Kapittel 8 – Lammets bryllupsmåltid

GSAM 134.1«Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange; og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig.»¹

GSAM 134.2«Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd.»²

GSAM 134.3Nattverden er dagens siste måltid. I denne lignelsen er det tre innbydelser til nattverd. Denne lignelsen må ikke forveksles med innbydelsene til «middag» som det er snakk om i Matteus 22:1–7. «Middagen» er måltidet midt på dagen. I lignelsen om innbydelsene til middag får vi vite at de som sendte ut innbydelsen, ble «behandlet med ondskap» og drept, og at til og med kongens sønn ble drept. Kongen som hadde sendt ut innbydelsen, «drepte disse manndrapere og satte ild på deres by.»

GSAM 134.4Denne lignelsen om innbydelsene til «middag», som viser skjebnen til dem som først avviste den innbydelsen, illustrerte på passende vis hva som faktisk rammet dem som avviste Kristi evangelium og drepte ham og hans apostler. Herren sendte hærer mot den nasjonen, som «drepte disse manndrapere og satte ild på deres by» – Jerusalem.

GSAM 134Kallet til nattverd

GSAM 134.5Denne innbydelsen til nattverd i lignelsen refererer utvilsomt til «Lammets bryllups-nattverd». En velsignelse blir uttalt over dem som er kalt til denne «bryllups-nattverd». Et bryllupsmåltid følger etter bryllupet. Lammets bryllup finner sted før han kommer; for, som vi allerede har sett, når Kristus endelig kommer, vil han «fare hjem fra bryllupet».³

GSAM 135.1Denne innbydelsen til bryllupsmåltidet må altså være den samme som den første engels budskap i Åpenbaringen 14 og tidsproklamasjonen i det tiende kapittelet, som allerede er nevnt. Som beskrevet av Lukas, går denne første innbydelsen til måltidet til «de innbudne». Hvem var de som var blitt innbudt? – De som hadde hørt og tatt imot Kristi evangelium. De bekjenner at de elsker Kristus og at de elsker hans gjenkomst som den fulle oppfyllelsen av deres håp. Hvorfor skulle ikke innbydelsen først gå til dem? Slik det var nødvendig at evangeliet først ble forkynt for jødene som hadde Skriftene og hevdet at de ventet på Messias’ komme,⁴ slik ble også budskapet om Kristi gjenkomst først presentert for dem som hevdet å være hans etterfølgere og å elske hans gjenkomst.

GSAM 135Kallet til dem som var blitt innbudt

GSAM 135.2Den første innbydelsen til nattverden, som var rettet mot dem som var blitt innbudt, måtte gå til menighetene. Faktisk ble forkynnelsen om Kristi nært forestående gjenkomst, fra år 1833 til våren 1844, fremført i menighetene, og i ganske stor grad støttet av predikantene i disse menighetene. William Millers første publisering av sine synspunkter om Kristi nært forestående gjenkomst skjedde i en baptistavis i Brandon, Vermont. Hans og hans medarbeideres arbeid frem til april 1844 foregikk i stor grad i kirkebygg eller saler som var stilt til rådighet av datidens menigheter.

GSAM 135.3Pastor Himes forteller slik om pastor Millers innsats frem til våren 1844:

GSAM 135.3«Han arbeidet blant alle grupper og sekter, uten å blande seg inn i deres organisasjoner eller disiplin, i den tro at medlemmene av de ulike trossamfunnene kunne beholde sin stilling og samtidig forberede seg på sin Konges gjenkomst.»

GSAM 135.4Pastor Himes sier videre, når han snakker om sitt eget og pastor Millers felles arbeid: «De fleste predikantene og menighetene som åpnet dørene for oss og våre brødre som forkynte adventlæren, samarbeidet med oss helt til det siste året» – året 1844.

GSAM 136Åpne dører for budskapet

GSAM 136.1Om sitt arbeid og dets natur sa Wm. Miller:

GSAM 136.1«Dører har åpnet seg for meg for å forkynne denne læren om Kristi gjenkomst blant nesten alle trossamfunn, slik at jeg bare har kunnet etterkomme en liten del av kallene.... Overalt hvor jeg har vært, er det de mest fromme, hengivne og levende medlemmene i menighetene som med størst villighet omfavner de synspunktene som forkynnes; mens de verdslige bekjennere, fariseerne, de trangsynte, de stolte, hovmodige og egoistiske håner og latterliggjør læren om Kristi gjenkomst.»

GSAM 136.2Når det gjelder adventbudskapets natur, kan det samme sies om det som D’Aubigné sa om reformasjonen: Det «ble fullført i navnet til et åndelig prinsipp. Det hadde proklamert Guds ord som sin lærer, troen som frelse og Den Hellige Ånd som våpen, og hadde ved nettopp disse midlene forkastet alle verdslige elementer.»

GSAM 136En mektig bølge av vekkelser

GSAM 136.3Karakteren av de vekkelsene som fulgte forkynnelsen av adventbudskapet, beskrives slik av L. D. Fleming, pastor i den kristne kirken i Casco Street i Portland, Maine:—

GSAM 136.4«Den interessen som hans [Wm. Miller] foredrag vekker, er av den mest veloverveide og nøkterne sorten, og selv om dette er den største vekkelsen jeg noensinne har sett, er det likevel den med minst lidenskapelig opphisselse. Den ser ut til å få størst grep om den mannlige delen av samfunnet. Det som skaper denne virkningen, er følgende: Bror Miller tar ganske enkelt Åndens sverd, trukket og blottet, og legger dets skarpe egg mot det blottlagte hjertet, og det skjærer! Det er alt. Foran egget på dette mektige våpenet faller vantroen, og universalismen visner bort. Falske grunnvoller forsvinner, og Babels kjøpmenn undrer seg. Det virker på meg som om dette må være det som kommer nærmest de apostoliske vekkelsene av alt det moderne tid har vært vitne til.»

GSAM 137En opplevelse i Richmond, Maine

GSAM 137.1Som en illustrasjon på vekkelsesarbeidet som fulgte med forkynnelsen av adventlæren, vil vi sitere fra rapporten til en som var aktivt engasjert i denne bevegelsen. Når han snakker om et kvartalsmøte som ble holdt i Richmond, Maine, og som representerte tretti Freewill Baptist-menigheter, sier han:—

GSAM 137.2«Da jeg kom inn i gudshuset, reiste pastor Rollins, som satt ved siden av prekestolen i den bakre enden av salen, seg og sa: ‘Bror White, du kan sette deg her ved siden av meg.’ Etter prekenen ble det gitt rom for innlegg, og jeg talte fritt om det kristne livet og de rettferdiges triumfer ved Kristi gjenkomst. Mange ropte: ‘Amen! Amen!’, og de fleste i den store menigheten hadde tårer i øynene.... Mot slutten av møtet, etter å ha fått mitt samtykke, reiste pastor Rollins seg og sa: ‘Bror White, som sitter til høyre for meg, skal tale i forsamlingshuset i Reed i kveld om vår Herre Jesus Kristi gjenkomst. Kom opp, brødre, og hør selv. Vi har god plass til å ta imot dere alle. Kom opp, brødre, det vil ikke skade noen av dere å høre om dette emnet.... Han visste godt at de fleste av brødrene hans ville forlate møtet i landsbyen og gå tre engelske mil for å høre på meg, og at deres planlagte forretningsmøte ville bli avbrutt. Og slik ble det. Tre fjerdedeler av predikantene og nesten alle delegatene dro, og forsamlingshuset i Reed var fullsatt allerede tidlig på kvelden. Mitt tema var Matteus 24. Guds Ånd ga meg stor frihet. Interessen var fantastisk.

GSAM 137.3«Da jeg avsluttet med en formaning til de kristne om å vie seg fullt ut og være rede, og til syndere om å søke Kristus og gjøre seg klare for Menneskesønnens komme, kom Guds kraft over meg i en slik grad at jeg måtte støtte meg med begge hender fast i prekestolen. Det var et høytidelig øyeblikk. Da jeg betraktet syndernes tilstand, fortapt uten Kristus, oppfordret jeg dem med gråt og gjentok flere ganger: ‘Kom til Kristus, synder, og bli frelst når han skal åpenbare seg i sin herlighet. Kom, stakkars synder, før det blir for sent. Kom, synder, stakkars synder, kom.’

GSAM 138.1«Stemningen var fryktelig høytidelig. Predikanter og menighet gråt, noen høyt. Ved slutten av hver oppfordring til synderen hørtes et generelt sukk gjennom hele forsamlingen. Jeg hadde stått og forklart kapitlet og formannet i mer enn to timer, og var i ferd med å bli hes. Jeg sluttet å tale og gråt høyt over dette kjære folket med en dyp følelse som bare den kjenner som Gud har kalt til å forkynne sin sannhet for syndere. Klokken var ni, og å gi andre mulighet til å tale ville bety å fortsette møtet til midnatt. Det var best å avslutte med den dype følelsen som preget øyeblikket, men ikke før alle hadde fått en sjanse til å ta stilling på Herrens side. Jeg oppfordret da alle i menigheten som ville slutte seg til meg i bønn, og de som ønsket å bli fremstilt for nådens trone, slik at de kunne være klare til å møte Frelseren med glede ved hans gjenkomst, til å reise seg. Hver eneste sjel i det store huset, slik jeg senere ble fortalt av personer fra ulike deler av det, reiste seg. Etter en kort stund med bønn ble møtet avsluttet.

GSAM 138.2«Neste morgen vendte jeg tilbake til landsbyen, ledsaget av minst syv åttendedeler av deltakerne på det kvartalsmøtet for Freewill Baptist-menighetene. Alle fortalte hvor herlig møtet de hadde vært med på kvelden før.

GSAM 138Forespørsler om budskapet andre steder

GSAM 138.3«I pausen inviterte delegater og predikanter meg til å være med på å avtale tidspunkter da jeg kunne holde foredrag for de ulike menighetene i det kvartalsmøtet som hadde romslige gudshus. Det var da midt i februar, og det ble bestemt at det ikke var mer enn seks uker igjen med sikre sledeforhold, noe som ga folk en god mulighet til å delta på møtene. Tolv av de viktigste stedene ble valgt ut for mitt arbeid i løpet av seks uker. Jeg skulle holde ti foredrag, noe som ville kreve at jeg talte tjue ganger i uken. Dette ga meg bare en halv dag hver uke, noe jeg vanligvis fant svært nødvendig for å reise femten eller tjue engelske mil til neste møtested.»⁵

GSAM 139Hundrevis omvendt

GSAM 139.1Vekkelser og omvendelse av hundrevis fulgte overalt i kjølvannet av forkynnelsen av adventlæren, og dette gjaldt særlig etter hvert som de nærmet seg slutten av det jødiske året 1843 (21. mars 1844). Det var i løpet av den vinteren at forfatteren i sin hjemlandsby – Victor, New York – først hørte om emnet, og selv om han bare var tolv år gammel, tok han imot, så langt han forsto det, troen på det andre komme. Inntrykket på folket var virkelig dypt, ikke bare på møtene, men overalt. Victor var på den tiden bare en landsby med rundt to hundre innbyggere, men området rundt var tett befolket. Som et resultat av den møteserien som ble holdt i den lille landsbyen, ble det rapportert om fem hundre omvendte.

GSAM 139Vitnesbyrd fra Methodist Year Book

GSAM 139.2Når det gjelder den mektige bølgen av vekkelser som fulgte i kjølvannet av adventproklamasjonen, finner vi i Methodist Year Book at «i løpet av de fire årene fra 1840 til 1844 fant 256 000 omvendelser sted i Amerika.» Det som gjaldt i Amerika, gjaldt i like stor grad i de andre landene der kallet ble uttalt. «En mektig kraft fulgte forkynnelsen, og sjeler ble omvendt overalt.» Da den første innbydelsen til bryllupsmåltidet gikk ut til menighetene – «de innbudne» – ble den gjennom dem utvidet til alle som ville komme og ta del i den frelsen som ventet Guds folk. Enten budskapet ble forkynt, bedt eller sunget i «adventmelodier», fulgte Guds Ånds mektige virke arbeidet.

GSAM 140Barn som forkynte i Sverige

GSAM 140.1I denne sammenheng vil vi legge merke til hvordan Herren virket for å innføre forkynnelsen i de landene hvor loven forbød forkynnelse av noe som stred mot den «etablerte kirken». Sverige var et av disse landene. Der brukte Herren små barn til å innføre arbeidet. Den første av disse manifestasjonene fant sted sommeren 1843, i Eksjö i Sør-Sverige. En liten jente, bare fem år gammel, som aldri hadde lært å lese eller synge, sang en dag på en svært høytidelig måte en lang luthersk salme helt riktig, og forkynte deretter med stor kraft at «timen for hans dom er kommet», og oppfordret familien til å gjøre seg klar til å møte Herren; for han skulle snart komme. De uomvendte i familien ba Gud om nåde og fikk tilgivelse. Denne bevegelsen spredte seg fra by til by, og andre barn forkynte budskapet. Den samme bevegelsen blant barn kom til uttrykk i en viss grad også i Norge og Tyskland.

GSAM 140«Ja! Jeg måtte forkynne»

GSAM 140.2I 1896, mens jeg holdt møter i sytten forskjellige deler av Sverige, reiste jeg gjennom flere steder der barna hadde forkynt i 1843, og fikk anledning til å snakke med dem som hadde hørt forkynnelsen, og med menn som hadde forkynt da de var barn. Jeg sa til en av dem: «Forkynte du adventbudskapet da du var gutt?» Han svarte: «Forkynte! Ja, jeg måtte forkynne. Jeg hadde ikke tenkt noe over det. En kraft kom over meg, og jeg sa det jeg ble tvunget av den kraften til å si.»

GSAM 140Boquist og Walbom i Örebro, Sverige

GSAM 140.3I Örebro län spredte dette arbeidet seg inntil eldre personer ble drevet til å forkynne budskapet. Da arresterte de sivile myndighetene, på oppfordring fra prestene i den «etablerte kirken», to unge gutter, Walbom, atten år gammel, og Ole Boquist, femten år gammel, og sa at de skulle statuere et offentlig eksempel med dem. De pisket deres nakne rygger med bjørkekvister og satte dem, med blødende sår, i fengselet i Örebro. Da sårene var leget, hentet de dem ut av fengselet og spurte dem: «Vil dere slutte å forkynne denne læren?» Selv om de pisket dem med kvister for andre gang og dermed åpnet sårene på nytt, var det eneste svaret de fikk: «Vi vil forkynne det budskapet Herren pålegger oss.» Gjennom forbønn fra et fremstående kvinnelig menighetsmedlem i Örebro beordret kong Oscar I myndighetene til å slippe guttene ut av fengselet og la dette folket være i fred. Slik ble seieren for sannheten vunnet i Sverige.

GSAM 141Boquists vitnesbyrd

GSAM 141.1I Review and Herald av 7. oktober 1890 finnes en svært interessant beretning om barnas forkynnelse, skrevet av O. Boquist selv. Han sier:—

GSAM 141.2«I året 1843 oppstod det en religiøs bevegelse blant folket i Karlskoga menighet, i Örebro län. Lederne i denne bevegelsen var barn og unge menn, som ble kalt ‘rapare’. Disse forkynte med guddommelig kraft og proklamerte med stor besluttsomhet for folket, at timen for Guds dom var kommet.

GSAM 141.3«Høsten samme år ble jeg, O. Boquist, da femten år gammel, sammen med en annen ung mann, Erik Walbom, atten år gammel, så påvirket av denne usynlige kraften at vi på ingen måte kunne motstå den. Så snart vi ble grepet av denne himmelske kraften, begynte vi å tale til folket og forkynne med høy røst at dommens time var kommet, og henviste dem til Joel 2:28–32 og Åpenbaringen 14:6, 7.»

GSAM 141Barn i syn

GSAM 141.4Folk fortalte meg at de som ble påvirket av denne himmelske kraften på denne måten, mistet all kontakt med omgivelsene. De var faktisk i et syn fra Gud og talte med en kraft som hadde en mektig, overbevisende innflytelse. De sa at disse små barna, mens de var under denne innflytelsen, talte med samme kraft og verdighet som voksne menn og kvinner. Så de som så dette, ble ført til å konkludere med at det var Herren som brukte dem profetisk til å forkynne disse høytidelige sannhetene. Forfatteren fortsetter:—

GSAM 142.1«Folk strømmet til i stort antall for å lytte til oss, og våre møter fortsatte både dag og natt, og resultatet ble en stor religiøs vekkelse. Unge og gamle ble rørt av Guds Ånd og ropte til Herren om nåde, idet de bekjente sine synder for Gud og mennesker.

GSAM 142.2«Men da presten i kirken ble underrettet om dette, ble det gjort mange forsøk på å bringe oss til taushet og dermed stanse den rådende religiøse begeistringen; men alle forsøk var forgjeves. Sheriffen ble da bedt om å sørge for at vi ble arrestert, og i seks uker ble det gjennomført en resultatløs leting etter oss i skogen, dit vi hadde flyktet for å søke tilflukt.

GSAM 142.3«Til slutt ble vi imidlertid innkalt til å møte foran kirkens pastor. Antallet vårt hadde økt, slik at førti unge menn og kvinner møtte opp på prestegården, hvor vi ble utsatt for en lang rettssak. Alle unntatt meg selv og Walbom fikk lov til å dra hjem; men vi ble arrestert, og dagen etter ble vi satt i varetekt i Örebro fengsel, hvor vi ble plassert sammen med tyver i celle 14, som om vi hadde begått en alvorlig forbrytelse.»

GSAM 142Vitnesbyrdet fra Boquists søster

GSAM 142.4Den 22. september 1896 deltok Boquists søster, som var 72 år gammel, på vårt møte i Örebro og fortalte oss om sin brors opplevelser; for hun var vitne til piskingen, fengslingen og løslatelsen hans. Hun sang for oss salmen som Boquist og Walbom sang da de gikk ut av fengselet og ut på broen over vollgraven som omringet det slottet fra 1500-tallet, som i 1843 ble brukt som fengsel. Kraften fra bevegelsen i 1843 preget vitnesbyrdet og sangen av salmen. Oversatt til engelsk lyder salmen som følger:—

GSAM 143Salme sunget av Boquist og Walbom

GSAM 144Guttpredikanten i Karlskoga

GSAM 144.4En herre i Örebro fortalte meg om en hendelse i Karlskoga, der han bodde i 1843. Han sa:—

GSAM 144.5«En liten gutt på åtte år, som aldri hadde lært å lese bokstavene, begynte å forkynne budskapet og siterte mange skriftsteder. Folket sa: ‘Den gutten er rett og slett fylt av Bibelen.’ Denne hendelsen skjedde etter at kong Oscar hadde uttalt seg til fordel for de forfulgte, så presten der kunne ikke få gutten for retten for å stoppe virksomheten; men han ba folket om å bringe gutten til ham, så skulle han avsløre ham og vise dem hans uvitenhet om Bibelen.

GSAM 144.6«Foran en folkemengde åpnet presten salmeboken sin og ba gutten om å lese for ham. Gutten svarte: ‘Jeg kan ikke lese,’ men han vendte ryggen til presten og sang salmen riktig fra begynnelse til slutt, mens presten i mellomtiden stirret forbløffet på boken. Presten sa til gutten: ‘Du ser ut til å vite alt.’ Gutten svarte: ‘Nei. Vi har ikke alltid lov til å fortelle alt vi vet.’

GSAM 145.1«Presten åpnet da Det nye testamente og sa til gutten: ‘Les for meg herfra.’ Gutten svarte: ‘Jeg kan ikke lese.’ Presten spurte: ‘Hva vet du egentlig om Bibelen?’ Hans svar var: ‘Jeg vet hvor det finnes en tekst som inneholder ordet og fjorten ganger.’ Presten sa: ‘Nei! Det finnes ingen slik tekst i Bibelen.’ Gutten sa: ‘Kan du være så snill å lese Åpenbaringen 18:13 for meg?’ ‘Ja,’ sa presten. Mens han leste, telte folket, og ganske riktig var ordet og der akkurat fjorten ganger, og blant de fjorten gangene var ‘binding av menneskenes sjeler’. Folket ropte: ‘Der! Der! Gutten vet mer om Bibelen enn presten!’ Prestens forlegenhet var stor, så han droppet temaet og lot folket være i fred etter det.»

GSAM 145.2Så, gjennom barnas munn bekrefter Herren sitt ord, og på denne vidunderlige måten brakte han sin sannhet til ørene på folket, hvis lover forbød forkynnelse av noen annen lære enn den som tilhørte den «etablerte religionen».

GSAM 145Åndens gaver knyttet til budskapet

GSAM 145.3Det var ikke bare i Sverige at Herren, i forbindelse med adventbevegelsen, talte til sitt folk gjennom Åndens gaver. I Skottland, i England og også i Amerika har Herren undervist sitt folk gjennom spesielle åpenbaringer.

GSAM 145William Foys syner

GSAM 145.4I året 1842 bodde det i Boston, Massachusetts, en velutdannet mann ved navn William Foy, som var en veltalende taler. Han var baptist, men forberedte seg på å bli ordinert som episkopalpredikant. Herren ga ham i sin nåde to syner i året 1842, det ene den 18. januar, det andre den 4. februar. Disse synene bar tydelige tegn på å være ekte manifestasjoner av Guds Ånd. Han ble invitert fra sted til sted for å tale fra prekestolene, ikke bare av episkopalerne, men også av baptistene og andre trossamfunn. Når han talte, bar han alltid prestekjolen, slik predikantene i den kirken bærer den under gudstjenestene.

GSAM 146.1Herr Foys syner handlet om Kristi nært forestående gjenkomst, Guds folks reise til den himmelske byen, den nye jord og herlighetene i den frelste tilstanden. Han hadde en god språkbeherskelse og en utmerket beskrivende evne, og skapte oppsikt uansett hvor han kom. På invitasjon reiste han fra by til by for å fortelle om de vidunderlige tingene han hadde sett; og for å gi plass til de enorme folkemengdene som samlet seg for å høre ham, ble det sikret store saler, hvor han fortalte tusenvis av mennesker hva han hadde fått vist av den himmelske verden, det nye Jerusalems skjønnhet og englehærene. Når han dvelte ved Kristi ømme, barmhjertige kjærlighet til stakkars syndere, formante han de uomvendte til å søke Gud, og mange svarte på hans ømme bønner.

GSAM 146Synet om de tre trinnene

GSAM 146.2Hans virke fortsatte fram til året 1844, nær slutten av de to tusen tre hundre dagene. Da ble han velsignet med en ny åpenbaring av Den Hellige Ånd – et tredje syn, et han ikke forstod. I dette ble han vist veien for Guds folk fram til den himmelske byen. Han så en stor plattform, eller et trinn, hvor mengder av mennesker samlet seg. Av og til falt en og annen gjennom denne plattformen og forsvant ut av syne, og om en slik person ble det sagt til ham: «Falt fra.» Deretter så han folket stige opp til et andre trinn, eller en plattform, og også der falt noen gjennom plattformen og forsvant ut av syne. Til slutt dukket det opp en tredje plattform, som strakte seg helt til portene til den hellige byen. En stor skare samlet seg sammen med dem som hadde kommet frem til denne plattformen. Siden han forventet at Herren Jesus skulle komme innen svært kort tid, klarte han ikke å innse at et tredje budskap skulle følge etter det første og det andre budskapet i Åpenbaringen 14. Følgelig var synet uforklarlig for ham, og han sluttet å tale offentlig. Etter at den profetiske perioden var avsluttet, i år 1845, hørte han en annen fortelle om det samme synet, med forklaringen om at «det første og det andre budskapet var blitt gitt, og at et tredje skulle følge». Kort tid etter dette ble Foy syk og døde.

GSAM 147.1Med slike manifestasjoner av Guds kraft i forbindelse med forkynnelsen om at han var «ved døren», og med gleden hos tusenvis som vendte seg bort fra synden for å tjene Herren og vente på hans gjenkomst, ble folket dobbelt så overbevist om at dette virkelig var Herrens budskap til verden.

GSAM 147.2Men 21. mars 1844 kom og gikk, og Herren kom ikke. De hengivne og ettertenksomme var imidlertid overbevist om at de hadde handlet i samklang med Herrens vilje, og at alt ville bli klart når tiden var inne.