusalem, gjorde han det samme, og Hiskia var så skyldig at det står skrevet i Skriften at han gikk ut til kongen av Assyria og sa: «Jeg har syndet; vend tilbake fra mig! Hvad du legger på mig, vil jeg bære.» Og kongen av Assyria påla ham tretti talenter gull og tre hundre talenter sølv, og Hiskia måtte plyndre Guds hus for å betale skatten.

TAM1897 Q1 45.12Årsaken til denne uroligheten var at folket i Ekron hadde gjort opprør mot folket i Assyria; men kongen av Ekron var trofast mot kongen av Assyria og ville ikke slutte seg til folket i deres opprør. Da førte folket ham med makt som fange til Jerusalem og overga ham til Hiskia for å holde ham i forvaring. Og Hiskia tok imot ham. Hiskia hadde så stor sympati for deres opprør mot kongen av Assyria at han var villig til å delta i det i denne grad.

TAM1897 Q1 45.13Kongen av Assyria drog opp og inntok Ekron. Deretter satte han kursen mot Jerusalem for å hente kongen av Ekron og sette ham tilbake på tronen i Ekron. Hiskia befestet byen og bygde voller og alle de forsvarsverkene som måtte til; men det hjalp ikke, det ville ikke redde dem; for Gud kunne ikke redde dem på den måten. Jeg skal lese Sanheribs beretning om det felttoget, og også Bibelens beretning. Disse to beretningene er vevd sammen i «Empires of the Bible», side 322, og på de tre påfølgende sidene. Jeg begynner å lese fra avsnitt 15. Sanherib forteller hvordan folket i Ekron hadde gjort opprør, og at de hadde tatt kongen deres til fange. Han sier:

TAM1897 Q1 46.1Yppersteprestene, adelsmennene og folket i Ekron, som hadde lagt Padia, deres konge (som holdt fast ved Assyrias tro og tilbedelse), i jernlenker og overgitt til Hiskia, konge av Juda, og som hadde opptrådt fiendtlig mot guden; disse mennene var nå skrekkslagne i sitt hjerte.

TAM1897 Q1 46.2Og han inntok byen, og han fortsetter med å si: «Hiskia, konge av Juda, underkastet seg ikke mitt åk.» Deretter sier Bibelen: Derfor «drog kongen i Assyria Sankerib op imot alle Judas faste byer og inntok dem.» Deretter sier Sanherib:

TAM1897 Q1 46.3Førtiseks av disse byene, sterke festninger, og byene i deres område som var utallige, med krigsmaskiner, beleiret jeg, erobret jeg, plyndret jeg og regnet som krigsbytte... To hundre tusen hundre og femti mennesker, små og store, menn og kvinner, hester, hopper, esler, kameler, okser og sauer uten tall, fra midten av dem førte jeg bort og fordelte dem som krigsbytte.

TAM1897 Q1 46.4Deretter sier Bibelen:

TAM1897 Q1 46.5Da Esekias fikk vite at Sankerib var kommet og hadde i sinne å angripe Jerusalem, rådslo han med sine høvdinger og sine ypperste stridsmenn om å tilstoppe vannet i kildene utenfor byen; og de hjalp ham. Det samlet sig da meget folk, og de tilstoppet alle kildene og den bekk som rant midt igjennem landet; for de sa: Hvorfor skulde assyrerkongene komme og finne rikelig vann? Så tok han mot til sig og bygget op igjen hele den mur som var revet ned, og førte den helt op til tårnene, og utenfor bygget han en annen mur; han satte også Millo i Davids stad i fast stand og lot gjøre kastevåben i mengde og skjold.

TAM1897 Q1 46.6Nå sier Sanherib:

TAM1897 Q1 46.7Han [Hiskia] selv, som en fugl i et bur, inne i Jerusalem, sin kongelige by, har jeg sperret inne; jeg har reist beleiringstårn mot ham (for han hadde gitt ordre om å fornye vollene ved den store porten i sin by).

TAM1897 Q1 46.8Og nå sier Bibelen:

TAM1897 Q1 46.9Og han satte krigshøvedsmenn over folket og samlet dem hos sig på plasser ved byporten og talte til dem for å vekke deres mot og sa: Vær frimodige og sterke, frykt ikke og reddes ikke for kongen i Assyria og hele den hær han har med sig! For med oss er der en større enn der er med ham; med ham er en arm av kjød, men med oss er Herren vår Gud, og han skal hjelpe oss og føre våre kriger. Og folket stolte på Esekias' Judas konges ord.

TAM1897 Q1 46.10Alt dette var sant nok, hvis han bare hadde vært uskyldig i denne saken; men med Padia, kongen av Ekron, som på det tidspunktet satt fengslet i Jerusalem, kunne Herren ikke gi sin godkjennelse til Hiskia for den kursen han hadde valgt ved å forsvare byen. Følgelig sier Sanherib:

TAM1897 Q1 46.11Hiskia selv ble overveldet av frykten for min majestets vanære; og Urbi, og hans egne soldater, og de andre soldatene som han hadde fått til å gå inn i Jerusalem, sin kongelige by.

TAM1897 Q1 46.12Deretter sier Bibelen:

TAM1897 Q1 46.13Da påla kongen i Assyria Judas konge Esekias å betale tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull. Og Esekias gav alt det sølv som fantes i Herrens hus og i skattkammerne i kongens hus. Ved den leilighet lot Esekias gullet bryte av dørene på Herrens tempel og av dørstolpene som Esekias, Judas konge, hadde klædd med gull, og gav det til kongen i Assyria.

TAM1897 Q1 46.14Og om dette sier Sanherib:

TAM1897 Q1 46.15Til den tidligere tributten, som ble betalt årlig, la jeg til allianse-tributten for mitt herredømme og påla ham denne.... Arbeiderne, soldatene og byggmestrene, som han hadde samlet i byen for å befeste Jerusalem, hans kongelige by, betalte nå tributt. Med tretti talenter gull, 800 talenter sølv; vevd stoff, skarlagenrødt, brodert; store edelstener; sofaer av elfenben, flyttbare troner av elfenben, bøffelskinn, dan-tre, ku-tre, en stor skatt av alle slag; og hans døtre, eunukker fra hans palass, mannlige musikere og kvinnelige musikere; til Ninive, min kongelige by, sendte han etter meg. Og for å betale skatt og vise ærbødighet sendte han sin utsending. Byene hans som jeg plyndret, skar jeg bort fra hans rike, og jeg ga dem til Mitinti, kongen av Asdod, Padia, kongen av Ekron, og Zilli-Bel, kongen av Gaza. Jeg forminsket hans rike.

TAM1897 Q1 46.16Dette er den fullstendige historien bak det verset i Skriften der det står at Hiskia sendte bud til kongen av Assyria og sa: «Jeg har syndet; vend tilbake fra mig! Hvad du legger på mig, vil jeg bære.»

TAM1897 Q1 46.17En stund etter dette sendte Hiskia sendebud til Egypt, og Egypt inngikk en allianse med Hiskia og sendte en hær. Sanherib fikk høre om dette i tide til å plassere sin hær mellom Egypt og Jerusalem. Deretter sendte han først et bud til Jerusalem til Hiskia om å overgi seg og vente til han kom tilbake fra Egypt, og at han da ville komme og føre dem alle i fangenskap til et land som deres eget, som ville være like godt som deres. Men Hiskia ba dem om ikke å svare i det hele tatt, og budbringeren vendte tilbake til Lakis og fant ut at kongen hadde dratt til Libna, og de rapporterte til ham der.

TAM1897 Q1 46.18Da hørte Sanherib at Egypts hærer var på vei opp, og han sendte igjen et brev til Jerusalem, hvor han fortalte hva han kunne gjøre, og hva Herren ikke kunne gjøre; og at Hiskia ikke trengte å stole på Herren, fordi Herren ikke kunne redde dem ut av hans hender; og at når han var ferdig med kongen av Egypt, ville han dra opp, og Jerusalem ville måtte ta konsekvensene.

TAM1897 Q1 46.19På dette tidspunktet hadde Hiskia lært å stole på Herren; for han hadde ingen andre å stole på. Han ble til slutt tvunget til å stole på Herren. Derfor gikk han opp til tempelet, la Sanheribs brev foran Herren og sa til Herren: «Der er det nå; vi kan ikke gjøre noe. Herre, ta saken i egne hender for oss.» Og Herren gjorde det. Den natten ble Sanheribs hærer slått ned, og han dro hjem til Ninive. Så til slutt, gjennom alle disse vanskelige tidene, disse ulykkene som rammet dem og som stengte dem inne så fullstendig at de ikke kunne få hjelp verken fra Egypt eller noe annet sted, ble de ført dit Herren ønsket dem fra begynnelsen – dit hvor han kunne frelse dem.

TAM1897 Q1 47.1Hadde de bare stolt på Herren hele tiden slik de gjorde da, ville Herren hele tiden ha gjort det han gjorde for dem da. De ville aldri ha blitt underlagt Assyria, og heller ikke hatt noe med Egypt å gjøre. De ville aldri ha blitt plyndret og ført bort i fangenskap. De ville alltid ha stått som Herrens folk og hans rike, boende for seg selv, uten å regnes blant nasjonene.

TAM1897 Q1 47.2Jeg trenger ikke å følge Judas historie i detalj. Det er de ti stammers historie på nytt. Det ville bare være å gjenta den historien vi så på i går kveld, helt til vi kom til det stedet hvor Herren sendte sin profet til Sedekia, den siste kongen, og sa: «Ta huen bort og løft kronen av! Det som nu er, skal ikke være mere; det lave skal ophøies, og det høie skal fornedres. Jeg vil vende op ned, op ned, op ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.»

TAM1897 Q1 47.3Kort tid etter ble hele folket ført bort i fangenskap til Babylon – unntatt de fattigste i landet som ikke eide noe. De ble etterlatt i landet for å ta det i besittelse slik de selv ønsket. Dermed var det en fordel på den tiden å være fattig og ikke eie noe; og dette ble skrevet ned for at alle mennesker som lever på jorden i dag skal forstå det. Det er ikke en velsignelse å være rik og eie store eiendommer i dag. Og dagene kommer snart da de som er fattige og ikke har noe, vil ha det best i denne verden. Slik var det da Jerusalem ble ødelagt på den tiden, og de ble ført i fangenskap til Babylon eller drept.

TAM1897 Q1 47.4På den tiden kunne de som ikke eide noe, ha hjem overalt i landet; for de hadde hele landet for seg selv. Alle de andre ble ført bort i fangenskap. Og slik vil det bli igjen. De som klamrer seg til denne verdens eiendeler, de som vil være rike, vil bli ført bort i fangenskap av sin rikdom og gå til grunne sammen med hele verden. Da vil de som er fattige på denne verdens goder og ikke har noe, fordi de har viet alt til Guds sak, – de skal bo i Herrens land når alle som bor i jordens land blir ført bort i fangenskap, og hele jorden blir ødelagt.

TAM1897 Q1 47.5Denne beretningen om Israels frafall og deres undergang ble ikke skrevet uten grunn. Hosea og profetiene som ble nevnt i går kveld, ble ikke skrevet uten grunn. Det åttende kapittelet i Jesaja ble ikke skrevet uten grunn. Disse ordene ble skrevet for oss, og vi må ta dem til oss i vår tid.

TAM1897 Q1 47.6Nå kommer vi til Judas siste dager. Les bøkene Jeremia og Esekiel. De er nåværende sannhet for syvendedagsadventister, like mye som Åpenbaringsboken. Jeremia og Esekiel er skrevet for oss som lever i verdens endetid, fordi disse bøkene ble skrevet i de dager da Judas ende var kommet; og Jerusalems undergang og de tider som fulgte med den, er ganske enkelt nedtegnet for å påpeke for alle verdens folk de tider da verdens ende og dens undergang er nær, og for å advare dem om de hendelsene som vil følge med den, og de trengsler som vil ledsage den.

TAM1897 Q1 47.7Israel valgte en konge mot Herrens protest. Da de ble skilt fra hverandre, kom de ti stammene til et punkt hvor de ble tvunget til å si: «Vi har ingen konge.» Og Herren sa: «Jeg skal være deres konge.» Igjen sa de: «Nei, vi må ha en konge.» Og de fikk en til, og det var den siste. Deretter hadde de verken konge eller rike lenger, men ble ført i fangenskap og gikk tapt for alltid, fordi de ikke ville ha Herren som sin konge.

TAM1897 Q1 47.8Juda holdt ut en stund til, og så skjedde det vi leste for et øyeblikk siden: – «Ta huen bort og løft kronen av.» Juda kan ikke lenger ha en konge. Hun er tvunget til å si: «Vi har ingen konge.» Hun skal føres i fangenskap til Babylon. Folket og stammene som sådan hadde ikke lenger noen konger før deres sanne Konge kom, som har rett til å regjere og herske; og selv da var de så fast bestemt, så fylt av den samme ånden som avviste Gud i Sauls dager, at de ikke ville ha Herren til å herske over seg; de avviste ham og valgte en konge av denne verden – «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»

TAM1897 Q1 47.9Det er én og samme historie. Da de avviste Gud, gjorde de det mot hans protest, og valgte en konge som het Saul. Herren så i det deres avvisning av Jesus, deres konge, og valget av keiseren og Barabbas. Deres avvisning av Kristus og valget av keiseren var bare den naturlige konsekvensen av deres avvisning av Gud og valget av Saul. Da de avviste ham og valgte Saul, visste Herren at de ville avvise ham og velge keiseren. Og det siste trinnet lå i det første.

TAM1897 Q1 47.10Det er derfor Herren sa: «Samuel, de avviser ikke deg, men de avviser meg, for at jeg ikke skal herske over dem»; og det betyr det samme for syvendedagsadventistene. Gud ønsker å være sitt folks hersker, han ønsker å være sitt folks konge. Skal han være det? Skal hans kongedømme være nok? Skal hans styre være nok for hans folk? Det er spørsmålet nå, slik det var spørsmålet den gang. Det var ikke nok for dem den gang; fordi de ikke ville underkaste seg ham av hele sitt hjerte. De gikk inn i formalismen og ble så lik verden at de gikk inn i verdens avgudsdyrkelse. De måtte ha en konge, som de andre hedningene. Og det er den samme historien i dag. Hvis Gud ikke er en tilstrekkelig hersker for syvendedagsadventistene, er det fordi de ikke tror på ham av hele sitt hjerte. Det er fordi de ligner så mye på hedningene at de må ha et hedensk styre og hedensk makt for å beskytte seg mot seg selv og for å styre seg selv. Å, la syvendedagsadventistene i dag lytte til Herrens ord i dag: «Jeg skal være din konge.»

TAM1897 Q1 48.1Juda ble, som jeg sa for et øyeblikk siden, ført i fangenskap til Babylon, og noen få av de fattigste ble igjen i landet. Der burde de ha blitt. Men de dro frivillig til Egypt. Igjen, til tross for Herrens protest, dro de til Egypt. Slik ble hele Herrens folk spredt blant hedningene, i Babylon og i Egypt. Og fra den tiden av snakker hele Skriften om at hans folk skal føres ut fra Babylon og fra Egypt; og slik er det fremdeles.

TAM1897 Q1 48.2I dag lyder budskapet: «Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager!» Det er Babylon. Og i det ellevte kapittelet i Åpenbaringsboken tales det om det som «åndelig kalles Egypt»; og de som seirer over dyret, og over dets bilde, og over merket og tallet på dets navn, «synger Moses’ sang» – ikke noe som ligner på den – men «sangen til Moses, Guds tjener». Hva var Moses’ sang? – Sangen om befrielsen fra Egypt. Når de som seirer over dyret, over dets bilde, over merket og over tallet på dets navn, synger Moses’ sang, er det fordi de er befridd fra Egypt. For i dag og til verdens ende gjelder det: «Fra Egypten kalte jeg min sønn.» I dag finnes det et Babylon og et Egypt. I dag finnes det Guds folk i Babylon og i Egypt. Og i dag kaller Herren: «Gå ut fra henne, mitt folk», og: «Fra Egypt har jeg kalt min sønn.»

TAM1897 Q1 48.3Se på det igjen: Hvor var Nimrod? – Han var i Babylon og regjerte over Babylons rike. Hvor var Abraham? – Han var i landet som ble styrt av det riket Nimrod hadde opprettet. Men Gud kalte ham ut av det landet. Det landet var Babylon både åndelig og fysisk. Og mer enn dette: Nimrod var sønn av Kush, og Kush var sønn av Ham, og Egypt er Hams land. Så i Nimrod fantes både Egypt og Babylon. Og da Gud kalte Abraham, kalte han ham ut av både Egypt og Babylon. Og «hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte.» Og dere er kalt ut av både Egypt og Babylon.

TAM1897 Q1 48.4Å, la oss alle begynne å studere Bibelen og lese den for det den sier, for de åndelige betydningene som finnes der. Da vil hele Bibelen, fra det første verset til det siste, være noe levende og strålende for hver og en av oss.

TAM1897 Q1 48.5Deretter fant vi Israel i Egypt, og Herren kalte dem ut av Egypt igjen. Da forkastet de Herren, og resultatet ble at de ble ført i fangenskap til Babylon, og dro igjen til Egypt. Og da Jesus kom, forkastet de ham og valgte keiseren. Så kom den kristne kirken, og det skjedde et frafall i kirken som skapte et nytt Babylon, og Gud kalte folk ut av dette Babylon. På reformasjonstiden kalte han dem til å komme ut av det Babylon. Deretter kom protestantismen, den reformerte kristendommen, og den har falt fra troen og lager nå et bilde av dyret, noe som igjen bringer Babylon, moren og døtrene, forent med verdens regjeringer. Og fortsatt kaller Gud: Kom ut av Babylon, «Gå ut fra henne, mitt folk».

TAM1897 Q1 48.6Filosofien som førte til frafallet i den kristne kirken; den falske, hedenske læren som ble ført inn i de kristne skolene og forårsaket frafallet, kom fra Egypt. Den egyptiske filosofien forvrengte de kristne skolene, førte til frafallet og bygde opp den romerske kirken, som i dag er både Babylon og Egypt. Og slik er det at Herren i dag, i den levende nåværende sannheten, kaller sitt folk ut av både Babylon og Egypt.

TAM1897 Q1 48.7Men Herren vil ha alt. Han vil herske over alt. Han vil ha sitt rike over alt. Han vil ha det slik i kirken; han vil ha det slik i skolen; han vil ha det slik i forlagsvirksomheten; han vil ha det slik overalt der hans navn blir nevnt. Vil du la ham få det slik?

TAM1897 Q1 48.8I så fall må du, hver og en for seg, begynne med å la Herren få hele plassen i ditt eget hjerte. La den Kongen herske der i sitt eget rike, i sitt Åndens rike. Dette kongedømmet og denne regjeringen må være så fullstendig og absolutt at du ikke anerkjenner noen annen konge, ingen annen hersker enn Gud, og ingen annen lov enn Guds lov.

TAM1897 Q1 48.9Da, og ikke før da, skal vi bli befridd fra Egypt og Babylon. Og da, etter å ha blitt frelst fra Egypt og Babylon på denne måten, kan det med rette sies – og det vil da bli sagt av Herren til hele universet: «Her er … de som holder Guds bud og Jesu tro» – ikke de som gjorde sitt beste – men det vil være Guds vitnesbyrd foran universet, som peker på et folk på jorden som holder Guds bud og Jesu tro. Den tiden er nær, og Gud kaller et folk ut av Babylon og ut av Egypt for at dette skal skje, og for at han skal kunne bekrefte: «Her er et folk som lar meg herske over dem, og som ikke trenger noen annen hersker, ingen annen lov og ingen annen regjering enn Guds.»

TAM1897 Q1 48.10La oss nå se over dette igjen. Gud ga mennesket det aller første av alle budene, som var til stede i ham og levde i ham: «du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» Mennesket valgte en annen vei, lyttet til en annen stemme, og mistet dermed alt. Gud reiste ham opp igjen og ga ham på nytt privilegiet å elske Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av hele sitt sinn og av all sin styrke. På kort tid hadde hans etterkommere kommet så langt bort fra Gud at Herren ikke lenger hadde noen plass i deres liv, og folket måtte bli feid bort fra jorden ved en flom. Det var bare åtte sjeler som var villige til å ha Herren i sine liv.

TAM1897 Q1 49.1Herren begynte sitt verk på jorden på nytt med åtte mennesker. For dem var det første av alle budene: «du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» Men de vendte seg bort fra dette, tilba andre guder, og fra avgudsdyrkelse gikk de over til monarki. En stat ble organisert – den første staten i verden. Den var frukten av frafallet.

TAM1897 Q1 49.2Ut av den ugudelige staten kalte Gud sitt folk igjen og startet en ny slekt av vesener. Gud kalte Abraham ut av det landet, fra hans slekt og fra hans fars hus, til et land som han ville vise ham. Og han ga ham ikke så mye som et sted å sette foten på jorden; men han lovet at han ville gi det til ham og hans etterkommere etter ham, selv om han ennå ikke hadde noe barn. Slik kalte Gud ham ut av det landet hvor han bodde, og ga ham ikke noe land i verden. Derfor ble Abraham, Guds venn, Guds menighet, stående uten noe land i denne verden, og «hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte».

TAM1897 Q1 49.3Vi skal vandre i fotsporene til vår far Abrahams tro, som han hadde mens han ennå var uomskåret. Er du uten et land i denne verden? Herren kaller deg ut av ditt land, til det landet han viser deg. Det er det himmelske landet. Vil du ta imot det?

TAM1897 Q1 49.4Abrahams etterkommere dro til Egypt, og Gud skilte dem fra det landet. Moses var det store forbildet i den tiden. Han var tronarving. Men han vendte ryggen til tronen og fulgte Gud; og han måtte vende ryggen til den for å følge Gud.

TAM1897 Q1 49.5Gud befridde sitt eget folk og sa til dem: «det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.» Men de vendte seg bort fra Gud og innsatte seg en konge og en stat som hedningene rundt dem; og hva ble resultatet av det? Brakte det dem noe godt? Herren forlot dem ikke; men brakte det dem noe godt? Det var en kontinuerlig nedadgående bane, nedover, nedover, nedover, inntil de ble splittet, og da gikk begge til grunne; og fra den dagen til i dag har de vært «vandrere blant folkeslagene». De har ikke blitt regnet blant folkeslagene, selv om de prøvde.

TAM1897 Q1 49.6Da Kristus kom, reiste han dermed opp en åndelig familie på nytt. Men igjen kom frafallet, og kirken gikk over til avgudsdyrkelse og hedenskap og opprettet en regjering – kirke og stat igjen. Det var pavedømmet; og hva skal det bli av det? – Dere vet at det skal «gå til fortapelse». Deretter reiste Gud igjen opp en åndelig familie i den kristne protestantismen. Men den har falt fra troen, sluttet seg til skjøgenes mor og reist opp bildet av dyret – en stat på jorden som påstår å være Guds rike; og hva skal det bli av alt dette? – Dere vet at det skal bli ødelagt med en evig ødeleggelse.

TAM1897 Q1 49.7Hva ble det av Nimrods rike? – Det ble ødelagt. Hva ble det av Egypts rike? – Det ble ødelagt. Hva ble det av Assyrias rike? – Det ble ødelagt. Hva ble det av de ti stammers rike? – Det ble ødelagt. Hva ble det av Judas rike? – Det ble ødelagt. Hva ble det av Babylons rike? – Det ble ødelagt. Hva ble det av det medo-persiske riket? – Det ble ødelagt. Hva ble det av det greske riket? – Det ble ødelagt. Hva ble det av det romerske riket? – Det ble ødelagt. Hva ble det av de ti som fulgte etter? – De vil bli ødelagt. Hva ble det av pavedømmet som reiste seg på ruinene av Roma? – Det skal bli ødelagt. Hva skal skje med riket som er skapt i dets bilde, i USA? – Det skal bli ødelagt.

TAM1897 Q1 49.8Herren vil vise oss at han ikke ønsker at hans folk skal ha noe med disse tingene å gjøre. Er ikke det lærdommen i dette? Ønsker han at hans folk skal knytte sine følelser til det som forgår? Fra Adam og frem til i dag har Gud kalt menneskene til å la ham regjere, slik at han kan være deres konge; at folket skal forlate sitt land, sin slekt, sin fars hus og bo for seg selv, uten å regnes blant nasjonene. Vil han noensinne finne et folk som lar ham få sin vilje?

TAM1897 Q1 49.9(Stemmer) Ja.

TAM1897 Q1 49.10Ja; vi vet at han skal få et slikt folk, for Guds ord sier det. Men skal han finne dette folket blant dem som nå bekjenner seg som hans folk? Det er spørsmålet. Skal du være en av disse? Vil du være en av disse? – Du sier: Ja. Vil du da forlate ditt land, og din slekt, og din fars hus? Vil du bo for deg selv, og ikke regnes blant folkeslagene? Vil du ha Gud som din konge, og ingen annen konge? Vil du ha Guds styre som ditt styre, og ikke trenge noe annet styre?

TAM1897 Q1 49.11Ikke at du vil gjøre opprør mot noen annen regjering; du har ganske enkelt ikke bruk for noen annen fordi du har den beste regjeringen – den regjeringen som er fullkommen. Hvis den regjeringen er i livet ditt, vil du ikke trenge noen regjering på jorden til å styre deg, og de vil ikke ha noen problemer eller vanskeligheter med deg. Det er alt Herren ber om. Vil du la ham få den plassen i livet ditt?

TAM1897 Q1 50.1Det ligger nettopp i den tredje engels budskap at Gud ved det og gjennom det har til hensikt å «etablere kristendommen på et evig grunnlag». Da, like sikkert som at Gud i den tredje engels budskap etablerer kristendommen på et evig grunnlag, vil det være en kristendom som ikke vil være knyttet til noe på denne jorden. Den vil bare være knyttet til Gud; bare til hans evige ord; opplyst av hans evige Ånd; undervist av Ham hvis utgang har vært fra evighetens dager; og dermed bli ført til den evige Gud, slik at han kan herske, og under skal de evige armer være.

TAM1897 Q1 50.2Jeg vet, og dere vet, at det er noen av brødrene som ikke mener at dette er riktig. For to år siden ble det forkynt og publisert i BULLETIN. Mange aksepterte det ikke. Noen aksepterer det fortsatt ikke. Det anses for å være helt feil. Men på den siste Generalkonferansen ble to vitnesbyrd lest opp for oss – skrevet spesielt for denne konferansen, og det ene av dem er, så vidt jeg ser, trykt i BULLETIN nr. 4; det neste er ikke trykt ennå, men vil vel bli det snart – der syvendedagsadventistene irettesettes for å engasjere seg i politiske saker. Jeg leser opp et avsnitt her som vil vise dere hva det handler om:

TAM1897 Q1 50.3Herren Jesus er skuffet over sitt folk. Han er Hærføreren, og de skal stille seg under hans banner. De har verken tid, visdom eller styrke til å bruke på å stille seg på politiske partiers side. Menneskene blir rørt til intens aktivitet nedenfra, og Guds sønner og døtre skal ikke la sin innflytelse gå til denne politiske striden. Men hva slags ånd har grepet tak i vårt folk, når de som tror at vi nå er under den tredje engels budskap, det siste barmhjertighetsbudskapet til verden – brødre i samme tro – viser seg iført symbolene til motstridende politiske partier, forkynner motsatte holdninger og erklærer sine splittede meninger?

TAM1897 Q1 50.4Nå stiller jeg dette spørsmålet i form av en påstand: Hvis det som ble forkynt for to år siden om dette temaet, regjeringen og kirken, hadde blitt akseptert og fulgt av alle syvendedagsadventister, kunne det da i det hele tatt ha oppstått noe rom for dette vitnesbyrdet? – Helt klart nei. Krevde da disse leksjonene det gale, da de kalte Guds folk til en holdning der det ville være umulig for ham å finne feil hos dem? Jeg mener på dette spesielle punktet. Jeg mener at når en sannhetslinje presenteres fra Guds ord, som – dersom hans folk ville akseptere den foran Gud og verden – ville sette dem i en slik holdning at det ville være umulig for Herren å finne feil hos dem i saker knyttet til denne sannhetslinjen, er det da ikke trygt å akseptere det som sannheten? Hvordan kunne det i det hele tatt være galt?

TAM1897 Q1 50.5Men dette er bare ett av vitnesbyrdene. Det andre vitnesbyrdet inneholder side etter side med irettesettelser av samme slag, rettet mot hans folk, for at de deltok i de politiske diskusjonene under den siste valgkampen; slik at Herren i to påfølgende vitnesbyrd har vært tvunget til å sende irettesettelser til sitt folk for å ha gjort nettopp det de ville ha blitt bevart fra, dersom de hadde akseptert budskapet de fikk atten måneder før valgkampen begynte. Hvorfor sendte da Herren dette budskapet til sitt folk atten måneder før det var noen anledning for dem til å velge den motsatte kursen? Ønsket han ikke at hans folk skulle være forberedt når den tiden med forvirring og diskusjon kom over dem, slik at de skulle kjenne den rette veien og ikke bli forvirret sammen med de andre som var forvirret, og slik at de ikke skulle ta del i de tingene som han er nødt til å irettesette dem for?

TAM1897 Q1 50.6Jeg ber ikke nå om at noen skal godta dette bare fordi det står der. Jeg ber om at de skal godta det, fordype seg i det, be over det, se nærmere på det og godta det fordi det er sannheten, og fordi det vil fri Guds folk fra muligheten for at han noen gang skal bli nødt til å irettesette eller korrigere dem på et slikt punkt som dette. Likevel vet jeg at det finnes brødre som fremdeles mener at alt dette er feil, og som sier at det krevde at vårt folk skulle innta en ekstrem holdning, og at det var å innta en ekstrem holdning. Kan det være en ekstrem holdning som plasserer Guds folk der han ønsker at de skal stå, slik at de blir fullstendig frie fra alle disse forvirrende tingene som forvirrer verden?

TAM1897 Q1 50.7I år har den samme tankegangen kommet til uttrykk på en annen måte. Skriftsteder som ble henvist til for to år siden, har slett ikke vært med i årets leksjoner. Det var evangeliet da; det er evangeliet nå; for det er ganske enkelt evangeliet som gjennomsyrer hele Bibelen, og uansett hvor man slår opp i Bibelen, står det det.

TAM1897 Q1 50.8Det er en annen ting vi må ta i betraktning. Hvis vi deltar i politiske anliggender og politiske diskusjoner, vil ulike individer ta ulike sider, i motstående politiske partier, forkynne motsatte holdninger og gi uttrykk for sine splittede meninger, samtidig som de bekjenner seg som brødre. Hva er det siste trinnet i politisk virksomhet? – Krig, selvfølgelig. Hva ligger da i det, helt fra begynnelsen? – Ganske enkelt det samme som ligger i det til slutt – krig. Det er den ånden, fra begynnelse til slutt. Kan brødre i Kristus, som er ett i Kristus, engasjere seg i noe som vil føre til at de blir splittet, i en ånd av fiendtlighet? Kan de det? – Nei; ikke om de skal forbli ett i Kristus. De skal søke enhet, søke Åndens enhet, «idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd».

TAM1897 Q1 50.9Noen har vært villige til å følge denne logikken og innrømme at det til slutt er tillatt selv for kristne, enhver kristen, syvendedagsadventister eller andre, å kjempe. Ikke for å kjempe mot hverandre, selvfølgelig, men for å kjempe for sitt land og delta i krig for å opprettholde det sivile styret. Men hvor er den kristnes land? Hvor er den kristnes styre? Kan dere si det?

TAM1897 Q1 50.10(Stemmer) «Ikke av denne verden.»

TAM1897 Q1 50.11Det er ikke av dette landet, og ikke av denne verden. Vårt rike og vårt land er ikke av denne verden. Men kan kristne kjempe for sitt land med våpen fra den kjødelige krigføringen? Kongen av det landet lot seg korsfeste, henrette og begrave ute av syne, heller enn å løfte en hånd for å kjempe for sitt land. Kan da noe, hvis logikk strekker seg så langt, være sant fra begynnelsen av?

TAM1897 Q1 51.1Men dette er ikke alt. Hvis vi som syvendedagsadventister skal forkynne disse prinsippene og holde fast ved dem, er det et viktig skritt som må tas, av rettferdighet overfor den amerikanske regjeringen, av rettferdighet overfor delstaten Michigan og flere andre delstater, slik at vi kan fremstå i riktig lys.

TAM1897 Q1 51.2Jeg gjentar det, slik at dere kan forstå hva jeg snakker om. Hvis det skal være slik at vi aksepterer prinsippet om at kristne kan kjempe, kan løfte sin høyre arm for å forsvare landet og regjeringen og alt det der, så må trossamfunnet, av rettferdighet overfor seg selv, og særlig av rettferdighet overfor den amerikanske regjeringen og flere av delstatene, offentlig kunngjøre dette og ta avstand fra og reversere den kursen som trossamfunnet som sådan en gang slo inn på.

TAM1897 Q1 51.3Jeg har her to små dokumenter trykt i 1865, men det som står skrevet i dem, skjedde i 1864. Det ene har tittelen «Syvendedagsadventistenes syn på våpenbruk, som ble fremlagt for guvernørene i flere delstater og generalprovostmarskalken [det vil si USAs], sammen med en del av vernepliktsloven.»

TAM1897 Q1 51.4På den tiden fremførte syvendedagsadventistene, gjennom Generalkonferansens komité, overfor regjeringen i USA, regjeringene i delstatene Illinois, Michigan, Pennsylvania, Wisconsin og en eller to andre delstater, at syvendedagsadventistene, som kristne, og nettopp fordi de var kristne, ikke kunne tillate at kristne under noen omstendigheter bar våpen eller kjempet. Det andre dokumentet består av utdrag fra syvendedagsadventistenes skrifter og publikasjoner, for å rettferdiggjøre at regjeringen godtok denne anmodningen fra trossamfunnet som ekte.

TAM1897 Q1 51.5Hvis nå denne avgjørelsen skal omgjøres, og vi skal akseptere synspunktet om at kristne kan kjempe under noen som helst omstendigheter, for regjeringen eller hva det måtte være, så skylder vi den amerikanske regjeringen at generalkonferansekomiteen, som representerer trossamfunnet, går til den amerikanske regjeringen og forteller dem at vi har endret våre synspunkter; og går til guvernørene i disse delstatene og forteller dem at vi har endret våre synspunkter; slik at protokollene vil stemme overens med våre nye og reviderte synspunkter på dette emnet.

TAM1897 Q1 51.6Nå tror jeg ikke et øyeblikk at vi bør holde fast ved noe som ble gjort, bare fordi det ble gjort. Men hvis det som ble gjort, var riktig, så hold fast ved det. Og jeg sier nå at hvis våre synspunkter skal endres på dette punktet, skylder vi disse myndighetene å informere dem om dette, slik at de ikke skal oppfatte oss som noe annet enn akkurat det vi er. Det er bare rettferdig overfor myndighetene; for som trossamfunn har vi offisielt gått til protokoll med at vi inntar den motsatte holdningen.

TAM1897 Q1 51.7For to år siden, da disse leksjonene ble holdt, visste jeg ikke at disse dokumentene eksisterte. Jeg visste ikke at de eksisterte før rundt begynnelsen av året 1897. Noen sendte dem til meg i en konvolutt, og det er alt jeg vet om saken. De ble trykt i 1865 av «Steam Press of the Seventh-day Adventist Publishing Association, Battle Creek, Mich.» Navnene på Generalkonferansens komité er underskrevet på dokumentene som ble overlevert til den amerikanske regjeringen, og navnene på delstatskonferansenes komiteer er underskrevet på dokumentene som ble overlevert til delstatsguvernørene.

TAM1897 Q1 51.8Nå skal jeg lese opp for dere noen utdrag som den gang ble trykt fra dokumenter, publikasjoner og aviser fra syvendedagsadventistene, som bevis overfor den amerikanske regjeringen og overfor delstatsguvernørene, på at den holdningen som trossamfunnets generalkonferansekomité inntok, var deres velkjente holdning, og ikke en holdning som var oppfunnet for anledningen for å unngå verneplikt eller for å unngå de konsekvensene som rammet landet på grunn av krigen. Denne saken ble fremlagt som bevis for disse myndighetene på at det var et prinsipp hos syvendedagsadventistene, og at de holdt fast ved det fordi det var kristendom.

TAM1897 Q1 51.9Jeg skal lese opp noen utdrag fra dette, og dere vil se det samme som jeg så så snart jeg leste det – nemlig at hvis jeg hadde hatt dette dokumentet foran meg for to år siden her i Tabernaklet, kunne jeg ikke ha undervist om prinsippene som står i det på en tydeligere måte enn jeg gjorde i leksjonene jeg holdt, og som ble publisert i BULLETIN. Her er et utdrag fra noe som ble skrevet i Signs of the Times av pastor James White i 1853:

TAM1897 Q1 51.10Den såkalte Kristi kirke har forlatt sin sanne ektemanns arm og støtter seg nå på lovens sterke arm. Den søker beskyttelse og næring hos verdens korrupte regjeringer, og blir på riktig vis representert av den gamle mors skjøgedøtre, idet hun er et symbol på den katolske kirken. Slik en kvinne bør holde seg til sin ektemann, slik bør kirken holde seg til Kristus, og i stedet for å søke beskyttelse fra lovens arm, bare støtte seg på sin elskedes mektige arm. Kirken er ulovlig gift med verden. Dette kan sees i de ulike avdelingene av det sivile styret. Selv i krigsdepartementet ser man den som bekjenner seg som Jesu Kristi tjener, håne fredens Gud med sine bønner om suksess i kamp.

TAM1897 Q1 51.11Igjen, et utdrag sitert fra Review and Herald av 9. mai 1854:

TAM1897 Q1 52.1Uansett om disse tingene er nært forestående eller ikke [det handler om Herrens gjenkomst], forblir faktumet det samme: en krigsånd hersker, en ånd av hat og villfarelse. Det er dens forurensende innflytelse vi frykter – det er den demoraliserende innflytelsen av fortrolighet med ideer om krig og blodsutgytelse, det er den usunne opphisselsen, den bitre partiånden, som er ond og får det onde til å spre seg.

TAM1897 Q1 52.2La det ikke sies at det ikke er noen fare for Kristi disipler fra disse årsakene. Det er fare; for når «urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kold hos de fleste.» Slik er de mystiske og uforklarlige båndene som knytter menneske til menneske, som forbyr en egen og isolert interesse, at vi ubevisst fanger opp den rådende tonen, og vi vet det ikke før sinnet er forvrengt og urolig; og dermed, i en usunn tilstand, er det klart til å ta imot og unnfange det onde. Den moralske plagen er enda mer ødeleggende enn pesten.

TAM1897 Q1 52.3Et annet utdrag gjengitt fra Review and Herald av 31. juli 1856:

TAM1897 Q1 52.4Jesus har sagt: «Følg meg.» Hva, kjære bror, kjære søster, er din trosstandard? Er det ikke Bibelen? Du sier: Ja. Da skal vi gå dit, for å finne ut om vi følger Jesus eller ikke. Jeg vil gå foran deg på din vei og diskutere med deg; og denne veien er hver eneste handling i vårt liv. La oss først se på det store bildet og spørre: Handler du som verden? Men du spør: «Hva mener du?» Jeg skal prøve å forklare det. Tar du del i verdens leveregler og lover? I så fall er ikke din vei den som Jesus vandret. Jesus sa: «De (disiplene) er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.» Når så dere Jesus i keiserens rettssal? – Aldri, bare da han ble ført som et lam til slakting.

TAM1897 Q1 52.5Men vi ønsker gode lover, og det er vår plikt å få gode mennesker til å utforme og håndheve dem.

TAM1897 Q1 52.6Vi ønsker virkelig gode lover; og Jesus har ikke latt oss følge ham uten dem. Han sier: «det ord I hører, er ikke mitt, men Faderens, som har sendt mig.» Johannes 14:24.

TAM1897 Q1 52.7Salmedikteren sier: «Herrens lov er fullkommen, den vederkveger sjelen.» Salme 19:7. Paulus sier: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning.» 2. Timoteus 3:16–17. Hva mer ønsker du? Eller hva mindre ønsker du, kjære bror?

TAM1897 Q1 52.8Det neste du krever av din representant, er at han skal vedta lover som, hvis de blir ignorert, håndheves med sverdet, et ukristent våpen. Nevnte lover er selve essensen og livsnerven i den nevnte regjeringen som han er en del av, og som kun kan opprettholde sin nasjonalitet ved hjelp av våpenlagre eller dødsredskaper, store flåter og militære styrker utstyrt med sine dødelige våpen. Deretter plasserer du din gode kristne bror, en tilhenger av Fredsfyrsten, ved siden av skafottet for å påføre døden; eller i spissen for en militærstyrke, med en habeas corpus-kjennelse for å tvinge en stakkars bror tilbake i trelldom, for forbrytelsen å ønske å puste inn himmelens frie luft. Eller, hvis han er nasjonens øverste magistrat, setter du din gode biskop på en krigshest, fullt bevæpnet fra topp til tå, som øverstkommanderende over alle dødens krefter i nasjonen.

TAM1897 Q1 52.9Jeg vil spørre, kjære Jesu etterfølgere: Kan mennesket gjøre det rett å drepe, når Gud har sagt: «Du skal ikke slå ihjel»? Hviler ikke hele strukturen i menneskelig styre på sverdet? Skal de ikke knuses til splinter når han kommer, som har rett til å herske i rettferdighet?

TAM1897 Q1 52.10Men jeg er ikke i krig med menneskelige regjeringer. Nei, nei. David sier i en lovsang til Gud: «For menneskets vrede blir dig til pris; med enda større vrede omgjorder du dig.» Salme 76:10. «For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; for den er Guds tjener, dig [kristen] til gode.» Romerbrevet 13:3, 4.

TAM1897 Q1 52.11Hvis dere, mine brødre, husker på at kristne er et annet fellesskap, en liten hjord, atskilt og utvalgt fra verden, for å være lys i eller for verden, slik at verden ved å se deres gode gjerninger (lys) kan bli ledet til å slutte seg til den lille hjorden, som hele dagen regnes som slaktedyr, og dermed ære deres himmelske Far, da vil dere kunne forstå skriftsteder som Romerbrevet 13, og 1. Timoteus 1; 2, som jeg vil komme tilbake til senere. «La potteskåret strides med jordens potteskår» (bokstavelig oversettelse av KJV) [Jesaja 45:9]; men la de kristne ha Jesu sinn, da vil de følge Jesus.

TAM1897 Q1 52.12Har vi sett noen av konsekvensene av at bekjennende kristne følger verden? Måtte det da forberede oss på å nå opp på en høyde slik Bileam gjorde, da Balak kalte ham for å forbanne Israel, da han ytret sin lignelse og sa: «Hvorledes skal jeg forbanne den Gud ikke forbanner? Hvorledes skal jeg tale ondt over den Herren ikke taler ondt over? For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høidene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.» 4. Mosebok 23:8, 9.

TAM1897 Q1 52.13Jeg skal nå lese et annet utdrag, gjengitt fra Review, datert 14. august 1856:

TAM1897 Q1 52.14Har Jesu evangelium gitt deg rett til å bruke sverdet, til å bevæpne deg med kjødelige våpen, til å ta til sverdet for å «forsørge din egen husstand», for å befri de undertrykte fra undertrykkerens makt, ved å bryte Guds sjette bud: «Du skal ikke slå ihjel»? Jesus sier: «Elsk eders fiender.»

TAM1897 Q1 52.15Tror du at du, som kristen som lever under evangeliet, har bibelsk tillatelse til å blande deg inn i politisk strid på noen som helst måte? Enten ved å gi lover eller ved å håndheve menneskelige regjeringers lover? I så fall tror jeg du tar sterkt feil.

TAM1897 Q1 52.16Det var det trossamfunnet sa i 1864. De fremla dette for regjeringen i USA som bevis på at de ikke trodde på krig, og at de ikke kunne ta til våpen, og at hvis de ble innkalt, kunne man ikke forvente at de skulle kjempe. Og den amerikanske regjeringen lyttet til deres fremstilling og sørget for at de skulle få arbeide på sykehusene, der de kunne utføre sitt arbeid som evangeliepredikanter, ta seg av de syke og bringe frelse til de døende. Hvis dette nå skal omgjøres, bør vi opptre rettferdig overfor regjeringen og erklære at det er blitt omgjort.

TAM1897 Q1 52.17Jeg fortsetter å lese:

TAM1897 Q1 52.18Hver tekst du måtte sitere, eller hver plausibel begrunnelse du måtte fremføre, må prøves mot den klare, bokstavelige Skriften. Det kan hende at vi på et passende tidspunkt vil ta opp alle slike skriftsteder eller begrunnelser som du fremfører; men først vil vi lytte til evangeliet. For kristne som er villige til å følge Jesus, bør dette være nok.

TAM1897 Q1 52.19Jesus sier: «Om nogen er min tjener, han følge mig.» Johannes 12:26. Men sier du: «Dette kan jeg gjøre, og samtidig tjene som en trofast borger i mitt land, i dets nasjonale politikk og regjering»? Stopp. Jesus sier: «Ingen kan tjene to herrer.» Matteus 6:24. «Var I av verden, da vilde verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» Johannes 15:19.

TAM1897 Q1 52.20Hvilken del kan du ta i verdens politikk, hvis «dere ikke er av verden», men er hatet av verden og er utvalgt «ut av verden»? Men må vi overlate styret i hendene på de ugudelige? sier du. Du kan ikke gjøre noe med det. Ugudelige mennesker og forførere skal bli verre og verre; og ved verdens ende skal de ugudelige handle ugudelig, og ingen av de ugudelige skal forstå. Daniel 12:10. Årsaken er at verden ikke er villig til å adlyde Gud eller følge Jesus, og ikke anerkjenner at det finnes én lovgiver. Jakob 4:12.

TAM1897 Q1 53.1«Og Herren sier: Fordi dette folk holder sig nær til mig med sin munn og ærer mig med sine leber, men holder sitt hjerte langt borte fra mig, og deres frykt for mig er et menneskebud som de har lært, se, derfor vil jeg bli ved å gå underlig frem mot dette folk, underlig og forunderlig, og dets vismenns visdom skal forgå, og dets forstandige menns forstand skal skjule sig.» Jesaja 29:13, 14. Hvor vidunderlig dette illustreres i livsløpet til de mange høytstående teologene som for kort tid siden sto i spissen for religiøse vekkelser, moralske reformer og fredsforeninger: de ledet Kristi kirke, bevæpnet med evangeliet som bringer liv og udødelighet frem i lyset; drevet av bønnfallelser, bønner og tårer; nå står de i direkte motsetning til evangeliet, når Jesus har sagt: «I har hørt at det er sagt: Du skal elske din næste og hate din fiende. Men jeg sier eder: Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og bed for dem som forfølger eder, forat I kan bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå op over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» «Vær barmhjertige, likesom eders Fader er barmhjertig.» Matteus 5:43–45; Lukas 6:36. Til tross for disse skriftstedene ser vi den beklagelige tilstanden i de kristne menighetene, etter hvert som de utvikler sitt moralske forfall og sin tilpasning til verden. Vi siterer noen få av de mange eksemplene.

TAM1897 Q1 53.2Her følger flere uttalelser fra fremtredende predikanter, som oser av «våpen», «kamp», «slag», «krig» osv. Det fortsetter deretter som følger:

TAM1897 Q1 53.3I lys av slike fakta, som viser hvordan det fineste gull er forvandlet til noe verre enn slagg, og den totale ignoreringen av Kristi vitnesbyrd og deres tidligere bekjennelse, må vi utbryte: «de har gått Kains vei og … kastet sig inn i Bileams forvillelse.»

TAM1897 Q1 53.4Følger disse mennene Jesus? Ruster de seg selv og sine tilhengere med evangeliets våpen? Viser de ubetinget tillit til Guds fullkomne lov? Anerkjenner de at det bare finnes én lovgiver for den kristne? Hører de Paulus si: «våre stridsvåben er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker»? 2. Korinterbrev 10:4. Tar de endelig hensyn til Skriftene som de påstår å undervise i?

TAM1897 Q1 53.5Ta på dere hele Guds rustning, så dere kan stå imot djevelens list. Hvorfor? – «for vi har ikke kamp mot blod og kjød.» Nei; det er ikke kallet til Jesu etterfølgere. Men vi kjemper «mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær [onde ånder, i marginen] i himmelrummet.» «Ta derfor Guds fulle rustning på, så I kan gjøre motstand på den onde dag og stå efter å ha overvunnet alt.» Efeserbrevet 6:11–13.

TAM1897 Q1 53.6Paulus oppregner de kristne våpnene i Efeserbrevet 6:14–18, og sier: Ta «Åndens sverd [ikke av stål], som er Guds ord, idet I til enhver tid beder i Ånden med all bønn og påkallelse»; iført denne himmelske rustningen, og med føttene skodd med fredsevangeliets beredskap, og streve etter å nyte Kristi velsignelse: «Salige er de barmhjertige; for de skal finne barmhjertighet. … Salige er de fredsommelige [ikke fredsbryterne]; for de skal kalles Guds barn.» Matteus 5:7, 9. Hør på Johannes når han taler til soldatene, da de spør hva de skal gjøre. Han svarer: «Gjør ingen vold mot noen.» Lukas 3:14.

TAM1897 Q1 53.7Husk at Jesus sa til Peter, da den store praktiske læren ble forkynt for alle kristne om hva de skulle gjøre med sverdet: «Stikk ditt sverd i skjeden! for alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» Matteus 26:52.

TAM1897 Q1 53.8La kristne vandre i lyset av disse sannhetene, og da ville det være svært få kristne generaler eller soldater som ville ta i bruk «pastor Beechers tjuefem Sharp’s-rifler», selv om det skinnhellig var festet en Bibel til bakenden av hver og en av dem.

TAM1897 Q1 53.9De hører Jesus si: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt.» Johannes 18:36. Kristne som er bevæpnet med disse evangeliske våpnene og fullstendig fratatt de kjødelige, og som er helt adskilt fra verdens regjeringer, kan la verden, bevæpnet som den er med dødens våpen, storme ned den brede veien og håndheve sine ukristne lover med dødsstraff.

TAM1897 Q1 53.10Det er et ubeskrivelig privilegium for kirkens rest, når de ser tilbake på fortidens historie og ser at selv om Kristi disipler, i likhet med Paulus, har ropt ut: «For din skyld drepes vi hele dagen; vi er regnet som slaktefår [Romerbrevet 8:36]»; mens deres vei har vært fuktet av tårer, gjennomvåt av deres blod og dekket av deres sønderrevne lik og blekede bein; – det er deres privilegium å utbryte sammen med Bileam, når de ser at Guds «folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke», «Min sjel dø de opriktiges død, og mitt endelikt vorde som deres!» 4. Mosebok 23:9, 10.

TAM1897 Q1 53.11Det står betydelig mer i dette heftet, men jeg trenger ikke å lese mer av det. Jeg vil lese et par avsnitt til fra Herren, som er her for oss i vår tid. Dette ble gitt oss for fire år siden fra profetiens ånd, og ble lest opp for oss i dette Tabernaklet:

TAM1897 Q1 53.12«Herren har utvalgt Jakob til seg selv og Israel til sin særegne skatt. For jeg vet at Herren er stor, og at vår Herre er over alle guder.» Tenk på, mine brødre og søstre, at Herren har et folk, et utvalgt folk, sin kirke, som skal være hans eget, hans egen festning, som han holder i en syndeslått, opprørsk verden; og han hadde til hensikt at ingen annen autoritet skulle være kjent i den, ingen andre lover skulle anerkjennes av den, enn hans egne.

TAM1897 Q1 53.13En annen kom til oss under Generalkonferansen i år. Dette fører oss rett tilbake til der frafallet begynte, og stiller oss ansikt til ansikt med Gud, med hans sannhet og med hele dette emnet slik det er fra Herren; slik han ønsker å være sammen med sitt folk i dag.

TAM1897 Q1 53.14Skillelinjen mellom Guds folk, som bekjenner seg til å holde budene, og verden, er ikke så tydelig som den en gang var. De som vandrer i harmoni med Gud, vil ikke delta i politiske sammenkomster. De som gjør dette, viser at de ikke er trofaste tjenere for Jesus. De har håndtert vanlig ild så lenge at deres dømmekraft er tapt. Det finnes et folk som har vervet seg til å stå under Jesu banner. De er Kristi hær. De har forpliktet seg til å trekke seg ut av verden og være adskilt. De har forpliktet seg til å bruke Åndens sverd, Guds ord, til å føre en offensiv krig mot synd og all urettferdighet. Vi skal vise vår lojalitet.

TAM1897 Q1 53.15Det finnes et begrep fra statsforvaltningen; det finnes et begrep som gjelder statsborgerskap. Hva skal vi vise vår lojalitet til? Det er spørsmålet.

TAM1897 Q1 53.16Vi skal vise vår lojalitet til vår Konge, Herren Jesus Kristus. Apostelen Jakob erklærer: «Den som derfor vil være verdens venn, er Guds fiende.» Og den elskede Johannes, den disippelen som i ånden ligner mest på Jesus, har gitt advarselen: «Elsk ikke verden, og ikke det som er i verden. Hvis noen elsker verden, er ikke Faderens kjærlighet i ham.» Ingen vil finne lykke ved å følge Adams eksempel og vandre bort fra sin Skaper.

TAM1897 Q1 54.1Så avsluttes disse leksjonene akkurat der vi begynte – med Adam og hans Skaper, og det aller første budet i universet: «du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» Da vil du ikke vike bort fra din Skaper. Da vil det ikke være noe frafall. Da vil det ikke være noen avgudsdyrkelse. Da vil det ikke bli opprettet noe styre etter eksemplet til hedningene som har vendt seg bort fra Gud; men Gud vil være alt i alle, og vil lede sitt folk til det herlige landet som han viste vår far Abraham da han skilte ham fra alle verdens regjeringer og holdt ham adskilt mens han levde i verden.

TAM1897 Q1 54.2Han som kaller oss til å følge og vandre i fotsporene til den troen som vår far Abraham hadde, mens han ennå var uomskåret, vil da føre oss til det landet som er alle lands herlighet; og der skal vi bo i Herrens nærvær og under den Allmektiges herlige vinger for alltid – og elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av hele vårt sinn og av all vår styrke; og han kan peke på oss nå, da og for alltid i universets nærvær og si: «Her er … de som holder Guds bud og Jesu tro.»

TAM1897 Q1 54.3Og la hele folket si: «Amen og amen.»