Egypt og Israel

TAM1897 Q1 20.8Preken holdt torsdag kveld 4. mars 1897 Trykt i General Conference Bulletin, første kvartal 1897, bind 2, nr. 1, s. 20–26.

TAM1897 Q1 20.9Vår første leksjon ga oss opprinnelsen til staten; etableringen av den første i historien. Vår andre leksjon ga oss det første eksemplet på skille mellom kirke og stat i historien. Allerede på den tiden viste Herren tydelig hvor fullstendig skillet mellom kirke og stat skulle være. I kveld skal vi følge begge disse, helt til de møtes igjen, i det samme landet.

TAM1897 Q1 20.10Nimrod var sønn av Kush; Kush bodde i Etiopia; Kush var sønn av Ham; og Egypt var Hams land. Dermed kan vi spore Nimrods slektslinje direkte tilbake til Egypt, og vi kan også spore hans eksempel tilbake til Egypt. Selv om Nimrod var den første mannen som bar kongekronen, den første som bar tittelen og hevdet kongens herredømme, var det likevel i Egypt at Nimrods eksempel i alle sine faser ble fulgt mest fullstendig og etablert mest fullt ut.

TAM1897 Q1 20.11I Egypt fantes det ingen konge før etter Nimrods tid; ikke før etter at han hadde tilranet seg kongens plass og autoritet. For, som dere husker, da Nimrod gjorde det, var det mot Gud, mot folkets oppfatning av Gud og mot deres kunnskap om ham. På den tiden visste folket at Nimrod i dette tilfellet inntok Guds plass; og navnet hans indikerer de synspunktene som da var rådende med hensyn til handlingen. I Egypt fulgte man den samme kursen. De egyptiske kildene bekrefter at de første herskerne i Egypt var gudene, de neste var demigudene, det vil si halvgudene; etter disse kom kongene selv, som var mennesker.

TAM1897 Q1 20.12Dermed ser man at fremgangsmåten i dette landet var identisk med den i Sinear. I Egypt inntok kongen bevisst og åpent, på eget initiativ, Guds plass for folket. Folket betraktet ham som sådan. Solen var guden; kongen av Egypt var solens sønn. Han var Gud for folket. Folket levde av hans åndedrag. Han var deres livspust. De hentet sin livskraft fra ham. For dem var han «livets giver, lik den evige solen». (Se «Empires of the Bible», kap. 7, avsnitt 27, 38, 43, 44, 49, 64, 71–83, 96, 102; kap. 14, avsnitt 15, 16.) I Egypt var kongen altså ikke bare guds representant, visekongen; han var selve legemliggjørelsen av Gud. Guds liv bodde i kongen og kom gjennom kongen til folket. Dermed var kongen selve livet for folket, fordi den store, altgjennomtrengende guden, solen, var representert i ham. Det fantes ingen av Guds egenskaper som kongen ikke representerte for folket. Slik var systemet for kongedømme og styre i det gamle Egypt.

TAM1897 Q1 21.1La oss nå gå tilbake til Kaldea, da Gud skilte kirken fra staten, slik vi leste i forrige leksjon, da han sa til Abraham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig!» Og husk at det ikke var før Abraham hadde skilt seg fra den siste av sine slektninger at Herren viste ham landet. Abraham skilte seg først fra sitt land; dernest fra sin fars hus; og for det tredje fra sine slektninger. Det var ikke før Lot dro over til Sodomas dal, at Gud viste Abraham landet. 1. Mosebok 13:14, 15. Da Guds kall var blitt rettet til Abraham, og han hadde skilt seg fra sitt land – med hjerte og sjel og alt – og fra sin fars hus og hele sin slekt, og sto der Herren ville at han skulle stå, da sa Herren til ham: «Løft dine øine og se fra det sted hvor du står, mot nord og mot syd og mot øst og mot vest! For hele det land du ser, vil jeg gi dig og din ætt til evig tid.» Jeg vil gi det som en evig eiendom.

TAM1897 Q1 21.2Nå spør jeg dere: Da Gud ba Abraham om å løfte blikket og se, så Abraham da mer enn han ville ha sett dersom han hadde løftet blikket uten at Gud hadde bedt ham om det?

TAM1897 Q1 21.3(Menigheten) Ja.

TAM1897 Q1 21.4Han så altså noe som han ikke kunne ha sett, hvis ikke Gud hadde bedt ham om å se. Og da Gud ba ham løfte blikket og se, var det han så det landet som Gud hadde lovet ham. På det tidspunktet viste Gud ham det lovede landet, og det var det landet Herren kalte ham til. Han ga det ikke til ham på det tidspunktet, «enn ikke en fotsbredd; og han lovte å gi ham det til eie, og hans ætt efter ham.» Og han så evig mot det himmelske landet; det landet som har en by med grunnvoller, hvis byggmester og skaper er Gud. Der var «det løfte at han skulde være arving til verden»; og Abraham mottok det «gjennom troens rettferdighet». Da Gud ba Abraham om å se på det, og sa at han ville gi det til ham og hans etterkommere som en evig eiendom, hva så han da? Verden?

TAM1897 Q1 21.5(Stemmer) Han så den kommende verden.

TAM1897 Q1 21.6Og det er det landet som tilhørte ham fra den tiden av. «Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte.» Og det er deres land, og mitt. Og å, tenk hvor trange, hvor fullstendig uverdige forestillinger man må ha som nøyer seg med et annet land, eller har noen tilbøyelighet til et annet land, eller har noen som helst tilknytning til et annet land. Hvordan kan noen gjøre det, når han har blikket rettet mot det landet som Gud har vist ham, og som han kaller ham til!

TAM1897 Q1 21.7Abraham døde. Isak levde og døde. Jakob og hans familie ble ført til Egypt, slik Herren sa til Abraham: «din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til», og det var Egypt. Tenk nå nøye etter. Ikke glem dette uttrykket som Herren gir oss om Egypt, for det vil være til nytte i kommende leksjoner. Landet der de skulle være fremmede og tjene Herren, var Egypt. De bodde der i hundrevis av år – i et land som ikke var deres. Og husk at det var det Egyptet vi har skissert, der kongen sto i Guds sted og var Gud for folket.

TAM1897 Q1 21.8La oss se nærmere på denne menigheten et øyeblikk, og se hva Herren gjorde med den. Vi har et kart foran oss i kveld som viser oss landet. Her er Kaldea, hvorfra Abram ble kalt; og han dro opp hit til Mesopotamia, til Haran, hvor hans far døde. Der ble han skilt fra sin fars hus, og han kom deretter inn i landet hvor han ble skilt fra Lot.

TAM1897 Q1 21.9Mens Abram var i dette landet, ble det skrevet historie, da folkeslagene i øst erobret seg vestover, helt til Egypts grenser. Men da Israel dro til Egypt, eller litt før den tiden, strakte det egyptiske riket seg over hele dette østlige landet. Det strakte seg over hele Egypt, ned til Etiopia, og omfattet hele den sørlige og vestlige grensen av Lilleasia helt over til Armenia, Assyria og Sinear; slik at det egyptiske riket dekket hele den østlige regionen, den da kjente verden. Det egyptiske riket var på sin tid like universelt som det romerske var på sin tid, eller som noen av de andre nasjonene som fulgte etter.

TAM1897 Q1 21.10Mens historien ble skapt fra øst, og kongene i disse landene erobret hele den vestlige regionen, helt til Egypts grenser, etablerte Gud sin kirke i Kanaans land for å holde kunnskapen om den sanne Gud levende blant folkeslagene som kom og gikk der. Og da det egyptiske riket strakte seg over hele dette landet, og verdensrikets sete var selve Egypts hovedstad, førte Gud sitt folk inn i Egypt, slik at ambassadørene og guvernørene fra alle folkeslagene, som reiste fra alle disse landene til sitt regjeringssete, som var Egypt, skulle komme i kontakt med Guds folk.

TAM1897 Q1 21.11I Egypt bosatte Herren sitt folk i Goshen, i passasjen mellom disse hedenske nasjonene og Egypts hovedstad, slik at folket, deres ambassadører og guvernører skulle passere gjennom Goshen, landet bebodd av Guds folk, og få oppmerksomheten rettet mot den sanne Gud.

TAM1897 Q1 22.1Også i Egypt var Josef ved tronen, slik at ambassadørene som kom til Egypt måtte møte Josef, som ville gi dem kunnskap om den sanne Gud. Etter at Josef døde, forble kunnskapen om Josef og hans innflytelse i Egypts hovedstad helt frem til Moses. Da var Moses i palasset og ved tronen. Ikke bare ved siden av den, slik Josef hadde vært; men Moses sto på det første trinnet opp til tronen, for han var sønn av Faraos datter. Faraos datter var Faraos hustru; og siden Moses var sønn av Faraos datter, var han dobbelt legitim tronarving. Hvis faraos hustru ikke hadde vært hans datter, ville hennes adopterte førstefødte sønn ha vært tronarving. Igjen, hvis Farao hadde hatt en annen kone og ingen andre barn, ville datteren hans ha vært tronarving. Men når Faraos datter var Faraos kone, var hennes adopterte sønn dobbelt tronarving. Det var ingen tvil om hans arverett til tronen i Egypt, som da var verdens trone.

TAM1897 Q1 22.2På den tiden var kongen av Egypt rundt åtti år gammel, slik at det bare var en kort tid igjen før Moses kunne innta sin dobbelt rettmessige plass på tronen og ta i besittelse all makten i det egyptiske imperiet som omfattet hele verden. Og på den tiden nærmet også tiden for løftet seg, det som Gud hadde sverget til Abraham, og Moses trodde på det, og derfor avviste han bevisst og fullstendig tronen og all makt og herlighet i Egypt – han «nektet … å kalles Faraos datters sønn».

TAM1897 Q1 22.3Moses trodde at tiden for løftet nærmet seg, det som Gud hadde sverget til Abraham. Og forresten bør vi avklare om vi tror på det; for hvis vi er sikre på at vi tror på det, vil vi se mer i Moses’ tro på det. Slå opp i Apostlenes gjerninger 7:17:

TAM1897 Q1 22.4Da tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde sverget til Abraham, vokste folket og formerte seg i Egypt. (bokstavelig oversettelse av KJV)

TAM1897 Q1 22.5Da Moses ble født, tenkte Farao å utrydde folket, slik at de ikke skulle formere seg og bli så mektige at de kunne komme seg ut av landet. Poenget er at Egypt ikke bare hadde jødene som fremmede, men også en mengde andre fremmede – fanger som var blitt ført fra andre land til Egypt. Så på den tiden utgjorde utlendinger omtrent en tredjedel av Egypts befolkning. Det hebraiske ordet som beskriver at folket mangedoblet seg, betyr at de «svermet» som bier eller fisker. Da Farao så at folket mangedoblet seg så voldsomt, og at landet dessuten var så fylt av fremmede, ble han redd for at de skulle ta over landet i et opprør for å forlate landet.

TAM1897 Q1 22.6En annen årsak til dette var at mens Israel befant seg i Egypt – mens det egyptiske riket strakte seg over hele Østen – ble det gjort et målrettet forsøk fra statens side på å tvinge hele riket til å tilbe utelukkende solen. Ulike former for soltilbedelse var utbredt i imperiet, men det ble gjort en innsats med all imperiets makt for å utelukke enhver form for soltilbedelse bortsett fra selve solskiven på himmelen, eller et bilde foran dem av en solskive. Nå adlød Israel selvfølgelig ikke dette påbudet. De ville ikke tilbe solen. De sto for Guds sannhet, og at de gjorde det, var en sak som nå fremdeles lå i tankene til denne kongen. Det var en annen konge som hadde forsøkt å påtvinge soltilbedelse; men da denne kongen tiltrådte, hadde han dette i tankene, og det var grunnlaget for hans resonnement om at hvis dette folket fikk en sjanse, ville de ta initiativet til å forlate landet.

TAM1897 Q1 22.7Nå står det i beretningen fra den tiden ikke bare at «tok folket til og blev mannsterkt», men også at «tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde sverget til Abraham» (bokstavelig oversettelse av KJV). Hvilket løfte hadde Gud sverget til Abraham? Hva var Guds løfte til Abraham? – Å gi ham det landet han så. Hvilket land var det?

TAM1897 Q1 22.8(Stemmer) Verden.

TAM1897 Q1 22.9Hvilken verden?

TAM1897 Q1 22.10Den kommende verden.

TAM1897 Q1 22.11Det er Stefans ord: «Tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde sverget til Abraham» (bokstavelig oversettelse av KJV). Gjorde den det? Tror dere på det? Tror dere at tiden var nær for at Gud skulle gi Abraham det landet som han hadde vist ham? Det står: «Til Abraham.» Andre ville være der, men det var til Abraham. Ikke noen andre uten Abraham; men Abraham og hans avkom. «han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus.»

TAM1897 Q1 22.12Var da løftets tid nær, da Gud skulle gi Abraham og Kristus det landet som Gud hadde vist Abraham? Jeg spør ikke om dere noen gang har tenkt på dette før eller ikke. Jeg spør om dere tror på det som står der. Jeg skal ikke forsøke å forklare det. Det trenger ikke forklares når vi først tror på det, for det står der. Dere vet godt nok, uten å henvise til versene, ut fra deres kjennskap til Bibelen, at Gud ga dette løftet hver gang til Abraham og hans avkom. Aldri til avkommet uten Abraham. Aldri til Abraham uten avkommet – og «ikke til avkom», men til ditt avkom. Da løftets tid nærmet seg for å gi dette til Abraham, hvem ellers kom det da til? – Til Kristus. Hvordan skulle det komme til Abraham? – Gjennom Kristus.

TAM1897 Q1 22.13S. H. Lane.—Da løftet ble gjentatt til Isak og Jakob, var ikke ordlyden den samme?

TAM1897 Q1 22.14Jo. Det var alltid det samme.

TAM1897 Q1 22.15S. H. Lane.—Da blir spørsmålet: Måtte Abraham nødvendigvis være til stede for å oppfylle Stefans uttalelse?

TAM1897 Q1 23.1Ja, fordi det hele tiden står: «Til deg og til ditt avkom.» Men det kommer andre vers som vil gjøre det helt klart.

TAM1897 Q1 23.2Bare et ord nå. Jakob døde i Egypt, ble ført over til landet og ble begravet der. Josef døde i Egypt, men han sa: «Ikke begrav meg; ikke engang der borte i landet.» Josef ville ikke at de skulle føre ham over til Palestina, der Jakob ble ført og begravet. Josef sa: «Gud skal besøke dere. Behold liket mitt, og når Gud besøker dere, skal dere ta meg med dere. Ta mine ben med dere.» Og det gjorde de. Og når de skulle komme til landet, hvilket land var det da Gud mente i løftet til Abraham?

TAM1897 Q1 23.3(Menigheten) Den kommende verden.

TAM1897 Q1 23.4Ser dere ikke at Josef aldri forventet å bli begravet i denne verden?

TAM1897 Q1 23.5Se på dette på en annen måte. Det står at «tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde sverget til Abraham» (bokstavelig oversettelse av KJV). Gud hadde sverget å gi Abraham det landet han viste ham, til evig eiendom. Men Abraham var nå død, og hadde vært død i hundrevis av år. Hvordan kunne da Gud gi landet til Abraham når han var død? Det kunne han helt klart ikke. Siden Gud hadde sverget å gi landet til Abraham, siden tiden nå var nær som Gud hadde sverget til Abraham, og siden Abraham nå var død, er det sikkert at landet ikke kunne gis til Abraham mens han var død; og det er like sikkert at tiden var nær da Abraham skulle oppreises fra de døde, slik at Gud kunne gi ham det landet som han hadde sverget å gi ham som en evig eiendom. Ser dere da ikke hvorfor Josef ikke ville tillate at hans lik ble begravet – selv ikke i Kanaans land, slik Jakobs ble? Sannheten er at Josef trodde at tiden var nær som Gud hadde sverget til Abraham, for å gi ham landet, og Josef forventet å ta arven i besittelse sammen med Abraham.

TAM1897 Q1 23.6(Stemme) Henviste ikke det løftet til det løftet Gud ga Abraham, som det er omtalt i det femtende kapittelet i Første Mosebok?

TAM1897 Q1 23.7Ja, det er akkurat det, takk Herren. Så døde Josef, og han ble balsamert i Egypt og lagt i en kiste, og da Israel forlot Egypt, ble Josefs ben ført med dem i førti år gjennom ørkenen; og hele den tiden var Josefs lik med dem, der foran øynene deres, dag ut og dag inn, og var en irettesettelse for deres vantro.

TAM1897 Q1 23.8Jeg har oppdaget at mange mennesker, når de leser dette verset fra Stefans tale, forklarer det på den ene måten, den andre måten og på en helt tredje måte, i stedet for å tro på det som står der, i stedet for å se på det løftet som Gud ga Abraham, og som han sverget til Abraham, om å gi ham det landet han viste ham. Men dere er vel enige i at landet som Gud viste Abraham, var verden, og ikke denne verden, men den kommende verden? Det er det landet Gud sverget å gi ham; og det er det landet han så frem til. Det er det landet som hadde en by han så frem til, hvis byggmester og skaper er Gud. Og han tenkte ikke på en mulighet til å dra tilbake til det andre landet, som han hadde forlatt.

TAM1897 Q1 23.9Hele tiden gjaldt Guds ed å gi det landet til Abraham og til hans avkom. Ikke gjør «avkom» til flertall når Gud har tatt flertallet bort; ikke legg til en flertallsendelse («s») der når Gud har tatt den bort. «han sier ikke: Og dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus.» Det var mange av dem, det er sant. Tre millioner kom ut av Egypt, men det er ikke dem Gud snakket om da han sa: «Til deg og til ditt avkom», som var «som om det var én», og «som er Kristus». Ser dere det? La ikke Israels store folkemengde komme inn i tankene deres når dere leser ordene: «Til deg og til ditt avkom.» Når Gud fjerner «s»-en, har vi ikke lov til å legge den til i det hele tatt. Vi må ikke sette den der, ikke engang i tankene våre. Hvem var avkommet? – Kristus. Når han sier: «Til deg og til ditt avkom», må dere og jeg ikke lese det på noen annen måte enn at jeg vil gi det til deg og Kristus, som en evig eiendom. Vi må ikke sette noen andre enn Kristus der, bortsett fra gjennom Kristus. Til deg og Kristus vil jeg gi det.

TAM1897 Q1 23.10Stefan sier at «tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde sverget til Abraham» (bokstavelig oversettelse av KJV). Stefan hentet det fra Bibelen. Jeg vil at dere skal se at dette ikke var en spesiell inspirasjon fra Den Hellige Ånd gitt til Stefan akkurat da, men at alt allerede sto i Bibelen fra før, og at Den Hellige Ånd ga det til disse andre gjennom Stefan, ved å minne ham om det han tidligere hadde lest i Bibelen. Vennligst slå opp i 2. Mosebok, kapittel 6. Dette står så klart i Skriften at det ikke er mulig å bortforklare det. Dette er tiden for Israels befrielse, og Herren ville gjøre det. 2. Mosebok 6:1–5:

TAM1897 Q1 23.11Da sa Herren til Moses: Nu skal du se hvad jeg vil gjøre med Farao; ved min sterke hånd skal han tvinges til å la dem fare, ja, ved min sterke hånd tvinges til å drive dem ut av sitt land. Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren. Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem. Og jeg oprettet min pakt med dem, at jeg vilde gi dem Kana'ans land, det land hvor de bodde som fremmede. Og nu har jeg hørt hvorledes Israels barn sukker over at egypterne gjør dem til træler, og jeg har kommet min pakt i hu.

TAM1897 Q1 23.12Hva var hans pakt? – Å gi dem landet. Hva representerte landet? Hva var det? – Landet, verden, som Herren viste Abraham, og sverget å gi ham som en evig eiendom.

TAM1897 Q1 24.1(Stemmer) Den kommende verden.

TAM1897 Q1 24.2Nå sier han: «jeg har kommet min pakt i hu.» Hva betydde det? «Jeg har husket min pakt.» Hadde han glemt den? – Nei; men at tiden nå var kommet for å gjøre det han hadde lovet. Dere husker at det i det attende kapittelet i Åpenbaringen står: —

TAM1897 Q1 24.3Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager! For hennes synder når like til himmelen, og Gud har kommet hennes urettferdige gjerninger i hu. Gi henne igjen som hun har gitt, og gjengjeld henne dobbelt efter hennes gjerninger! Skjenk henne dobbelt i det beger hun har iskjenket! Så meget som hun har ophøiet sig selv og levd i vellevnet, så meget skal I gi henne av pine og sorg! Fordi hun sier i sitt hjerte: Jeg sitter som dronning og er ikke enke, og sorg skal jeg aldri se, derfor skal hennes plager komme på én dag: død og sorg og sult; og hun skal bli opbrent med ild; for sterk er Gud Herren, som dømte henne.

TAM1897 Q1 24.4Når Gud har husket hennes misgjerninger, er tiden kommet da hun skal dømmes. Da han husket sin pakt, hvilken tid var da kommet? – Tiden var kommet for å oppfylle eden. Men hva var pakten med Abraham, Isak og Jakob? – Den gikk ut på å gi dem det landet til evig eiendom, og å gi det til dem og deres avkom. Hvem var avkommet? – Kristus.

TAM1897 Q1 24.5Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren, og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trælarbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer. Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder.

TAM1897 Q1 24.6Hvis Israel hadde trodd på det, ville de da noensinne ha hatt behov for å inngå den avtalen ved Sinai? Før han i det hele tatt dro ut med dem fra Egypt, sa han: «Jeg skal være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Dere skal vite at jeg er Herren.»

TAM1897 Q1 24.7Og jeg vil føre eder til det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob, og jeg vil gi eder det til eiendom; jeg er Herren.

TAM1897 Q1 24.8«Tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde sverget til Abraham» (bokstavelig oversettelse av KJV). «Jeg skal føre deg inn i det landet som jeg har sverget å gi deg.» Hva er da dette løftet? Hvilket land ønsket Gud å føre Israel inn i? Hvilket land var det for dem? – Den kommende verden. Prøv nå ikke å forklare alt dette. Jeg har ingen forklaring på det. Det står det som står i Ordet, og jeg tror på det. Det trenger ikke å forklares. Det trenger bare å bli trodd på. Nei, ikke prøv å forklare det, ikke engang for deg selv. Hvis det er nytt for deg, hvis du har hatt andre forestillinger om det, så ikke prøv å tilpasse dem til dette. La dem alle fare, og se hva dette sier.

TAM1897 Q1 24.9Jeg spør igjen. Hvilket land var det som Gud sverget å gi til Abraham, Isak og Jakob?

TAM1897 Q1 24.10(Menigheten) Den kommende verden.

TAM1897 Q1 24.11Vil dere holde fast ved det? Dere var enige for en stund siden om at det var riktig. La oss ikke gå tilbake på det nå, for vår sjels skyld.

TAM1897 Q1 24.12(Stemme) Ville forløsningen ha kommet til dem?

TAM1897 Q1 24.13Ja; forløsningen ville ha kommet til dem. Forløsningen ville ha kommet til verden. Alt det ville ha skjedd. Men det ville ha skjedd på en annen måte enn det gjorde. Verden ville ha hatt en annen opplevelse enn den den har hatt. Vi overser det når vi ser på den opplevelsen de hadde, og tror at det var det Gud kalte dem til. De hadde den forferdelige opplevelsen fordi de ikke ville tro på det Gud kalte dem til. Og, brødre, hvis dere og jeg i dag ser på disse tingene som ble lagt frem for Israel den gang, slik de så på dem, vil vi nå gjøre det samme som Israel gjorde den gang. Israel så ikke den gang hva Gud hadde for dem, og derfor fikk de ikke det han hadde for dem. Hvis dere og jeg nå ikke ser mer i disse tingene enn Israel så, vil vi ikke få mer enn Israel fikk. Så sikkert som vi ser på disse tingene slik Israel gjorde, vil vi i dag handle slik Israel handlet den gang.

TAM1897 Q1 24.14det glade budskap er og forkynt oss, likesom for hine; men ordet som de hørte, blev dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. La oss derfor ta oss i vare for at nogen av eder skal synes å være blitt liggende efter, da et løfte om å komme inn til hans hvile ennu er forhånden.

TAM1897 Q1 24.15Skal dette nå være til nytte for oss ved å være blandet med tro hos oss som hører det? Gud forby at Israels erfaring skal gjenta seg hos oss. Dette er lagt frem for oss for at vi skal kunne unnslippe.

TAM1897 Q1 24.16La oss se hva de ikke så fordi de ikke trodde på Gud. La oss se hva Gud hadde til dem, og ta del i det, i stedet for å se på tingene slik de gjorde, og mislykkes i å få del i det slik de gjorde.

TAM1897 Q1 24.17Slå opp i 15. kapittel i 2. Mosebok, så står det veldig tydelig. Da Israel hadde kommet ut av Egypt og krysset Rødehavet, står det i vers 13:

TAM1897 Q1 24.18Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.

TAM1897 Q1 24.19Dette kapittelet er Moses’ sang. De som står på Sions fjell og vinner seier over dyret og over dets bilde og tallet på dets navn, synger Moses’ sang. Ikke en sang som er modellert etter den. Ikke en sang som ligner på den. Men de synger Moses’ sang. Det femtende kapittelet i 2. Mosebok er vår sang.

TAM1897 Q1 24.20Hvor hadde Gud til hensikt å føre dem? – Til sin «hellige bolig». Hvor var denne hellige boligen?

TAM1897 Q1 24.21(Menigheten) «den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.»

TAM1897 Q1 24.22Mer. «Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland.»

TAM1897 Q1 24.23E. J. Waggoner.—Det skjedde.

TAM1897 Q1 24.24Selvfølgelig gjorde det det. Da de kom over til den grensen, ble Edoms stammefyrster forbløffet. «redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana'ans innbyggere forgår av angst.» Hva skulle det bli av innbyggerne?

TAM1897 Q1 25.1(Stemmer) De skulle smelte bort.

TAM1897 Q1 25.2E. J. Waggoner.—Det hadde de allerede gjort.

TAM1897 Q1 25.3Akkurat da de kom dit opp, spurte Israel: «Vil dere la oss passere gjennom deres land?» Hva sa de? – Nei, slett ikke. De fikk ikke lov til å sette foten på deres land. Men hvis de hadde gått rett fra Rødehavet til Edoms grenser, ville hele Edom ha stått stille i forbløffelse til de hadde gått forbi. Å, selv nå har Israel ikke funnet ut hva Israel der gikk glipp av. Brødre, når vi finner ut hva Israel gikk glipp av der, vil det gi oss en inspirasjon som vil bringe Guds kraft, og vi skal tro på det.

TAM1897 Q1 25.4Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig.

TAM1897 Q1 25.5Hva skal han gjøre med dem? «Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg.» Hvis arv? – Herrens. Men «Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen, som han har satt til arving over alle ting.» Hvem ledet Israel? – Gud. Inn i hva? – «Din arv»; ikke vår – din. «Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte.» «Din arv, o Herre.» Det er ikke alt. «Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre.» Det er ikke alt. «den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt.» Hvilken helligdom er det som Herrens hender har opprettet?

TAM1897 Q1 25.6(Stemmer) Den sanne helligdommen.

TAM1897 Q1 25.7Selvfølgelig er det det. «Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte sig ved høire side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.» Det er hovedsaken i vår tale i kveld, ikke sant? Det er dit Gud ønsket å føre Israel. Men de så det ikke. Ser dere? Det er dit han ønsker å føre oss.

TAM1897 Q1 25.8Ser du at det var dit Gud ønsket å føre Israel den gang? Hvis du gjør det, vil du være klar til å gå til det stedet som Israel gikk glipp av. Men hvis du tror at det var en jordisk helligdom som mennesker hadde reist – det er alt Israel så, og det er alt du vil se. Og Israel kom ikke inn i landet, og det vil ikke du heller. Vi må se mer enn Israel så, ellers kommer vi aldri lenger enn Israel kom. Men hvorfor så ikke Israel mer enn det de så? – De trodde ikke. Men du og jeg skal nå tro det som Israel ikke trodde den gang, ellers vil vi aldri motta det Israel gikk glipp av. Men hvis vi tror det Israel ikke trodde, da vil vi bli ført inn i den arv som Israel ikke ble ført inn i, inn i tabernaklet som Israel ikke gikk inn i, Guds hellige bolig, inn i byen som har grunnvoller, hvis byggmester og skaper er Gud.

TAM1897 Q1 25.9Vers 18: «Herren skal regjere i all evighet.» Han ønsker selv å regjere over dem; ikke lenger Farao; ikke lenger Nimrod; ikke lenger disse avgudsdyrkerne; ikke lenger dette opprørske folket. Gud ønsket å føre Israel inn i det velsignede landet og regjere over dem der i all evighet, men de visste det ikke. Å, hva de gikk glipp av ved ikke å tro på Herren! Å, hva vi har gått glipp av i alle disse årene! For som jeg skal lese for dere i morgen kveld, ville vi ha vært der for lenge siden, hvis vi bare hadde trodd på Herren. Gud sier det, og slik er det. Vi har ingenting å gjøre i dette tabernaklet i kveld. Vi har egentlig ingenting å gjøre her i det hele tatt, for vi har ingenting å gjøre i verden. Men siden vi er i verden, er dette stedet for oss. Men vi burde ikke være i verden i det hele tatt. Vi burde ha vært i Guds rike for lenge siden. Det er et faktum, brødre. Det står mer i Bibelen enn vi kunne få frem her på en time til, bare om denne ene tanken.

TAM1897 Q1 25.10Moses trodde på alt dette. Han trodde at tiden for løftets oppfyllelse var nær. Men han skulle snart innta tronen i Egypt. Han skulle bli konge. Han skulle herske; ha et embete høyere enn det en ordfører eller bysekretær i noen by har. Han skulle ikke bare herske over et rike, men over et imperium; verdensimperiet, og det var hans rett. Det tilhørte ham med en dobbel rett. Han trengte ikke å stille til valg. Det skulle tilfalle ham, og det var ingen som kunne bestride hans rett. Det var bare ett skritt til tronen; bare til denne faraoen døde, og han var nesten hundre år gammel. Da ville denne Moses bli konge over verden, for det egyptiske imperiet strakte seg over hele verden.

TAM1897 Q1 25.11Israel hadde det også vanskelig akkurat da. Israel ble undertrykt, forfulgt og tvunget til å arbeide i mursteinsovner. Moses kunne ha sagt: «Nå blir vårt folk undertrykt; de blir forfulgt; de lider for sin Guds sak; men det vil ikke vare særlig lenge, for Farao er nesten hundre år gammel og kan ikke leve mye lenger. Da skal jeg innføre en reform. Jeg skal få orden på dette styret. Jeg skal regjere rettferdig. Ikke som disse ugudelige faraoene. Jeg tror på Gud. Jeg er kristen, og jeg er desto bedre kvalifisert til å regjere fordi jeg er kristen.» Og han kunne ikke bare ha lettet byrdene deres, men også gitt dem embeter og styrt verden gjennom Guds folk. Var ikke veien åpen? Det var bare ett skritt til tronen, og det skrittet måtte snart tas. Men la oss se hva den kristne gjorde under slike omstendigheter. Slå opp i Hebreerbrevet kapittel 11. Se nøye etter, les det grundig, og se hva det står. Vers 24:

TAM1897 Q1 26.1Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn.

TAM1897 Q1 26.2Hva betydde det å nekte å bli kalt sønn av Faraos datter? – Å nekte å bli konge. Der var tronen. Det var bare et skritt dit. Men i stedet for å gå opp dit og sette seg på tronen, steg han ned. Han vendte ryggen til Egypts trone og til alle Egypts skatter og gleder, og vendte ansiktet mot et annet land; for tiden var kommet da Gud ville kalle sitt folk ut av det landet og inn i dette andre landet. Moses trodde på Jesus Kristus, og trodde derfor på adskillelse av kirke og stat. Derfor skilte han seg fra staten og sto helhjertet på kirkens side. Gud kalte ham ut av dette landet, slik han først kalte sin far Abraham ut av hans land. Men det er ikke alt. Hør: «Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å nyte Egypts gleder for en tid?» (Jones' sitat, bokstavelig oversettelse)

TAM1897 Q1 26.3(Menigheten) Synd.

TAM1897 Q1 26.4Synd? Han var tronarving. Hva var det da for ham å rette tankene mot Egypts trone, mot verdens makt og nytelser og mot verdens regjeringer? Hva var det? – Synd. Står det så?

TAM1897 Q1 26.5(Stemmer) Ja.

TAM1897 Q1 26.6Tror dere det?

TAM1897 Q1 26.7(Stemmer) Ja.

TAM1897 Q1 26.8Var det da synd for Israel?

TAM1897 Q1 26.9(Stemmer) Ja.

TAM1897 Q1 26.10Hva er det nå?

TAM1897 Q1 26.11(Stemmer) Synd.

TAM1897 Q1 26.12Brødre, det er noen ting i Bibelen som vi bør tenke på. «idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden.» Men glem ikke at gledene det her refereres til – syndens gleder – egentlig er Egypts gleder; gleden ved å være konge i Egypt, ved å inneha et embete i den jordiske regjeringen, ved å herske over andre mennesker. Alt dette skulle tilfalle ham gjennom ekte avstamning, ved arverett. Han trengte ikke å stille som kandidat eller å be om stemmer. Det tilfalt ham naturlig. Skriften sier at hvis han hadde akseptert og nytt alle disse gledene, ville det ha vært å nyte syndens gleder. Men han forlot det. Hvorfor? – «aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter.»

TAM1897 Q1 26.13Hvor sto Kristus i forhold til den egyptiske regjeringen og tronen? Var Kristus ett med Egypt? – Nei. Kunne Moses ha hatt både Kristus og Egypts trone?

TAM1897 Q1 26.14(Stemmer) Nei.

TAM1897 Q1 26.15Men den egyptiske tronen tilfalt ham like naturlig som bladene faller fra trærne. Han trengte ikke å kjempe for et embete. Ikke engang for å bli nominert.

TAM1897 Q1 26.16A. F. Ballenger.—Eller for å få i stand en begjæring.

TAM1897 Q1 26.17Nei. Han trengte ikke engang å skaffe seg en representant som kunne overrekke begjæringen til presidenten.

TAM1897 Q1 26.18Se igjen på situasjonen. Der var Egypt med sin trone, sine gleder og skatter, som falt til ham like naturlig som bladene faller fra et tre, uten noen personlig innsats fra hans side. Alt han trengte å gjøre, var å sitte med foldede hender, inntil kongen skulle dø av alderdom, og da var alt hans. Likevel ville han heller være sammen med Kristus og bære hans vanære enn å sitte der på Egypts trone. Og husk spesielt at for å være sammen med Kristus måtte han vende ryggen til tronen og alle Egypts skatter og gleder.

TAM1897 Q1 26.19Nå må dere ikke si at jeg har lagt det inn der, at jeg har funnet på det. Legg merke til hva Ordet sier, så vil dere se at alt står der. Står det ikke virkelig der?

TAM1897 Q1 26.20(Stemmer) Ja.

TAM1897 Q1 26.21La oss lese det igjen, så er det på tide å avslutte for i kveld; i morgen kveld skal vi studere Israel igjen:

TAM1897 Q1 26.22Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden, og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen.

TAM1897 Q1 26.23«Tiden for løftet nærmet seg, som Gud hadde sverget til Abraham» (bokstavelig oversettelse av KJV) om å gi ham den velsignede belønningen. Moses trodde på dette og skilte seg fra staten, vendte ryggen til tronen og valgte Kristi vanære fremfor all makt, nytelse og ære i Egypt. Og glem ikke at han måtte vende ryggen til alt dette for å få del i Kristi vanære.