Kapittel 2 — Frelsesplanen utfoldet

GSAM 38.1«Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et opfylt ønske er et livsens tre.»¹ «For så sier Herren, hærskarenes Gud: Ennu én gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden og havet og det tørre land. Og jeg vil ryste alle folkene, og alle folkenes Lengsel skal komme (ordrett etter KJV), og jeg vil fylle dette hus med herlighet, sier Herren, hærskarenes Gud.»²

GSAM 38.2Fra den tid da Adam ble drevet ut av Edens hage og bort fra livets tre, har ordene rettet til Satan om kvinnens avkom – «Den skal knuse ditt hode» – gitt håp om djevelens endelige nederlag, om at hans listige planer skal bli omstyrtet, og om en gjenopprettet adgang til livets tre. Den forventede – det lovede Avkommet – ble dermed «alle folkenes Lengsel» (ordrett etter KJV).

GSAM 38.3I sitatet ovenfor fra Haggai fremgår det at denne etterlengtede Enes komme er knyttet til den tid da Herren skal ryste både himmelen og jorden. Paulus plasserte, i sitt brev til hebreerne, denne rystelsen i fremtiden og sa: «Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen. Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved. Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!»³ Dette språket om den ene rystelsen, som ennå skal komme, synes å sette den i nær sammenheng med den endelige opprettelsen av Guds rike, under Kristus, det lovede Avkommet, «alle folkenes Lengsel» (ordrett etter KJV).

GSAM 39.1Gjenopprettelsen som skal fullføres gjennom Kristus, kan tydelig ses i disse siste dager av alle som har hele Bibelen åpen foran seg. Slik var det ikke for de gamle. Herrens ord kom til dem, «bud på bud, bud på bud, regel på regel, regel på regel, litt her, litt der.»⁴ Så i åpenbaringen til dem om frelsesplanen var det som den rettferdiges vei, «lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høilys dag.»⁵ Derfor blir det svært interessant å kort skissere den gradvise utfoldelsen av denne planen for hans folk i oldtiden.

GSAM 39Forsinkelsen ble ikke avslørt med det første

GSAM 39.2Herren utsatte ikke umiddelbart deres håp og gjorde ikke deres hjerter tunge ved å åpenbare for dem at det ville gå hundrevis av år før de skulle nå fullbyrdelsen av sine håp i det lovede Avkommet. Ut fra de nedtegnede fakta kan vi slutte at de fikk lov til å tro at det første barnet som ble født, ville være dette Avkommet, og at Eden på en eller annen måte snart ville bli gjenopprettet, slik at de igjen ville få tilgang til livets tre. Da Kain ble født, utbrøt Eva: «Jeg har fått en mann ved Herren.»⁶ Noen hebraiske forskere vitner om at teksten, bokstavelig og fullstendig gjengitt, lyder: «Jeg har fått en mann, Herren.» Det vil si: Her er Avkommet som skal utføre dette herreaktige verket med å beseire Satan. Det finnes ingen opptegnelse om at Eva kom med et slikt uttrykk da Abel ble født. Hun kunne, og ville naturligvis, anta at den førstefødte var den som skulle oppfylle løftet. Hvor dypt må ikke hennes håp ha sunket, ja, til og med dødd, etter hvert som Kains karakter utviklet seg, og hun var vitne til hans onde ferd som til slutt førte til drapet på broren. Før Abel ble drept, må de ha fått noe lys og kunnskap om det fremtidige offeret som skulle bringes på deres vegne; for Abel, etter guddommelig veiledning, brakte sitt lam som offer, mens Kain, som hadde fått samme undervisning som sin bror, brakte et offer av jordens frukter, og dette var til og med blandet med en ånd av vrede og sjalusi. Abels offer var mer velbehagelig enn Kains, for det ble brakt «ved tro», og om det skriver Paulus: «taler han ennu efter sin død.»⁷

GSAM 40Er Set Avkommet?

GSAM 40.1Etter Abels død ble Set født, og da ble håpet gjenopplivet; «for Gud», sa Eva, «har satt mig et annet avkom (ordrett etter KJV) i Abels sted, fordi Kain slo ham ihjel.»⁸ Senere ble Set regnet med i slektslinjen fra Adam. (Se 1. Mosebok 5:3.) Kain, den egentlige førstefødte, er ikke regnet med i slektstavlen. Det er ganske sannsynlig at Eva antok at Set nå var det lovede Avkommet. Det fremgår av beretningen at etter Sets fødsel begynte menneskene å kalle seg selv ved Herrens navn. (Se marginen til 1. Mosebok 4:26.) Kanskje gjorde de dette ut fra antakelsen om at Set var den som skulle bli den endelige herskeren, Herren, og styrte Satans urettmessige herredømme.

GSAM 40Håpet var rettet mot Noa

GSAM 40.2I den korte beretningen om hendelsene fra Adams tid til Noas fødsel gis det knapt mer enn slektsregisteret over menneskeslekten. Ved Noas fødsel («den rettferdige», margin) spiret håpet opp igjen, og folket sa: «Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møie på den jord som Herren har forbannet.»⁹ Det guddommelige ordet sier ingenting om hvordan eller på hvilken måte de forventet trøst; men man næret håp om at forbannelsen over jorden på en eller annen måte skulle bli mildnet. Kunnskapen om den ugudelighet som hersket i Noas dager, da menneskene skulle fylle verden med så mye synd og vold at menneskeslekten ville bli utslettet fra jorden ved en flom, og bare Noa og hans familie skulle unnslippe ødeleggelsen; og det faktum at han i hundre og tjue år skulle advare verden om den forestående ødeleggelsen, ble alt holdt skjult for dem.

GSAM 41Babel ble bygget

GSAM 41.1Etter flommen ble folket gjennom Noa pålagt å befolke jorden på nytt; men da de begynte å formere seg, avviste de Herrens plan om å herske over dem. Nimrod grunnla kongeriket Babel (senere kalt Babylon, det første av jordiske regjeringer).¹⁰ Litt senere begynte folket å bygge Babels tårn for å skaffe seg et navn og for å hindre at de ble spredt utover jorden, helt i strid med det Herren gjennom Noa hadde lært dem. I stedet for tålmodig å vente på at Herren skulle fullføre sine planer, tok de saken i egne hender, da forvirret Gud deres språk, og dermed ble de spredt.

GSAM 41Abraham skal bli verdens arving

GSAM 41.2Følger vi den korte beretningen ned til den tiende i rekken etter Noa, kommer vi til kallet til Abraham, til hvem Herren sa: «Hele det land du ser, vil jeg gi dig og din ætt til evig tid. Og jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden; kan nogen telle støvet på jorden, så skal også din ætt kunne telles. Stå op, og dra gjennem landet så langt og så bredt som det er! For dig vil jeg gi det.»¹¹ Til tross for dette løftet til Abraham om at han skulle ta landet i besittelse, forsikret Herren ham om at han ville dø. Paulus sier at han dro ut til «det sted han skulde få til arv.»¹² Dette spørsmålet om oppfyllelsen av løftet ble utvilsomt gjort klart for Abraham i et syn fra Gud, for han «ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.»¹³ I Romerbrevet 4:13 står det at løftet var «at han skulde være arving til verden»; ikke i dens nåværende tilstand, men før eller senere, etter at han skulle leve igjen.

GSAM 42.1Fra et menneskelig synspunkt klarte Abraham ikke å se hvordan det lovede avkommet kunne være hans egne etterkommere. Han foreslo derfor at Elieser, hans forvalter, skulle regnes som avkommet. Herren sa: Nei, men det skal være en som «skal utgå av ditt eget liv.» Nå begynner Herren å åpenbare for ham at hans avkoms endelige verk ikke skal fullføres umiddelbart. Han sa til Abraham: «Din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal træle for folket der og plages av dem i fire hundre år. … Du skal fare til dine fedre i fred og bli begravet i en god alderdom.»¹⁴

GSAM 42.2Abrahams hustru foreslo en uklok plan for å fremskynde oppfyllelsen av løftet; men etter at Isak ble født, en ekte sønn av Abraham og Sara, hans lovlige hustru, sa Herren om Ismael og hans mor Hagar: «Driv ut denne trælkvinne og hennes sønn!»

GSAM 42.3Da Abrahams tro ble satt på prøve da han skulle ofre Isak på alteret, lærte han en lekse om de dødes oppstandelse. Det sies om ham: «han tenkte at Gud er mektig endog til å opvekke [Isak] fra de døde, og derfra fikk han ham og likesom tilbake.»¹⁵

GSAM 42Det sanne Avkommet

GSAM 42.4Abraham ble en gang underrettet om at det sanne Avkommet, gjennom hvilket alle folkeslagene skulle bli underlagt velsignelsen, selv om det var av hans etterkommere etter kjødet, i virkeligheten ville være Guds Kristus; for Herren sa ikke til ham: «Dine ætlinger, som om mange, men som om én: Og din ætt, og dette er Kristus.»¹⁶ Apostelen Paulus sa om dette: «da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den Abraham forut det evangelium: I dig skal alle folk velsignes.»¹⁷ Løftet til Abraham ble fornyet til Isak og hans avkom,¹⁸ og også til Jakob.

GSAM 42.5Siden Jakob hadde tolv sønner, ville spørsmålet nå naturlig nok oppstå: Gjennom hvem skal slekten til det sanne avkommet spores? I det inspirerte vitnesbyrdet som Jakob avla om sine sønner, ble saken avgjort: «Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil Shiloh kommer (ordrett etter KJV), og folkene blir ham lydige.»¹⁹ Som en oppfyllelse av dette er det verdt å merke seg her at israelittene, selv om de var underlagt ulike nasjoner, fikk lov til å ha sitt Sanhedrin. Dermed hadde Juda – jødenes stamme, oppkalt etter Juda – en viss innflytelse i regjeringen inntil Shiloh (Kristus) faktisk kom.

GSAM 43Den skjulte tiden

GSAM 43.1Patriarkene hadde en viss kunnskap om gjenopprettelsen og det lovede Avkommet; men når eller hvor lenge før han skulle komme, var fortsatt skjult for dem. Etter hvert som Jakobs etterkommere formerte seg i Egypt, og den assyriske Faraoen (Jesaja 52:4) – som «ikke visste noget om Josef»²⁰ – undertrykte dem, vendte tankene deres naturlig tilbake til de 400 (faktisk 430) årene som ble nevnt for Abraham som den perioden som skulle omfatte deres lidelser og deres opphold som fremmede, i håp om at befrielsen fra disse ville innlede den lovede arven.

GSAM 43.2Da Moses ble født, så foreldrene hans at «gutten var fager».²¹ De må ha fått innsikt i at han, under Guds ledelse, skulle bli Israels befrier fra deres grusomme trelldom. Utvilsomt ble denne kunnskapen formidlet til Moses; for da han, i en alder av førti år, bestemte seg fullt og helt for å gå med de undertrykte israelittene og lide trengsel sammen med dem, i stedet for å bli kalt sønn av Faraos datter og arving til den egyptiske tronen,²² og da han begynte å tale sitt folks sak og i deres forsvar drepte en egypter, undret han seg sterkt over at de ikke kjente igjen hans gjerning; for «han tenkte da at hans brødre skulde forstå at Gud gav dem frelse ved hans hånd.»²³

GSAM 44.1Da Herrens tid kom for israelittene til å forlate Egypt, drog de av sted, og det skjedde på den forutsagte tiden, på dagen. 2. Mosebok 12:40, 41. De kunne ikke ha betraktet Moses som deres endelige hersker og den etterkommeren som løftet var gitt til, for han var av Levis stamme, og hadde ikke Jakob i sin inspirerte profeti erklært at Juda skulle være deres hersker inntil Shiloh skulle komme?

GSAM 44«Jeg ser ham, men ikke nu.»

GSAM 44.2Da israelittene var på vei til Kanaan, kalte Balak, kongen av Moab (en etterkommer av Lot), på Bileam for å forbanne Israel. Herren forvandlet hans forbannelse til en velsignelse, gjennom hvilken de mottok ytterligere lys, beregnet på å fjerne tanken om at den endelige befrielsen fra Satans maktovertakelse ville skje umiddelbart ved deres inntog i Kanaan. I Skriftens beretning om dette står det at Bileam, i et syn fra Gud, sa: «Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger op av Jakob, et spir løfter sig fra Israel; han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten.»²⁴

GSAM 44.3Dette tallrike avkommet som sprang ut fra Abraham, omtaler Paulus på følgende måte: «derfor blev det også av en, og det en utlevd, avlet så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle. I tro døde alle disse uten at de hadde opnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.»²⁵

GSAM 44.4Israels hjerte trengte ikke å miste motet eller bli motløst av Bileams spådom om at fullbyrdelsen av deres håp «ikke er nå» og heller ikke «nær»; for Herren hadde, ikke lenge før denne profetien, sverget på sitt eget liv at den herlige tilstanden til slutt skulle komme. Gjennom Moses sa han: «Men så sant jeg lever, skal hele jorden fylles med Herrens herlighet (ordrett etter KJV).»²⁶ I profeten Habakkuks dager, 863 år senere, ble den samme sannheten gjentatt, men omtalt som en hendelse som ennå lå i fremtiden: «For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn.»²⁷

GSAM 45Helligdomstjenesten – et forbilde på det sanne

GSAM 45.1Da Herren førte Israel ut av Egypt, forkynte han for hele leiren sin lov med moralske bud, og ga dem en kopi av den på stein, inngravert med sin egen finger, slik at de stadig kunne bli ledet mot den Frelseren som til slutt skulle ofre seg selv for dem; og for at deres synder skulle bli renset bort ved kraft av hans dyrebare blod, lot han en helligdom oppføre i ørkenen. Moses ble pålagt å bygge dette tabernaklet, eller helligdommen, nøyaktig etter det mønsteret Herren hadde vist ham på fjellet.²⁸ Tjenesten i denne helligdommen var en skygge av Kristi virkelige tjeneste i den himmelske helligdom.²⁹ Mens Guds hensikt med ofringene og ofrene i helligdommen var å holde en skygge av «de kommende goder» for øynene på menneskene,³⁰ var Satans bestrebelse å få folket til å se på selve ofringen, i stedet for på Kristus og hans virkelige tjeneste, som dette bare var et eksempel på. Dermed søkte han å få dem til å stole på sine egne gjerninger for frelse.

GSAM 45.2Det var Herrens hensikt å være hersker over sitt folk – israelittene – å utkjempe deres slag og underlegge seg folkeslagene. Han hadde sin egen måte å herske på, slik det fremgår av følgende tekst: «Og han utryddet syv folkeslag i Kana'ans land og skiftet deres land ut til arv for dem, i omkring fire hundre og femti år. Siden gav han dem dommere inntil profeten Samuel.»³¹

GSAM 45Israel krever en konge

GSAM 45.3Israelittene mislikte åpenbart Herrens måte å herske over dem på. Det var imidlertid hans hensikt og hans vilje at de skulle være et særskilt folk, adskilt fra alle andre rundt seg. Hadde de strengt fulgt hans instruksjoner, ville selv folkeslagene ha sagt om dem: «Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folk. For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er det så nær som Herren vår Gud er oss, så titt vi kaller på ham?»³²

GSAM 46.1I sin misnøye ba de Samuel om å utnevne en konge over dem, og Herren sa til Samuel: «Det er mig de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.»³³ Igjen sa de til Samuel, og litt mer påtrengende: «Sett nu en konge over oss til å dømme oss, som alle folkene har.»³⁴ Samuel redegjorde nøye for dem om den undertrykkelsen som ville ramme dem dersom de fikk en konge, men «folket vilde ikke høre på Samuel, de sa: Nei, vi vil ha en konge over oss. Vi vil være som alle de andre folk; vår konge skal dømme oss, og han skal dra ut foran oss og føre våre kriger.»³⁵

GSAM 46.2Så hadde de konger som hersket over dem i omtrent fem hundre år, først som ett rike under Saul, David og Salomo; deretter delt inn i de to riker, Israel og Juda. Svært få av deres konger var gode og rettferdige, men de fleste av dem var onde og førte folket inn i avgudsdyrkelse og grove ugjerninger. Så folket var ikke bare som folkeslagene rundt seg ved å ha en konge, men også som dem i ugudelighet, ved å forlate sine fedres Gud og ved å tilbe avguder og himmelens hærskarer.

GSAM 46.3Herren sa om dette kongedømmet gjennom profeten Hoseas munn: «Det er blitt til din ødeleggelse, Israel, at du har satt dig op imot mig, jeg som er din hjelp. Hvor er da din konge, at han skulde kunne frelse dig i alle dine byer, og dine dommere, om hvem du sa: Gi mig en konge og fyrster? Jeg gir dig en konge i min vrede, og jeg tar ham bort igjen i min harme.»³⁶

GSAM 47Riket ble omstyrtet

GSAM 47.1Dette kongedømmet varte inntil kaldeerne brente Jerusalem, tok tempelgjenstandene og førte Juda i fangenskap til Babylon, hvor de forble i sytti år, slik det var forutsagt mot dem. Da dette monarkiske styret tok slutt, sa Herren gjennom profeten Esekiel til Sedekia, deres siste konge: «du dødsdømte, du ugudelige, du Israels fyrste, hvis dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang! Så sier Herren, Israels Gud: Ta huen bort og løft kronen av! Det som nu er, skal ikke være mere; det lave skal ophøies [herskeren over Babylon], og det høie skal fornedres [denne høyt selvopphøyde herskeren over Judas stamme]. Jeg vil vende op ned, op ned, op ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.»³⁷

GSAM 47.2Denne rettmessige herskeren, det sanne Avkommet, er Kristus. Om ham skrev profeten Mika: «du hjordens tårn, du Sions datters haug! Til dig skal det nå, ja, det skal komme det forrige herredømme [herredømmet over jorden, gjenopprettet i Kristus], kongedømmet over Jerusalems datter.»³⁸

GSAM 47.3Da Israel mistet septeret, gikk det over i hendene på kongen av Babylon. Ettersom de etter hvert kom under styret til Medo-Persia, Hellas og Roma, ble riket tre ganger veltet. Under keiser Augustus’ regjeringstid, keiseren av Roma, ble Kristus, den rettmessige arvingen til Davids trone – det sanne Avkommet av kvinnen, av Abraham og av David – født, og på den måten som var forutsagt.

GSAM 47.4For at folket skulle vite at den rettmessige herskeren, det sanne Avkommet, var mer enn en vanlig dødelig mann med et kortvarig rike, inspirerte Herren salmisten til å skrive følgende: «Jeg vil gjøre ham til den førstefødte, til den høieste blandt kongene på jorden. Jeg vil bevare min miskunnhet mot ham til evig tid, og min pakt skal stå fast for ham. Og jeg vil la hans avkom bli til evig tid og hans trone som himmelens dager.» «Hans avkom skal bli til evig tid, og hans trone som solen for mitt åsyn. Som månen skal den stå evindelig, og vidnet i det høie er trofast.»³⁹

GSAM 48.1I Jesajas profeti leser vi om denne herskeren som følger: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og over hans kongerike; det skal bli støttet og opholdt ved rett og rettferdighet, fra nu av og til evig tid; Herrens, hærskarenes Guds nidkjærhet skal gjøre dette.»⁴⁰

GSAM 48Bortrykkelsen av Enok og Elia

GSAM 48.2Det finnes beretninger om personer i oldtiden som ble ført opp til himmelen uten å smake døden. Om Enok, den syvende etter Adam, sies det at han «vandret med Gud; så blev han borte, for Gud tok ham til sig.»⁴¹ «Ved tro blev Enok bortrykket, så han ikke skulde se døden, og han blev ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han blev bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud.»⁴²

GSAM 48.3Igjen, da Elia og Elisa vandret sammen, «mens de så gikk og talte sammen, kom det med én gang en gloende vogn og gloende hester og skilte dem fra hverandre; og Elias fór i stormen op til himmelen. Elisa så det; da ropte han: Min far, min far, Israels vogner og ryttere! Og han så ham ikke mere.»⁴³

GSAM 48.4Enok profeterte om Kristi gjenkomst som dommer over hele jorden med disse ordene: «Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de hårde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.»⁴⁴

GSAM 49Job underviste om Herrens komme

GSAM 49.1Job, som antas å ha levd på Moses’ tid, hadde en viss kunnskap om Kristi komme og oppstandelsen; for han sa: «gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok, ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten! Men jeg -- jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed.»⁴⁵

GSAM 49Davids trone – Herrens trone

GSAM 49.2Davids trone ble kalt Herrens trone. «Salomo satt på Herrens trone som konge i sin far Davids sted.»⁴⁶ Herren «med en ed hadde tilsvoret ham [David] at av hans lends frukt vilde han sette en på hans trone, så var det om Messias' opstandelse han fremsynt talte det ord at han ikke blev forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse.»⁴⁷ Og det sies videre om Kristi fremtidige regjering: Han skal sitte på Davids trone. (Se Jesaja 9:7.) Videre: «Jordens konger reiser sig, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede:... Og jeg har dog innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg! Jeg vil kunngjøre hvad fastsatt er: Herren sa til mig: Du er min sønn, jeg har født dig idag.»⁴⁸ Videre: «Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter.»⁴⁹

GSAM 49Jødene forvirret

GSAM 49.3Disse tekstene forvirret jødene. Her var et problem de ikke kunne løse: Hvis David kalte ham Herre, hvordan kunne han da være hans sønn? Hvordan kunne han være et barn født av Davids ætt, og likevel være Immanuel – Gud med oss? Likevel erklærte Jesaja, deres egen profet: «en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir ham navnet Immanuel.»⁵⁰

GSAM 50.1Kristus visste godt hvilket spørsmål som ville bringe de kranglevorne fariseerne til taushet, og derfor spurte han dem: «Hvad tykkes eder om Messias? hvis sønn er han? De sier til ham: Davids. Han sier til dem: Hvorledes kan da David i Ånden kalle ham herre, når han sier: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender under dine føtter! Kaller nu David ham herre, hvorledes kan han da være hans sønn?»⁵¹

GSAM 50.2Dette temaet blir igjen nevnt i Salme 45:6–7: «Din trone, Gud, står fast evindelig og alltid; rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hater ugudelighet; derfor har Gud, din Gud, salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.»⁵² Med disse skriftstedene i tankene må det jødiske folket ha hatt høye forestillinger om karakteren til den fremtidige herskeren og gjenoppretteren. Det kunne ikke ha vært annerledes.

GSAM 50Avkommet av guddommelig opprinnelse

GSAM 50.3Det ble gitt detaljerte instruksjoner om Kristus og hans fødsel, for Herren angav gjennom profeten Mika hans guddommelige opprinnelse og til og med den lille landsbyen hvor han skulle bli født: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være med blandt Judas tusener! Av dig skal det utgå for mig en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordum, fra evighets dager» (marginalnote: hebr., fra «evighetens dager»).⁵³

GSAM 50Guds nærvær åpenbart i shekinahen og skyen

GSAM 50.4Senere i israelittenes historie, da Salomo hadde fullført oppføringen av tempelet, som han sa måtte være overmåte «storslått», inntok Guds herlighets shekinah sin plass mellom kerubene over soningsdekselet. Beretningen forteller at ved innvielsen av tempelet, da prestene kom ut fra det hellige, «fylte skyen Herrens hus. Og for skyens skyld kunde prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.»⁵⁴ Herrens nærvær i dette tempelet ble åpenbart for folket i herlighetens sky. Herren svarte på Salomos bønn ved denne anledningen og sa til ham: «Jeg har hørt din bønn og utvalgt dette sted til et offersted for mig.»⁵⁵

GSAM 51.1Folket syndet – begikk avgudsdyrkelse – og følgelig lå byen og helligdommen deres i ruiner i sytti år. Etter fangenskapet ble tempelet gjenoppbygd under ledelse av Serubabel. Selv om det ikke var like praktfullt som det som Salomo hadde bygget, sa Herren likevel om det gjennom sin profet: «Dette siste hus skal bli herligere enn det første.»⁵⁶ Dette tempelet ble forskjønnet av Herodes, og i dets gårder underviste Frelseren. Det første tempelet hadde en herlighetssky som representerte Herren, men inn i det andre kom Frelseren selv, Skaperen av alle ting.

GSAM 51Isais avkoms herlige regjering

GSAM 51.2For de forventningsfulle og ventende på Jesajas tid må fremstillingene i hans profetier om de herlige tingene knyttet til den endelige forløsningen ha vært en kilde til styrke og oppmuntring. Disse profetiene skisserer igjen svært tydelig slekten som denne forventede Frelseren skulle komme fra, som følger: «Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt. Og Herrens Ånd skal hvile over ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Han skal ha sitt velbehag i Herrens frykt, og han skal ikke dømme efter det hans øine ser, og ikke skifte rett efter det hans ører hører, men han skal dømme de ringe med rettferdighet og skifte rett med rettvishet for de saktmodige på jorden, og han skal slå jorden med sin munns ris og drepe den ugudelige med sine lebers ånde.»⁵⁷

GSAM 52Oppstandelsen slik profetene forkynte den

GSAM 52.1Profeten Jesaja lærte også læren om de dødes oppstandelse med disse trøstende ordene: «Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter, med klaret gammel vin. Og han skal på dette fjell tilintetgjøre det slør som omslører alle folkene, og det dekke som dekker alle hedningefolkene. Han skal opsluke døden for evig, og Herren, Israels Gud, skal tørke gråten av alle ansikter, og sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden; for Herren har talt. På den tid skal de si: Se, der er vår Gud, han som vi ventet skulde frelse oss, dette er Herren som vi ventet på; la oss fryde og glede oss i hans frelse!»⁵⁸

GSAM 52Riket på den fornyede jorden

GSAM 52.2Den samme profeten sier at det skal være en fornyet jord der det endelige riket skal opprettes: «For se, jeg skaper en ny himmel [atmosfæriske himler] og en ny jord, og de første ting skal ikke minnes og ikke mere rinne nogen i hu [margin, hebr., ‘komme over hjertet’, det vil si å bli ønsket igjen]. Men gled og fryd eder til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og dets folk til fryd. Og jeg vil juble over Jerusalem og fryde mig i mitt folk, og det skal ikke mere høres gråt eller skrik der. Det skal ikke mere komme derfra [fra den tid da den nye jorden er skapt] noget diebarn som bare lever få dager [et kortlivet barn], eller en gammel mann som ikke fyller sine dagers mål [for tidlig alderdom]; for barnet skal dø hundre år gammelt (ordrett etter KJV) [i tider da mennesker nådde en levetid på ni hundre år, kunne barn være hundre år gamle], og hundre år gammel [i de senere årene av et hundreårig liv] skal den synder bli som forbannes. [De som dør når den nye jord innføres, er de som går til grunne ‘den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt’. 2. Petersbrev 3:7.] Og de skal bygge hus og bo i dem og plante vingårder og ete deres frukt; ikke skal de bygge og en annen bo, ikke skal de plante og en annen ete; nei, som treets dager [livets tre, Septuaginta] skal mitt folks dager være, og mine utvalgte skal selv få nyte frukten av sine henders gjerning.»⁵⁹

GSAM 53.1Esekiel ser ned gjennom tidens lange perspektiv mot de dødes oppstandelse. Gjennom ham sier Herren: «Se, jeg åpner eders graver og lar eder, mitt folk, stige op av eders graver, og jeg fører eder til Israels land.»⁶⁰

GSAM 53«Våre piner har han båret»

GSAM 53.2Til Jesaja, evangelieprofeten, ble Frelserens prøvelse, lidelser og død til menneskenes beste åpenbart mer fullstendig. «Hvem», sier profeten, «trodde det budskap vi hørte? Og for hvem blev Herrens arm åpenbaret? Han skjøt op som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord; han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom; han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet. Sannelig, våre sykdommer har han tatt på sig, og våre piner har han båret; men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, forat vi skulde ha fred, og ved hans sår har vi fått lægedom.»⁶¹

GSAM 53.3Er disse begivenhetene så vidunderlige at de skal skje i min tid? Det kunne både folket og profeten ha spurt om. Svaret ville ha vært: Det skal ikke skje nå; tiden er ennå ikke kommet for denne store Frelserens ankomst. Men profeten sier: «Dine øine skal skue kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land.»⁶²

GSAM 54Daniels profetier avslører fremtiden

GSAM 54.1Det var imidlertid gjennom profeten Daniel at Herren begynte å undervise sitt folk om påfølgende riker som skulle oppstå og herske helt frem til opprettelsen av hans evige rike; og å åpenbare en spesiell tidsperiode, fra en hendelse som da ennå ikke hadde funnet sted, til Messias’ faktiske fremtreden og borttagelse. Tolkningen av Nebukadnesars drøm avslørte at de fire riker som skulle herske over verden, ville avta i makt og storhet i samme grad som verdien av gull, sølv, kobber og jern avtar; og at rikenes til slutt splittede og uenige tilstand ville kunne sammenlignes med sprøheten til jern blandet med leire. Deretter skulle himmelriket komme, som skulle følge etter nedgangen til disse riker som skulle bli som agner på sommerens treskeplass, slik at det ikke skulle finnes noe sted for dem, mens Guds rike ville fylle hele jorden.

GSAM 54.2Deretter, i synet i det syvende kapittelet, under symbolene på de fire store dyrene, blir det samme temaet igjen behandlet, og andre trekk ved disse riker blir presentert. I dette kapittelet spores forløpet og virket til «det lille hornets» makt, som skulle oppstå etter at det fjerde riket ble delt i ti deler, og som skulle styrte eller underkaste seg tre av dem for å etablere seg som en åndelig hersker over dem alle. Denne pavelige makten skal fortsette i den splittede og skjøre tilstanden til det fjerde riket, i hele 1260 år. Slik ble hendelser åpenbart som strekker seg frem til den tid da Kristus mottar riket fra sin Far og gir det til Den Høyestes hellige; et rike som til slutt skal herske over hele jorden og bestå for evig.

GSAM 55De to tusen tre hundre dagene

GSAM 55.1I det åttende kapittelet i Daniel, under synet om væren, bukken og et «horn, som fra først av var lite, men siden blev overmåte stort», blir profeten igjen ført ned til tidens ende. I vers 13 og 14 blir hans oppmerksomhet rettet mot en tidsperiode – 2300 dager – som strekker seg frem til dommen. Dette var en lang tidsperiode, og slik forsto profeten det også; for engelen fortalte ham at synet gjaldt mange dager frem i tiden. Foreløpig var det ikke angitt noen dato for når dagene skulle begynne, og derfor avslutter han kapitlet med å si: «Jeg var forferdet over synet, men det var ingen som forstod det.»

GSAM 55De sytti ukene til Messias

GSAM 55.2Det niende kapittelet forteller om engelen som kom til Daniel, som svar på hans bønn, for å gi ham innsikt og forståelse. Han informerte ham om en periode på sytti uker. Seksti-ni av disse årsukene [det er, blir vi fortalt, betydningen av ordet shevooim, oversatt med «uker»] skulle strekke seg frem til Messias. Det tidspunktet hvor perioden skulle begynne, fra den tid «ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem», var ennå ikke gitt. Spørsmålet melder seg: Hvordan kunne Daniel vite hvor de seksti-ni ukene ville ende? I det tolvte kapittelet tas tidsspørsmålet igjen opp, og på hans spørsmål: «Hvad er det siste av disse ting?», blir han bedt om å gå sin vei, for ordene er «gjemt og forseglet inntil endens tid», når «de forstandige skal forstå det».

GSAM 55.3Utvilsomt er dette tidsspørsmålet et av de tilfellene apostelen Peter henviser til når han sier: «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som I skulde få, idet de ransaket hvilken eller hvad slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når han forut vidnet om Kristi lidelser og om herligheten derefter.»⁶³

GSAM 56De ugudeliges skjebne

GSAM 56.1Malaki, den siste av profetene i Det gamle testamente, gir en spennende beskrivelse av den endelige undergangen for de ugudelige: «se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brand, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. Men for eder som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå op med lægedom under sine vinger; og I skal gå ut og hoppe som gjøkalver, og I skal trå ned de ugudelige, for de skal være som aske under eders fotsåler, på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud.»⁶⁴

GSAM 56.2Med alle disse fakta nedtegnet i Det gamle testamente, som var i israelittenes besittelse, og som avslørte så mange sider ved frelsesplanen for dem, hvor stor må da ikke interessen ha vært hos de flittige studerende av Ordet da de så og innså at de nærmet seg den tiden da dette lovede Avkommet skulle komme. Mens massene, og til og med de som leste Skriftene i synagogene hver sabbat, ikke forstod ordet (Apostlenes gjerninger 13:27), ba de fromme og flittige, som trofast gransket Skriftene under Åndens veiledning, utvilsomt inderlig, slik apostelen Johannes gjorde i denne tidsalderen: «Kom, Herre Jesus, og kom snart.»