Israels frafall. – Nr. 2

TAM1897 Q1 40.5Preken holdt søndag kveld 14. mars 1897 Trykt i General Conference Bulletin, første kvartal 1897, bind 2, nr. 1, s. 40–45.

TAM1897 Q1 40.6Som vi så i forrige leksjon, falt Israel fra troen og ba om en konge for å bli som alle andre nasjoner. I denne studien skal vi se hvor fullstendig de faktisk ble som nasjonene. Men Israel falt fra Gud fordi de ikke trodde på Gud av hele sitt hjerte. Ordet ble ikke blandet med tro hos dem som hørte det. De ble formelle, og da kom de ulykkene som de ville ha unngått hvis de hadde vært trofaste mot Gud, over dem, akkurat som over alle andre hedninger; og da, som profetiens ånd forteller oss, ga de Guds styre skylden for all den ulykken som var et resultat av deres eget frafall. De anså at hans styre var en fiasko; det var ikke godt nok for dem, det var ikke tilstrekkelig for dem i denne verden, og de måtte ha et eget styre – et som de kunne håndtere og ved hjelp av hvilket de kunne styre og beskytte seg selv.

TAM1897 Q1 40.7Da sa de til Samuel: «sett nu en konge over oss … som alle folkene har», «Vi vil være som alle de andre folk»; og selv om Herren, gjennom Samuel, høytidelig protesterte mot det, protesterte de mot denne protesten og sa: «Nei, vi vil ha en konge over oss … som alle de andre folk.» Siden de ville ha det slik, lot Herren dem få det slik. Ikke bare hadde de bestemt og avgjort at de ville ha en konge, men de hadde allerede bestemt hvem de skulle ha som konge. Det var Saul, sønn av Kish; og Herren lot dem få ham også, fordi de måtte få det som de ville.

TAM1897 Q1 40.8Men alt det onde som Herren hadde fortalt dem ville komme på grunn av at de valgte seg en konge og et kongerike, kom over dem. De begynte å høste noe av det allerede i Sauls dager. De fikk betydelig hjelp til å bli frelst fra sitt onde gjennom Davids innflytelse og regjeringstid. Selv om de forkastet Gud, forlot han dem ikke; han forble fortsatt hos dem for å lede alle som ville la seg lede, og for å redde dem, om mulig, fra de ulykkene som helt sikkert måtte komme, og som han visste ville komme, og som de ikke kunne unnslippe som nasjon. Men han ville redde alle som ville unnslippe det, som enkeltpersoner. De hadde slått inn på en kurs som uunngåelig og ugjenkallelig førte dem videre, ett skritt etter det andre, inntil, som vi skal se, undergangen inntraff.

TAM1897 Q1 40.9Med Salomo begynte i aller tydeligste grad de vanskelighetene som var et nødvendig resultat av den kursen de hadde slått inn på mot Herrens protest. Og Egypt var alltid med i bildet. Egypt kommer alltid inn i bildet. Salomo tok seg en hustru fra Egypt, mot Herrens ord. Han sendte bud til Egypt etter hester, mot Herrens ord. Den herligheten som Herren ga ham, forvrengte han til tjeneste for Egypt og egyptisk avgudsdyrkelse, og avgudsdyrkelsen hos alle nasjonene rundt. De byrdene som ble lagt på folket for å forsørge Salomos syv hundre koner og tre hundre medhustruer fra alle de hedenske folkeslagene, i deres avgudsdyrkelse, var av en slik art at de ikke burde ha blitt båret, og som folket ikke kunne ha båret til det gode; og til det beste for begge folkene bestemte Herren seg for å skille de ti stammene fra de to.

TAM1897 Q1 40.10Vi kan ikke vite hva det gode var som Herren hadde tiltenkt de ti stammene, eller de to, fordi det aldri ble virkeliggjort. Jeroboam ble utpekt som den som først skulle herske over de ti stammene. Men Jeroboam glemte Davids strålende eksempel på å vente på Herrens rette tid og la ham føre ham til tronen over de ti stammene på sin egen måte – allerede mens Salomo levde, løftet han hånden mot kongen ved å ta det skrittet som gikk ut på å ta tronen over de ti stammene og herske over dem, for å utrope seg selv til konge i opposisjon til Salomo. Det var forræderi og opprør. Salomo tenkte å straffe ham for det, og han flyktet til Egypt og ble der til Salomos død.

TAM1897 Q1 40.11Hvis han ikke var egypter i hjertet før, ble han det etter at han kom dit. Da Salomo var død, vendte Jeroboam tilbake fra Egypt. Tiden var kommet for at de ti stammene skulle skilles fra de to, og Rehabeam valgte den kursen som skilte dem. Da folket kom og ba ham om å lette byrdene som hans far hadde lagt på dem, var det en rimelig og riktig anmodning. De eldste mennene som hadde vært rådgivere for Salomo, rådet ham til å gjøre dette. Men Rehabeam nøyde seg ikke med å følge deres råd, fordi han ikke ønsket å være folkets tjener, slik de rådet ham til; han ønsket å være folkets hersker, og derfor rådførte han seg med de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham. Hans mor var en ammonittisk kvinne, en av de mest usle av de avgudsdyrkende konene som Salomo hadde hatt; og de unge mennene som hadde vokst opp sammen med ham, var sønner av andre avgudsdyrkende kvinner som Salomo hadde hatt som koner. Disse unge mennene hadde vokst opp i alle de vederstyggelighetene ved hedenskapet som Salomo hadde utøvd sammen med sine koner. Rehabeam delte deres holdninger og fulgte deres vei, og avviste selvfølgelig Herrens råd og rådet fra mennene som hadde frykt for Herren for øye.

TAM1897 Q1 41.1Rehabeam ga folket det svaret vi alle kjenner: «Dere har bedt meg om å lette byrdene deres, men i stedet for det skal jeg gjøre dem tyngre; der de var som lillefingeren deres, skal jeg gjøre dem like tykke som lendene deres.» De sa: «Til dine telt, Israel! Se nu selv til ditt hus, David!» Da Rehabeam så hva som hadde skjedd, ble han virkelig overrasket over det; og likevel er det ikke så merkelig av ham, for da han var så blind at han ikke var i stand til å se at det han sa til dem var det mest ukloke man kunne si, er det slett ikke merkelig at han ble overrasket over det som fulgte da han faktisk sa det. Han sendte sin skattmester til dem for å berolige dem, glatte over saken og få dem tilbake, om mulig. Men de steinet skattmesteren til døde med en gang, og Rehabeam, da han så hva resultatet ble, ble redd og løp til sin stridsvogn og hastet tilbake til Jerusalem, samlet en hær for å dra opp og underkaste dem og tvinge dem til å tjene ham. Men Herrens profet fortalte ham at det ikke var det som skulle gjøres, og at de skulle bli hjemme, og det gjorde de.

TAM1897 Q1 41.2Da tok Jeroboam over kongedømmet og reiste opp de gylne kalvene som han hadde hentet fra Egypt, slik at de ti stammene straks ble ført inn i Egypt, inn i egyptisk avgudsdyrkelse og det egyptiske styresystemet da de ble skilt fra de to. Slik ble utviklingen satt i gang av Jeroboam, og det ble satt et eksempel som ble fulgt av alle de øvrige kongene av de ti stammene. Og alltid etterpå er det «Jeroboam, Nebats sønn, som syndet og fikk Israel til å synde». Og frafallet gikk stadig, stadig nedover, helt til hele riket gikk til grunne og aldri mer ble hørt om, og aldri vil bli det. Frafallet i rekken av konger over de ti stammene gikk fra vondt til verre og verre. Jeroboam var ond; de som umiddelbart etterfulgte ham, var også onde. Så kom Omri, og han var verre enn de andre; så kom Akab, og han var verre enn alle før ham. Slik fortsatte det gjennom hele riket, helt til det gikk under og forsvant.

TAM1897 Q1 41.3Men Herren gjorde hele tiden sitt beste for å få dem til å tjene ham. Han sendte dem profet etter profet; han kalte gang på gang på kongene om å frykte ham, om å tjene ham. Når vi kommer til Israels siste dager, er det særlig Amos og Hosea som profeterer. Amos, Hosea og Mika profeterte for Israel og til Israel i Israels siste dager. Bare en liten del av Mika handler imidlertid direkte om de ti stammene. Nesten hele Amos handler om dem, og det meste av Hosea. Amos og Hosea er i stor grad, nesten utelukkende, profetier om Israel, og Herrens siste kall til Israel om å vende seg til ham én gang til og bli frelst fra fullstendig undergang.

TAM1897 Q1 41.4Alle disse profetiene, og Israels historie, er tatt med i Bibelen som en advarsel til menneskene som lever i de siste dagene av denne verdens historie. Og Guds instruksjon er der for menneskene i de siste dagene – å vende seg til Gud, slik at de kan bli frelst fra faktisk undergang. Det er derfor disse tingene er tatt med der. Så Amos og Hosea er like mye nåværende sannhet i dag, for deg og meg og for alle i verden, som de var for folket i de ti stammene den dagen de skrev.

TAM1897 Q1 41.5Amos profeterte, og presten som var i Betel sa til ham: «Du skal ikke profetere her; dette er kongens hus og kongens hoff; dra over til Juda.» Og han gikk og fortalte den andre Jeroboam at Amos profeterte ondt om landet, og lærte opprør mot kongen, og sa at Herrens sverd ville falle over det hele, og at landet ikke kunne tåle alle hans ord.

TAM1897 Q1 41.6La oss nå vende oss til selve avsnittet og lese Amos 7:10–15:

TAM1897 Q1 41.7Da sendte Amasja, presten i Betel, bud til Jeroboam, Israels konge, og lot si: Amos har fått i stand en sammensvergelse mot dig midt i Israels hus; landet kan ikke tåle alt det han sier. For så har Amos sagt: Jeroboam skal dø for sverdet, og Israel skal bli bortført fra sitt land. Og Amasja sa til Amos: Gå din vei, du seer, fly til Juda land og et ditt brød der; der kan du være profet! Men i Betel skal du ikke mere holde på å profetere; for det er en kongelig helligdom og et rikstempel. Da svarte Amos Amasja således: Jeg er ikke nogen profet, heller ikke disippel av nogen profet; jeg er bare en fehyrde, som sanker frukten av morbærtreet. Men Herren tok mig fra hjorden, og Herren sa til mig: Gå og vær profet for mitt folk Israel!

TAM1897 Q1 41.8Og han profeterte for dem; men glem ikke at dette var Israels siste dager. Men da de ikke ville la Amos profetere i det landet, og drev ham bort og forfulgte ham slik de hadde gjort med mange av profetene før, reiste Herren opp Hosea i Judas land; og han, som befant seg i Judas land – dit denne avgudsdyrkende presten hadde bedt Amos om å dra – kunne profetere om Israel, og de kunne ikke forfølge ham og gjøre med ham som de ville.

TAM1897 Q1 42.1Nå bare et ord, mens vi igjen ser over hele dette feltet: Dere vet at fra Samuels tid og fremover forfulgte Israels konger Guds folk, forfulgte profetene og drepte prestene, slik de selv valgte. De gjorde det fordi de hadde både makten og ånden til å gjøre det. Men hvis Israel aldri hadde hatt en konge, et kongerike eller en egen regjering, kunne de da ha gjort det? – Nei; det ville ha vært umulig. Dere vet at Israels konger var verre enn de hedenske kongene mot Guds menn og Herrens profeter: slik at der Israels konger og Judas konger fullstendig mishandlet Herrens profeter, ville de hedenske kongene respektere dem og vise dem velvilje.

TAM1897 Q1 42.2Hosea profeterte, som jeg sa, også om dette. Nå skal jeg lese noen vers i Hosea, slik at dere kan se hva han sier om dette. Se først på det niende kapittelet, bare et ord eller to:

TAM1897 Q1 42.3De skal ikke bli boende i Herrens land; men Efra'im skal vende tilbake til Egypten.

TAM1897 Q1 42.4Efraim var en av de ti stammene, men navnet brukes her om dem alle sammen. De ti stammene dro til Assyria; de ble ført i fangenskap av assyrerne. Men når de ble ført i fangenskap av assyrerne, hva mener da Herren når han sier at de skal vende tilbake til Egypt? – Egypt symboliserer det ytterste frafallet fra Gud. Det mørket som er fullstendig egyptisk mørke, er der mennesker hersker i Guds sted, og hele styret – regjeringen, menneskene og alt – er vendt mot Gud og mot hans folk, slik det var mot Israel da de var i Egypts land like før plagene rammet Egypt, og Israel ble befridd. Og når Herren her sier at Efraim skal dra til Egypt, selv om Assyria – Assyrias regjering – skulle føre dem i fangenskap, viser det at de var fast bestemt på å gå inn i fullstendig frafall, og derfor kunne de ikke, ganske enkelt fordi de ikke ville, bo «i Herrens land».

TAM1897 Q1 42.5Dere husker at vi leste hva Herren sa til Abram: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig!» Da er det landet Herrens land. Og når han gjennom Hosea sier at Israel ikke skal bo i Herrens land, refererer det ikke til den lille flekken rundt Samaria, men til det landet som ble vist Abraham og som Gud hadde kalt sitt folk til da han førte dem opp fra Egypt. De skal ikke bo i Herrens land; deretter følger Egypt, fullstendig frafall. Dere vil se det nærmere når jeg leser videre.

TAM1897 Q1 42.6De skal ikke bli boende i Herrens land; men Efra'im skal vende tilbake til Egypten, og i Assur skal de ete det som er urent. De skal ikke ofre vin til drikkoffer for Herren, og deres slaktoffer skal ikke behage ham; som sorgens brød skal de være for dem; alle som eter det, skal bli urene; for sitt brød har de for sig selv, det kommer ikke i Herrens hus. Hvad vil I gjøre på høitidsdagen, på Herrens festdag? For de drar bort for ødeleggelses skyld; Egypten skal samle dem, Memfis begrave dem; deres sølvsmykker skal nesler ta i eie, torner skal vokse i deres telt.

TAM1897 Q1 42.7Tiende kapittel:

TAM1897 Q1 42.8Israel er et frodig vintre, som bærer frukt; jo mere frukt han fikk, desto flere alter bygget han; jo bedre det gikk hans land, desto vakrere billedstøtter gjorde han sig. Deres hjerte er falskt, nu skal de bøte; han [Herren.] skal bryte ned deres altere og ødelegge deres billedstøtter; ja, nu skal de si: Vi har ingen konge.

TAM1897 Q1 42.9På denne tiden hadde de ingen konge. Han var blitt myrdet, og det var et interregnum. En annen konge hadde ennå ikke kommet i hans sted. Men legg merke til hva han sier: «ja, nu skal de si: Vi har ingen konge.» Herren sa til dem, da de valgte den kongen mot hans protest, at de avviste ham. «Nei, vi vil ha en konge.» Hadde de en konge? – Ja; og tiden kom da de ble tvunget til å si: «Vi har ingen konge.» Men hva sa Herren akkurat på dette tidspunktet?

TAM1897 Q1 42.10ja, nu skal de si: Vi har ingen konge; for vi har ikke fryktet Herren, og kongen, hvad kan vel han gjøre for oss? De har talt tomme ord, svoret falsk, inngått forbund, og retten skyter op som giftige urter på markens furer. For Bet-Avens [de. Betels] kalv er Samarias innbyggere i angst; ja, dens [kalvens, avgudens.] folk sørger over den, og dens avgudsprester skjelver for den -- for dens herlighet, fordi den er ført bort fra dem.

TAM1897 Q1 42.11I det trettende kapittelet står det hva Herren sier. Niende vers:

TAM1897 Q1 42.12O Israel, du har ødelagt deg selv; men i meg er din hjelp. Jeg vil være din konge. (bokstavelig oversettelse av KJV)

TAM1897 Q1 42.13Men de ville ikke ha det slik. Så dere ser gjennom hele historien at Herren ønsket å være deres eneste konge; han ønsket at de skulle finne ham som sin konge og ikke ha noen annen. Så sier han i neste vers: «Jeg gir dig en konge i min vrede, og jeg tar ham bort igjen i min harme.» Så leser jeg hele det verset:

TAM1897 Q1 42.14Jeg vil være din konge: hvor er det noen annen som kan frelse deg i alle dine byer? og dine dommere, om hvem du sa: Gi meg en konge og fyrster? (bokstavelig oversettelse av KJV)

TAM1897 Q1 42.15Han leder dem tilbake til den gangen da de sa: «Gi oss en konge som kan regjere over oss.» Han sier nå: «Jeg protesterte den gangen mot at dere skulle få ham, og sa til dere at dette onde ville komme; nå innrømmer dere selv at dere ikke har noen konge, men at dere har ødelagt dere selv. Jeg skal være deres konge; la meg være deres konge.» Se nå på det ellevte kapittelet, første vers:

TAM1897 Q1 42.16Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær, og fra Egypten kalte jeg min sønn.

TAM1897 Q1 43.1Hvorfor sier han dette her i Israels siste dager, tusen år etter at han hadde ført dem ut av Egypt? Hva er meningen med det?

TAM1897 Q1 43.2Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær, og fra Egypten kalte jeg min sønn. Jo mere de [profetene.] kalte på dem, dess mere gikk de bort fra dem; de ofrer til Ba'alene og brenner røkelse for de utskårne billeder. Og det var da jeg som lærte Efra'im å gå og tok dem på mine armer; men de skjønte ikke at jeg lægte dem. Med menneskebånd drog jeg dem, med kjærlighets rep, og jeg var for dem som de som løfter op åket over kjevene, og jeg gav ham føde. Han skal ikke vende tilbake til Egyptens land, men Assur skal være hans konge; for de vilde ikke vende om. Sverdet skal fare om i hans byer og tilintetgjøre hans bommer og ete om sig -- for deres onde råds skyld; for mitt folk henger fast ved sitt frafall fra mig, og kaller nogen dem til det høie, er det ingen av dem som løfter sitt øie opad.

TAM1897 Q1 43.3Herren sørger over Israel nå, akkurat når det står på randen av undergang. Han gir den siste oppfordringen: den siste profetien kommer nå; og med dette, og nettopp på dette tidspunktet, regjerer Hiskia i Juda. Da han kom til tronen, satte han i gang med å reformere riket og reise det opp igjen etter Akas' frafall. Da han hadde renset tempelet og brakt alt i orden, feiret de påsken i to uker. Men før denne påskefeiringen sendte Hiskia budbringere ut til alle de ti stammene, det som var igjen av dem, for å kalle dem til påskefeiringen i Jerusalem, for å tilbe Herren, hærskarenes Gud; men ifølge beretningen spottet de budbringerne og lo dem til hån; likevel kom «en stor skare» fra Isaskar, Sebulon, Naftali og de ulike delene av provinsene opp til Jerusalem, feiret påsken og sluttet seg til Herren. Og da dette folket dro opp til Jerusalem og tok sin plass blant folket i Juda, kom den assyriske kongen nettopp på den tiden og tok hele de ti stammers land i besittelse. Og slik ble de som adlød Hiskias oppfordring om å dra opp til Jerusalem for å tilbe Herren, frelst fra fangenskapet i Assyria.

TAM1897 Q1 43.4Nå, like før Hiskia kommer med sin oppfordring, skriver Hosea dette, og Herren sørger over det folket er fast bestemt på å gjøre. Se hva han sier:

TAM1897 Q1 43.5Jeg lærte også Efraim å gå, idet jeg tok dem ved armene. (bokstavelig oversettelse av KJV)

TAM1897 Q1 43.6Herren var så ivrig etter at de skulle gå den rette veien, at han tok dem ved armene og ledet dem videre; men de trakk armene tilbake, de ville ikke la seg lede selv på den måten. Men likevel kan han ikke gi dem opp. Se:

TAM1897 Q1 43.7Hvorledes skal jeg kunne gi dig op, Efra'im, gi dig til pris, Israel? Hvorledes skal jeg kunne gi dig op som Adma, gjøre med dig som med Sebo'im? Mitt hjerte vender sig i mig, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke atter ødelegge Efra'im; for jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte; jeg kommer ikke med glødende harme.

TAM1897 Q1 43.8Slik holder han seg tilbake fra de dommer som må komme over dem. Fordi han er Gud, vil han ikke la det skje ennå; selv når det må skje. Men likevel gjorde de opprør; likevel fortsatte de på sin egen vei. Og resultatet er nedtegnet i 2. Kongebok 17:5–8:

TAM1897 Q1 43.9For kongen i Assyria drog op over hele landet, og han rykket frem mot Samaria og holdt det kringsatt i tre år. I Hoseas niende år inntok den assyriske konge Samaria og bortførte Israel til Assyria; og han lot dem bo i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer. Således gikk det fordi Israels barn syndet mot Herren sin Gud, som hadde ført dem op fra Egyptens land og utfridd dem av den egyptiske konge Faraos hånd, og fryktet andre guder og vandret efter de hedningefolks skikker som Herren hadde drevet bort for Israels barn, og efter de skikker som Israels konger hadde innført.

TAM1897 Q1 43.10Deretter følger teksten frem til det trettende verset:

TAM1897 Q1 43.11Og Herren vidnet for Israel og for Juda ved alle sine profeter, alle seerne, og sa: Vend om fra eders onde veier og hold mine befalinger og bud efter hele den lov som jeg gav eders fedre, og som jeg sendte til eder ved mine tjenere profetene! Men de vilde ikke høre og var hårdnakkede som sine fedre, som ikke trodde på Herren sin Gud, og de forkastet hans bud og den pakt som han hadde gjort med deres fedre, og de vidnesbyrd som han hadde gitt dem, og fulgte de tomme avguder og blev dårlige og efterlignet de hedningefolk som bodde rundt omkring dem, om hvilke Herren hadde budt dem at de ikke skulde gjøre som de.

TAM1897 Q1 43.12Slik gikk de ti stammene tapt. Hosea sa, da han profeterte om dette: «Juda hersker ennå med Gud og er trofast sammen med de hellige» (bokstavelig oversettelse av KJV). Juda kunne holde stand en stund til. Hiskia var konge; Manasse fulgte etter Hiskia, og han førte riket inn i frafall igjen; hans sønn fulgte i hans fotspor; Josias fulgte etter ham og reformerte riket nok en gang; og da Josias ble drept, gikk riket rett i ruin. Det var ingen etter Josias som fryktet Herren. Selv i Hiskias tid ropte de stadig på Egypt og klamret seg til Egypt, i et forsøk på å få Egypt til å redde dem, i et forsøk på å få hjelp fra Egypt, mens de vanskelighetene som var blitt brakt over dem, skyldtes utelukkende deres vantro og avvik fra Herren.

TAM1897 Q1 43.13Se nå på Judas siste dager. Akas sendte bud til Tiglat-Pileser, kongen av Assyria, og ba ham om å komme opp og redde ham fra hånden til kongen av Damaskus og kongen av Samaria. Tiglat-Pileser gjorde det; han inntok Damaskus og kom dermed Akas til unnsetning. Akas betalte ham skatt og dro opp til Damaskus for å møte ham og vise ham underdanighet som en undersått. Mens han var der, fant han et avgudsalter, fikk laget et liknende og reiste det opp ved inngangen til Herrens tempel. Slik førte han folket inn i frafall, akkurat som de andre i Israel.

TAM1897 Q1 43.14I Juda etterfulgte Hiskia Akas. Da Hiskia ble konge, ønsket han å bli befridd fra det assyriske herredømmet og tributten. Det fantes en gruppe i Juda som støttet Hiskia og var fast bestemt på å bli befridd fra Assyria. Denne gruppen antok at den eneste måten å oppnå dette på var å få hjelp fra Egypt. Jesaja profeterte på den tiden, og han ba dem stole på Herren for å bli frelst fra både Egypt og Assyria. Han fortalte dem at det var på grunn av deres synd mot Herren at de ble undertrykt. Han sa at deres forsøk på å få hjelp fra Egypt ikke ville nytte; for deres forsøk på å få hjelp fra Egypt ville føre til enda mer undertrykkelse, fordi Egypt bare ville undertrykke dem i stedet for å hjelpe dem; at Egypt ikke kunne frelse.

TAM1897 Q1 44.1Se nå på det åttende kapittelet i Jesaja. Hvilket skriftsted i Jesajas bok bruker vi så ofte når det gjelder Herrens gjenkomst og ventetiden på Herrens gjenkomst? Hvor finner vi det? Husker dere at det åttende kapittelet i Jesaja er det som snakker om dem som søker til dødningemanere, som hvisker og mumler – med henvisning til spiritismen? Det er der det står: «Bind vidnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler! Jeg vil bie efter Herren, som nu skjuler sitt åsyn for Jakobs hus; jeg vil vente på ham.» Er det da et adventkapittel? – Ja. Er det et kapittel som omhandler Herrens komme? – Ja.

TAM1897 Q1 44.2Se nå hva som står i dette kapittelet. Se hva som står i begynnelsen av dette kapittelet, fra og med vers fem.

TAM1897 Q1 44.3Og Herren blev fremdeles ved å tale til mig og sa: Fordi dette folk forakter Siloahs vann, de som rinner så stilt, og gleder sig med Resin og Remaljas sønn [dette var Assyria og Damaskus], se, derfor fører Herren over dem elvens [Eufrats.] vann, de mektige og store -- Assurs konge og all hans herlighet -- og den stiger over alle sine løp og går over alle sine bredder, og den trenger inn i Juda, skyller over og velter frem og når folk like til halsen, og dens utspente vinger fyller ditt land, så vidt som det er, Immanuel!

TAM1897 Q1 44.4Det var bokstavelig talt sant for dem. Kongen av Assyria kom og oversvømmet hele landet. Men hvorfor er dette skrevet i en sammenheng og på et sted der man venter på Herrens komme, og om et folk som skal vente på Herrens komme? Det er skrevet på dette stedet og overlevert til oss for å vise alle mennesker i vår tid at vanskeligheter, trengsler og forvirring vil komme over hele landet og over alle nasjonene, som vil strømme over og velte frem og nå helt opp til halsen og fylle hele landets bredde, og at folket ikke vil vite hvordan de skal unnslippe det. Det er derfor dette avsnittet er overlevert til oss som venter på Herren. La oss lese videre og se.

TAM1897 Q1 44.5Slå dere sammen, dere folk, og dere skal bli knust; og lytt, alle dere fra fjerne land: Omgjord dere, og dere skal bli knust; omgjord dere, og dere skal bli knust. (bokstavelig oversettelse av KJV) Legg op råd! De skal dog gjøres til intet. Tal et ord! Det skal dog ikke skje. For med oss er Gud [Immanuel.] For så sa Herren til mig da hans hånd grep mig med makt, og han advarte mig mot å vandre på dette folks vei: I skal ikke kalle alt det sammensvergelse som dette folk kaller sammensvergelse, og hvad det frykter, skal I ikke frykte og ikke reddes for.

TAM1897 Q1 44.6Er det slike tider nå, nettopp når man venter på Herrens komme? Slutter de seg sammen fordi frykt og forvirring har grepet dem? Fordi trengsler kommer over landet? Ser vi noe av den slags noe sted? Har noen av dere sett det? – Å ja, det har dere! Er det noen andre enn syvendedagsadventistene som har sett det? – Ja, hvis det i det hele tatt skulle være noen forskjell, ser nesten alle det tydeligere enn adventistene. Men det blir sett; det er klart nok. Og de slutter seg sammen, binder seg sammen i grupper og klynger, og ruster seg. Hva ruster de seg for? Hva skal skje? – De skal bli knust i stykker. Så hva ruster de seg for? – For å bli knust i stykker. Likevel tror de ikke det; men at de ruster seg mot det onde som kommer. Og forsøkene de gjør for å redde seg fra det onde, forverrer bare situasjonen og bringer dem så mye nærmere undergang og det å bli knust i stykker.

TAM1897 Q1 44.7Herren, hærskarenes Gud, ham skal I holde hellig, og han skal være eders frykt, han skal være eders redsel. Og han skal bli til en helligdom og til en snublesten og en anstøtsklippe for begge Israels hus, til en snare og et rep for Jerusalems innbyggere. Og mange blandt dem skal snuble, og de skal falle og skamslå sig, og de skal snares og fanges. Bind vidnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler! Jeg vil bie efter Herren, som nu skjuler sitt åsyn for Jakobs hus; jeg vil vente på ham. Se, jeg og de barn Herren har gitt mig, er til tegn og forbilleder i Israel fra Herren, hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.

TAM1897 Q1 44.8Det er klart at dette strekker seg frem til Herrens gjenkomst. Det er en formaning til det folket som skal møte Herren. Men hvorfor nevnes vanskelighetene fra den tiden da Assyria undertrykte Juda? Fordi det ganske enkelt viser på den klareste måten hva slags vanskeligheter som vil ramme hele landet og plage hele folket i tiden for Herrens gjenkomst. Og de forsøkene Juda gjorde for å unnslippe disse ulykkene og befri seg fra dem, er nøyaktig slike forsøk som vil bli gjort av dem som bekjenner seg til å være Guds folk, for å befri seg fra det onde som kommer.

TAM1897 Q1 44.9Gud kaller hele tiden: Stol ikke på Assyria; stol ikke på Egypt; men stol alene på Herren. Vend ryggen til Assyria: det er riktig. Men dra ikke til Egypt for å unnslippe Assyria. Søk Herren. Dra ikke til Egypt; dra til Herren. Og når dere finner Herren av hele deres hjerte, vil dere bli frelst fra all denne trengsel og undertrykkelse fra Assyria. Bare noen få ord om det. Det trettiende kapittelet i Jesaja forteller oss hemmeligheten bak dette.

TAM1897 Q1 45.1Ve de gjenstridige barn, sier Herren, de som utfører råd som ikke er fra mig, og inngår avtale uten min Ånd, så de legger synd til synd, de som drar ned til Egypten, uten at de har rådspurt mig, for å finne vern hos Farao og søke ly i Egyptens skygge! Men Faraos vern skal bli eder til skam, og det ly I søker i Egyptens skygge, til skjensel. Vers 1–3.

TAM1897 Q1 45.2Hans sendebud dro dit for å legge fram sine forslag for Egypt. Og da Juda sendte sendebud til Egypt, skammet Egypt seg over sendebudene.

TAM1897 Q1 45.3For deres [Israels.] fyrster er kommet til Soan, og deres sendebud kommer like til Hanes; alle blir de til skamme ved et folk som ikke gagner dem, som ikke er til hjelp og ikke til gagn, men bare til skam og skjensel. Utsagn om dyrene som drar mot syd. Gjennem nøds og trengsels land, hvor løve og løvinne, huggorm og flyvende serafslange har sitt hjem, fører de sitt gods på aseners rygg og sine skatter på kamelers pukler til et folk som ikke gagner dem. Aldri nogen gang vil Egypten hjelpe; derfor kaller jeg det: storskryteren som sitter stille. Vers 4–7.

TAM1897 Q1 45.4For at dere skal se at dette ikke er fremmed, vender jeg meg her og leser fra et vitnesbyrd, datert 5. juli 1896, som følger:

TAM1897 Q1 45.5Advarslene som ble gitt i Guds ord til Israels barn, var ikke bare ment for dem, men for alle som skulle leve på jorden. Han sier til dem: «Ve de opprørske barna, … som rådfører seg, men ikke med meg; og som dekker seg med et dekke, men ikke med min Ånd, for at de kan legge synd til synd; som drar ned til Egypt uten å ha spurt meg; for å styrke seg i Faraos styrke og stole på Egypts skygge.» Hvis Herren i gamle tider irettesatte sitt folk fordi de unnlot å søke råd hos ham når de var i vanskeligheter, vil han da ikke være misfornøyd i dag hvis hans folk, i stedet for å stole på de klare strålene fra Rettferdighetens Sol for å opplyse deres vei, vender seg bort fra ham i sine prøvelser og vanskeligheter, og søker hjelp hos mennesker som er like feilbare og ineffektive som dem selv? Hvor er vår styrke? Ligger den hos mennesker som er like hjelpeløse og avhengige som oss selv, som trenger veiledning fra Gud akkurat som vi gjør? Kristus sier: «Uten meg kan dere ikke gjøre noe», og han har gitt oss Den Hellige Ånd som en hjelp i alle nødens stunder.

TAM1897 Q1 45.6Men dere vet at i fjorårets forvirrende situasjon, som man håpet skulle løses gjennom valgkampen, lot selv syvendedagsadventister seg rive så langt bort fra sin troskap til Gud at de deltok i valgkampen for å prøve å manipulere politiske forhold, kontrollere valgene og forme utviklingen. Hvorfor? – Å, for å hjelpe landet ut av de vanskelighetene de var så sikre på ville ramme landet. Selvfølgelig kommer det vanskeligheter over landet. Men vil syvendedagsadventistene organisere seg i grupper for et slikt arbeid? La dem bli frelst fra Assyria; la dem bli frelst både fra Assyria og Egypt til Gud. Dette er den eneste frelsen. Dette er den eneste befrielsen, enten da, nå eller i all evighet.