Kapittel 15 — Økende lys og større under

GSAM 235.1«Kom i hu de gamle dager, da I, efter å være blitt oplyst, utholdt en stor strid i lidelser, idet I dels blev til et skuespill ved hån og trengsler, dels led med dem som hadde det således.»¹

GSAM 235.2Tiden fra skuffelsen i 1844 til det klare lyset om helligdommen og Den tredje engels budskap ble brakt frem, var en tid med særegne prøvelser. Adventister som fortsatt holdt fast ved at de hadde hatt rett i den forrige bevegelsen, var virkelig et «skuespill» for dem som antok at budskapet var en fullstendig fiasko; og av denne grunn ble de utsatt for stor forakt. Dette kunne de tåle med glede så lenge de holdt fast ved Herren i tro og delte Den Hellige Ånds nærvær.

GSAM 235To spesielle angrepspunkter

GSAM 235.3Satan hadde to spesielle fristelsespunkter for adventistfolket. Det første var å få dem som var faste i troen på at den profetiske tiden var over, til å tro at Kristi gjenkomst var en åndelig gjenkomst, og at han på en eller annen måte hadde gjennomført denne gjenkomsten ved slutten av de 2300 dagene. Det andre var å få dem som vaklet med hensyn til sine tidligere erfaringer, til å gi opp alt. Så mens sannheten om helligdommen og Den tredje engels budskap gradvis ble avslørt fra Skriften, bekreftet budskapene fra Guds Ånd, gjennom profetiens gave, den tidligere bevegelsen og kalte den «et sterkt lys» som Gud hadde satt opp ved begynnelsen av stien for å skinne hele veien frem til byen, og pekte på de bibelske bevisene på at Kristi andre komme skal være bokstavelig og personlig, og derfor ikke kunne være hendelsen ved slutten av «dagene».

GSAM 236Vidunderlige åpenbaringer

GSAM 236.1Skulle Herren tale til sitt folk gjennom syner i disse siste dager, ville vi da ikke forvente at selve manifestasjonen ville inneholde tydelige tegn på det guddommelige? Disse tegnene kommer klart til syne i fru E. G. Whites syner. Selve fenomenet med synene, som vist i kapittel 13, er rett og slett mirakuløst; men det er mange vidunderlige trekk knyttet til hennes tidligere syn, som du vil legge merke til når du leser videre i dette verket; og kunne vi forvente at det skulle være annerledes i en gave av denne karakter, som er utformet av Gud for å tiltrekke seg folks oppmerksomhet og få dem til å si, som Moses: «Jeg vil gå bort og se dette vidunderlige syn»? Den enkle uttalelsen fra en fattig, sykelig og svak jente, tilsynelatende på randen av graven, om at Herren hadde gitt henne et syn, ville ikke ha vært nok til å oppnå dette. De vidunderlige manifestasjonene knyttet til synene skapte imidlertid interesse for dem, og det ble sendt ut en oppfordring til jenta om å reise fra sted til sted og fortelle hva Herren hadde pålagt henne å gjøre kjent for andre.

GSAM 236Bemerkelsesverdige manifestasjoner i det tredje synet

GSAM 236.2Jeg vil her redegjøre for noen fakta angående hennes tredje syn, det som ble gitt i hennes fars hus, nevnt i kapittel 13, slik det ble fortalt meg av fru Whites far og mor, av hennes søster, fru Sarah Belden, og andre.

GSAM 236.3I rommet der synet ble gitt, lå det en svært stor familiebibel på kommoden. Den tilhørte en utgave trykt i Boston av Joseph Teale i året 1822. Boken er 18 x 11 tommer, 4 tommer tykk og veier litt over 18 pund. Mens hun var i synet, reiste hun seg og tok denne tunge Bibelen på venstre arm, med boken liggende åpen, og holdt den ut i rett vinkel mot kroppen; og deretter bladde hun i over en halv time med høyre hånd fra sted til sted og pekte på ulike skriftsteder, som hun gjentok mens øynene hennes så oppover og i motsatt retning fra boken. Hennes søster Sarah (som senere ble gift med Stephen Belden), eller til tider en annen tilstedeværende person, så på hvert skriftsted som fingeren hennes pekte på, og så tydelig at hun i hvert eneste tilfelle gjentok det skriftstedet som fingeren hennes hvilte på. Mor Harmon sa at datteren Ellen i sin naturlige tilstand «ikke var i stand til, på grunn av manglende styrke, å løfte den tunge Bibelen fra kommoden; men i synet holdt hun den tilsynelatende like lett som om det bare var et nytestamente i lommeformat.»

GSAM 237.1Her var det virkelig et under! – en spinkel jente, som veide bare sytti pund, som holdt en tung Bibel i over en halv time i en stilling der en sterk mann ikke kunne holde den i to minutter; videre bladde hun fra sted til sted til skriftsteder som i hvert tilfelle viste seg å være det skriftstedet hun gjentok, mens øynene hennes var vendt oppover og i motsatt retning fra boken; og til slutt, en stemme som kom fra en person uten bevegelse i lungene eller pust i kroppen, og som gjentok de angitte skriftstedene korrekt – dette kan helt sikkert ikke beskyldes for å være frembrakt av menneskelig innvirkning eller for å være en følge av sykdom. De som så det, betraktet det helt klart som en åpenbaring av Ånden til Ham som talte fra den brennende busken. Slike åpenbaringer som disse i frøken Harmons tredje syn, der de var kjent, utgjorde overbevisende bevis på at en kraft som var mer enn begrenset, var til stede i synene.

GSAM 237Synet i Topsham

GSAM 237.2Svært kort tid etter denne hendelsen hørte adventistmenigheten i Topsham, omtrent tretti engelske mil nordøst for Portland i Maine, om Herrens inngripen i frøken Ellen G. Harmons liv og inviterte henne til stedet. Invitasjonen ble akseptert, og dermed ble hennes første besøk til Topsham gjennomført. Adventistmøtene ble på den tiden holdt i huset til herr Curtiss. Fru Frances Lunt (tidligere frøken Frances Howland) fra Oakland, California, ga meg følgende uttalelse, datert 19. januar 1890:—

GSAM 238.1«Jeg deltok sammen med min fars familie på søster Harmons møter i Topsham i 1845, og under disse møtene fikk hun et syn. Det var første gang vi noensinne så henne i et syn. En av disse gammeldagse biblene [Teales familiebibel, som veide atten pund] tilhørte bror Curtiss. Denne store Bibelen ble hentet fra kommoden av søster Harmon mens hun var i synet, og hun pekte ut skriftsteder mens hun bladde fra side til side, samtidig som øynene hennes var rettet oppover og bort fra boken. Skriftstedene hun gjentok, var enten ord om veiledning, oppmuntring eller irettesettelse. En annen særegenhet ved manifestasjonen den gangen var bokens stilling. Den ble holdt i hennes åpne hånd i en vinkel på 45 grader, og ingen andre var i stand til å holde noen bok i en lignende vinkel uten at den umiddelbart gled ut av hendene; men søster Harmon holdt denne Bibelen i den vinkelen i flere minutter, like fast som om den satt fast i hånden hennes, mens hun i mellomtiden gikk fra den ene til den andre i rommet.»

GSAM 238Fru Truesdails vitnesbyrd

GSAM 238.2En annen uttalelse om dette samme synet kommer fra fru M. C. Truesdail fra Trenton i Missouri, datert 27. januar 1891. Hun sier:—

GSAM 238.3«Jeg var femten år gammel i 1845 og var til stede da søster Harmon besøkte Topsham for første gang, da hun fikk synet i bror Curtiss’ hus, hvor hun tok opp den store familiebibelen og holdt den oppe i en stilling der ingen av de andre kunne holde en bok i hendene uten at den straks gled av.

GSAM 238.4«Søster Harmon var i synet i over to timer. Det var den mest vidunderlige manifestasjonen av Guds kraft jeg noensinne har vært vitne til, og jeg har sett henne i synet mer enn et dusin ganger. Dette var alltid anledninger preget av dyp høytidelighet og selvransakelse, men denne gangen overgikk det dem alle. Å, hvordan vi skalv da himmelens Majestet underviste oss gjennom sitt svake redskap; mens hun leste opp for oss skriftsteder som var så trøstende og passende i vår vanskelige situasjon; som for eksempel Hebreerbrevet 2:2, 3; Jakob 5:7, 8; Hebreerbrevet 10:35, 39; 1. Petersbrev 1:7; Lukas 12:32–37, foruten mange andre, mens hun holdt den store familiebibelen så høyt at jeg måtte stå på en stol for å lese der hun pekte. Jeg tror ikke søster Harmon var mer enn to tommer høyere.»

GSAM 239.1Slike manifestasjoner overbeviste de åpne om at en kraft som var mer enn menneskelig, styrte det ydmyke redskapet, og det kom henvendelser fra ulike deler av Ny-England om at hun skulle komme og avgi sitt vitnesbyrd.

GSAM 239Fysisk arbeid er en synd

GSAM 239.2Kort tid etter dette fikk frøken Harmon i et syn beskjed om å reise til Paris i Maine, hvor det bodde mennesker som anså det som en synd å utføre fysisk arbeid. Pastor Stephens fra Woodstock i Maine var lederen for denne villfarelsen og hadde stor innflytelse på andre. Han hadde tidligere vært metodistpredikant og ble ansett som en ydmyk, trofast kristen. Han hadde vunnet mange menneskers tillit gjennom sin iver for sannheten og sin tilsynelatende hellige livsførsel, noe som fikk noen til å tro at han var spesielt ledet av Gud. Herren ga frøken Harmon en irettesettelse til ham. Hun uttalte at han handlet i strid med Guds ord ved å avstå fra arbeid, ved å påtvinge andre sine villfarelser og ved å fordømme alle som ikke tok imot dem. Han avviste alle bevisene som Herren ga for å overbevise ham om hans villfarelse, og nektet å innrømme sine feil. Han fulgte inntrykk og begav seg ut på slitsomme reiser, hvor han gikk lange strekninger for bare å bli utsatt for fornærmelser, og anså at han i alt dette led for Kristi skyld. Hans fornuft og dømmekraft var lagt til side.

GSAM 239.3Når det gjelder vitnesbyrdet fra frøken Harmon og utfallet av saken, vil jeg sitere fra et brev mottatt fra fru M. C. Truesdail, som da bodde i Paris, Maine. Etter å ha gitt noen detaljer som stemmer overens med det ovenstående, sier hun:—

GSAM 240.1«Alle unntatt lederen deres, Jesse Stephens, tilsto. Søster Harmon advarte ham om at hvis han ikke ydmyket seg ved å tilstå sine feil, ville han snart avslutte sin livsbane. Alle oppfattet dette som en spådom om at han på en eller annen måte ville begå selvmord.»

GSAM 240.2Følgende er fortsettelsen i hans sak:—

GSAM 240.3«Etter at hans lille flokk forlot ham, ble han melankolsk, og kort tid etter mistet han forstanden og nektet å spise noe som var tilberedt av de ugudelige. Han hadde ikke hørt om min hjemkomst fra Massachusetts da jeg bar ham middagen. Han spurte, mens han strakte sin skjelettaktige hånd ut gjennom en liten åpning i et vindu: ‘Har Gud sendt deg med dette, søster Marian?’ Da han la merke til mitt nølende svar, nektet han å smake på det. Hans ynkelige tilstand, innestengt i et lite rom hos sin bror (en vantro), minnet meg om advarselen som så vennlig var blitt sendt ham fra himmelen, og som han så hardnakket avviste. To dager etter dette triste besøket ble han ført til sin familie, hvor han snart tok sitt eget liv ved å lage et rep av sengetøyet sitt.»²

GSAM 240En profeti som gikk i oppfyllelse

GSAM 240.4Sommeren 1845 besøkte frøken Harmon Massachusetts på invitasjon fra Otis Nichols, sammen med sin søster Sarah. De bodde hos familien til herr Nichols. Han og hans kone kjørte dem i sin vogn til forskjellige steder for å holde møter, der frøken Harmon fremførte sine vitnesbyrd. På denne måten fikk hun besøkt Boston, Roxbury og Carver. Under deres andre besøk i Boston, Massachusetts, skjedde det en svært interessant hendelse.

GSAM 240.5I Boston og omegn fantes det en gruppe fanatikere som også hevdet at det var en synd å arbeide, og deres viktigste budskap var: «Selg det I eier, og gi almisse.» De hevdet at de befant seg i jubelåret, at jorden skulle hvile, og at de fattige måtte forsørges uten arbeid. Sargent, Robbins og noen andre var lederne. De fordømte synene som djevelens verk, fordi deres egne villfarelser var blitt avslørt. De var strenge mot alle som ikke delte deres tro.

GSAM 241.1Mens frøken Harmon og hennes søster var på besøk hos herr Nichols, kom Sargent og Robbins fra Boston for å be ham om en tjeneste, og sa at de var kommet for å besøke ham og overnatte hos ham. Herr Nichols svarte at han var glad for at de hadde kommet, for frøken Sarah og Ellen Harmon var i huset, og han ønsket at de skulle bli kjent med dem. De ombestemte seg umiddelbart og lot seg ikke overtale til å komme inn i huset. Herr Nichols spurte om Ellen kunne fremføre sitt budskap i Boston, og om de ville lytte og deretter dømme. «Ja,» sa de, «kom til Boston neste sabbat [det vil si søndag, da de ennå ikke hadde tatt imot sabbaten]; vi vil gjerne ha gleden av å høre henne.»

GSAM 241.2Herr Nichols fortalte meg dette hjemme hos seg i Dorchester i 1858. Han sa at han hadde lagt alle planer for å dra til Boston sabbatsmorgen med vognen sin for å kjøre frøken Harmon til det planlagte møtet. Den kvelden, under familiebønnen, ble hun ført bort i et syn. Da hun kom ut av det, sa hun: «Bror Nichols, jeg skal ikke til Boston i morgen; Herren har vist meg at jeg må dra til Randolph. Han har et oppdrag jeg skal utføre der.» Herr Nichols satte stor pris på sitt ord. Han hadde lovet å kjøre henne til Boston dagen etter, og han spurte bekymret: «Hva skal jeg gjøre med løftet mitt til Sargent og Robbins?» «Ikke tenk på det,» sa frøken Harmon, «Herren har bedt meg dra den andre veien.» «Vel,» sa herr Nichols, «jeg forstår det ikke.» «Herren viste meg at vi ville forstå det når vi kom dit,» sa frøken Harmon. «Vel,» sa herr Nichols, «det er ingen måte for deg å komme dit på med mindre vi drar og kjører deg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare saken for brødrene i Boston.»

GSAM 241.2Herr Nichols fortalte meg videre at «søster Harmon så deres hykleri i synet, at det ikke ville bli noe møte i Boston på sabbaten, at Sargent, Robbins og andre motstandere ville møte den store forsamlingen i Randolph (tretten engelske mil fra Boston) på sabbaten; og at vi måtte møte motstanderne i Randolph, på deres møte på sabbat, og der ville hun få et budskap til dem, som ville overbevise de ærlige og de fordomsfrie om hvorvidt hennes syner var fra Herren eller fra Satan.» I stedet for å dra til Boston og deretter til Randolph, en strekning på tjueto engelske mil, dro de direkte til Randolph og ankom dit omtrent ved møtetid. Der fant de nettopp de som hadde avtalt å møte dem i Boston. Herr Nichols sa da: «Nå forstår jeg det.»

GSAM 242.1Dette forsøket fra Sargent og Robbins på å unngå frøken Harmons vitnesbyrd, og måten hun ble ledet på for å møte dem, hadde stor innflytelse på tankene til noen av de tilstedeværende. Om selve møtet vil jeg sitere beretningen slik den ble gitt av herr Nichols:—

GSAM 242Bemerkelsesverdige manifestasjoner

GSAM 242.2«Søster Ellen ble ført bort i et syn med ekstraordinære manifestasjoner, og fortsatte å tale i synet med en klar stemme, som kunne forstås tydelig av alle tilstedeværende, helt til solnedgang. Sargent, Robbins og French var både opprørte og opphissede over å høre søster Ellen tale i synet, noe de hevdet var fra djevelen; de brukte all sin innflytelse og kroppslige styrke for å ødelegge virkningen av synet. De sang i kor svært høyt, og deretter snakket og leste de vekselvis høyt fra Bibelen, for at Ellen ikke skulle bli hørt, helt til kreftene deres var oppbrukt og hendene deres skalv så mye at de ikke lenger kunne lese fra Bibelen; men midt i all denne forvirringen og støyen ble Ellens klare og skingrende stemme, mens hun snakket i synet, tydelig hørt av alle tilstedeværende. Motstanden fra disse mennene fortsatte så lenge de klarte å snakke og synge, til tross for at noen av deres egne venner irettesatte dem og ba dem om å slutte. Men Robbins sa: ‘Dere bøyer dere for en avgud; dere tilber en gullkalv.’

GSAM 243.1«Herr Thayer, eieren av huset, var ikke helt overbevist om at hennes syn var fra djevelen, slik Robbins hevdet. Han ønsket at det skulle prøves på en eller annen måte. Han hadde hørt at syn forårsaket av satanisk kraft kunne stoppes ved å åpne Bibelen og legge den på personen som var i synet, og spurte Sargent om han ville prøve det på den måten, noe han nektet å gjøre. Da tok herr Thayer en tung, stor familiebibel i kvartformat som lå på bordet og sjelden ble brukt, åpnet den og la den åpen på brystet til Ellen mens hun var i synet, da hun på det tidspunktet lente seg bakover mot veggen i hjørnet av rommet. Umiddelbart etter at Bibelen ble lagt på henne, reiste hun seg opp og gikk inn i midten av rommet, med den åpne Bibelen i den ene hånden, løftet så høyt hun kunne nå, og med blikket fast rettet oppover, erklærte hun på en høytidelig måte: ‘Det inspirerte vitnesbyrdet fra Gud’, eller ord med samme betydning. Og så, mens Bibelen var utstrakt i den ene hånden og øynene hennes var rettet oppover og ikke mot Bibelen, fortsatte hun i lang tid å bla gjennom sidene med den andre hånden, legge fingeren på bestemte avsnitt og korrekt gjengi ordene med høytidelig stemme. Mange av de tilstedeværende så på avsnittene der fingeren hennes pekte, for å se om hun gjengav dem riktig, for øynene hennes var samtidig rettet oppover. Noen av passasjene det ble henvist til, var dommer mot de ugudelige og blasfemikerne; andre var formaninger og instruksjoner knyttet til vår nåværende tilstand.

GSAM 243Hennes lengste syn, over seks timer

GSAM 243.2«I denne tilstanden fortsatte hun hele ettermiddagen til nær solnedgang, da hun kom ut av synet. Da Ellen i synet reiste seg opp, med den tunge, åpne Bibelen i hånden, og gikk rundt i rommet mens hun fremsa skriftstedene, ble Sargent, Robbins og French stille. Resten av tiden var de urolige, sammen med mange andre; men de lukket øynene og holdt ut uten å gi uttrykk for sine følelser.»³

GSAM 244Frøken Harmons ekteskap

GSAM 244.130. august 1846 ble frøken E. G. Harmon og pastor James White viet, og sammen arbeidet de for å fremme budskapet. I løpet av året 1847 var deres arbeid hovedsakelig begrenset til Maine og Massachusetts.

GSAM 244.2Den første sabbat i april fikk fru White et svært interessant syn hos Stockbridge Howland i Topsham, der møtene vanligvis ble holdt på den tiden. Dette synet er det som er nevnt i Det er et godt land, der hun fikk et syn av helligdommen og dens innredning, trengselstiden, de hellige som flyktet fra byene, de ugudelige som omringet dem, deres befrielse ved Guds røst, jubelåret, Herrens gjenkomst i den skybekledde vognen osv. Det kan være verdt å legge merke til noen av hennes bevegelser mens hun var i dette synet.

GSAM 244Mange bibler brukt i et syn

GSAM 244.3Fru Frances Lunt (datter av S. Howland) sa til meg den 19. januar 1890:

GSAM 244.3«På den ene siden av rommet der møtene ble holdt, sto det et bord med en rekke bøker av ulike slag, blant dem flere bibler i vanlig størrelse. Mens hun var i synet, reiste fru White seg, gikk bort til bordet, tok opp en Bibel uten å berøre noen av de andre bøkene, og holdt den åpen over hodet med venstre hånd, mens hun med pekefingeren på høyre hånd pekte på teksten i Skriften som hun gjentok mens hun sto foran den personen som den var ment for, og la deretter den åpne boken på brystet til den personen hun gjentok skriftstedet for. Da hun kom tilbake til bordet, tok hun en annen Bibel, og på samme måte gjentok hun en annen tekst fra Skriften og la den åpne Bibelen på brystet til den personen hun henvendte seg til. Denne handlingen ble gjentatt for omtrent et halvt dusin personer; deretter satte hun seg på en stol på en yndefull måte, mens øynene hennes hele tiden var rettet oppover og bort fra boken.»

GSAM 245.1Om dette sier fru Truesdail:

GSAM 245.1«Jeg var til stede [april 1847] da søster White gikk bort til bordet og tok opp den ene Bibelen etter den andre blant bøkene som lå på bordet, og la Bibelen på brystet til den hun hadde et skriftsted til. Dette skjedde mens blikket hennes var vendt opp mot himmelen. Ved denne anledningen holdt hun Bibelen over hodet mens hun snakket til meg; og deretter la hun den på brystet mitt. Skriftstedet jeg fikk, var 2. Korinterbrev 6:17.»⁴

GSAM 245.2I et brev fra fru Frances Lunt oppgir hun navnene på tre personer som var til stede ved denne anledningen, og på hvem biblene ble lagt mens fru White snakket til dem om teksten til hver enkelt, og blant navnene var fru Truesdail.

GSAM 245Det første arbeidet foregikk blant adventistene

GSAM 245.3Frøken Harmons virke, under veiledning av den profetiske gaven, fra januar 1845 til våren 1846 – nesten atten måneder – var blant de «troende» som ventet Kristi snarlige gjenkomst, som hun tidligere hadde omgåttes. Etter at de 2300 dagene var omme (22. oktober 1844), og inntil årsaken til deres skuffelse og arten av den hendelsen som da inntraff, ble forstått, ville det være fare for at de troende skulle gli inn i feilaktige oppfatninger eller helt gi opp sine tidligere erfaringer. Hennes budskap til dem var: «Den forrige bevegelsen var fra Gud. Hold fast ved troen. Herren har fortsatt et verk for sitt folk. Studer Bibelen. Gransk Ordet, så skal dere finne lyset.»

GSAM 245.4Denne instruksjonen er i samklang med Herrens plan. Hans hensikt har alltid vært at hans spesielle budskap til sitt folk, når tiden er inne, skal fremkomme fra hans ord, og deretter kommer profetiens gave «i andre rekke» for å bekrefte og styrke de troende.

GSAM 246.1Et slående eksempel på dette finner vi i historien om Kornelius, slik den er nedtegnet i Apostlenes gjerninger. En Guds engel viste seg for ham og ga ham et syn i hans eget hus. Den engelen kjente godt til evangeliets sannheter og kunne ha undervist Kornelius i dem, men han var sendt for å tjene en som var en arving til frelsen ved å gi Kornelius et syn. Han forsikret ham om at hans fromhet og hengivelse var godtatt av Herren. Han forkynte ikke evangeliet for ham, men ba ham ganske enkelt om å hente Peter, som bodde hos garveren Simon i Joppe. Peter kom og forkynte Kristi evangelium for Kornelius ut fra Skriftene.

GSAM 246Profetiens gaves plass

GSAM 246.2På dette punktet kan det være på sin plass å merke seg rekkefølgen i utviklingen av gavene, slik Herren har angitt den i sitt ord. Paulus henviser til dette i sitt brev til korinterne, der han sier: «Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter.»⁵

GSAM 246.3Når vi ser på apostelens uttalelse om forholdet mellom disse gavene i evangeliearbeidet, ser vi straks hvorfor denne rekkefølgen følges. Når Paulus sammenligner disse gavene, sier han: «Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro; den profetiske tale derimot er ikke for de vantro, men for de troende.»⁶ Herrens orden er at hans spesielle budskap til verden skal hentes fra hans ord; og i tråd med dette inspirerer han mennesker til å granske Skriftene og gå ut som apostler, tynget av Herrens budskap, og forkynne dem fra Bibelen, som har bestått tidens prøve. Når troende blir reist opp, kommer profetiens gave «i andre rekke» og utfører sin del «forat de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes opbyggelse».⁷