Profetiens ånd. – Nr. 2

TAM1897 D 21.2Preken holdt onsdag formiddag 10. februar 1897 Trykt i General Conference Daily Bulletin, 15. februar 1897, bind 1, nr. 2, s. 21–22.

TAM1897 D 21.3Det følgende er bare et sammendrag av pastor Jones’ uttalelser. Fordi mange hadde ankommet siden forrige møte, var det nødvendig å bruke betydelig tid på å gjenta de punktene som ble fremhevet dagen før. I tillegg til dette sa taleren at problemet med oss som folk ikke var at vi ikke nominelt tror at Vitnesbyrdene er fra Gud; men det vi trenger å vite, er hvordan vi skal tro på dem. Hvis den eneste måten vi har å uttrykke vår tro på Vitnesbyrdene på, er ved å fortelle folk at vi tror på dem, er vår tro verdiløs. Vi åpner dermed for at folk kan tvile på oppriktigheten i vår tro. Hvis vi virkelig tror på Vitnesbyrdene, trenger vi ikke å fortelle folk det. Våre liv vil være et vitnesbyrd om den troen som er i oss.

TAM1897 D 21.4Det foregår en avvikelse fra Gud, og tempelet trenger renselse akkurat som det gjorde i gamle dager i Jerusalem. Vi har havnet i denne tilstanden ved å se bort fra Vitnesbyrdene fra Guds Ånd. Men mange av dem som så bort fra dem, trodde på dem, og holdt på den tiden disse Vitnesbyrdene i hendene, uten å ane at de så bort fra dem. Følgelig er det vi ønsker å vite, hvordan vi skal forholde oss til Vitnesbyrdene fra Ånden.

TAM1897 D 21.5Og vi må ikke et øyeblikk tro, når et vitnesbyrd blir gitt og en mann blir nevnt ved navn, at Gud angriper ham for å ødelegge ham. Herrens hensikt er å skille ham fra de feilene som skader ham og hindrer Guds verk. Det er for å redde mannen og utrydde feilen. Gud vil ikke ødelegge eller fordømme et menneske med mindre det er uatskillelig knyttet til synden. Når dette mennesket vender ryggen til sin feilaktige vei, erkjenner vitnesbyrdet og retter seg opp i Guds øyne, står det ikke lenger i den posisjonen vitnesbyrdet fant det i. Det vitnesbyrdet kan da brukes som en advarsel for andre, men må aldri brukes til å fordømme den som har erkjent sin feil.

TAM1897 D 21.6Guds måte er å gjøre mennesket til noe det ikke er; å gi mennesket noe det ikke har. Vi kan ikke anvende Vitnesbyrdene på andre. Nei, ikke engang på oss selv utenfra. Vi må åpne hjertet for Gud for å ta imot vitnesbyrdet, slik at Herren kan innpode det guddommelige prinsippet, gi oss det vi ikke har, gjøre oss til noe vi ikke er, og dermed selv, ved sin Hellige Ånd, virkelig anvende vitnesbyrdet. Da vil det komme til syne i våre liv, og det vil bli uttrykt i våre handlinger, det som Gud har innpodet i oss. Det er å ta imot Vitnesbyrdene. Alt som ikke når opp til det, er ikke å ta imot dem.

TAM1897 D 21.7Kraften som Gud innpoder, og som tas inn i hjertet, vil sette mennesket i stand til å stå i fristelsen og midt i sin svakhet. Den vil gi ham det han ikke besitter, og den vil gjøre ham til det han ikke er av natur.

TAM1897 D 21.8Når en mann svikter i en stilling han er satt i, er vi tilbøyelige til å tro at Gud har gjort en feil ved å la ham bli plassert der; men dette følger ikke av det. Gud gjorde ingen feil ved å la Saul bli konge over Israel; men Saul gjorde en feil ved ikke å bli det Gud ønsket at han skulle være. Han gjorde en feil ved å følge sine egne veier og planer, i stedet for å lytte til Guds røst. På samme måte gjorde Gud ingen feil ved å gjøre Jeroboam til konge over Israel. Selv om Guds hensikt med å skille de ti stammene fra Juda ikke ble gjennomført på grunn av folkets gjenstridighet, hadde Gud likevel en plan, men Jeroboam ville ikke la den bli gjennomført. Gud kan kalle meg eller deg til en stilling, og hvis vi har en svakhet som hindrer vår nytte, og Gud sender oss et budskap, er det budskapet ment å gjøre oss til det han ønsker at vi skal være, slik at vi gjennom hans nåde kan stå der han ønsker at vi skal stå.

TAM1897 D 22.1«Dag for dag viser menneskene om Guds rike er i dem. Hvis Kristus hersker i deres hjerter, får de styrke i prinsippene, kraft og evne til å stå som trofaste vaktposter, sanne reformatorer; for det kan ikke bli noen reform uten et grundig samarbeid med Jesus Kristus. Gjennom Kristi nåde skal mennesker bruke sine gudgitte evner til å reformere seg selv [ikke for å reformere andre, men for å reformere seg selv]; ved denne selvfornektende handlingen, som himmelens Herre ser på med godkjenning, vinner de seire over sine egne arvelige og innlærte tilbøyeligheter. Da gjør de, i likhet med Daniel, inntrykk på andres hjerter som aldri vil bli utslettet. Innflytelsen vil bli båret ut til alle deler av verden.»

TAM1897 D 22.2Reformasjonsarbeidet begynner med en selv. Jeg kan bare gjøre inntrykk på andres hjerter når jeg har reformert meg selv. Gud når ut til andre ved å nå oss, og når ut til andre gjennom oss. Slå opp i 2. Korinterbrev 1:3, 4:

TAM1897 D 22.3Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!

TAM1897 D 22.4Gud trøster oss for at vi skal kunne trøste andre; Gud hjelper oss for at vi skal kunne hjelpe andre. Vi blir ført til et sted der vi trenger Guds trøst, for at vi skal kunne trøste andre. Han har andre i tankene når han trøster oss. «Men lider vi trengsel, da er det eder til trøst og frelse.» Hvis jeg blir rammet av trengsel, er det til trøst og frelse for en annen. Kanskje går det år før jeg møter den mannen jeg skal trøste; men en dag skal jeg møte ham, og den erfaringen jeg har hatt, forbereder meg på å sette meg ved hans side eller ta ham i hånden og være en hjelp og en trøst for ham. Han mottar fra meg det jeg har mottatt fra Gud, og han mottar det for at han i sin tur kan formidle det videre til andre, og disse til andre; og slik strekker innflytelsen av Guds nåde, som er gitt oss, seg over hele jorden, selv om vi kanskje ikke forlater den staten vi bor i. Brødre, det er det Gud ønsker å gjøre med oss, og da vil vår innflytelse nå ut til alle deler av verden.

TAM1897 D 22.5Nå til spørsmålet: Hvordan skal vi forholde oss til vitnesbyrdene? La oss lese om hvordan de i virkeligheten ble forkastet, selv da man trodde de ble akseptert. Da vil vi vite hvordan vi kan unngå den feilen, og vite hvordan vi skal ta imot dem. Her leser jeg om en person hvis «eksempel i stor grad har undergravd tilliten til vitnesbyrdene». Hvordan gjorde han dette? – «Han har selv vandret i direkte strid med det lyset som Gud har gitt.» Men han antok ikke at han vandret i direkte strid med dem. Han trodde han gjorde det rette i forhold til dem. Hvordan kunne han da bomme så fullstendig? Her er svaret: «Irettesettelsene og advarslene fra Herren har blitt omgått, og tolket og gjort ugyldige ved menneskers list.»

TAM1897 D 22.6Hvordan ble de «omgått»? Her er svaret: «Hvorfor fant dere på spinkle unnskyldninger?» «Å, hvor skamfulle burde de være som har vendt seg bort fra Guds råd og har forsøkt å skjule det inntrykket Gud ville ha gjort.»

TAM1897 D 22.7Hvordan ble de «tolket»? Her er svaret: De «la sin egen tolkning på dem og sa at det ikke var meningen å gjøre det».

TAM1897 D 22.8Og slik ble Vitnesbyrdene omgått, tolket og gjort ugyldige av dem som trodde de trodde på dem, og som trodde de aksepterte dem. Nå, har du omgått dem med spinkle unnskyldninger? Har du tolket dem og gjort dem ugyldige ved å legge din egen tolkning på dem og si at de ikke mente dette eller hint? – Selvfølgelig har du det; du vet at du har det. La oss da slutte med det i dette øyeblikk.

TAM1897 D 22.9Hvordan skal de da tas imot? Hvordan skal vi vite hva de betyr? Her er svaret: «De mente akkurat det som står.» Hva mener de? – «Akkurat det som står.» Kan du si hva de sier? – Ja, det er enkelt nok. Så ta dem akkurat slik de sier. Åpne hjertet vidt for Gud, slik at han ved sin gode Ånd kan innpode der det prinsippet som ligger i akkurat det som står der; da vil det prinsippet komme til syne, det vil skinne i livet ditt; da har du tatt imot Vitnesbyrdene. Da vet du at du tror på Vitnesbyrdene. Da vil det ikke være noen fare for å ta feil av det. Andre vil vite det, for du vil etterlate inntrykk i hjerter som aldri vil bli utslettet, og de vil prise Gud på besøkelsens dag.

TAM1897 D 22.10Guds Ord er vår målestokk. Hver kjærlighetshandling, hvert vennlig ord, hver bønn på vegne av de lidende og undertrykte, blir rapportert foran den evige tronen og ført inn i himmelens uforgjengelige register. Det guddommelige Ord lar lys strømme inn i den mest formørkede forstand, og det lyset får selv de mest kultiverte til å føle sin utilstrekkelighet og syndighet. – Test. nr. 31.