Misjonærer for Gud

TAM1897 Q1 14.2Preken holdt onsdag kveld 3. mars 1897 Trykt i General Conference Bulletin, første kvartal 1897, bind 2, nr. 1, s. 14–20.

TAM1897 Q1 14.3Vår leksjon i går kveld sluttet med grunnleggelsen av den første staten som er kjent i historien; ja, selve statens opprinnelse. Skriften sier om Nimrods rike:

TAM1897 Q1 14.4Begynnelsen på hans rike var Babel og Erek og Akkad og Kalne i landet Sinear. Fra det landet drog Assur ut og bygde Ninive. (bokstavelig oversettelse av KJV)

TAM1897 Q1 14.5Vår oversettelse lyder: «Assur drog ut og bygde Ninive.» (bokstavelig oversettelse av KJV) Men den egentlige betydningen er, slik marginen angir: «drog han [Assur] ut til Assur og bygget Ninive» og de andre byene som er nevnt der. Således var begynnelsen på hans rike i Sinear, og det ble utvidet til Assyria.

TAM1897 Q1 14.6Nimrod var ikke bare en mektig jeger av dyr, men også en forfølger av mennesker. Og den makten han hadde ervervet, som han fikk i sin hånd gjennom etableringen og utvidelsen av sitt rike, brukte han til å tvinge folk til å anerkjenne hans makt og den guden han tjente. Slik at fra den første staten som noensinne har eksistert i verden, til den siste som noensinne vil eksistere i verden, har hver og en av dem brukt den makten den hadde mot Gud.

TAM1897 Q1 14.7Jeg vil gjenta det: Hver eneste stat, fra den første som noensinne har eksistert, det vil si Nimrods, til den siste som noensinne vil eksistere, det vil si denne, har brukt sin makt mot Gud, mot hans sannhet, mot hans folk; for å tvinge folk bort fra Gud. Fra begynnelsen til slutten, det er historien til hver og en av dem. Når verden går under, vil det være historien om verdens riker og stater.

TAM1897 Q1 14.8Her er et utdrag fra førstesideartikkelen i *Review* av 14. april 1896: Erkebedrageren «forledet folket til å bøye seg for avguder og vant dermed herredømme over jordiske riker. Han anså at det å være denne verdens gud var det nest beste etter å ta Guds trone i himmelen i besittelse.» I den historien som ble nevnt i forrige leksjon, kan dere se hvordan den planen som ble åpenbart i profetiens ånd, virket. Først gikk menneskene over til avgudsdyrkelse, deretter til monarki. Og den første som gjorde det, opprettet en stat og var selv en forfølger av mennesker ved hjelp av den makten han dermed hadde ervervet. Slik er historien. Dere vil se at det utspilte seg på samme måte i andre nasjoner etter hvert som vi går videre.

TAM1897 Q1 14.9Det gikk ikke lang tid etter Nimrod før Gud var glemt av alle i hele det landet, bortsett fra Abraham alene. Abraham alene søkte og fant Gud; og med Abraham startet Gud menneskeslekten på nytt på Herrens vei. Legg nå merke til hva han sa til Abraham. I lys av det vi har studert, i lys av det vi så på i forrige leksjon, og det jeg nettopp har gjort dere oppmerksomme på, så tenk over hva Gud sa til Abraham da han begynte å bygge opp en ny nasjon med ham; det vil si en Guds nasjon. 1. Mosebok 12:1 forteller oss hva Herren sa til ham i begynnelsen. «Da sa Herren til Abram: Gå ut av» – hva? – «ditt land.» Hva først?

TAM1897 Q1 14.10(Menigheten) Ditt land.

TAM1897 Q1 14.11«og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig!» Tre ting sa Gud at Abram måtte forlate. Først måtte han forlate, hva? – sitt land. Deretter? – Slektsfolket sitt. Deretter? – Sin fars hus. Hans fars hus var avgudsdyrkere. Hans land tvang folk til avgudsdyrkelse; det var imot Gud. Hans land, slektsfolket og farens hus var avgudsdyrkere, og han måtte forlate alt. Herren viste ham landet; men ga han ham eiendomsrett til det? – «enn ikke en fotsbredd.» Da Gud kalte ham ut av det landet, førte han ham da inn i et annet? – Nei; men «han lovte å gi ham det … og hans ætt efter ham.» Da Gud kalte ham ut av hans land og ikke førte ham inn i det andre, hvor sto han da?

TAM1897 Q1 14.12(Menigheten) En pilegrim og en fremmed.

TAM1897 Q1 14.13Betydde det at Guds representant i denne verden var helt uten et land i denne verden?

TAM1897 Q1 14.14Men var han helt uten et land? – Å, han så frem til «et bedre land, det er et himmelsk».

TAM1897 Q1 14.15La oss slå opp i Hebreerbrevet kapittel 11 og se på det. Vers 8, begynnelsen:

TAM1897 Q1 14.16Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulde få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulde komme.

TAM1897 Q1 15.1Men hvorfra dro han ut? – Fra sitt land, uten å vite hvor han dro. «ved tro opholdt han sig som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte.» Dere vet at han ikke ga ham noen arv, nei, ikke engang så mye at han kunne sette sin fot på; og likevel lovet han å gi det til ham og hans etterkommere etter ham. Han førte ham ut av sitt eget land; og av intet annet land på jorden ga han ham så mye som å sette foten på. Slik ble han helt uten et land på jorden. Dette er vi sikre på; men husk hva Gud sa. Hvem var Abraham på denne tiden? – Han var «Guds venn», «far til alle dem som tror på Gud». Er han deres far? Har dere et land i denne verden?

TAM1897 Q1 15.2for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til. Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet; derfor blev det også av en, og det en utlevd, avlet så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle. I tro døde alle disse uten at de hadde opnådd det som var lovt.

TAM1897 Q1 15.3Hva lovet Gud da han førte ham ut av hans land? Lovet han ham et land? – Ja. Men han fikk ikke noe land i denne verden; «men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland.» Kan et menneske søke et land når det allerede har et? – Nei; for et menneske kan ikke ha to land, like lite som det kan tjene to herrer.

TAM1897 Q1 15.4Vel, sier noen, Abraham var borte fra sitt. Ja, men han hadde muligheten til å dra tilbake hvis han ønsket det. Hvis han fremdeles hadde regnet det som sitt hjemland, slik at det lå ham på hjertet, og han hadde fått hjemlengsel da han kom åtte hundre eller tusen engelske mil unna, og det var hungersnød i landet, og det ikke var så mye å oppleve der som han hadde trodd, kunne han ha sagt: «Jeg skulle gjerne sett folket der bare én gang til, de kjære gamle slettene og de velkjente trærne. Hvis jeg bare kunne gjort det, ville jeg vært villig til å komme tilbake og bli her på dette stedet en stund.» Hadde han tenkt slik, kunne han hatt mulighet til å vende tilbake; for det står skrevet: «og dersom de hadde tenkt på det som de var kommet fra, da hadde de jo hatt tid til å vende tilbake.»

TAM1897 Q1 15.5Tenkt på; hva vil det si å tenke på? – Hvis de hadde hatt tankene fulle av det landet de kom ut fra, kunne de ha hatt mulighet til å vende tilbake. Og det ville de også ha hatt; for da ville de ha skapt den.

TAM1897 Q1 15.6men nu stunder de efter et bedre, det er et himmelsk; derfor [derfor, av denne grunn] skammer Gud sig ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.

TAM1897 Q1 15.7Har du forlatt ditt land? Slå opp i Romerbrevet 4:1–12:

TAM1897 Q1 15.8Hvad skal vi da si at vår far Abraham har opnådd efter kjødet? For blev Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noget å rose sig av. Men det har han ikke for Gud; for hvad sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet; men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet; den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet. Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult, salig er den mann som Herren ikke tilregner synd. Gjelder nu denne saligprisning de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo at troen blev regnet Abraham til rettferdighet; hvorledes blev den da tilregnet ham? da han var omskåret, eller da han hadde forhud? Ikke da han var omskåret, men da han hadde forhud, og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret, forat han skulde være far til alle de uomskårne som tror, så rettferdigheten kunde tilregnes også dem, og far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.

TAM1897 Q1 15.9Den troen som vår far Abraham hadde mens han ennå var uomskåret, var den troen han hadde da Gud kalte ham ut av sitt land, fra sin slekt, fra sin fars hus, og han ble overlatt til Guds hender, uten noe land i verden. Og han er far til alle dem som tror, selv om de ikke er omskåret; og også til alle de andre, forutsatt at vi alle følger i fotsporene til den troen han hadde da han var uomskåret. «hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte.»

TAM1897 Q1 15.10«din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til.» Er du hans avkom? Er du Abrahams avkom fordi du tror på Jesus Kristus? Er du en fremmed i det landet du befinner deg i? – Hvis du er hans avkom, så er du det. Hvorfor? – Fordi det ikke er ditt land. Det er ikke lenger ditt land.

TAM1897 Q1 15.11Dette er ikke teori. Dette handler om praktisk, hverdagslig tro nå. Bror Dan Jones snakket i går, som dere husker, om misjonærer som drar til Mexico, og han ønsket seg misjonærer som ville dra dit og ta med seg hjertet sitt. De som ville la hjertet sitt være igjen i USA, eller hvilken stat det nå måtte være, når de dro dit for å drive misjonsarbeid, dem ønsker han ikke; for da kan de ikke drive misjonsarbeid.

TAM1897 Q1 15.12Herren ønsket at Abraham skulle være misjonær for alle mennesker han senere skulle møte på jorden; og det var han. Men Gud visste – og alle andre som ser dette slik Herren ser det, vet – at ingen kan være misjonær i denne verden hvis han har et hjemland i denne verden. Du og jeg kan ikke være misjonærer i noe annet land hvis Amerika er vårt land. Vi kan ikke være misjonærer i Amerika så lenge Amerika er vårt land. Du kan ikke være misjonær selv hjemme, hvis du ikke først har forlatt ditt land. Slik er det. Slik ligger det i tingenes natur.

TAM1897 Q1 16.1Spørsmål: – Hvordan begrunner du det?

TAM1897 Q1 16.2Vi kan ikke begrunne det. Jeg har ikke tenkt å begrunne det. Herren har avgjort det, og du og jeg skal ta det til oss og tro på det.

TAM1897 Q1 16.3For hva er vi misjonærer i verden? La oss se på det. Hvorfor er vi sendt ut som misjonærer? Misjonærer for hva? Hva er vårt misjonsarbeid? Hva er formålet med det? Er vi misjonærer for Amerika, eller er vi misjonærer for Gud? Er Amerika Guds land, uavhengig av alle andre på jorden? Det er ikke godt nok å være Guds land; og det er ikke godt nok for Guds folk, uansett hvor godt det er.

TAM1897 Q1 16.4Du og jeg skal være misjonærer for Gud, for å kalle mennesker til Gud; for å kalle dem fra der de er til Gud, fra synd til rettferdighet, fra mørke til lys, fra det landet de er i, til det bedre landet som Gud har forberedt.

TAM1897 Q1 16.5Hvis Tyskland er mitt land – og hvis mitt hjerte er der, er det mitt land – hvordan kan jeg da kalle folk til et land hvor jeg ikke hører hjemme, som ikke er mitt? Hvis Amerika er mitt land, hvordan kan jeg da drive misjonsarbeid på vegne av et annet land? – Det lar seg ikke gjøre. Da Gud ville at Abraham skulle være misjonær for Gud, en misjonær på vegne av et land som Gud kaller alle mennesker til, plasserte han ham der han virkelig kunne være misjonær for alle mennesker. Gud kalte ham til å være misjonær, og dermed satte han et eksempel for alle som skulle komme etter ham, på hva det vil si å begynne å drive misjonsarbeid. Det første man må gjøre, er å forlate sitt eget land. Så hvis du skal være misjonær i Nebraska, må du forlate ditt eget land. Hvis du skal være misjonær i Mexico, må du først forlate ditt eget land. For hvis du i det hele tatt skal være misjonær på jorden, sier Herren til deg: «Gå ut av ditt land», og så følger han opp med å si: «fra ditt land og fra din fars hus.» Alle disse tingene hindrer misjonsarbeidet, inntil du har kommet deg bort fra dem og ut av dem. Men når du har forlatt ditt land og din slekt og din fars hus, da er du en misjonær uansett hvor på jorden du befinner deg. Du trenger ikke å være det; du er det. «Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han opgir alt det han eier.» Og «Den som elsker far eller mor mere enn mig, er mig ikke verd.» «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig!»

TAM1897 Q1 16.6Nå sa jeg for et øyeblikk siden, og jeg sier det igjen, at dette er praktisk kristendom hver dag, slik det alltid har vært for dem som tror på Gud.

TAM1897 Q1 16.7(Stemme) Hvordan kan en mann bli i Nebraska og likevel forlate sitt land?

TAM1897 Q1 16.8Ved å bli født på ny. Hvis han ble født i Nebraska, må han bli født på ny. Hvis han ble født i Amerika, la ham bli født på ny, så vil han være ute av sitt land. Hvis han ble født i Tyskland, la ham bli født på ny, så vil han være ute av sitt land.

TAM1897 Q1 16.9Nå, brødre, ligger det svært mye i dette. Det er ingenting i denne verden som har hindret vårt misjonsarbeid så mye som dette gjentatte å dra til et fremmed arbeidsfelt og forberede seg på å vende tilbake nesten umiddelbart. Hver eneste mann blant syvendedagsadventistmisjonærene som har vært i et fremmed land, vet at dette er et faktum. Og han trenger ikke å reise ut av USA for å finne ut av det. Det har faktisk blitt foreslått at det ville være tilrådelig å skaffe et annet skip for å hente hjem misjonærene som «Pitcairn» frakter ut; når «Pitcairn» frakter dem ut, la et annet skip følge kort tid etter, når de får hjemlengsel, og hente dem hjem! Nå må dette ta slutt, ellers vil vi aldri bli misjonærer på denne jorden; Herren ønsker ikke noe slikt.

TAM1897 Q1 16.10Hvis hjertet ditt er i dette landet; eller hvis hjertet ditt er her hos slekten din; hvis hjertet ditt er her i din fars hus – så, for din sjels skyld og for Guds saks skyld, ikke dra bort fra det før du har fått hjertet ditt bort fra alt dette. For der hjertet ditt er, der vil også skatten din være, og du vil ønske å komme tilbake så raskt som mulig.

TAM1897 Q1 16.11Hvis du drar til et annet land mens hjertet ditt ikke er der, kan du ikke gjøre noe godt mens du er der; du vil være til bry for deg selv og for alle rundt deg. Du trenger ikke tro at du ikke vil være det; for det vil du.

TAM1897 Q1 16.12Det vi skal gjøre, er å vite hvor vårt hjem er – vårt rettmessige hjem – og at det ikke finnes noe sted på denne jorden; at det er i himmelen, og at vi snart skal dra dit. Og så, uansett hvor du blir kalt på denne jorden, må du huske at du er på vei hjem. Da vil du være hjemme, enten det er på øyene i Sørhavet eller i Mexico; og du vet det, og du er der for å bli hjemme og arbeide for Gud der du er, inntil han kaller deg til et annet virkefelt; og når du kommer dit, vil du fortsatt være hjemme. På den måten vil du aldri være på et fremmed sted, og menneskene vil ikke være fremmede for deg.

TAM1897 Q1 16.13Nå fungerer denne forestillingen om å ha et hjemland i denne verden akkurat på denne måten. Når det gjelder land, er det landet som er ditt det viktigste i tankene dine; og hvis du drar til et annet land, vil du stadig trekke sammenligninger mellom det landet og ditt eget land. Leksjonene du gir, prekenene du holder, selve innflytelsen som følger deg, vil være så preget av det – uten at du selv er klar over det – at folk vil kjenne det igjen hele tiden. Dermed er det en barriere mellom deg og dem som du aldri kan komme over før du forlater ditt eget land.

TAM1897 Q1 17.1Så lenge det ligger i deg, er det en barriere mellom deg og dem. Ditt arbeid kan ikke være effektivt før den barrieren mellom deg og folket er brutt ned, og de ser at du er skilt fra ditt land, fra din slekt og fra din fars hus. Men når du har forlatt ditt land, når du er født på ny, ligger ditt fødested i det himmelske landet; ditt hjem er der; og det er det eneste landet du har noe hjerte for. Da vil det ikke være noen barriere mellom deg og noen på denne jorden, og du kan bringe evangeliet til hvert eneste menneske i denne verden. Du vil møte en venn i alle du møter på jorden; de vil ikke være fremmede for deg.

TAM1897 Q1 17.2Faktisk kan du dra blant folk i andre land, og du vil oppdage at de er like gode som folket her. Sommeren i forfjor, var jeg i flere av disse andre landene. Jeg var i Danmark, Norge, Sverige, Tyskland, Sveits, Böhmen, Østerrike, Ungarn, Bulgaria, Tyrkia, Hellas, Italia, Nederland, England, Irland, Skottland – til sammen seksten forskjellige land. Hvert av disse landene, hvert mens jeg var der, var for meg like godt som dette landet noensinne har vært.

TAM1897 Q1 17.3På mange måter er de helt like. Vannet der borte er akkurat som vannet her i landet. Gresset vokser der akkurat som det gjør her i landet – toppen vokser oppover. Trærne vokser der akkurat som de gjør i dette landet, og er akkurat som trærne i dette landet. Selv menneskene er i form og generelt utseende akkurat som de er i dette landet. Vel, når åsene, klippene, vannet, trærne, gresset og menneskene der borte er nøyaktig som de er i dette landet, er de da ikke like gode som disse? Jeg ser ingen forskjell.

TAM1897 Q1 17.4Pastor Ballenger.—Ville du være like fri til å snakke om disse tingene i alle disse landene som du er her?

TAM1897 Q1 17.5Absolutt. Jeg forkynte nettopp disse tingene i de landene. Man kan forkynne evangeliet hvor som helst. Brødre, jeg møtte gode mennesker hvert eneste skritt på veien, og intet annet enn gode mennesker. Jeg fant ingen andre. Ærlig talt, det gjorde jeg ikke. Folk som var fullstendig fremmede – som jeg aldri hadde sett før, hvis språk jeg ikke forsto, og som ikke forsto mitt – gjorde alt de overhodet kunne for å hjelpe meg videre, vise meg veien og hjelpe meg på alle mulige måter. På de stedene jeg var, var pengene jeg hadde i lommen av samme type som deres. Jeg kunne ikke lese dem. Når jeg skulle betale for trikken, kjøpe togbillett eller noe slikt, var alt jeg kunne gjøre å gi dem nok til å være sikker på at det gikk, og la dem ta det jeg skulle betale for det, og de tok det, og tok ikke mer enn det, og ga meg riktige vekslepenger.

TAM1897 Q1 17.6Jeg sier dere, brødre, menneskene er akkurat like overalt. Den eneste forskjellen er at de noen steder er litt bedre enn andre steder. Det er den eneste forskjellen jeg ser. Og evangeliet – evangeliet er, som vi vet, det samme overalt i verden. Det er det ingen tvil om. Og siden evangeliet er det samme overalt, er det tilgjengelig for hele menneskeheten. Og siden hele menneskeheten er like lik og like ens som evangeliet er, vil dere, når dere bringer evangeliet på Herrens måte og går til folket på Herrens måte, oppdage at det fungerer akkurat slik hele tiden og overalt.

TAM1897 Q1 17.7Mens jeg var i Danmark, var det for meg virkelig det beste landet på jorden; og jeg nøt det sammen med menneskene rundt meg! Mens jeg var i Norge, var det for meg det beste landet i verden. Da jeg var i Tyrkia, var det for meg det beste landet på jorden; og hvis jeg skulle lete etter et misjonsfelt, ville jeg dra rett til Tyrkia. Tyrkerne er akkurat som andre folk – elskverdige og høflige når de møter deg på gaten, og ute på landsbygda når de møter deg på veien.

TAM1897 Q1 17.8Bror Holser og jeg måtte vente mens skipet lå for anker i Smyrna i Asia, og vi dro ut for å besøke ruinene i Efesos. Han gikk lenger enn meg, men vi gikk sammen omtrent seks engelske mil ut på landsbygda alene. Vi gikk akkurat slik man går ut på markene her. Vi møtte folk på hovedveien akkurat slik man gjør her. Jeg følte meg ikke i fare på noen måte, og jeg tror ikke han gjorde det heller. Vi fant ingenting å være redd for. Vi vandret rundt der akkurat som vi ville gjort her. Vi var i Nikomedia da armenerne sa at det knapt var trygt å gå ut av huset, og fremfor alt at det var farlig for noen å bli oppdaget mens de gikk på åsene; men vi gikk ut av byen og opp på åsene mens vi ventet på toget. Vi møtte tyrkere på veien med sine vogner og okser; vi fant dem hvilende ved veien. Vi følte oss ikke redde. Det var ingen fare for oss. Det var trygt overalt.

TAM1897 Q1 17.9Jeg sier dere at i hvert eneste av disse landene er folket gode mennesker, elskverdige mennesker, vennlige mennesker, imøtekommende mennesker. De vil legge fra seg arbeidet sitt for å gjøre dere en tjeneste, for å vise dere veien, for å hjelpe dere gjennom en gate, for å følge dere et kvartal eller to for å vise dere veien, selv om de aldri har sett dere før og aldri forventer å se dere igjen. Mitt hjerte fylte seg av varme følelser for disse gode menneskene rundt meg, og jeg ønsker at de kunne bli med oss til det bedre landet der vi kunne være sammen og være vennlige mot hverandre hele tiden. Som jeg sa for et øyeblikk siden, og som D. T. Jones fortalte dere i går, ligger dette til grunn for misjonsarbeidet. Det er nettopp det. Det har vært noen som er blitt sendt ut, villige og glade for å dra på utenlandsmisjon. Det var det de satte i gang med, det var det de hadde som mål; med store utgifter kom de seg dit. Bare en kort stund senere mottas et brev der de bønnfaller om å få komme tilbake. «Å, bare la meg komme hjem! Jeg ber dere ikke om å betale for hjemreisen; bare la meg komme tilbake.»

TAM1897 Q1 18.1(Stemme) Gir Utenlandsmisjonsstyret slike personer mulighet til å komme tilbake?

TAM1897 Q1 18.2Selvfølgelig. Hvordan kunne de gjøre noe annet? Dette er ingen tom historie. Det er fakta, brødre. Men det er ikke misjonsarbeid. Selvfølgelig ville ikke Utenlandsmisjonsstyret ønske at slike personer skulle bli der. Det beste de kunne gjøre, var å la dem komme hjem; for det eneste stedet hvor de kunne gjøre noe, var hjemme. Hjertet deres var hjemme i Amerika.

TAM1897 Q1 18.3Faktisk var noen så redde for at de skulle dø hvis de ble der, at de kom hjem og døde. Dette er et faktum. Jeg bruker ikke dette uttrykket, eller sier det på denne måten, for å spille på følelsene deres eller noe slikt. Noen har hatt så sterk hjemlengsel at de var redde for at de ikke ville klare å leve der; og de kom hjem på eget ønske, og døde ikke lenge etterpå. De kunne ikke ha gjort noe mindre enn det hvis de hadde blitt værende i utlandet.

TAM1897 Q1 18.4Jeg vet, og dere vet også, at mange har dratt på utenlandske misjonsreiser med en oppfatning av at det var mer en utflukt enn hardt misjonsarbeid. Og da de ved reiseslutt oppdaget at det ikke var en utflukt, men motgang; at det innebar selvfornektelse, sykdom og brennende feber, som på kort tid tok all gleden ut av det. Det var ikke det de hadde i tankene da de dro av gårde.

TAM1897 Q1 18.5Jeg vet, og dere vet, at det i begynnelsen er en slags glorie rundt denne ideen om misjonsarbeid. Men vi ønsker å holde oss til konkrete fakta, å se bort fra glorien og huske at det ligger en hard realitet rett bak den. Det er en viss glans ved å gå om bord på toget eller skipet, sammen med en stor folkemengde og mye pomp og prakt, når vi begynner på misjonen og blir hedret på den måten; selvfølgelig er det helt i orden, men de som drar, må være sikre på at deres sinn og hjerter er rettet mot noe mer solid enn det. De må huske på at selv om brødrene er villige til å følge dem til toget eller skipet og felle tårer, om nødvendig, ved avskjeden, så må hver og en av disse misjonærene, utover alt dette, ikke glemme at han drar ut for å møte motgang, forvirring, farer og sykdommer.

TAM1897 Q1 18.6Og la ham huske at han ikke bare kan møte alle disse tingene, men også gå gjennom dem, uten å være redd for at han skal dø. La hver og en være helt sikker på at han er død før han drar, så vil han ikke være redd for å dø når han kommer dit. Men hvis du ikke er død før du drar, så ikke dra før du er død; for ellers vil du ikke gjøre noe godt verken for deg selv eller for saken. Du vil bare være en byrde for dem som er der – hvis det er noen der før du drar som er trofaste.

TAM1897 Q1 18.7Det er sannheten, og det vet dere. Hvorfor skal vi da la det gå ut av syne? Noe slikt har vært nødvendig i vårt arbeid i alle disse årene. Store summer ville ha blitt spart hvis man hadde insistert på noe slikt før dere satte i gang. Store feil ville ha blitt unngått, og en enorm mengde elendighet, hvis man hadde insistert på dette, og insistert på det før arbeiderne dro av sted.

TAM1897 Q1 18.8Som jeg sa for et øyeblikk siden: Hvis du virkelig er død før du drar, og mens du er der, vil du ikke bli særlig forstyrret av utsiktene til døden. Det betyr ikke at du kommer til å dø bare fordi du blir syk, veldig syk – brennende av feber. Det betyr ikke at du kommer til å dø, og at du bør tenke at du må pakke sammen og dra hjem så snart du kommer deg ut av det, eller blir frisk nok til å dra.

TAM1897 Q1 18.9Jeg kjenner til misjonærer, kanskje du også gjør det, én spesielt, og hans kone, som jeg tenker på, som dro på misjon i utlandet. De var begge unge mennesker. Ingen av dem, tror jeg, var over tjueto; mannen var sannsynligvis høyst tjuetre. De dro til sitt misjonsfelt og begynte på arbeidet. Etter hvert ble de rammet av sykdom. Kona ble først rammet av den lokale feberen og var fryktelig syk – så syk som man kan bli og likevel overleve, antar jeg; men ingen av dem fikk hjemlengsel i tillegg til feberen. De holdt ut modig; mannen pleiet kona gjennom sykdommen, og akkurat da hun så vidt var i stand til å sette seg opp og gå rundt, ble han selv rammet av den samme feberen, like alvorlig som hun hadde vært; og hun, i den svake tilstanden, pleiet ham gjennom det. Men de gikk gjennom det hele som modige kristne, takk Herren. De er fremdeles på det misjonsfeltet; de er en suksess der de er, og har vært en suksess helt fra den dagen de kom dit. Det skal være vårt ideal.

TAM1897 Q1 18.10Nå sier jeg ikke at ingen av dem som dro bort, noensinne burde ha kommet tilbake. Jeg sier ikke at ingen av dem burde ha kommet tilbake umiddelbart etter at de nådde misjonsfeltet. Men det jeg mener å si, brødre, er at de burde ha visst før de dro bort, om de skulle komme tilbake med en gang eller ikke.

TAM1897 Q1 18.11At misjonsstyret mener at dere kan bli gode misjonærer, er ikke bevis nok for at dere skal handle ut fra det og dra på utenlandsmisjon. Dere må selv vite at Gud kaller dere til å dra dit, og at dere drar dit fordi Gud vil ha dere akkurat der. Da vil dere, når dere drar, dra fordi Gud kaller dere, og dere vil vite at han er med dere mens dere er på vei. Dere vil vite at han er med dere når dere kommer dit; og dere vil ikke la dere skremme av noen vanskeligheter, ikke bli motløse av noen prøvelser, ikke la dere avskrekke av noen sykdommer, og ikke engang av utsiktene til døden.

TAM1897 Q1 19.1Hvis det skulle komme til det bokstavelige faktum å dø en fysisk død, vet du ikke hvor mye du skader saken hvis du stikker av for å unnslippe den. Du og jeg, hver kristen, og spesielt hver kristen syvendedagsadventist, fordi dette er en kristen erfaring, må ta tak i dette ene levende prinsippet: at den kristnes arbeid ikke er fullført når han dør den fysiske døden. Hvis han er trofast mot sitt arbeid mens han lever, og dør på sin post, fortsetter hans arbeid etter at han er død.

TAM1897 Q1 19.2Det er et faktum. Hvis du følger Guds kall, hvis du går med Gud ved din side, og hvis du dør før du reiser ut, hvis du er den typen misjonær som Gud kaller – den typen som Abraham var – skal du selv vite, foran Gud, under Gud og med Gud, at dette er hans vilje for deg.

TAM1897 Q1 19.3At du i dag har en overbevisning om at du skal dra ut som misjonær, er ikke bevis på at du skal dra fra denne konferansen for å dra til det misjonsfeltet. Hvis din overbevisning er riktig og god, vil den bestå. Hvis det ikke er den rette typen overbevisning, bør den ikke bestå. Den bør forsvinne så snart som mulig. Og hvis du må beholde den en liten stund, og den forsvinner, er det bedre at den forsvinner her enn etter at du er ute i misjonsfeltet.

TAM1897 Q1 19.4Hvis din overbevisning kommer fra Herren, er den god og vil bestå. David hadde i tjue år en overbevisning om at han skulle bli konge over Israel. Men han var slett ikke ivrig etter at den tiden skulle komme da han skulle bli konge over Israel. Han hastet ikke på saken. Da alt lå i hans hender, rørte han ikke en finger for å sette seg selv på tronen. Han hadde en overbevisning som var god nok til å holde seg i tjue år; og da Herren hadde prøvet ham og kunne stole på ham, førte han ham selv til tronen.

TAM1897 Q1 19.5Så kanskje du har en overbevisning om et bestemt misjonsfelt. Den kan komme fra Gud. Nå må du ikke forsøke å gjennomføre din egen idé, uansett om misjonsstyret tror på den eller ikke, eller om konferansen tror på den eller ikke. Bare vent på Gud, og la ham fortelle andre at det er slik. Når vi venter slik på Gud og deretter går, går Herren med oss, og vi vet det; og han er med oss mens vi er der, og vi vet det. Det er vår post, og vi vil stå på den posten til Gud kaller oss bort. Og hvis han har brukt oss der så lenge han kan, på en effektiv måte, mens vi lever; og han kan utnytte din innflytelse bedre hvis du er død; da er det du må gjøre å legge deg ned for å dø som en lykkelig kristen; i visshet om at Gud vil føre ditt arbeid videre etter at du er død. Den overbevisningen som Gud la på hjertene gjennom deg mens du levde og talte til dem, vil bli fordypet, styrket og vekket til live av ditt gode eksempel etter at du er død; og gjennom det vil de bli ført til Jesus Kristus.

TAM1897 Q1 19.6Er du da villig til at Gud skal forkynne evangeliet både gjennom din død og gjennom ditt liv? Er du villig til at han skal forkynne evangeliet gjennom deg, død, fysisk død og i graven, like sikkert som du er villig til at han skal forkynne evangeliet med deg i live og vandrende på jorden? Hvis du ikke er det, er du ikke klar til å dra ut på misjon.

TAM1897 Q1 19.7Nå skal jeg lese dette fra Skriften. Slå opp i Filipperbrevet, kapittel 1. Der finner dere eksemplet på den misjonæren som Gud kalte, som et forbilde for dere, som et eksempel for alle som senere skulle tro på Jesus Kristus, til evig liv. Dere husker Paulus’ motgang. Dere husker hans omskiftninger, hans prøvelser, hans forfølgelser, hans piskeslag, hans farer overalt; og dere vet at han aldri vaklet noe sted han befant seg.

TAM1897 Q1 19.8Jeg vil at I skal vite, brødre, at det jeg har oplevd, heller har tjent til evangeliets fremme, så at det er blitt vitterlig for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker. Vers 12, 13.

TAM1897 Q1 19.9Da dette ble skrevet, visste han ikke hvilken dag keiserens dekret ville bli fullbyrdet, og at han ville bli henrettet. Han forventet det. Tenk nå på alle disse tingene han gikk gjennom. Piskingene, prøvelsene, forfølgelsene, farene, ranene, at han en gang ble steinet og dratt ut av byen og etterlatt, da de trodde at han var død. Nå sier han: «Jeg vil at dere skal forstå at disse tingene har hendt meg til fremme av evangeliet.» Hva gjorde Gud gjennom hver og en av disse prøvelsene, lidelsene og farene?—Han brukte denne mannen til å forkynne evangeliet gjennom ham, slik at da disse menneskene steinet ham og slepte ham ut av byen og etterlot ham fordi de trodde at han var død, satte Guds Hellige Ånd sitt sannhetssegl på deres hjerter: at denne mannen var fra Gud, at budskapet han brakte dem var fra Gud; og hvis de gjorde opprør mot det, ble deres fortapelse beseglet; og hvis de overga seg til det, ble de frelst.

TAM1897 Q1 19.10Det er det Gud skal gjøre gjennom oss. Alt vi er til for i verden, er at Gud skal forkynne evangeliet gjennom oss. Det er ikke så mye vi som gjør det, som at Gud gjør det gjennom oss, enten ved ord eller ved innflytelse; og Gud kan gjøre det like godt ved innflytelse som ved ord. Gud vil legge evangeliet inn i vår innflytelse så vel som i våre ord. Vi forkynner alltid like mye gjennom vår innflytelse som gjennom våre ord.

TAM1897 Q1 19.11og så at de fleste av brødrene i Herren har fattet tiltro til mine lenker og derved enn mere har fått mot til å tale ordet uten frykt. Vel forkynner også somme Kristus av avind og for kivs skyld, men andre dog også av velvilje; disse forkynner Kristus av kjærlighet, idet de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet, men hine gjør det av trettesyke, ikke med ren hu, idet de mener å legge trengsel til mine lenker. Hvad da? Kristus forkynnes dog på enhver måte, enten det skjer for syns skyld eller i sannhet, og det gleder jeg mig over; ja, jeg vil og fremdeles glede mig; for jeg vet at dette skal bli mig til frelse ved eders bønn og Jesu Kristi Ånds hjelp, efter min inderlige lengsel og mitt håp om at jeg ikke skal bli til skamme i nogen ting, men at Kristus, som alltid, så og nu, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, enten det blir ved liv eller ved død.

TAM1897 Q1 20.1Står det da ikke skrevet at Gud vil bruke en død mann til å forherlige evangeliet og Jesu Kristi herlighet? Er du villig til at han skal gjøre det gjennom deg, når han kan gjøre det bedre med deg død enn om du er i live? Død, ja, men levende for ham. Ser du da ikke at den kristne i den gode forstand aldri dør? «for de lever alle for ham.» «enten vi da lever eller vi dør, hører vi Herren til.» Gjør du det? Hvis du tilhører Herren mens du lever, tilhører du Herren når du er død. Og like sikkert som at Gud bruker deg mens du lever til å forkynne evangeliet, vil han bruke deg når du er død til å forkynne evangeliet. Og ditt arbeid vil ikke opphøre når du er død. Like sikkert som at ditt arbeid er Kristi verk mens du lever, vil det fortsette når du er død. Din innflytelse vil gjøre seg gjeldende, og Gud vil utføre ting gjennom deg etter at du er død, som han ikke kan gjøre like godt mens du lever.

TAM1897 Q1 20.2Tenk om Paulus skulle dø. Han forventet det. Se på vers 17 i neste kapittel. Men forresten, i lys av dette, hva gjorde han hele tiden? «det gleder jeg mig over; ja, jeg vil og fremdeles glede mig.»

TAM1897 Q1 20.3«Men om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer, så gleder jeg mig, og gleder mig sammen med eder alle.» Hva henviste han til da han sa: «om jeg og blir ofret mens jeg gjør altertjeneste og bærer eders tro frem som offer»? Han forventet hver dag at han skulle bli ofret som et offer for troen på Jesus Kristus. Hva gjorde han med det? – «Jeg gleder meg og jubler sammen med dere alle.» Hva skulle de gjøre? – «i like måte gled også I eder, og gled eder sammen med mig!»

TAM1897 Q1 20.4Forventet han at filipperne skulle glede seg sammen med ham da han ble halshugget? – Ja, det sier han. Brødre, når vi forstår at den kristnes gjerning ikke opphører når han dør, vil vi ikke være så opptatt av å vedta og sende kondolansebrev til folk bare fordi noen er død. Takk Herren for at hans gjerning fortsetter, selv om han er død. Gled dere over det – ikke over at han er død, men over at hans arbeid fortsetter; at Gud bruker ham bedre på den måten enn om han hadde vært i live.

TAM1897 Q1 20.5La derfor Gud komme inn og ta all plassen, slik at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel, av hele vårt sinn og av all vår styrke. Det er det det vil si å være misjonær.

TAM1897 Q1 20.6Og det aller første man må gjøre for å bli en slik misjonær, er: «Gå ut av ditt land.»