Kapittel 12 – Skuffelsen – Den bitre boken

GSAM 185.1«Jeg tok den lille bok av engelens hånd og åt den; og i min munn var den søt som honning; og da jeg hadde ett den, var min buk bitter (ordrett etter KJV). Og de sier til mig: Du skal atter spå om mange folk og ætter og tunger og konger. Og det blev gitt mig et rør, likesom en stav, med de ord: Stå op og mål Guds tempel og alteret og dem som tilbeder der.»¹

GSAM 185.2I bibelsk språkbruk symboliserer det å «spise» en bok mottakelsen av sannheten for å formidle den til andre, slik vi ser i Esekiel, der profeten får vist «en bokrull», og det ble sagt til ham: «Et denne bokrull, og gå avsted og tal til Israels hus.» Etter å ha spist bokrullen, sier han: «Og jeg åt, og den var i min munn søt som honning.»²

GSAM 185.3Profeten Jeremia bruker det samme bildet: «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for mig og til glede for mitt hjerte.»³ Fra dette språket lærer vi at bokens «søthet» mens man spiser den, symboliserer den glede og tilfredsstillelse som oppleves av dem som på denne måten nærer seg av Herrens ord.

GSAM 185Boken som var søt, men så ble bitter

GSAM 185.4Boken som nevnes i Åpenbaringen 10, om hvilken det sies at den var søt som honning for den som spiste den, men så snart den var spist, var den «bitter» (ordrett etter KJV) (eller, som noen oversetter, «så snart jeg hadde fordøyd den, var den picra i magen min»⁴), var den boken som engelen kunngjorde ut fra, med fullmakt fra ham som skapte himmelen, jorden og havet: «At det ikke skal være mere tid.» Å spise denne boken må altså symbolisere den gledelige aksepten av tidsproklamasjonen. Den plutselige bitterheten i munnfullet for dem som spiste den, må symbolisere den triste kontrasten i deres opplevelse etter at bokens tid er utløpt, og de opplever at deres forventninger er blitt bittert skuffet.

GSAM 186Tidsproklamasjonen – en søt bit

GSAM 186.1Tidsproklamasjonen i 1844 var virkelig en gledelig nyhet for dem som trodde, og som uten tvil forventet en så snarlig evig befrielse fra alle denne syndige verdens plager, ulykker og sorger. Tanken på at de i løpet av noen få korte uker skulle bli herliggjort, gjort udødelige og befinne seg i Guds gylne by sammen med sin Konge, var virkelig sjelsoppløftende. Som en som hadde denne opplevelsen uttrykte det: «De som oppriktig elsker Jesus, kan sette pris på følelsene til dem som med den største interesse ventet på sin Frelsers komme.... Vi nærmet oss denne timen med en rolig høytidelighet. De sanne troende hvilte i et herlig fellesskap med Gud, et forsmak på den freden som skulle bli deres i det strålende livet etter døden. De som opplevde dette håpet og denne tilliten, kan aldri glemme disse dyrebare timene med venting.»

GSAM 186.2Den særdeles prøvende situasjonen for dem som den ellevte dagen i den syvende måneden fortsatt befant seg i denne mørke verden av prøvelser og fristelser, der de måtte møte hån, spott og latterliggjøring fra dem som de bare noen timer tidligere hadde oppfordret til å gjøre seg klare til å møte sin Herre, illustreres på passende vis ved Maria, da hun «stod utenfor ved graven og gråt»; og da englene henvendte seg til henne med spørsmålet: «Kvinne, hvorfor gråter du?», svarte hun dem: «De har tatt min herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!»⁵

GSAM 187Skuffet, men ikke motløs

GSAM 187.1De som opplevde denne prøvelsen, sa følgende om den:

GSAM 187.1«Vi var forvirret og skuffet, men vi gav ikke opp vår tro. Vi følte at vi hadde gjort vår plikt; vi hadde levd opp til vår dyrebare tro; vi var skuffet, men ikke motløse. Vi trengte uendelig tålmodighet, for det var mange spottere. Vi ble ofte møtt med hånlige hentydninger til vår tidligere skuffelse. ‘Dere har ikke steget opp ennå; når regner dere med å stige opp?’ og lignende sarkasmer ble ofte rettet mot oss av våre verdslige bekjente, og til og med av noen som bekjente seg til kristendommen, men som, selv om de aksepterte Bibelen, ikke hadde lært dens store og viktige sannheter. Dødeligheten klamret seg fortsatt til oss; virkningene av forbannelsen var overalt rundt oss. Det var vanskelig å ta på seg livets plagsomme bekymringer som vi trodde var lagt fra oss for alltid.»

GSAM 187Sammenlignet med de skuffede disiplene

GSAM 187.2Disse følelsene må, sammenlignet med den glede og jubel de hadde opplevd bare noen timer tidligere, ha virket på dem som den skarpe bitterheten i picra. Omverdenen antok, slik massene utvilsomt gjorde etter Kristi korsfestelse, at de troende nå ville avsværge sin tro og slutte seg til spottet over sin egen antatte dårskap. Til sin store overraskelse fikk de snart erfare at kjærligheten til Herrens gjenkomst ikke lett lot seg utrydde fra hjertene til dem som virkelig hadde viet seg til Gud.

GSAM 187«Satt ikke sammen med spotterne»

GSAM 187.3Den veien disse ivrige menneskene fulgte, og deres følelser, er godt beskrevet i profeten Jeremias ord, der han sier:

GSAM 187.3«Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for mig og til glede for mitt hjerte; for jeg er kalt med ditt navn, Herre, hærskarenes Gud! Jeg har ikke sittet i de lystiges lag og jublet; grepet av din hånd har jeg sittet ensom; for du fylte mig med harme. Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår ulægelig? Det vil ikke la sig læge. Du er jo blitt for mig som en sviktende bekk, som vann en ikke kan lite på.»⁶

GSAM 188James White om skuffelsen

GSAM 188.1Noen få korte sitater fra noen av disse skuffede, men likevel håpefulle menneskene, vil gi et godt inntrykk av situasjonen. Det første er fra pastor James White, som arbeidet svært vellykket i 1843 og 1844. Han sier:—

GSAM 188.2«Skuffelsen da tiden gikk ut, var bitter. Sanne troende hadde gitt opp alt for Kristi skyld og hadde opplevd hans nærvær som aldri før. De hadde, slik de antok, gitt verden sin siste advarsel og hadde mer eller mindre skilt seg ut fra den vantro, spottende folkemengden. Og med Guds velsignelse over seg, følte de større lyst til å omgås sin snart forventede Herre og de hellige englene enn dem de hadde skilt seg fra. Kjærligheten til Jesus fylte sjelen og strålte fra hvert ansikt, og med ubeskrivelige lengsler ba de: ‘Kom, Herre Jesus, og kom snart,’ men han kom ikke.

GSAM 188.3«Men Gud forlot ikke sitt folk.... Og med særlig kraft og trøst trengte slike skriftsteder som det følgende fra Hebreerbrevet inn i sinnene og hjertene til de prøvede, ventende: ‘Kast derfor ikke bort eders frimodighet, som har stor lønn! For I trenger til tålmod, forat I, når I har gjort Guds vilje, kan opnå det som er lovt. For ennu er det bare så kort en stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge; men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unddrager sig, har min sjel ikke lyst til ham. Men vi er ikke av dem som unddrager sig til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.’⁷ De viktigste punktene i denne delen av Skriften er følgende:—

GSAM 188.4«1. De som blir tiltalt, står i fare for å kaste bort sin tillit til det de har gjort rett i.

GSAM 189.1«2. De hadde gjort Guds vilje og var blitt ført inn i en prøvelsesperiode der tålmodighet var nødvendig.

GSAM 189.2«3. De rettferdige skulle på dette tidspunktet leve av tro, ikke ved å tvile på om de hadde gjort Guds vilje, men ved å ha tro på det de hadde gjort i samsvar med Guds vilje.

GSAM 189.3«4. De som ikke skulle tåle troens prøvelse, men skulle forkaste sin tillit til det verket der de hadde gjort Guds vilje, og trekke seg tilbake, ville ta den direkte veien til fortapelse.»⁸

GSAM 189Fra N. Southard, redaktør av Midnight Cry

GSAM 189.4I Midnight Cry av 31. oktober 1844, omtrent ti dager etter at de 2300 dagene var omme, ble følgende publisert fra redaktørens penn:—

GSAM 189.5«I lys av alle omstendighetene rundt denne bevegelsen, de velsignede virkningene den har hatt på Guds barns sinn, og det hatet og den ondskapen hans fiender har vist, må vi betrakte den som det sanne ‘midnattsropet’. Og hvis vi har noen få dager til å prøve vår tro på, er det likevel i samsvar med lignelsen om de ti jomfruene; for da de alle hadde stått opp og gjort lampene sine i stand, skulle det fortsatt komme en tid da de ukloke jomfruenes lamper ville slukke. Dette kunne ikke skje før etter at den tiende dagen var gått; for inntil da ville lampene deres brenne. Den dagen må derfor gå forbi, slik at de uforstandige kan gi opp sin tro, akkurat som 1843 måtte gå forbi, for at ventetiden skulle komme. En liten forsinkelse er derfor ingen grunn til skuffelse, men viser hvor nøyaktig Gud er i oppfyllelsen av sitt ord. La oss derfor holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som har lovet, er trofast.»

GSAM 189Fra Joseph Marsh, redaktør av Voice of Truth

GSAM 189.6I Voice of Truth av 7. november 1844 leser vi:—

GSAM 189.7«Vi innrømmer gjerne at vi har tatt feil når det gjelder arten av den hendelsen vi forventet skulle inntreffe på den tiende dagen i den syvende måneden; men vi kan ennå ikke innrømme at vår store øversteprest ikke på den dagen fullførte alt det som forbildet ga oss grunn til å forvente. Vi tror nå at han gjorde det.»

GSAM 190.1Adventistene forventet at de 2300 dagene skulle ta slutt den tiende dagen i den syvende måneden 1844, og at Kristus den dagen skulle fullføre sitt prestelige verk og komme til jorden for å velsigne sitt folk. Senere undersøkelser har vist at det var begynnelsen på hans verk med å rense den himmelske helligdom som fant sted den dagen, og ikke fullføringen av hans verk som prest.⁹ I stedet for å betrakte renselsen av helligdommen som en del av Kristi prestegjerning, ble det hevdet at renselsen av helligdommen skulle være en renselse av jorden ved ild ved Kristi gjenkomst. Om ikke hele jorden, så skulle i det minste Kanaans land bli renset på det tidspunktet.

GSAM 190Helligdommen antatt å være jorden

GSAM 190.2Denne tanken kommer til uttrykk i en artikkel av Geo. Storrs i Midnight Cry av 25. april 1844. Han spør: «Hva er helligdommen som skal renses? Min tidligere oppfatning har vært at det var hele jorden. At det er en del av jorden, tror jeg fortsatt. Men hvilken del? Det er spørsmålet jeg skal forsøke å besvare.»

GSAM 190.3Han siterer løftet til Abraham, bekreftelsen av det samme til Isak og fornyelsen av det til Jakob, og siterer deretter Moses’ sang, komponert av Mirjam etter at de hadde krysset Rødehavet, der de sang: «Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt.»¹⁰

GSAM 190.4Hvis leseren nøye sammenligner teksten ovenfor med salmistens beretning om dens oppfyllelse, vil han se at den ikke sier at selve Palestina er helligdommen. David sier, når han taler om Herrens ledelse av Israels barn: «han førte dem til sin helligdoms grense (ordrett etter KJV), til det berg hans høire hånd hadde vunnet.»¹¹ I sangen ved Rødehavet sies det om Kanaans land at det var stedet han hadde skapt for å «bo i, i helligdommen» (ordrett etter KJV). Så i dette sitatet fra Salmene kalles Moria-fjellet, der helligdommen ble bygget, bare «hans helligdoms grense» (ordrett etter KJV). Men i den samme salmen står det: «han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket. Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.»¹²

GSAM 191Renselsen av helligdommen antas å være en renselse av jorden

GSAM 191.1I artikkelen det henvises til ovenfor, etter å ha sitert det antatte beviset på at jorden, eller i det minste landet Palestina, var helligdommen, fortsetter pastoren deretter med å spørre: «Hvordan skal helligdommen renses?» Med profeten Mikas ord svarer han: «For se, Herren går ut fra sin bolig; han stiger ned og farer frem over jordens høider. Fjellene smelter under ham, og dalene revner -- som voks for ilden, som vann når det øses ut over et stup.»¹³

GSAM 191.2Med den oppfatningen, som var allment akseptert på den tiden, at jorden var helligdommen, vil leseren lett forstå hvorfor de uten tvil antok at Herren ved slutten av de to tusen tre hundre dagene ville komme og rense jorden på den måten Mika beskrev. I all motstanden som ble reist mot adventistene, var det ikke en eneste motstander som så mye som antydet at renselsen av jorden med ild ikke var den hendelsen som skulle finne sted som renselsen av helligdommen, ved slutten av de to tusen tre hundre dagene.

GSAM 191Apostlene ble skuffet, men Skriften ble likevel oppfylt

GSAM 191.3Dette er ikke det eneste tilfellet hvor mennesker har gjort Herrens vilje, oppfylt Skriften, og likevel blitt skuffet i sine forventninger, ganske enkelt fordi de ikke forsto karakteren av den hendelsen som skulle finne sted. Slik var det også med Kristi apostler. Da han satt på eselføllet og red inn i Jerusalem, ropte de mens de husket profetens ord:¹⁴ «Rop høit, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til dig, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole.»¹⁵ Det var så nødvendig at det skulle være jubel ved den anledningen at dersom de hadde holdt seg stille, ville selve steinene ha ropt ut.¹⁶ Disiplene antok at Kristus, der og da, skulle bestige Davids trone som en verdslig konge («vi håpet at han var den som skulde forløse Israel»¹⁷), og derfor ropte de: «Velsignet være vår far Davids rike som kommer!»¹⁸ Hvor mye jubel ville det ha vært ved den anledningen, dersom de hadde forstått at Kristus innen en uke ville ligge død i Josefs grav, omgitt av den romerske vaktstyrken? Hvor mye «ære» til Gud og hvor mye innvielse ville det ha vært blant adventistene i 1844, dersom de hadde forstått at renselsen av helligdommen ved slutten av all profetisk tid skulle strekke seg over en rekke år før Herren kom?

GSAM 192Ingen feil i beregningen av de 2300 dagene

GSAM 192.1Da dette folket nøye gikk gjennom sin beregning av tidsperioden, fant de ingen feil; men Herren kom ikke, og jorden ble heller ikke renset med ild. Hva betydde det? De visste med sikkerhet at Herren hadde vært med dem i den store bevegelsen; men nå var de i uvisshet. Deres tillit til Herren var urokkelig. De visste at han ikke ville forlate dem. Lyset ville komme fra en eller annen kilde. Det vanskelige spørsmålet de sto overfor, er formulert i de allerede nevnte ordene fra Jeremia: «Du er jo blitt for mig som en sviktende bekk, som vann en ikke kan lite på.» Troen ga ikke rom for denne tvilen, for Herrens ord gjennom profeten Habakkuk om synet kom til deres sinn: «det haster mot enden og lyver ikke.»¹⁹ Uttrykket som allerede er sitert fra redaktøren av Voice of Truth, beskriver godt deres holdning: «Vi kan ennå ikke innrømme at vår store øversteprest ikke akkurat på den dagen fullførte alt det som forbilledet ville rettferdiggjøre at vi forventet.»

GSAM 193Lys over helligdommen oppdaget

GSAM 193.1Hiram Edson fra Port Gibson i New York fortalte meg at dagen etter at fristen gikk ut i 1844, mens han ba bak kornstakkene på en åker, kom Guds Ånd over ham på en så kraftfull måte at han nesten ble slått til jorden, og med den kom et inntrykk: «Helligdommen som skal renses, er i himmelen.» Han formidlet denne tanken til O. R. L. Crosier, og sammen undersøkte de emnet nøye. I begynnelsen av 1846 ble en omfattende redegjørelse for helligdomsproblematikken fra et bibelsk synspunkt, skrevet av Crosier, trykt i Day Star, en avis som den gang ble utgitt i Cincinnati, Ohio. I det omfattende essayet ble det vist at renselsen av helligdommen var Kristi avsluttende verk som vår øversteprest, med start i 1844 og avslutning like før han faktisk kommer tilbake i himmelens skyer som kongers Konge og herrers Herre.

GSAM 193Menigheter på jakt etter tapte medlemmer

GSAM 193.2Den tiende dagen i den syvende måneden var gått, og menighetene trodde de ville få det lett med å vinne tilbake tapte medlemmer, som hadde blitt skilt fra dem under «midnattsropet» og den andre engels budskap; men i dette ble de sterkt skuffet, slik det vil fremgå av følgende svar på oppfordringene om å vende tilbake til sine tidligere organisasjoner, som gjengitt i Midnight Cry av 26. desember 1844:—

GSAM 193.3«Men hva er fakta? De vet godt at i den store massen av disse menighetene er de fremtredende temaene ‘verdens omvendelse’, ‘tusenårsriket på tusen år’ og ‘jødenes tilbakevending til Palestina’ før Frelserens personlige gjenkomst. De som går tilbake for å lytte til vuggesangene til slike ubibelske, urimelige læresetninger, gjør det med åpne øyne; og en slik handling fra deres side vil virkelig være å ‘gå tilbake’.

GSAM 194.1«Når man er blitt ‘fri’ i bibelsk forstand, er det mye tryggere å ‘streve fremover’ enn enten å ‘gå tilbake’ eller å ‘trekke seg tilbake’, særlig i denne tiden, når herlighetens krone så snart skal gis til de trofaste i Kristus Jesus.»

GSAM 194.2Menighetenes holdning til å utsette Herrens gjenkomst ved å fremme de ovennevnte ubibelske læresetningene, fikk adventistene til å tenke på disse ordene fra profeten Esekiel: «Menneskesønn! Se, Israels hus sier: Det syn han skuer, opfylles først efter mange dager, og det er om fjerne tider han spår.» I samme sammenheng finner vi svaret som adventistene brukte: «Derfor skal du si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Intet av alt jeg har sagt, skal utsettes lenger; det ord jeg taler, det skal skje, sier Herren, Israels Gud.»²⁰

GSAM 194«Du skal atter spå»

GSAM 194.3De som «spiste» boken og kom med «tids»-proklamasjonen, anså at deres arbeid for verden var fullført; derav erklæringen om at de igjen må undervise nasjoner, tungemål og konger. En annen del av verket, som hittil har vært usynlig, må nå fullføres – nemlig å presentere for folket den virkelige karakteren til Guds tempel i himmelen og dets altertjeneste. Påbudet om å måle tempelet²¹ er nødvendig for å få kunnskap om arten av den hendelsen som skal finne sted ved slutten av den profetiske tiden, og dermed gi en forklaring på ordene: «Så skal helligdommen bli renset» (ordrett etter KJV).

GSAM 194.4Legg merke til at engelen med denne tidsproklamasjonen kom fra himmelen, og før hans verk er fullført, gir han et oppdrag om å undervise folket på nytt. Budskapet, som skal forklare helligdomsproblematikken, gi de skuffede tillit og samtidig gi dem et «rør», en «stav» eller en målestokk som Guds folk kan bruke til å prøve sin moralske stilling foran ham, må bære tydelige tegn på at det er av himmelsk opprinnelse og ikke av menneskelig opprinnelse.

GSAM 195Fordommer sperret adgangen til folket

GSAM 195.1Den eksisterende fordom mot adventlæren var en nesten uoverstigelig barriere for folket; og å prøve å undervise dem på nytt uten klart og tydelig lys om årsaken til skuffelsen, ville være nytteløst. Adventistene selv trengte å få sine egne sjeler på nytt inspirert av et himmelsk oppdrag, før folket kunne undervises riktig; og hvordan kunne dette oppnås? Kunne det gjøres ved hjelp av rent menneskelig visdom? Eller ville de som hadde opplevd Guds Ånds dype virke under den siste bevegelsen, nøye seg med rent menneskelig resonnement? Ingenting annet enn et verk som det som kalles «Den tredje engels budskap»²² kunne løfte dem ut av deres forvirring; og dette ble, trinn for trinn, etter hvert som de kunne ta imot det, behørig innledet, med de mest overbevisende bevis på at det var av himmelsk opprinnelse.

GSAM 195Som sauer uten hyrde

GSAM 195.2Her var den store adventbevegelsen, i en viss forstand, som sauer uten hyrde, hvorav tusenvis bare noen få uker tidligere hadde skilt seg fra alle kirker og trosbekjennelser, uten at noen menneskelige organisasjoner var ansvarlige for deres åndelige velferd. De hadde ingen jordiske rådgivere de kunne betro seg til; deres tillit var alene rettet mot Gud.

GSAM 195.3De var imidlertid sikre på én ting, og dette var for dem som et anker – tidsproklamasjonen var riktig.²³ Men som folk befant de seg i en situasjon der de, med mindre Gud skulle lede og bevare dem, risikerte å akseptere falske forklaringer eller miste «tålmodigheten» og gi opp troen på sine tidligere erfaringer. Noen gjorde nettopp dette; mens andre, med troens øye rettet mot ham som deres sjeler elsket, inderlig spurte: «Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekteren svarer: Det kommer morgen, men også natt; vil I spørre, [senere] så spør -- kom igjen!»²⁴

GSAM 196J. N. Andrews om skuffelsen

GSAM 196.1Pastor J. N. Andrews, en som gjennomgikk denne opplevelsen i 1844, uttaler seg slik om skuffelsen:—

GSAM 196.2«De som forventet Herren i 1843 og i 1844, ble skuffet. For mange er dette faktum en tilstrekkelig grunn til å avvise alt vitnesbyrdet i denne saken. Vi erkjenner skuffelsen, men kan ikke erkjenne at dette utgjør en rettferdig grunn til å benekte Guds hånd i dette verket. Den jødiske menigheten ble skuffet da Jesus, ved slutten av Johannes døperens virke, trådte frem som den lovede Messias. Og de trofaste disiplene ble svært dypt skuffet da han som de forventet skulle frelse Israel, ble tatt til fange og drept av onde hender. Og etter hans oppstandelse, da de forventet at han igjen skulle gjenopprette riket for Israel, kunne de ikke unngå å bli skuffet da de forsto at han skulle dra bort til sin Far, og at de i lang tid skulle bli overlatt til trengsel og kval. Men skuffelse beviser ikke at Gud ikke har noen innflytelse på ledelsen av sitt folk. Den bør føre dem til å rette opp sine feil, men den bør ikke føre dem til å forkaste sin tillit til Gud. Det var fordi Israels barn ble skuffet i ørkenen, at de så ofte fornektet guddommelig ledelse. De blir fremstilt som en advarsel til oss, om at vi ikke skal følge det samme eksemplet på vantro.»²⁵

GSAM 196Sannheten må gjennomgå en dåp av upopularitet

GSAM 196.3Det ser ut til å være Herrens plan å plassere viktige sannheter i en upopulær kanal der det vil være et kors²⁶ å akseptere og adlyde dem. Dette gjelder spesielt i disse siste dager. Peter, som taler om den tiden da enden på alle ting skal være «nær», og når «dommen» skal «begynne med Guds hus», sier: «I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noget underlig; men i samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel. Om I hånes for Kristi navns skyld, er I salige, fordi herlighetens og Guds Ånd hviler over eder.»²⁷

GSAM 197.1Når sannheten har gjennomgått sin dåp av upopularitet, krever det mer nåde å ta den imot enn å bare følge massenes tro. Hyklerske skuespillere ser ingen stor grunn til å ta imot en sannhet som krever handling, som å ro oppstrøms «mot vind og strøm». Dermed blir sannheten en prøve for de lojale, de med ærlig hjerte, de oppriktige og de samvittighetsfulle.

GSAM 197.2Vi har tidligere vist at profetien om adventbevegelsen forutsier en skuffelse. Den kom; og dermed, i Guds forsyn, hadde aksepten av dette budskapet sitt kors.