Kapittel 14 — Den lukkede døren

GSAM 214.1«Mens de gikk bort for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupet; og døren blev lukket.»¹

GSAM 214.2Brudgommens komme som beskrives i denne lignelsen, er ikke Kristi komme til jorden, men til bryllupet. Bryllupet er en begivenhet som finner sted før Herrens gjenkomst. Det uttrykkes i evangeliet etter Lukas slik: «La eders lender være ombundet og eders lys brennende, og vær I likesom folk som venter på sin herre når han vil fare hjem fra bryllupet, forat de kan lukke op for ham straks han kommer og banker på!»²

GSAM 214Å motta et rike kalles et bryllup

GSAM 214.3Brudgommens ankomst til bryllupet er beskrevet i Daniel 7:13–14, der Kristus kommer til Faderen for å motta sitt rike. I oldtiden ble en konges ankomst til hovedstaden for å motta sin trone og sitt rike kalt et bryllup. Denne begivenheten – mottakelsen av hovedstaden som bruden – ble feiret med den samme pomp og prakt som et ekte bryllup. Så når Kristus mottar sitt rike fra Faderen i himmelen, sies det at han blir gift med sin brud – det nye Jerusalem (Åpenbaringen 21:9); og dette kalles i lignelsen «bryllupet».

GSAM 214.4Etter at de to tusen tre hundre dagene var omme, 22. oktober 1844, sa adventistene, som sammenlignet hendelsene i sin erfaring med fakta knyttet til et østlig bryllup: «Kristus har gått inn til bryllupet.» Etter hvert som de fikk klarere innsikt i hva som skulle skje ved slutten av de 2300 dagene, fulgte deres tro Kristus i det verket han hadde påbegynt; og ved troen gikk de «inn med ham til bryllupet».

GSAM 215«Jeg skal komme tilbake»

GSAM 215.1I et syn som ble gitt til frøken Harmon i 1845, der Kristus gikk fra det første til det andre rommet i den himmelske helligdom, finner vi disse ordene: «‘Vent her! Jeg går nå til min Far for å motta kongeriket. Hold kjortlene deres rene, og om en liten stund vil jeg komme tilbake fra bryllupet og ta dere til meg.’ Så kom en skyvogn dit Jesus var. Den hadde hjul som flammende ild og var omgitt av engler. Han gikk inn i vognen og ble brakt til Det aller-helligste, hvor hans Far satt.»³

GSAM 215Barmhjertighet etter at døren er lukket

GSAM 215.2Den lukkede døren i denne lignelsen synes å henvise til en hendelse som finner sted før Menneskesønnens faktiske gjenkomst i himmelens skyer; for etter at døren er lukket, kommer de andre jomfruene og banker på, og blir bedt om å «våke», fordi de ikke kjenner dagen eller timen for hans gjenkomst. Videre blir denne døren lukket etter at de kloke jomfruene går inn sammen med brudgommen til bryllupet.

GSAM 215.3Ut fra språket som brukes i denne lignelsen om jomfruene, ser det ut til at det etter at de har gått inn til bryllupet fortsatt er mulighet selv for de «tåpelige» jomfruene til å gjøre en godkjent forberedelse for å møte brudgommen. De blir pålagt å «våke». Å våke og vente er kjennetegn knyttet til den sanne forberedelsen til å møte Herren. Det ser derfor ut til at barmhjertigheten ikke trekkes tilbake når døren i denne lignelsen lukkes.

GSAM 215Ikke døren i Lukas 13:25–28

GSAM 215.4Tidligere har det blitt begått feil ved å forveksle døren som omtales i denne lignelsen med døren som nevnes i Lukas 13:25–28, der det står: «Fra den stund av da husbonden har reist sig og lukket døren, og I begynner å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk op for oss! da skal han svare og si til eder: Jeg vet ikke hvor I er fra.... vik bort fra mig alle I som gjorde urett! Der skal være gråt og tenners gnidsel når I får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men eder selv kastet utenfor.» Det fremgår helt tydelig av det ovenstående at når denne døren er lukket, er skjebnen til dem som er stengt ute, avgjort. Da er Guds rike kommet; for de skal se de frelste i riket. I lignelsen om jomfruene, derimot, har Herren ennå ikke kommet inn i sitt rike, men har dratt til sin Far for å motta sitt rike.

GSAM 216En lukket dør i den forbilledlige tjenesten

GSAM 216.1De som i tro fulgte Kristus i hans verk, etter at den perioden på 2300 dager var avsluttet – 22. oktober 1844 – så at når soningsdagen kom i den forbilledlige tjenesten, lukket øverstepresten døren til det ytre rommet og åpnet døren inn til det aller helligste, for der å utføre sitt verk med å utslette de synder som var bekjent i helligdommen; og at Kristus, vår øversteprest, på samme måte hadde lukket døren til det ytre rommet i det himmelske tempelet og åpnet det rommet der «hans pakts ark» var synlig.⁴

GSAM 216Hvem var i villfarelse?

GSAM 216.2På dette tidspunktet var det noen blant de adventistiske troende som ennå ikke hadde fått klart lys over Kristi tjeneste i helligdommen, da deres oppmerksomhet ennå ikke var blitt rettet mot Den tredje engels budskap. Disse tok feil ved å forveksle denne ytre døren til helligdommen med den lukkede døren i Lukas 13:25–28. Disse var imidlertid ikke syvendedags-adventistene. Men hvem de var, og hvordan denne læren oppsto, og hvilke omstendigheter som førte til slike konklusjoner, skal vi forsøke å vise.

GSAM 217.1De som hadde skilt seg fra de nominelle kirkene under forkynnelsen av adventbudskapet, så vel som de de dermed hadde skilt seg fra, blir omtalt i vitnesbyrdet til den femte og sjette av de syv menighetene i Åpenbaringen. Formaningen til den femte menigheten, Sardis, lyder: «Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend dig! Dersom du da ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hvad stund jeg kommer over dig.»⁵ Av denne formuleringen fremgår det tydelig at de som her blir tiltalt, hadde hørt forkynnelsen om Herrens gjenkomst. De hadde angivelig tatt imot den, men var nå i ferd med å forkaste den.

GSAM 217Filadelfia-menigheten

GSAM 217.2Filadelfia-menigheten, den sjette tilstanden i evangeliets menighet, nevnes deretter. Denne menigheten representerer folket som var blitt ført ut under forkynnelsen av det første og det andre budskapet i Åpenbaringen 14. Til denne menigheten sier Herren: «Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, forat ingen skal ta din krone!»⁶ De blir videre tiltalt med følgende ord: «Dette sier den Hellige, den Sanndrue, han som har Davids nøkkel, han som lukker op, og ingen lukker til, og lukker til, og ingen lukker op: Jeg vet om dine gjerninger; se, jeg har satt foran dig en åpnet dør, og ingen kan lukke den til; for du har liten styrke, og har dog tatt vare på mitt ord og ikke fornektet mitt navn.»⁷

GSAM 217Hva er den lukkede døren i denne lignelsen?

GSAM 217.3Hva skal man forstå med den åpne og den lukkede døren i det nettopp siterte skriftstedet? Vi mener at et tilfredsstillende svar på spørsmålet kan finnes i den medfølgende forklaringen: Mens det var noen blant adventistene som hadde mottatt videre lys og lærte at Frelseren hadde flyttet sin tjeneste fra det første til det andre rommet i den himmelske helligdommen, og som korrekt fremla spørsmålet om den åpne og den lukkede døren for dem som ville høre, var det en annen gruppe som motsatte seg denne sannheten og forsøkte å innpode troen på læren om at den åpne døren var lukket, og den lukkede døren åpen. Ved å gjøre dette sperret de veien eller hindret arbeidet til Herrens tjenere her på jorden. Dørene til den himmelske helligdommen åpnes og lukkes ved Kristi kraft – «Han som lukker op, og ingen lukker til.» I talen til menigheten i Filadelfia vinner de som holder fast, bevarer ordet og ikke fornekter hans navn, en seier som åpner en dør som ingen kan lukke. Dette refererer utvilsomt til adgangsdøren til folket, en dør som mennesker, tilsynelatende (som vi skal se), effektivt hadde lukket; men som en anerkjennelse av deres standhaftighet stiller Herren en «åpnet dør» foran de trofaste, som ingen kan lukke.

GSAM 218En dør for ytring

GSAM 218.1Det finnes mange eksempler i Skriften der en dør brukes i denne betydningen. Paulus skriver til korinterne: «En stor og virksom dør er oplatt for mig, og det er mange motstandere.»⁸ I sitt andre brev til korinterne sier han videre: «Da jeg kom til Troas for Kristi evangeliums skyld, og en dør var mig oplatt i Herren, hadde jeg ingen ro i min ånd, fordi jeg ikke fant Titus, min bror.»⁹ Han ba også kolosserne på følgende måte: «Vær vedholdende i bønnen, så I våker i den med takksigelse, og bed også for oss at Gud må oplate oss en dør for ordet så vi kan forkynne Kristi hemmelighet, den for hvis skyld jeg og er i lenker.»¹⁰

GSAM 218.2Av disse skriftstedene fremgår det at muligheter for å forkynne sannheten kalles åpne dører; og av ordene som ble rettet til menigheten i Filadelfia, ser det ut til at på den tiden da dette folket ble kalt ut, gjorde mennesker store anstrengelser for å stenge døren for forkynnelsen mot dem. Mens menigheten i Filadelfia gikk gjennom prøvelsen og holdt fast ved hans «ord» og «navn», var Herrens ord til dem at han ville stille en åpen dør foran dem som ingen kunne lukke.

GSAM 219Situasjonen etter 22. oktober 1844

GSAM 219.1Når vi har saken foran oss slik den er beskrevet i profetiens ord, la oss se tilbake på situasjonen etter hvert som hendelsene utviklet seg. Som allerede fremlagt, var menighetene frem til april 1844 åpne for forkynnelsen av adventbudskapet, og behovet for arbeidere var større enn det de levende forkynnerne kunne dekke. Etter skuffelsen våren 1844 vendte de som ikke oppriktig hadde omfavnet læren, seg mot den. Da den andre engels budskap fra Åpenbaringen 14 og «midnattsropet» (Matteus 25) ble forkynt sommeren 1844, oppstod den bitterste forfølgelsen av dem som fortsatt våget å bekrefte sin tro på Herrens nært forestående gjenkomst. Disse motstanderne forsøkte på ulike måter å undertrykke temaet og på alle mulige måter å hindre arbeidet til dem som fremdeles forkynte at «timen for hans dom er kommet». William Miller sa om denne motstanden: «Den er den mest unaturlige og uforklarlige.» Motstanden var så sterk mot slutten av de 2300 dagene at Geo. Storrs sa om den: «Vi er ferdige med de nominelle kirkene og alle de ugudelige, bortsett fra i den grad dette ropet kan påvirke dem.»

GSAM 219.2Etter at perioden var over, da motstanden og spottet fra de ugudelige ble fordoblet og tredoblet, sa William Miller om situasjonen: «Vi har gjort vårt arbeid med å advare syndere og med å prøve å vekke en formell kirke. Gud har i sitt forsyn lukket døren.»¹¹

GSAM 219Syndernes generelle hardhet

GSAM 219.3Denne holdningen fra den spottende verden førte ikke bare til at syndere ble hardere i sin holdning til læren om Kristi gjenkomst, men vitnesbyrdet fra dem i de nominelle kirkene lød slik: «Når vi tenker på hvor få det er som virkelig vender om, og legger merke til syndernes skamløse fremferd, må vi uvilkårlig spørre: ‘Har Gud glemt å være nådig? Er nådens dør lukket?’»¹²

GSAM 220.1Fra en annen arbeider leser vi enda mer om situasjonen etter at den profetiske perioden var avsluttet: «På den tiden var det nesten umulig å komme i kontakt med ikketroende. Skuffelsen i 1844 hadde forvirret manges sinn, og de ville ikke lytte til noen som helst forklaring på saken.»¹³

GSAM 220Alle dører til de vantro er lukket

GSAM 220.2En slik tilstand syntes foreløpig å stenge døren for alle andre enn dem som fremdeles holdt fast ved sin tro og sitt håp på Kristi snart forestående gjenkomst. Siden døren for forkynnelse virket så fullstendig lukket, og adventistene så at det var en lukket dør i lignelsen som gjaldt deres erfaring, kan man lett forstå hvordan de kom til den konklusjonen at det ikke lenger fantes nåde for syndere: eller, som noen uttrykte det, at «nådens dør var lukket», særlig hvis de trodde at den lukkede døren i denne lignelsen og den lukkede døren i Lukas 13 var den samme. Hvis folket fullstendig nektet å høre, og dermed forherdet sitt hjerte, hvordan kunne de da bli omvendt?

GSAM 220Hvem var den første som lærte ut den falske læren om den lukkede døren?

GSAM 220.3Nå melder spørsmålet seg: Hvem innførte læren om «ingen nåde for syndere»? Hvem trodde på den? Og hvem avviste den? Som svar på det første spørsmålet vil vi henlede oppmerksomheten på beretningen om et besøk J. V. Himes avla i delstaten Maine våren 1845. Han sier:—

GSAM 220.4«Bror Joseph Turner og andre inntok det standpunktet at vi befant oss i den store sabbat – at de seks tusen årene var over – og at ingen adventist derfor lenger burde utføre noe manuelt arbeid. Å gjøre det ville etter deres oppfatning helt sikkert føre til deres endelige undergang.

GSAM 220.5«Mens de ventet i denne tilstanden av passivitet når det gjaldt verdslig manuelt arbeid, strålte et nytt lys, slik man trodde, inn i bror Turners sinn, nemlig at Brudgommen HADDE KOMMET – at han kom på den tiende dagen i den syvende måneden i det forgangne jødiske året – at bryllupet da fant sted – at alle jomfruene da, på en måte, gikk inn med ham til bryllupet, og døren ble lukket! – ingen av disse kunne gå tapt, og ingen utenfor kunne bli frelst. Dermed var alle de åndelige anliggender på denne mektige kloden fullført.»¹⁴

GSAM 221Hvem motsatte seg den falske teorien med kraft?

GSAM 221.1Pastor Turner begynte å forkynne sin «ingen-nåde-lenger»-lære i Paris, Maine, og hadde i en kort periode en ganske stor tilhengerskare i den delen av landet. Siden døren for tilgang til folket utenfor adventistene – enten de bekjente seg til troen eller ikke – var så fullstendig lukket, drev mange ganske naturlig over til Turners syn på saken.

GSAM 221.2For at begrepet adventist ikke skal misforstås, vil vi heretter omtale dette folket som førstedags-adventister; og det var mange av denne gruppen som tok til seg Turners synspunkter. De hadde ennå ikke sett eller hørt sabbatssannheten, og de hadde heller ikke hørt om Den tredje engels budskap. Det er om disse at fru White uttaler seg slik i en av sine publikasjoner:—

GSAM 221.3«Etter at forventningstiden i 1844 var forbi, trodde adventistene fortsatt at Frelserens gjenkomst var svært nær. De mente at de hadde nådd til et viktig vendepunkt, og at Kristi verk som menneskenes talsmann hos Gud var avsluttet. Etter at de hadde forkynt advarselen om dommen som forestod, mente de at de hadde fullført oppgaven, og de hadde ikke lenger noen byrde for synderes frelse. De ugudeliges skamløse og blasfemiske fremferd syntes å være enda et bevis på at Guds Ånd hadde forlatt dem som forkastet hans nåde. Alt dette styrket dem i troen på at prøvetiden var slutt, eller som de den gang uttrykte det, at ‘nådedøren var lukket’. Som nevnt var adventistene i en kort periode enige om at nådens dør var lukket.»¹⁵

GSAM 222.1I dette sitatet redegjør fru White for standpunktet som førstedags-adventistene inntok. Hun gir ikke engang uttrykk for at hun selv trodde på det. Som vist ovenfor ble læren først forkynt av Joseph Turner i Paris, Maine. Fru White (den gang frøken Harmon) møtte Joseph Turner på det ovennevnte stedet tidlig på våren 1845, og hørte ham forkynne sin lære om «ikke mer manuelt arbeid for adventister, og ikke mer nåde for syndere», og sa klart og tydelig til ham at han «forkynte en falsk lære; at det fortsatt fantes nåde for syndere, og for dem som ikke bevisst hadde forkastet sannheten.»

GSAM 222Motstand mot «ingen nåde»-teorien

GSAM 222.2J. N. Andrews, som bodde i Paris, Maine, i 1844 og 1845, og som var fullt kjent med holdningene blant folket der, så vel som med Joseph Turners, som lærte at det ikke lenger fantes nåde for syndere, sier om frøken Harmons holdning til emnet på den tiden: «I stedet for at synene førte dem til å ta til seg dette synet, korrigerte de dem som allerede hadde det og fortsatt holdt fast ved det.»¹⁶

GSAM 222.3Frøken Harmon besøkte Paris i Maine for andre gang sommeren 1845. Om dette besøket vil jeg sitere fru Truesdail, som da bodde i Paris. Hun sier:—

GSAM 222.4«Under frøken Harmons besøk i Paris, Maine, sommeren 1845, fortalte jeg henne detaljene om en kjær venninne av meg, hvis far hadde forhindret henne fra å delta på våre møter; følgelig hadde hun ikke forkastet lyset. Hun svarte smilende: ‘Gud har aldri vist meg at det ikke finnes frelse for slike personer. Det er bare de som har fått sannhetens lys presentert for seg og bevisst har forkastet det.’»¹⁷

GSAM 222.5Hun forteller også om et tredje besøk av frøken Harmon i Paris i 1846, som følger:—

GSAM 222En annen tilbakevisning av den falske teorien

GSAM 222.6«En annen hendelse verdt å nevne var et syn som ble gitt i 1846 i Paris, Maine. Frøken Harmon fikk vist at når Satan ikke kunne hindre de ærlige i å gjøre sin fulle plikt, ville han bruke sin dyktighet til å presse dem utover plikten. En god søster hadde fortalt menighetene at Gud hadde forkastet dem fordi de hadde forkastet budskapet som var sendt fra himmelen for å frelse dem. Søster Harmon fikk se at det ikke var noen sannhet i hennes budskap, da det var mange i menighetene som fremdeles ville omfavne sannheten; at de gode englene fremdeles ville gå i gang med å arbeide for sjelene i disse menighetene, og når de gjorde dette, ville de [englene] la denne søsteren, med sitt budskap [det vil si hennes ‘ingen nåde’-budskap], stå utenfor døren.»¹⁸

GSAM 223Ingen motsetning

GSAM 223.1Siden det finnes noen som er svært ivrige etter å bevise at fru White en gang lærte teorien om «ingen nåde mer for syndere», men nå lærer det motsatte, vil jeg fremlegge vitnesbyrd fra dem som kjente hennes arbeid fra 1845, angående hennes innsats for omvendelsen av syndere. Følgende er en uttalelse fra Ira Abbey, fra Brookfield, Madison County, delstaten New York:—

GSAM 223.2«Mellom årene 1846 og 1850 kom bror og søster White til vårt hus, og de var svært ivrige etter å nå barna og de som ikke hadde forkastet sannheten. De arbeidet for uomvendte sjeler, og jeg kan ikke huske å ha hørt søster White si at det ikke var noe håp for de frafalne og de som ikke hadde forkastet sannheten.»¹⁹

GSAM 223Vitnesbyrd fra førstedags-adventistene

GSAM 223.3Når det gjelder hva førstedags-adventistene i Ny-England vet om læren om den helt lukkede døren, la følgende brev vitne om dette:—

GSAM 223.4«5.–9. august 1891 hadde jeg en debatt med pastor Miles Grant i Brookston, en by med rundt 30 000 innbyggere. Debatten fant sted i det store teltet og ble ledet av John Barbour, som en gang var formann i byrådet. Denne byen ligger omtrent tjue engelske mil fra Boston. Debatten handlet om sabbatsspørsmålet, men Grant forsøkte å trekke inn i debatten spørsmålet om søster Whites erfaring i dette arbeidet. Han hevdet at ‘hun fikk vist, helt tilbake i 1844, at prøvetiden var over, og at det ikke lenger var nåde for syndere.’»

GSAM 224.1«Som svar sa jeg til ham at nesten alle førstedags-adventistene en gang hadde inntatt dette standpunktet, før vi skilte lag med dem, og at i stedet for at fru White i det hele tatt støttet dette standpunktet, var en av de første tingene hun fikk vist, at dette standpunktet var ‘falskt’, og at det fortsatt fantes nåde for syndere. Jeg sa: ‘Dette er slik, og pastor Grant vet at det er slik.’ Da jeg sa dette, nikket mange av de førstedags-adventistene foran meg [denne gruppen utgjorde en ganske stor del av det store teltet] med hodet i ettertrykkelig og klart samtykke til uttalelsen. Det er nok å si at pastor Grant ikke nevnte dette punktet igjen i debatten.» Underskrevet «Geo. E. Fifield, South Lancaster, Mass., 6. desember 1895.»

GSAM 224Fru White alltid på jakt etter syndernes frelse

GSAM 224.3At fru White har arbeidet for omvendelsen av syndere fra 1844 til i dag, bevises ytterligere av disse fakta: Hun og pastor White holdt et møte i Albert Beldens hus i Rocky Hill, Conn., som begynte 20. april 1848. På dette møtet ble det lagt ned innsats for noen fra verden. Pastor White og hans kone viste spesiell interesse for slike sjeler. På dette punktet vil vi gjengi vitnesbyrdet fra en av disse som ble døpt av pastor White. John Y. Wilcox skriver fra Kensington, Connecticut, 22. februar 1891:—

GSAM 224.4«Jeg ble ført inn i sannheten på den tiden da møtene ble holdt i det uferdige rommet i bror A. Beldens hus i Rocky Hill, Connecticut. At jeg mottok lyset fra den nåværende sannheten, skjedde takket være innsatsen fra bror og søster White. Jeg ble døpt kort tid etter av bror White. Hadde det ikke vært for den oppmuntringen og styrken jeg fikk fra dem, vet jeg ikke om jeg noensinne ville ha våget å tenke eller føle at jeg var akseptert av Herren. De var dypt opptatt av meg og arbeidet for å hjelpe meg.»

GSAM 225.1Pastor White sa om det møtet i et brev til Stockbridge Howland i Topsham, Maine: «Bror Bates fremstilte budene på en svært klar måte, og deres betydning ble understreket gjennom svært kraftfulle vitnesbyrd. Ordet hadde den virkningen at det styrket dem som allerede var i sannheten, og vekket dem som ikke var helt bestemt.»

GSAM 225Arbeid for syndere i Oswego, New York

GSAM 225.2I 1849 arbeidet pastor James White og hans kone i Oswego, New York. Under disse møtene ble Hiram Patch og en frøken Benson, som var forlovet, omvendt til Gud og den nåværende sannheten.

GSAM 225.3I mars 1850 ble det igjen holdt møter i Oswego. I Present Truth for april sa pastor White, da han snakket om disse møtene:

GSAM 225.3«Det pågår nå et svært interessant arbeid blant restens barn i denne byen. Deres frelse har vært hovedtemaet i våre møter de to siste sabbater, og Gud har gitt oss en vidunderlig velsignelse. Sannheten har hatt en god innvirkning både på oss og på våre barn. Kvelden etter den siste første dagen hadde vi et møte spesielt for deres skyld, og Herrens Ånd ble utøst blant oss. Alle barna bøyde seg for Herren og virket å føle hvor viktig det er å holde budene, særlig det femte, og å søke frelse gjennom Jesus Kristus. Dette var et av de mest interessante møtene jeg noensinne har vært vitne til.»

GSAM 225.4I Present Truth fra november 1849 publiserte pastor White en beretning om en rekke mennesker som ble omvendt og døpt; og i det siste nummeret av dette tidsskriftet i 1850 finnes det en beretning om et møte som ble holdt i Waitsfield, Vermont, og om deltakelsen av Heman Churchill, som nettopp hadde blitt omvendt fra verden. Han omtales i artikkelen som «bror». Hvordan kunne det være mulig hvis det ikke lenger fantes nåde for syndere?

GSAM 226Vitnesbyrd fra tjueen vitner

GSAM 226.1I denne sammenheng gjengir vi et vitnesbyrd underskrevet i 1888 av tjueen personer, som alle var en del av adventbevegelsen i 1844 og var kjent med fremveksten av Den tredje engels budskap. Alle var med i budskapet før 1851, og de fleste av dem hadde vært tilknyttet syvendedags-adventistene nesten helt fra budskapets begynnelse:—

GSAM 226.2«Vi, undertegnede, som var godt kjent med adventbevegelsen i 1844 da tiden gikk ut, og som også tok imot sannheten i Den tredje engels budskap allerede i 1850, undertegner herved med glede følgende uttalelse angående læren om den lukkede døren, som ble holdt fast ved av troende på Den tredje engels budskap fra tidspunktet for dets fremvekst til den sist nevnte dato og fremover.

GSAM 226.3«De trodde, i samsvar med Åpenbaringen 3:7, 8 og andre skriftsteder, at ved utløpet av de 2300 dagene i Daniel 8:14 avsluttet Kristus sitt verk i det første rommet i den himmelske helligdommen, og overførte sin tjeneste til det aller helligste, og påbegynte dommens verk, og endret dermed sitt forhold til frelsesplanen i denne sammenheng. Her ble en dør åpnet og en dør lukket.

GSAM 226.4«De trodde at de som hadde fått klart lys over Den første engels budskap, men vendte seg mot det og bittert motsatte seg det, ble forkastet av Gud. Men de trodde ikke at de som ikke hadde fått lyset, eller de som ikke hadde nådd ansvarlighetsalderen før 1844, ville bli forkastet dersom de søkte Gud med oppriktige hjerter.

GSAM 226.5«Selv om de, i likhet med William Miller og den store massen av adventister umiddelbart etter at fristen var gått ut, trodde at deres arbeid for verden var fullført, og at Herren ville komme svært snart, trodde de likevel ikke – etter at lyset over helligdommen og det tredje budskapet hadde forklart deres skuffelse – at nåden var forbi, bortsett fra for dem som hadde forkastet lyset.»

GSAM 227.1Underskrevet: «J. B. Sweet, South Saginaw, Mich.; Samuel Martin, West Rindge, N.H.; Ira Abbey, North Brookfield, N.Y.; fru R. B. Abbey, North Brookfield, N.Y.; fru Diana Abbey, North Brookfield, N.Y.; fru L. B. Abbey, North Brookfield, N.Y.; Heman S. Gurney, Memphis, Mich.; Ann E. Gurney, Memphis, Mich.; William Gifford, Memphis, Michigan; fru Mary S. Chase, Battle Creek, Michigan; S. M. Howland, Battle Creek, Michigan; fru F. H. Lunt, Battle Creek, Michigan; fru Melora A. Ashley, Battle Creek, Michigan; fru Caroline A. Dodge, Battle Creek, Michigan; fru Sarah B. Whipple, Battle Creek, Michigan; fru Uriah Smith, Battle Creek, Michigan; fru Paulina R. Heligass, Moline, Kansas; R. G. Lockwood, St. Helena, California; fru R. G. Lockwood, St. Helena, California; Reuben Loveland, North Hyde Park, Vermont; fru Belinda Loveland, North Hyde Park, Vermont.»

GSAM 227Et misforstått syn

GSAM 227.2Det har blitt gjort et forsøk på å tolke et syn som ble gitt til fru White i Topsham, Maine, 24. mars 1849, som om det lærte denne feilaktige læren – at det ikke lenger finnes nåde for syndere. Dette synet ble gitt akkurat da «Rochester-bankingene» (spiritismen) ble introdusert. Fru White så at de mystiske tegnene og underverkene og de falske reformasjonene ville øke og spre seg. Disse reformasjonene var ikke reformasjoner fra villfarelse til sannhet (hun sa ikke at det aldri ville finnes slike reformasjoner, men at den typen som ble vist henne, der de benyttet seg av menneskelig innflytelse, var av denne art), men fra vondt til verre; for de som bekjente seg til en forandring i hjertet, hadde bare kledd seg i en religiøs drakt som skjulte ugudeligheten i et ondt hjerte. Noen så ut til å være virkelig omvendte, og var dermed i stand til å bedra Guds folk; men hvis man hadde kunnet se inn i deres hjerter, ville de ha vist seg å være like svarte som alltid.

GSAM 227.3Hun sa deretter: «Min ledsagende engel ba meg se om det var noen byrde for syndere slik som det hadde vært før. Jeg så, men kunne ikke se noen, for frelsens tid var forbi for dem.»²⁰

GSAM 228.1Det har blitt hevdet at dette synet lærte at det ikke lenger fantes nåde for syndere, men vi spør: Hvordan kunne det være tilfelle når hun hadde motsatt seg denne læren helt fra den gang Joseph Turner først forkynte den våren 1845, og hele tiden hadde arbeidet inderlig for synderes omvendelse og frelse?

GSAM 228.2I Supplement to Experience and Views, utgitt i 1854, sier fru White: «De ‘falske reformasjonene’ det henvises til, skal ennå bli tydeligere å se. Dette synet gjelder særlig de som har hørt og forkastet lyset fra adventlæren. De er overgitt til sterke villfarelser. Slike vil ikke ha ‘sjelesmerte for syndere’ som før.»²¹

GSAM 228.3Motstanderne hevder å vite mer om hva fru White så i dette synet enn hun selv gjorde. La oss se nærmere på dette et øyeblikk i lys av deres tolkning av det, nemlig at hun så på syndernes tilstand i stedet for vekkelsesforkynnerne. Hun så altså på synderne for å finne en «sjelesmerte for syndere, men kunne ikke se den». Hvem har noensinne funnet en sjelesmerte for syndere ved bare å se på syndere? Men, spør vi, hva med de personene som er nevnt i vitnesbyrdet ovenfor, som bare brukte menneskelig innflytelse og mesmerisme for å vinne omvendte, og kalte det Guds Ånds verk? Er disse motstanderne, som var så ivrige etter å vise at fru White lærte den ekstreme «lukkede dør»-teorien, klare til å innrømme at disse vekkelsesforkynnerne var hellige mennesker, og at de vant ekte omvendte?

GSAM 228.4Det er åpenbart for ethvert oppriktig sinn at den gruppen av personer som ble omtalt i denne sammenhengen, var de som påstod å ha denne sjelesmerten, mens de hadde forkastet lys og sannhet og brukte mesmerisme for å vinne omvendte. Slike kunne ikke ha en ekte sjelesmerte for syndere når de selv var gjenstand for fordømmelse; for «tiden for deres [deres egen] frelse er forbi.»

GSAM 229.1Ut fra fru Whites syn den 24. mars 1849 har noen forsøkt å trekke den konklusjonen at det lærte at det ikke lenger fantes nåde for syndere; men vi har allerede vist at hun i 1845, i Paris i Maine, lærte at det fantes nåde for alle som ikke bevisst og med forståelse hadde forkastet lys og sannhet. I et syn gitt på samme sted i 1846 ble det vist at Herren hadde et «folk i menighetene som ikke hadde forkastet sannheten». Til de som tenkte annerledes, ble det gitt en irettesettelse, der det ble sagt at Guds engler likevel ville virke for slike, og når de virket, ville de som fordømte dem, bli stående utenfor.

GSAM 229.2Videre, i april 1848, arbeidet pastor White og hans kone i Rocky Hill, Connecticut, for synderes omvendelse. Alt dette beviser at synet av 24. mars 1849 stemmer overens med det som ble gitt i Paris, Maine, i 1846, og med den kursen disse Guds tjenere fulgte i april 1848.

GSAM 229En falsk vekkelsesforkynner beseiret

GSAM 229.3Dette synet ble først publisert i Connecticut i året 1849. En predikant arbeidet svært ivrig der for å vinne omvendte, og hevdet til og med å ha tungegaven. Han forsøkte å vinne innflytelse over den lille gruppen sabbatsholdere i Rocky Hill. En av disse kalte han en «kjær hellig av Herren». I hans nærvær fikk fru White et syn som viste hvor villedende hans virke var, og at hans «kjære hellige» fulgte en kurs som ikke var i samsvar med det syvende budet. Denne «hellige» damen benektet anklagen, og predikanten holdt en kraftig tale der han forsøkte å vinne sympati for den «stakkars hellige av Herren», som han kalte henne. Natten etter fikk denne unge kvinnen et anfall av kolera morbus og trodde hun skulle dø. Hun sendte bud etter fru White og tilsto at det som var blitt vist om henne, var sant; at hun var skyldig i akkurat det fru White hadde påpekt. Dermed mislyktes denne falske arbeideren i å forføre den forsamlingen, og karakteren av hans virke ble avslørt, noe som brått satte en stopper for hans innsats på det stedet.

GSAM 230En annen falsk vekkelsesforkynner i Oswego, New York

GSAM 230.1Som en ytterligere illustrasjon av prinsippet som fremgår av det ovennevnte vitnesbyrdet, og for å vise hvordan pastor White og hans kone fremdeles arbeidet i 1849–50 for synderes omvendelse, gjengir vi følgende fakta, som ble fortalt meg av Elias Goodwin og andre av de tidlige medlemmene i menigheten i Oswego, delstaten New York:—

GSAM 230.2På den tiden (1849) bodde det en ung mann ved navn Hiram Patch i byen. Han var forlovet med en ung dame som han kort tid etter giftet seg med. De var uomvendte, men deltok på møtene som pastor White og hans kone holdt, og var nesten overbevist om å bli kristne. På denne tiden ble det startet en vekkelsesbevegelse i en av menighetene i Oswego, ikke av predikantene, men av et fremtredende lekmedlem, en kasserer for fylkets midler. Denne mannen virket svært ivrig og hevdet å ha en stor byrde for syndere. Han vred hendene mens han ba for de uomvendte, og virket å være i den største nød på grunn av deres fortapte tilstand.

GSAM 230.3Herr Patch og hans forlovede gikk på disse vekkelsesmøtene og var i tvil om hva de skulle bestemme seg for. De var til stede ved en anledning da fru White fikk et syn der hun ble henvist til Hosea 5:6–7, som lyder: «Med sine får og okser skal de gå for å søke Herren, men ikke finne ham; han har dradd sig bort fra dem. Mot Herren har de båret sig troløst at, for de har født uekte barn; nu skal en måned (ordrett etter KJV) fortære både dem og alt det de eier.» Hun fikk vist at de som ledet denne vekkelsen, ikke sto rett overfor Gud, og at de ikke hadde noen virkelig sjelsbyrde for syndere.

GSAM 231En forutsigelse om fiasko

GSAM 231.1Da sa hun til herr Patch: «Jeg ble bedt om å si til deg at i dette tilfellet vil utsagnet i teksten bli bokstavelig oppfylt. Vent en måned, så vil du selv få vite hvilken karakter de personene har som er engasjert i denne vekkelsen, og som påstår å ha en så stor byrde for syndere.» Herr Patch sa: «Jeg skal vente.»

GSAM 231.2Innen to uker etter at dette synet ble gitt, fikk den nevnte kassereren, som hevdet å ha en slik sjelsangst for syndere, i sin påtatte kval sprengt et blodkar i magen og måtte legges til sengs på grunn av blodtap. Oppgavene ved kassererkontoret måtte overtas av fylkets sheriff, som sammen med en av konstablene sjekket saldoen som var oppført i kassererens regnskapsbok, og deretter telte opp pengene som forberedelse til å overta ansvaret for virksomheten, da det plutselig viste seg at det manglet nøyaktig 1 000 dollar.

GSAM 231.3For sheriffen og konstabelen virket det umulig at en mann som var så engasjert i en vekkelsesbevegelse, kunne være skyldig i å ha tatt pengene. De mente han måtte ha utbetalt dem og glemt å føre det riktig inn i boken; eller kanskje hadde han satt dem inn på banken, og de fremkom ikke på kontoen i safen. Uansett måtte de be ham om en tilfredsstillende forklaring, men det måtte gjøres med forsiktighet; for hvis han hadde pengene, ville han utvilsomt forsøke å skjule dem. Det ble derfor avtalt at en av dem skulle gå i forveien og gjemme seg i skuret bak huset for å holde øye med bakdøren i tilfelle det skulle skje noe der, mens sheriffen skulle gå inn gjennom hoveddøren. Da sheriffen nærmet seg huset og gikk inn gjennom hoveddøren, oppdaget han kjolen til en kvinne som nettopp var på vei ut av bakdøren. Mannen i skjulet så kvinnen gå raskt bort til en snøfonn, grave et hull i snøen og legge noe der, som hun dekket til med snø, før hun vendte tilbake til huset.

GSAM 232.1Sheriffen gikk bort til kassererens seng og spurte først om hans helsetilstand, før han antydet forvirringen på kontoret og foreslo at han sannsynligvis kunne forklare problemet. Mannen, som var svært opprørt, løftet hånden mot himmelen, påkalte Gud som vitne og sa at han ikke visste noe om pengene. I det samme kom kona inn og ville vite hva som var i veien, og hvorfor mannen hennes var så opprørt. Mannen svarte: «De tror vi har pengene deres.» Kvinnen løftet da hendene på samme måte og påkalte Gud som vitne på at de ikke hadde pengene, og at de dessuten ikke visste noe om dem. Akkurat da hun hadde fullført denne setningen, grep konstabelen inn – han hadde skyndt seg fra gjemmestedet sitt til snøfonnen da hun gikk inn i huset – med disse ordene: «Frue, hva er dette? Jeg så Dem løpe ut av huset og legge dette i snøfonnen, og her er den, den savnede pengesekken, merket med 1 000 dollar.»

GSAM 232.2Som man kunne forvente, brøt denne vekkelsen plutselig sammen. Herr Patch og hans forlovede, etter å ha fått vite om karakteren til den som ledet vekkelsen, tok stilling for sannheten og sluttet seg til syvendedags-adventistene, en kirke hvor de forble verdige medlemmer til sin dødsdag.

GSAM 232.3Dette synet ble, som det tydelig fremgår, gitt i de uomvendtes interesse og til deres spesielle beste, og førte til at syndere ble omvendt, mens det umiddelbart rammet dem som selv var syndere og forkastet av Herren på grunn av sitt hykleri. De hadde «båret sig troløst at» mot Herren; mens de påstod å ha stor sjelesmerte for syndere, fødte de bare «uekte barn».

GSAM 232En hyklerisk arbeider i Camden, New York

GSAM 232.4Blant andre steder som pastor og fru White besøkte vinteren 1849–50, var byen Camden i New York, omtrent førti engelske mil fra Oswego, der de fremdeles bodde. Om dette møtet sier fru White:

GSAM 232.4«Før vi dro, ble jeg vist den lille forsamlingen som bekjente seg til sannheten der, og blant dem så jeg en kvinne som ga seg ut for å være svært from, men som var en hykler og villedet Guds folk.»²²

GSAM 233.1I januar 1884, mens jeg arbeidet i delstaten New York, fikk jeg vite følgende detaljer fra herr Preston, som var bosatt i Camden på tidspunktet for den ovennevnte konferansen, og hos hvem pastor White og hans kone oppholdt seg under møtet:—

GSAM 233.2«Denne kvinnen forkynte ekstreme synspunkter om helliggjørelse og hevdet at det fantes en tilstand av fullkommenhet som kunne oppnås, der en person ville stå helt over Guds lov; og hun påstod å ha nådd denne fullkomne tilstanden. Med denne læren om hellighet forvirret hun tankene til noen av våre folk i Camden. Søster White fikk vist at til tross for all denne kvinnens påståtte hellighet, var hennes hjerte svart av synd, og i livet var hun fordervet.

GSAM 233.3«Mens hun var på dette stedet, fikk søster White et nytt syn, i nærvær av denne kvinnen, som syntes å ha en stor sjelsbyrde for de uomvendte; men søster White sa til henne at det ikke var en ekte sjelesmerte for syndere, fordi hennes egen livsførsel var slik at hun selv ikke stod rett i Guds øyne. ‘Så,’ sa herr Preston, ‘det som kalles Camden-synet, gjaldt helt klart og spesielt denne kvinnens tilfelle, og ikke syndernes tilstand generelt, og slik forsto vi det den gangen.’»

GSAM 233.4Etter at fru White hadde fortalt om sitt syn, reiste kvinnen seg og sa: «Gud kjenner mitt hjerte, og hvis du kunne se det, ville du se at det er rent og plettfritt.» Dermed ble møtet avsluttet. Ikke lenge etter ble kvinnen imidlertid alvorlig syk og trodde hun skulle dø. Hun sa: «Jeg må treffe søster White; jeg har noe å tilstå for henne. Jeg fortalte henne at jeg var en god kvinne, at jeg var ren. Det er ikke sant. Jeg er en ond kvinne. Denne mannen jeg bor sammen med, er ikke min ektemann. Jeg forlot en god ektemann i England og ett lite barn, og rømte med denne mannen. Vi har aldri vært gift. Jeg har utgitt meg for å være lege og har solgt medisin som jeg sverget i retten kostet meg 1 dollar per flaske, men den kostet meg bare tolv cent per flaske. Jeg sverget også på at en ku vi solgte til en fattig mann kostet oss 30 dollar, mens den bare kostet oss 20 dollar.»²³

GSAM 234.1Det er slike hykleriske bedragere fru Whites ord om «sjelesmerte for syndere» gjelder, og ikke syndere generelt. Når man tar hensyn til de ovenfor fremlagte fakta, som viser at læren om «ingen nåde mer» for syndere ble fullstendig fordømt helt fra den ble forkynt for første gang våren 1845; og at fru White hele tiden siden den gang har arbeidet inderlig for synderes omvendelse, hvem kan da tro at hun i 1851, da verket hennes med tittelen Experience and Views ble utgitt, hadde til hensikt å lære at det ikke lenger fantes «noen frelse for syndere»?

GSAM 234En «ingen nåde»-mann

GSAM 234.2Selv så sent som i 1848 fantes det her og der enkelte som hevdet at det ikke lenger fantes nåde for syndere. Disse var imidlertid ikke syvendedags-adventistene. En av denne gruppen, ved navn Sweet, bodde i byen Rochester i New York. Rett etter at jeg hadde avlagt en offentlig trosbekjennelse og blitt døpt blant førstedags-adventistene, deltok jeg på et teltmøte i Canandaigua i New York, ledet av pastorene J. C. Bywater og Geo. W. Burnham. Denne mannen, Sweet, var til stede og ga uttrykk for svært alvorlige tvil om ektheten av min religiøse opplevelse, fordi han «mente det ikke lenger var mulig for syndere å bli omvendt».