Kapittel 9 – Ventetiden

GSAM 148.1«DA skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var dårlige og fem kloke; de dårlige tok sine lamper, men tok ikke olje med sig; men de kloke tok olje i sine kanner sammen med lampene. Men da brudgommen gav sig tid, slumret de alle inn og sov.»¹

GSAM 148.2Kristus er brudgommen i lignelsen.² Å gå ut for å møte brudgommen må derfor symbolisere en bevegelse fra Herrens folks side for å møte Kristus ved hans gjenkomst, for temaet i Matteus 24 og 25 er Herrens gjenkomst. Herrens ord er lampen.³ Alle jomfruene tok med seg lampene sine. Dårskapen hos en del av jomfruene bestod i at de bare tok imot sannhetens teori, uten den oppriktige innvielsen til Herren som ville utvikle Åndens nådegaver i den troendes hjerte. Dette arbeidet er i lignelsen symbolisert ved «olje i sine kanner». Brudgommens forsinkelse må symbolisere en viss skuffelse hos dem som går ut i forventning om å møte sin Herre.

GSAM 148Tidspunktet da lignelsen gjelder

GSAM 148.3Ordet «da», som lignelsen innledes med, gir oss et hint om når den gjelder. Det følger tett etter det som ble sagt i forrige kapittel, ikke etter Herrens gjenkomst, men etter at lignelsen av fikentreet ble forkynt, der det ble kunngjort at Kristi gjenkomst er «for døren», og at den generasjonen er kommet som ikke skal forgå før Kristus selv viser seg i himmelens skyer. Den gjelder også på et tidspunkt da noen av tjenerne som har forkynt budskapet, sier i sitt hjerte: «Min herre gir sig tid, og så gir sig til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne».

GSAM 149Å slå sine medtjenere

GSAM 149.1Disse har vært «medtjenere» som i harmoni har forkynt det samme budskapet; men nå vender en del av dem seg bort fra det de har lært, og «slår» sine medtjenere som gir «mat i rette tid» – og forkynner den nødvendige forberedelsen for å møte den snart kommende Herre. De «slår» på samme måte som det ble foreslått å slå Jeremia. Folket sa: «Kom, la oss slå ham med tungen og ikke akte på noget av hans ord.»⁴ Slik begynte også disse tjenerne å undervise på en måte som hindrer de «trofaste» tjenernes arbeid. Til nettopp denne gruppen rettes følgende ord: «Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend dig! Dersom du da ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hvad stund jeg kommer over dig.»⁵

GSAM 149.2Lignelsen om jomfruene gjelder i en tid da «medtjenere» vender seg bort fra budskapet om Herrens nært forestående gjenkomst og «gir sig til å slå». De begynner også å gjøre noe annet – de «eter og drikker med drankerne». De slutter seg til festmåltidene med dem som ønsker å tilfredsstille sine lyster. Salomo sa om slike: «Vær ikke blandt vindrikkere, blandt dem som fråtser i kjøtt! For drankeren og fråtseren blir fattig.»⁶

GSAM 149Den første skuffelsen

GSAM 149.3Nå vil spørsmålet melde seg: «Hva var det i adventopplevelsen som stemmer overens med disse utsagnene?» Det var bevegelser som stemte fullt ut overens med profetien. De som forkynte budskapet frem til april 1844, arbeidet blant menighetene, og predikantene i de ulike menighetene sluttet seg til deres innsats. Dermed var de «medtjenere».

GSAM 150.1De som forkynte budskapet, lærte at de 2300 dagene i Daniel 8:14 ville avsluttes med det jødiske året 1843, som tilsvarte vårt år 1844. De forkynte at timen for Guds dom skulle komme ved slutten av denne perioden. Alle trossamfunn i landet på den tiden mente at dommedagen ville innledes med vår Herres gjenkomst. Dermed vil det lett kunne sees at adventistene antok at Herren ville komme ved slutten av denne profetiske perioden. De sa: «Denne perioden kan avsluttes med måneden 21. mars 1844, den siste i det naturlige jødiske året 1843.» Så de så frem til slutten av mars eller begynnelsen av april 1844 som en tid da Frelseren kunne komme.

GSAM 150Onde tjenere kom til syne

GSAM 150.2Da slutten av mars kom og gikk, og Herren ikke kom, vendte de som tidligere hadde arbeidet sammen med Herrens budbringere, men som ikke av hele sitt hjerte hadde viet livet sitt fullt ut til budskapet, seg mot det, begynte å motarbeide verket og å gjøre alt i sin makt for å sperre veien for dem som fortsatt forkynte læren om Herrens nært forestående gjenkomst og budskapet om dommens time. «I sitt hjerte», sa de, «Min herre gir sig tid.» Med sine lepper lærte de nå at hele verden måtte omvende seg før Herren ville komme; at jødene alle måtte vende tilbake til Palestina og gjenopprette tempeltjenesten i Jerusalem før Messias ville komme. Noen lærte til og med at Kristi gjenkomst var en «åndelig gjenkomst», at den fant sted ved omvendelsen og også ved hans folks død.

GSAM 151Å gi «mat i rette tid»

GSAM 151.1Mens disse på denne måten vendte seg mot sine medtjenere, samlet de som fortsatt holdt fast ved troen de troende i saler og lunder og ga dem «mat i rette tid» – og viste dem at tidens tegn og oppfylte profetier forkynte, akkurat som før deres skuffelse, at Kristi gjenkomst var «nær for døren».

GSAM 151Festmåltider i kirken

GSAM 151.2Mens de gjorde dette, begynte det som tidligere var ukjent i protestantiske menigheter – å kalle folket sammen i kirken til fest og «moro». Alle som ville komme, ble invitert til å ta del i deres delikatesser sammen med dem.

GSAM 151.3Det første vi noensinne hørte om noe av denne typen i Amerika, var i mai 1844, like etter skuffelsen. Det foregikk på følgende måte: Mens William Miller, i en sal i Rochester, New York, underviste og formante flere hundre adventister og sa til dem: «Vi befinner oss i ventetiden fra Matteus 25; hold fast ved troen; vi skal snart få mer lys over denne saken», ble det arrangert «en fest» i kjelleren til et av de største forsamlingshusene i Rochester. En folkemengde samlet seg, både kirkemedlemmer og ikke-troende, og mens rektoren ved en teologisk høyskole underholdt publikum ved å latterliggjøre William Miller, solgte de østers, iskrem, søtsaker og, for tjuefem cent, en liten brosjyre som denne mannen hadde utarbeidet. Boken het «An Exposé of Millerism».

GSAM 151.4Mindre enn to uker senere arrangerte et annet trossamfunn i samme by «en fest» i en offentlig sal, hvor de tok tjuefem cent i inngangspenger og inviterte alle som ønsket det til å komme og nyte østers, iskrem, kake og søtsaker sammen med dem. Der og da begynte denne moderne festtradisjonen i kirkene, som har utviklet seg til «vanvittige selskaper», «lykkeposer», «fiskedammer», «kyssekonkurranser» og så videre. Denne formen for festing i kirkene har vokst i en slik grad at en moderne kirkebygning i dag ikke oppfyller standarden med mindre den har eget kjøkken, spiskammer og spisesal. Denne tilstanden er den som begynte i «ventetiden», akkurat som angitt i lignelsen.

GSAM 152.1Wm. Miller selv omtaler hendelsen som fant sted i Rochester med følgende ord:

GSAM 152.1«En av doktorene i teologi i Rochester, herr _____, fra _____-kirken, skrev en pamflett mot millerismen, kalte sine herrer og damer inn i Herrens hus, arrangerte et stort festmåltid med østers og andre ‘piknikretter’, i Belsasar-stil, drakk kaffe og te, spiste sine kostbare delikatesser og solgte iskrem og søtsaker, samt sin pamflett mot den kjære Frelserens gjenkomst.

GSAM 152.2«Kvelden før jeg reiste, holdt en annen av de ærverdige herrene et piknikgilde på et vertshus eller i en sal, og solgte, som nevnt ovenfor, sine billetter, iskrem og søtsaker. Jeg var glad for å høre at noen av kirkene i de ulike sektene ikke godkjente slike babylonske festmåltider; og jeg håper av hele mitt hjerte at ikke alle disse sekteriske kirkene vil bli funnet å ‘spise og drikke sammen med de berusede’ når Kristus kommer. Jeg er forundret over at disse ærverdige herrene ikke ser seg selv i speilet av Guds ord; og jeg vil anbefale dem å lese Lukas 14:12–14; Matteus 24:48–51; Lukas 13:25–28; 2. Petersbrev 2:13; Judas 10–21. Dette er helt sikkert de siste tider.»

GSAM 152.3Hvis pastor Miller hadde fått et innblikk i hva menighetene siden har begitt seg inn på, med sine innsamlingsfester, med «ring-gjetningskaker, ti-cent-kyssekonkurranser, eselforestillinger, vanvittige selskaper, hellige lotterier» og andre former for sjansespill osv., ville han ha veket tilbake med hellig avsky.

GSAM 152Ventetiden

GSAM 152.4Adventistene fant trøst i det bibelske faktum at når kunngjøringen om Herrens nært forestående gjenkomst ble gitt, ville det være forbundet med en «ventetid». Dette så de i vår Frelsers ord i Matteus 25:5, 6 og i Habakkuk 2:1–3.

GSAM 153.1Når det gjelder deres holdning våren 1844, siterer vi fra Midnight Cry av 9. mai 1844:—

GSAM 153.2«Nå som vi har passert det punktet hvor de profetiske tidsperiodene tilsynelatende tok slutt, befinner vi oss i en situasjon som Gud forutså at hans barn ville komme til å befinne seg i ved synets slutt; og som han tok høyde for gjennom profeten Habakkuk, når han sier: ‘På min vaktpost vil jeg stå og stille mig på varden; og jeg vil skue ut for å se hvad han vil tale til mig, og hvad jeg skal svare når jeg blir irettesatt (ordrett etter KJV),’ eller som det står i marginen, ‘diskutert med.’ ‘Og Herren svarte mig og sa: Skriv synet op og skriv det tydelig på tavlene, så det kan leses med letthet! For ennu må synet vente på sin tid; men det haster mot enden [av de profetiske tidsperiodene] og lyver ikke. Om det dryger [utover deres tilsynelatende slutt], så bi efter det! For komme skal det, [i fylden av de profetiske tider; utover dem] det skal ikke utebli.’⁷

GSAM 153.3«At denne formaningen gjelder vår tid, fremgår tydelig av at Paulus siterer den i Hebreerbrevet 10:36–39: ‘For I trenger til tålmod, forat I, når I har gjort Guds vilje, kan opnå det som er lovt. For ennu er det bare så kort en stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge; men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unddrager sig, har min sjel ikke lyst til ham. Men vi er ikke av dem som unddrager sig til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.’

GSAM 153.4«Vi tror at vi befinner oss i den perioden som Frelseren talte om, når brudgommen drøyer (Matteus 25:5) – som himmelriket skal sammenlignes med – når ‘den onde tjener [etter at det har vært en tilsynelatende svikt i tidsberegningen] sier i sitt hjerte: Min herre gir sig tid, og så gir sig til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne’, og Herren skal ‘komme en dag han ikke venter’.

GSAM 154.1«Vi tror at vi nå befinner oss i den tidsperioden som Peter taler om, når ‘dommen over dem er fra gammel tid ikke ørkesløs, og deres fortapelse sover ikke’; der de skulle ‘lure inn vrange lærdommer som leder til fortapelse’.⁸ Disse, sier Peter, skulle komme, akkurat som det var falske profeter da Skriftene ble nedskrevet. Slik de i Israels hus sa: ‘Tiden blir lang, og hvert syn blir til intet,’⁹ så må det ha vært en tid da det ville virke som om tiden var gått forbi, slik at spotterne i 2. Petersbrev 3:4 kunne spørre: ‘Hvor er løftet om hans gjenkomst?’, og innbille seg at ‘fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.’

GSAM 154.2«Vi tror det var med tanke på en slik utsettelse av synet at apostelen Jakob sa: ‘Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer’; ‘Vær og I tålmodige, styrk eders hjerter! for Herrens komme er nær.’ Og: ‘Se, dommeren står for døren.’

GSAM 154.3«Og vi tror, i påvente av at den forventede tiden skal gå forbi, at vår Frelser formante oss i det tolvte kapittelet i Lukas: ‘La eders lender være ombundet og eders lys brennende, og vær I likesom folk som venter på sin herre når han vil fare hjem fra bryllupet, forat de kan lukke op for ham straks han kommer og banker på!’¹⁰ Å vente innebærer at tiden er gått forbi, for inntil den tiden venter vi ikke. Derfor legger vår Herre til: ‘Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer.’

GSAM 154.4«Vi skal, om Gud vil, fortsette å forkynne: ‘Se, brudgommen kommer! gå ham i møte!’ og: ‘Timen for hans dom er kommet.’ Og vi stoler på at vi ikke vil unnlate å fortsette å rope høyt til verden og kirken, for å vekke dem fra deres sanger om ‘fred’ og få dem til å lytte til Guds tilbud om barmhjertighet. Vi har til hensikt å fortsette å vente og våke på Herrens komme, i troen på at det er like foran oss.»

GSAM 155En forsvarstale for deres arbeid

GSAM 155.1Et godt inntrykk av hvordan adventistene så på sitt arbeid før 21. mars 1844 og like etter denne datoen, kan man få ved å lese følgende sitat, hentet fra en artikkel med overskriften «Forsvar» i Advent Herald av 13. november 1844, utgitt av J. V. Himes, S. Bliss og A. Hale:—

GSAM 155.2«Vi var ikke forhastede i å omfavne våre meninger. Vi tror at vi var ærlige og oppriktige søkere etter sannheten. Vi adlød vår Frelsers befaling om å granske Skriftene. Vi stolte ikke på vår egen visdom, men vi vendte oss til Gud for veiledning og ledelse, og forsøkte å legge oss selv på hans alter, i tillit til at han ville lede våre skritt på rett vei. Vi undersøkte alle argumentene som ble fremført mot oss med et oppriktig ønske om å kjenne sannheten og bli bevart fra villfarelse; men vi må innrømme at de mangfoldige og forskjellige standpunktene til våre motstandere bare bekreftet oss i våre synspunkter. Vi så at uansett om vi hadde rett eller tok feil, kunne ikke motstanderne våre ha rett; og de var ikke enige seg imellom. Hver enkeltes argumenter var så svake og barnslige at de var nødt til stadig å ta tilbake det de selv hadde fremført; og gjennom sine motstridende og selvmotsigende synspunkter viste de at uansett hva de måtte mene om våre meninger, hadde de ingen tillit til hverandres meninger. Og dessuten var det ikke et eneste sentralt punkt i hele vår holdning der vi ikke ble støttet av en eller flere av dem som arbeidet for å motbevise Herrens umiddelbare gjenkomst. Mens vi hadde den bokstavelige tolkningen av Skriften til støtte, forsøkte våre motstandere forgjeves å bevise at Skriften ikke skal forstås bokstavelig, selv om hver profeti som har gått i oppfyllelse, har gjort det i sine mest bokstavelige og detaljerte detaljer.

GSAM 156Skuffelsen forklares

GSAM 156.1«Men tiden – året 1843, det jødiske året – gikk, og vi ble skuffet over ikke å få se Kongen i hans skjønnhet. Og alle som motsatte seg oss, antok oppriktig at hvert eneste særtrekk ved vår tro hadde vist seg å være falskt, og at vi, som ærlige mennesker, burde forlate hele vår holdning. Derfor var det med overraskelse de så at vi fortsatt klamret oss til vårt håp og fortsatt ventet på vår Konge.

GSAM 156.2«Vi, derimot, så i vår skuffelse ingen grunn til motløshet. Vi så at Skriftene pekte på at det måtte være en ventetid, og at mens synet lot vente på seg, måtte vi vente på det. Vi så også at perioden ikke kunne være fullstendig avsluttet ved årets slutt, selv under forutsetning av at vår kronologi var korrekt; og at den kun kunne oppfylles en gang i løpet av dette året; og likevel innrømmet vi ærlig og fullt ut overfor verden at vi hadde tatt feil når det gjaldt det bestemte tidspunktet vi hadde sett frem til med så stor tillit; men selv om vi tok feil på dette punktet, kan vi se Guds hånd i denne saken. Vi kan se at han har brukt denne kunngjøringen som en advarsel til verden og en prøve for menigheten. Den satte hans folk i en forventningsfull holdning. Den kalte frem dem som var villige til å lide for hans navns skyld. Den viste for hvem ropet om Herrens gjenkomst var et budskap om stor glede, og for hvem det var en uvelkommen lyd i ørene. Den har vist universet hvem som vil ønske Herrens gjenkomst velkommen, og hvem som vil avvise ham ved hans andre komme, slik jødene gjorde ved hans første komme. Og vi betrakter det som et skritt i fullbyrdelsen av Guds hensikt, i denne ‘dagen for hans forberedelse’ (ordrett etter KJV), at han måtte føre frem et folk som bare skal søke Herrens vilje, slik at de kan være forberedt på hans komme.»

GSAM 157BEVEGELSENS HISTORIE ETTER MARS 1844

GSAM 157.1En kort historie om adventbevegelsen etter 21. mars 1844 er gjengitt nedenfor, hentet fra Signs of the Times, 31. oktober 1844:—

GSAM 157.2«Etter at 1843 – det jødiske året – var gått, innstilte det store flertallet av adventistene seg på den troen at vi fremover ikke kunne regne med bestemte tidspunkter med noen grad av sikkerhet. De trodde at vi befant oss der vår kronologi pekte hen, ved slutten av alle de profetiske periodene, ved slutten av hvilke adventen forventes; og at selv om vi måtte vente bare den korte stund som vår kronologi kunne avvike fra Guds tid, så trodde de likevel at vi ikke kunne ha noen flere holdepunkter for den bestemte tiden. De hadde alle tatt sine lamper og gått ut for å møte Brudgommen; men Brudgommen hadde drøyd utover den tiden (1843) da han var forventet. Mens dette synet lot vente på seg, syntes det å være alles faste beslutning å vente på det, i troen på at det ikke kunne bli utsatt, og at det kunne forventes når som helst. Det ble imidlertid snart svært tydelig at mange la planer for fremtiden, noe de ikke ville ha gjort hvis de trodde at Herren skulle komme i år; og at de hadde sovnet inn når det gjaldt en levende forståelse av Herrens umiddelbare gjenkomst. Med andre ord trodde de at han kunne komme når som helst, eller at det kanskje ville bli litt forsinket, og at de i mellomtiden kunne nyte en forfriskende hvile. Vel, dette var akkurat slik vår Frelser sa at det ville bli: ‘Da brudgommen gav sig tid, slumret de alle inn og sov.’

GSAM 157Oppmerksomheten rettes mot høsten 1844

GSAM 157.3«Allerede i mai 1843 hadde bror Miller gjort oss oppmerksom på den syvende måneden i det jødiske hellige året som tidspunktet for å feire de forbildene som peker mot Kristi gjenkomst; og i fjor høst så vi frem til dette tidspunktet med stor interesse. Etter at den var gått forbi, sluttet bror S. S. Snow seg fullt og helt til den oppfatningen at Herrens gjenkomst, når den inntreffer, i henhold til forbildene må finne sted på den tiende dagen i den syvende måneden; men han var ikke sikker på hvilket år det ville skje. Han innså senere at de profetiske tidsperiodene faktisk ikke utløper før i år, 1844; og han fastslo da at vi rundt den 22. oktober – den tiende dagen i den syvende måneden i dette året – skulle bli vitne til herlighetens Herres gjenkomst. Dette forkynte han i New York, Philadelphia og andre steder i løpet av den siste våren og sommeren; og selv om mange sluttet seg til hans synspunkter, så man ingen særlig manifestasjon av virkningene av dette før rundt juli.

GSAM 158Avlinger etterlatt på åkrene

GSAM 158.1«I begynnelsen av sesongen hadde noen av våre brødre i den nordlige delen av New Hampshire blitt så overbevist om at Herren ville komme før neste vinter, at de ikke dyrket åkrene sine. Omtrent midt i juli – som var kvelden ved midnatt i det jødiske dagsåret (kveld-morgen, regnet fra nymånen i april, begynnelsen på dette jødiske året) – var andre som hadde sådd og plantet på åkrene sine så overbevist om at Herren snart skulle komme, at de ikke, i samsvar med sin tro, kunne høste avlingene sine. Noen, da de gikk ut på åkrene sine for å slå gresset, fant seg helt ute av stand til å fortsette, og i samsvar med sin pliktfølelse lot de avlingene stå på åkeren for å vise sin tro gjennom sine gjerninger og dermed fordømme verden. Dette spredte seg raskt gjennom det nordlige Ny-England.

GSAM 158Dommen skal gå forut for adventen

GSAM 158.2«I samme periode hadde våre brødre i Maine tatt til seg oppfatningen om at dommen måtte gå forut for Kristi gjenkomst; at den falt sammen med høsten, og ikke bare fant sted ved verdens ende, men utgjorde en periode umiddelbart før enden. I samsvar med dette synet mente de at vi befant oss midt i dommen, at skillelinjen ble trukket, og at Guds tjenere ble beseglet i pannen, noe som, når det var fullført, ville være signalet til de fire englene som holdt fast jordens fire vinder (Åpenbaringen 7:1), om å slippe taket.

GSAM 159En oppvåkning ved midnatt

GSAM 159.1«Omtrent midt i juli begynte Guds velsignelse ved å vinne tilbake de frafalne å følge forkynnelsen av tiden, og de som omfavnet et av de nevnte synspunktene, viste en markant forandring i sin oppførsel og en plutselig oppvåkning fra søvnen, slik det var forutsagt. ‘Midt på natten lød der et rop: Se, brudgommen kommer! gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand.’ Fra juli av fant disse bevegelsene sted i forskjellige deler av Ny-England, og de skilte seg fra hverandre; men de var alle ledsaget av Guds velsignelse ved at mange som hadde lamper som nesten hadde slukket, ble ført tilbake, og ved helliggjørelsen av hans hellige. På leirmøtet i Exeter møttes alle disse påvirkningene, smeltet sammen til én stor bevegelse og spredte seg raskt gjennom alle adventistgruppene i landet.»