Kapittel 13 — Tegn på guddommelig veiledning

GSAM 198.1«… eller om Gud har prøvd på å komme og ta sig et folk midt ut av et annet folk ved prøvelser, ved tegn og undergjerninger og ved krig og med sterk hånd og utrakt arm og store, forferdelige gjerninger, således som du med egne øine har sett Herren eders Gud gjorde med eder i Egypten. Du har fått se alt dette, forat du skal vite at Herren han er Gud, og ingen uten han alene.»¹

GSAM 198.2Slik handlet Herren da han tok et folk ut fra et hedensk folk, for at han kunne føre dem ut dit hvor han kunne forkynne sin lov for dem, og hvor han kunne overlevere den til dem inngravert på steintavler. Disse underverkene ble ikke utført for å tilfredsstille deres nysgjerrighet, men for at de med sikkerhet skulle vite at han som hadde «gjort store ting i Egypten, undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav»² og hadde talt til dem midt fra ilden og røyken på Sinais brennende topp, ikke var noen annen enn den levende og sanne Gud, skaperen av alle ting.

GSAM 198Moses’ kall fra den brennende busken

GSAM 198.3Moses kunne ikke selv ha fått israelittene til å forlate Egypt ved bare å si til dem: «Da jeg voktet flokkene i ørkenen, følte jeg medfølelse med dere i deres trelldom, og jeg er nå kommet ned for å føre dere ut av Egypt, slik jeg forsøkte å gjøre da jeg drepte egypteren like før jeg flyktet til Midjans land.»

GSAM 199.1Det krevde den brennende busken som ikke ble fortært, og en hørbar stemme som kom fra midt i flammene, for å overbevise selv Moses om at han var den som skulle «gå og føre folket ut av Egypt». Det var på denne vidunderlige måten han mottok sitt oppdrag, sitt høye og hellige kall – en åpenbaring som umiddelbart ville fange oppmerksomheten til hans brødre, forberede deres sinn på det som skulle følge, og dermed føre dem til å akseptere Moses, under Gud, som sin leder.

GSAM 199.2Hvis det noen gang har vært en tid siden Frelserens oppstandelse da hans sørgende og skuffede tilhengere trengte å bli trøstet av hans nærvær og oppmuntrende ord, var det på den tiden da noen av de triste og forfulgte troende holdt fast ved en urokkelig tro etter «midnattsropet» i 1844; og hvis Gud i sin barmhjertighet noen gang har kommunisert direkte til sorgfulle sjeler, synes det som om det helt sikkert ville være på et slikt tidspunkt og til et slikt folk.

GSAM 199Herrens nærvær er lovet

GSAM 199.3Han som ikke er begrenset i måter eller midler å virke på, og som la Åndens gaver i sin kirke da «han fór op i det høie»,³ lovet å være med sine tilhengere i forkynnelsen av evangeliet, «inntil verdens ende».

GSAM 199.4Hele veien har Herren vært rede til å vise sin kraft og sine gaver til dem som fullt ut søkte ham. Sa han ikke, da han ga evangelieoppdraget: «disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale med tunger, de skal ta slanger i hendene, og om de drikker noget giftig, skal det ikke skade dem; på syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet»?⁴

GSAM 199Åndens gaver under reformasjonen

GSAM 199.5Det var noen vidunderlige uttrykk for Herrens kraft og manifestasjoner av profetiens gave under reformasjonen på 1500-tallet og i tiden etterpå. D’Aubigné omtaler profetiene til Jan Hus. Charles Buck forteller i sin bok Religious Anecdotes om George Wisharts profetier i 1546. John Wesley forteller i sine skrifter om Jonathan Pyrahs profetier og hvordan de gikk i oppfyllelse. Pastor J. B. Finley forteller i sin selvbiografi om et bemerkelsesverdig syn og en helbredelse han selv opplevde sommeren 1842. The Christian Advocate (metodistisk) publiserte en interessant beretning om et bemerkelsesverdig syn og dets følger, slik det ble gitt til doktor Bond, fra den samme menigheten, under hans tjeneste. Dette var tegn til dem som ydmykt søkte Herren, på at han ikke hadde forandret seg, og at han fremdeles ville tale til sitt folk gjennom den profetiske gaven.

GSAM 200Restmenigheten skal ha profetiens ånd

GSAM 200.1Det finnes klare og konkrete utsagn i Skriften om at Herren på en spesiell måte vil åpenbare sin Ånds gaver, og særlig profetiens gave, blant det folket som vil bli funnet i forventning om hans gjenkomst. Det første skriftstedet vi vil trekke frem, finnes i brevet til korinterne og lyder: «Jeg takker alltid min Gud for eder, for den Guds nåde som er eder gitt i Kristus Jesus, at I i ham er gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap, likesom Kristi vidnesbyrd er blitt rotfestet i eder, så at det ikke fattes eder på nogen nådegave mens I venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse, han som også skal styrke eder inntil enden, så I må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag.»⁵

GSAM 200.2I Åpenbaringen leser vi om «resten» (ordrett etter KJV) – evangeliets siste menighet: «dragen blev vred på kvinnen [menigheten] og drog avsted for å føre krig mot resten av hennes ætt (ordrett etter KJV), dem som holder Guds bud og har Jesu vidnesbyrd.»⁶ Hva er «Jesu vidnesbyrd», spør vi, som den siste menigheten skal ha, og som i sin bekreftelse bereder veien for åpenbaringen av alle Åndens gaver? På dette spørsmålet finner vi et svar i engelens vitnesbyrd til Johannes på øya Patmos: «Jeg falt ned for hans føtter for å tilbede ham; og han sier til mig: Var dig for det! jeg er din og dine brødres medtjener, de som har Jesu vidnesbyrd. Gud skal du tilbede! For Jesu vidnesbyrd er profet-ordets ånd.»⁷

GSAM 201.1Denne definisjonen gitt av engelen viser at det er «profetiens ånd» (ordrett etter KJV), som manifesterer seg i den menigheten som venter på Kristus, som bereder veien for alle gavene, og at det føres krig mot «rest»-menigheten fordi den har denne gaven blant seg.

GSAM 201Paulus’ vitnesbyrd om gavene

GSAM 201.2Paulus’ brev til tessalonikerne viser at Herrens dag – den endelige dagen for dommens fullbyrdelse – vil komme over folkemassene «som en tyv om natten»; men at den ikke vil overraske Herrens trofaste barn på denne måten, fordi de er «lysets barn og dagens barn». Blant sine formaninger til dette våkne folket sier han: «Utslukk ikke Ånden, ringeakt ikke profetisk tale; men prøv alt, hold fast på det gode.»⁸

GSAM 201.3Om det greske ordet propheteias, her oversatt med profetier, sier Greenfield i sitt greske leksikon: «Utøvelsen av profetiens gave, i denne forstand, 1. Tessalonikerbrev 5:20.» Dette stemmer også overens med leksikonene til Parkhurst, Robinson og Liddell og Scott. Dette er altså et klart vitnesbyrd om at den sanne profetiske gave vil være til stede i menigheten som venter på Kristi gjenkomst. Formaningen er ikke å forakte gaven, men å prøve den; når man finner den gode manifestasjonen, skal man «holde fast» ved den.⁹

GSAM 201En oppfyllelse av løftet

GSAM 201.4Vi har hittil lagt merke til hvordan Herren begynte å åpenbare profetiens gave under forkynnelsen av den første og den andre engels budskap. Denne gaven har blitt mer fullt utviklet siden slutten av de to tusen tre hundre dagene. Herren valgte sitt eget redskap til dette formålet og utpekte som sin representant en som ikke bare hadde ofret alt for ham, men hvis liv hang i en tynn tråd, «den svakeste av de svake».¹⁰ Innen to måneder etter at tiden var gått, begynte frøken Ellen G. Harmon fra Portland i Maine, som da bare var rundt sytten år gammel, å motta åpenbaringer fra Herren.

GSAM 202.1Siden jeg har hatt anledning til å snakke med dem som bodde i Portland på tidspunktet for det første synet, og også kjente fru Haines, i hvis hus frøken Harmon hadde sitt første syn, vil jeg gjengi fakta slik de ble fortalt meg av disse personene.

GSAM 202.2Frøken Harmon var på den tiden i en svært kritisk helsetilstand. I flere uker hadde hun knapt vært i stand til å snakke annet enn med en hvisking. En lege hadde konkludert med at hennes lidelse var tæring med vannsott. Han sa at hennes høyre lunge var ødelagt, og den venstre betydelig syk, og at hjertet hennes var rammet. Han sa at han ikke trodde hun kunne leve mer enn en svært kort tid, og at hun kunne dø når som helst. Det var svært vanskelig for henne å puste når hun lå ned. Om natten fikk hun bare hvile ved å bli støttet opp i sengen i en nesten sittende stilling. Hyppige hosteanfall og blødninger fra lungene hadde i stor grad svekket hennes fysiske styrke.

GSAM 202Frøken Harmons første syn

GSAM 202.3Da hun fikk sitt første syn, bodde hun hos fru Haines. Det var om morgenen, og de holdt på med familieandakt. Det var fem personer til stede, alle søstre i troen. Andre hadde bedt, og frøken Harmon ba hviskende, da Guds kraft kom ned på en helt fantastisk måte og tydelig påvirket alle som var til stede, og i løpet av et øyeblikk var hun helt borte fra alt som skjedde rundt henne – hun var i et syn.

GSAM 202.4På det neste møtet fortalte hun de troende i Portland hva som var blitt vist henne. De hadde full tillit til at det kom fra Herren. Det var på den tiden rundt seksti personer i Portland som bekreftet det som Herrens verk. Det var en kraft som fulgte både synet og fortellingen om det, en kraft som kun kunne stamme fra det guddommelige. En høytidelig følelse av evige anliggender hvilte stadig over henne, og hun syntes å være fylt av en ubeskrivelig ærefrykt over at en som var så ung og svak som henne, skulle bli utvalgt som et redskap gjennom hvilket Herren ville formidle lys til sitt folk. Hun fortalte at mens hun var i synet, virket det som om hun var omgitt av strålende engler i himmelens herlige saler, der alt er glede og fred, og at det var en trist forandring å våkne opp til dette jordiske livets utilfredsstillende virkelighet.

GSAM 203Sammendrag av det første synet

GSAM 203.1Følgende korte sammendrag av hennes første syn, slik hun selv fortalte det til de troende i Portland, vil gi et inntrykk av karakteren til dem alle:—

GSAM 203.2«Mens jeg ba, kom Guds kraft over meg på en måte jeg aldri før hadde følt. Jeg var omgitt av lys og steg høyere og høyere opp fra jorden. Jeg snudde meg for å lete etter adventfolket i verden, men kunne ikke finne dem, da en stemme sa til meg: ‘Se igjen, og se litt høyere.’ Da løftet jeg blikket og så en rett og smal sti, som strakte seg høyt over verden. På denne stien var adventfolket på vei til byen, som lå i den ytterste enden av stien. De hadde et sterkt lys oppstilt bak seg ved den første enden av stien, som en engel fortalte meg var ‘midnattsropet’. Dette lyste langs hele stien og ga lys for deres føtter, slik at de ikke skulle snuble. Og hvis de holdt blikket rettet mot Jesus, som gikk rett foran dem og ledet dem til byen, var de trygge. Men snart ble noen trette; de sa at byen lå langt unna, og at de hadde forventet å ha kommet inn i den allerede. Da oppmuntret Jesus dem ved å løfte sin herlige høyre arm, og fra armen hans strømmet et sterkt lys som svevde over adventfolket, og de ropte: Halleluja! Andre benektet overilt lyset bak seg og sa at det ikke var Gud som hadde ført dem så langt ut. Lyset bak disse sluknet, slik at føttene deres ble stående i fullstendig mørke, og de snublet og mistet fokus, mistet Jesus av syne og falt av stien ned i den mørke og onde verden nedenfor. Snart hørte vi Guds røst som mange vann, som ga oss dagen og timen for Jesu gjenkomst. De levende hellige kjente igjen og forsto røsten, mens de onde trodde det var torden og et jordskjelv. Da Gud kunngjorde tiden, utøste han Den Hellige Ånd over oss, og ansiktene våre begynte å lyse opp og stråle av Guds herlighet, slik Moses’ ansikt gjorde da han kom ned fra Sinai-fjellet.»¹¹

GSAM 204Beskrivelse av fru Whites tilstand mens hun var i synet

GSAM 204.1Før vi fortsetter med den spennende beretningen om denne vidunderlige åpenbaringen av Guds Ånd, vil jeg redegjøre for noen fakta knyttet til synene. Den første gangen jeg så fru E. G. White (tidligere frøken Harmon) var i oktober 1852. Den dagen så jeg henne i et syn som varte i over en time. Siden den gang har jeg hatt det privilegium å se henne i syn omtrent femti ganger. Jeg har vært til stede når leger har undersøkt henne mens hun var i denne tilstanden, og jeg anser det som en glede å vitne om det jeg har sett og vet. Jeg stoler på at en redegjørelse for fakta i saken ikke vil bli lettvint avfeid til fordel for tilfeldige antakelser fra dem som aldri har sett henne i denne tilstanden.

GSAM 204.2Når hun går inn i synet, utstøter hun tre henførende rop av «Ære!», som gir gjenklang og etterklang; det andre, og særlig det tredje, er svakere, men mer gripende enn det første, og stemmen minner om en som befinner seg ganske langt unna deg og akkurat er i ferd med å forsvinne ut av hørselen. I omtrent fire eller fem sekunder ser det ut som om hun faller sammen som en person som besvimer, eller som har mistet kreftene; deretter ser det ut til at hun øyeblikkelig fylles av overmenneskelig styrke, og noen ganger reiser hun seg straks opp og går rundt i rommet. Hun beveger ofte hendene og armene og peker mot høyre eller venstre etter hvert som hodet hennes snur seg. Alle disse bevegelsene utføres på en svært grasiøs måte. Uansett hvilken stilling hånden eller armen måtte være i, er det umulig for noen å bevege den. Øynene hennes er alltid åpne, men hun blunker ikke; hodet er løftet, og hun ser oppover, ikke med et tomt blikk, men med et behagelig uttrykk, som bare skiller seg fra det normale ved at hun ser ut til å stirre intenst på et fjernt objekt. Hun puster ikke, men pulsen slår jevnt. Ansiktsuttrykket hennes er behagelig, og fargen på ansiktet hennes er like rødmusset som i hennes naturlige tilstand.

GSAM 205Sammenlignet med Daniels

GSAM 205.1Hennes tilstand når det gjelder pust, tap av styrke og det å bli styrket når Guds engel berører henne, stemmer helt overens med beskrivelsen profeten Daniel ga av sin egen opplevelse i et syn, da han sa: «Så blev jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store syn, blev jeg rent maktesløs, og mitt ansikt mistet sin friske farve, så jeg så rent ille ut, og jeg hadde ingen kraft mere.» «Hvorledes skulde da min herres tjener, en slik som jeg, kunne tale med en slik som min herre er? Hos mig finnes fra nu av ingen kraft, og det er ikke ånde tilbake i mig. Og atter rørte en som så ut som et menneske, ved mig og styrket mig, og han sa: Frykt ikke, du høit elskede mann! Fred være med dig! Vær du bare frimodig! Og som han talte med mig, blev jeg styrket og sa: Tal, herre! For du har styrket mig.»¹²

GSAM 205VITNEFORKLARINGER FRA ØYENVITNER

GSAM 205M. G. Kellogg, M.D.

GSAM 205.2Når det gjelder fru Whites tilstand mens hun var i synet, kan det være på sin plass med noen uttalelser fra øyenvitner. Den første er fra M. G. Kellogg, M.D., som refererer til det første synet som ble gitt i Michigan 29. mai 1853, på et møte i Tyrone i Livingston County. Han sier:—

GSAM 206.1«Søster White var i et syn i omtrent tjue minutter eller en halv time. Da hun gikk inn i synet, virket det som om alle de tilstedeværende kjente Guds kraft og nærvær, og noen av oss følte faktisk at Guds Ånd hvilte mektig over oss. Vi var samlet til bønn og fellesskap sabbatsmorgenen rundt klokken ni. Bror White, min far og søster White hadde bedt, og jeg ba akkurat da. Det hadde ikke vært noen opphisselse, ingen demonstrasjoner. Vi ba imidlertid inderlig om at Gud måtte velsigne samlingen med sitt nærvær, og at han måtte gi velsignelse til arbeidet i Michigan. Da søster White utstøtte det triumferende ropet ‘Ære! æ-r-e-! æ-r-e-!’, som dere så ofte har hørt henne utstøte når hun går inn i et syn, reiste bror White seg og informerte forsamlingen om at hans kone var i et syn. Etter å ha beskrevet hvordan synene hennes foregikk, og at hun ikke pustet mens hun var i synet, inviterte han alle som ønsket det til å komme frem og undersøke henne. Dr. Drummond, en lege som også var forkynner i førstedags-adventistkirken, og som (før han så henne i synet) hadde erklært at hennes syner var av mesmerisk opprinnelse, og at han kunne gi henne et syn, trådte frem, og etter en grundig undersøkelse ble han svært blek og bemerket: ‘Hun puster ikke!’

GSAM 206.2«Jeg er helt sikker på at hun ikke pustet på det tidspunktet mens hun var i synet, og heller ikke i noen av flere andre syner hun har hatt når jeg var til stede. Utgangen av synet var like markant som inngangen til det. Det første tegnet vi fikk på at synet var over, var at hun igjen begynte å puste. Hun tok sitt første åndedrag dypt, langt og fullt, på en måte som viste at lungene hennes hadde vært helt tomme for luft. Etter det første åndedraget gikk det flere minutter før hun tok det andre, som fylte lungene akkurat som det første; deretter fulgte en pause på to minutter og et tredje åndedrag, hvoretter pusten ble naturlig.» Underskrevet: «M. G. Kellogg, M.D., Battle Creek, Mich., 28. desember 1890.»

GSAM 207F. C. Castle

GSAM 207.1Vi gjengir følgende uttalelse fra en person som var vitne til en medisinsk undersøkelse av fru White mens hun var i et syn i Stowe, Vermont, sommeren 1853. Han sier:—

GSAM 207.2«En lege var til stede og foretok en undersøkelse av henne slik hans visdom og kunnskap tilsa, for å finne årsaken til manifestasjonen. Et tent stearinlys ble holdt tett inntil øynene hennes, som var vidåpne; ikke en eneste muskel i øyet rørte seg. Deretter undersøkte han pulsen hennes og også pusten hennes, og det var ikke noe åndedrett. Resultatet var at han var overbevist om at dette ikke kunne forklares ut fra naturlige eller vitenskapelige prinsipper.» Underskrevet: «F. C. Castle.»

GSAM 207D. H. Lamson

GSAM 207.3Følgende vitnesbyrd gjelder en undersøkelse som ble foretatt mens fru White var i syn, under et møte som ble holdt i pastor James Whites hjem på Monroe Street i Rochester, New York, 26. juni 1854:—

GSAM 207.4«Jeg var da sytten år gammel. Det virker som om jeg nesten kan høre de gripende ropene om ‘Æ-r-e!’ som hun utstøtte. Deretter sank hun tilbake på gulvet, ikke ved å falle, men ved å synke mykt ned, og ble støttet i armene til en ledsager. To leger kom inn, en gammel mann og en ung mann. Bror White var opptatt av at de skulle undersøke søster White nøye, noe de også gjorde. Et speil ble hentet, og en av dem holdt det over munnen hennes mens hun snakket; men ganske snart ga de opp dette og sa: ‘Hun puster ikke.’ Deretter undersøkte de sidene hennes nøye mens hun snakket, for å finne tegn på dyp pusting, men de fant ikke noe. Da de var ferdige med denne delen av undersøkelsen, reiste hun seg opp, fremdeles i synet, og holdt en Bibel høyt oppe, bladde fra vers til vers og siterte korrekt, selv om øynene så oppover og bort fra boken.

GSAM 208.1«Hun hadde et syn om de syv siste plager. Deretter så hun de helliges triumf, og jeg kan nesten høre hennes triumfrop selv nå. Om disse fakta vitner jeg fritt.» Underskrevet: «Pastor D. H. Lamson, Hillsdale, Mich., 8. februar 1893.»

GSAM 208Fru Drusilla Lamson

GSAM 208.2Et annet vitnesbyrd om den samme medisinske undersøkelsen kommer fra fru Drusilla Lamson, enke etter pastor Lamsons fetter og forstanderinne ved Sanatoriet i Clifton Springs, New York. Om møtet 26. juni 1854 sier hun:—

GSAM 208.3«Jeg husker møtet da forsøket ble gjennomført, nemlig for å teste det bror White ofte hadde sagt, at søster White ikke pustet mens hun var i synet, men jeg kan ikke huske navnet på legen som var til stede.... Det må ha vært doktor Fleming, siden han var legen som av og til ble tilkalt for råd. Han er imidlertid nå død. Jeg kan si så mye at testen ble utført, og at det ikke var synlige tegn til pust på speilet.» Underskrevet: «Drusilla Lamson, Clifton Springs, N.Y., 9. mars 1893.»

GSAM 208.4Enda et vitnesbyrd fra en som var til stede ved den ovennevnte anledningen:—

GSAM 208David Seeley

GSAM 208.5«Dette er for å bekrefte at jeg har lest de ovennevnte vitnesbyrdene fra David Lamson og fru Drusilla Lamson angående legens uttalelse da han undersøkte fru E. G. White mens hun var i synet, 26. juni 1854. Jeg var til stede på det møtet og var vitne til undersøkelsen. Jeg er enig i det som bror og søster Lamson har uttalt, og vil i tillegg si at det var doktor Fleming og en annen, yngre lege som foretok undersøkelsen. Etter at fru White reiste seg, slik de har fortalt, mens hun siterte skriftsteder, ba doktor Fleming om et tent stearinlys. Han holdt dette stearinlyset så nær hennes lepper som mulig uten at det brente, og i direkte linje med pusten hennes i tilfelle hun pustet. Flammen flimret ikke det minste. Legen sa da med ettertrykk: ‘Da er saken avgjort for alltid, det er ingen pust i kroppen hennes.’» Underskrevet: «David Seeley, Fayette, Iowa, 20. august 1897.»

GSAM 209Herr og fru A. F. Fowler

GSAM 209.1Følgende uttalelser gjelder en undersøkelse som ble utført mens fru White hadde et syn i Waldron’s Hall, Hillsdale, Michigan, i februar 1857. Doktor Lord, en lege fra Hillsdale med femti års praksis, foretok en svært grundig undersøkelse, og om denne fremlegger jeg følgende vitnesbyrd:—

GSAM 209.2«Vi var til stede da (i februar 1857) søster E. G. White hadde et syn i Waldron’s Hall, Hillsdale. Dr. Lord foretok en undersøkelse og sa: ‘Hjertet hennes slår, men hun puster ikke. Det er liv, men ingen lungeaktivitet; jeg kan ikke forklare denne tilstanden.’» Underskrevet: «A. F. Fowler, fru A. F. Fowler, Hillsdale, Michigan, 1. januar 1891.»

GSAM 209C. S. Glover

GSAM 209.3Her følger en annen uttalelse om det samme synet:—

GSAM 209.4«Jeg var til stede da søster White hadde det ovennevnte synet i Waldron’s Hall i Hillsdale. I tillegg til ovennevnte uttalelse hørte jeg legen si at søster Whites tilstand i synet var ‘utenfor hans forståelse’. Han sa også: ‘Det er noe overnaturlig ved dette.’» Underskrevet: «C. S. Glover, Battle Creek, Mich., 19. januar 1891.»

GSAM 209Herr og fru Carpenter

GSAM 209.5Her er en tredje uttalelse om samme sak:—

GSAM 209.6«Dette er for å bekrefte at vi var til stede i Waldron’s Hall, Hillsdale, Mich., i februar 1857, da fru E. G. White hadde et syn, og mens hun befant seg i den tilstanden, ble hun undersøkt av dr. Lord, og vi hørte hans offentlige uttalelse om saken, slik den er gjengitt ovenfor av bror og søster Fowler.» Underskrevet: «W. R. Carpenter, Eliza Carpenter, Noblesville, Indiana, 30. august 1891.»

GSAM 210D. T. Bourdeau

GSAM 210.1Deres oppmerksomhet rettes deretter mot en test som ble utført mens fru White var i synet ved Buck’s Bridge, St. Lawrence County, New York:—

GSAM 210.2«28. juni 1857 så jeg søster Ellen G. White i et syn for første gang. Jeg var en som ikke trodde på synene; men én omstendighet blant andre som jeg kan nevne, overbeviste meg om at hennes syn var fra Gud. For å forsikre meg om hvorvidt hun pustet eller ikke, la jeg først hånden på brystet hennes lenge nok til å vite at lungene ikke beveget seg mer enn de ville ha gjort hvis hun hadde vært et lik. Deretter tok jeg hånden og la den over munnen hennes, mens jeg klemte neseborene hennes mellom tommelen og pekefingeren, slik at det var umulig for henne å puste ut eller inn, selv om hun hadde ønsket det. Jeg holdt henne slik med hånden i omtrent ti minutter, lenge nok til at hun under normale omstendigheter ville ha kvelt seg; hun ble ikke i det minste påvirket av denne prøvelsen. Siden jeg var vitne til dette vidunderlige fenomenet, har jeg ikke en eneste gang vært tilbøyelig til å tvile på den guddommelige opprinnelsen til hennes syner.» Underskrevet: «D. T. Bourdeau, Battle Creek, Mich., 4. februar 1891.»

GSAM 210En lege som er åndemedium tester synet

GSAM 210.3Jeg vil nevne en annen medisinsk undersøkelse som jeg var vitne til i Parkville, St. Joseph County, Mich., 12. januar 1861.

GSAM 210.4Ved avslutningen av en formaning som fru White holdt for en stor menighet som hadde samlet seg i adventistenes forsamlingshus, hvilte Guds velsignelse over henne i en bemerkelsesverdig grad, og hun ble ført inn i et syn mens hun satt i stolen sin. Til stede var en doktor Brown, en fysisk frisk og sterk mann, som var åndemedium. Han hadde sagt at hennes syner var det samme som spiritistiske opplevelser, og at hvis hun fikk et syn der han var, kunne han få henne ut av det på ett minutt. Det ble gitt en oppfordring til alle som ønsket det, om å komme frem og ved undersøkelse selv overbevise seg om hennes tilstand mens hun var i synet. Legen kom frem, men før han var halvveis ferdig med undersøkelsen, ble han dødsblek og skalv som et ospeblad. Pastor White sa: «Kan legen redegjøre for hennes tilstand?» Han svarte: «Hun puster ikke», og skyndte seg mot døren. De som sto ved døren og visste om hans skryt, sa: «Gå tilbake og gjør som du sa du skulle; få den kvinnen ut av synet.» I stor opprørthet grep han tak i dørhåndtaket, men fikk ikke lov til å åpne den før de som sto ved døren spurte: «Doktor, hva er det?» Han svarte: «Det vet bare Gud; la meg komme ut av dette huset,» og ut gikk han.

GSAM 211.1Det var tydelig at ånden som påvirket ham som medium, ikke var mer i ro i nærværet av den kraften som styrte fru White i synet, enn de besatte var i Frelserens dager, da de spurte: «Er du kommet hit for å pine oss før tiden?»¹³

GSAM 211.2I denne omstendigheten ser man en likhet med det som er nedtegnet i profeten Daniels opplevelse. Da han gikk inn i et syn ved Herrens Ånd, ble kaldeerne som var til stede – hedninger som ikke kjente denne Ånden – svært skremt, og «flyktet og skjulte sig».¹⁴

GSAM 211Frøken Harmon ble bedt om å fortelle om sine syner

GSAM 211.3Omtrent en uke etter sitt første syn, på et møte som ble holdt i hennes fars hus, fikk frøken Harmon et nytt syn der hun ble bedt om å gjøre kjent for andre hva som var blitt åpenbart for henne. Hun var svært forvirret over hvordan hun skulle kunne utføre Herrens pålegg. Hennes helse var så dårlig at hun led av fysiske smerter, og alt tydet på at hun bare hadde kort tid igjen å leve. Hun var bare sytten år gammel, liten og spinkel, uvant med selskapsliv, og av natur så sky og tilbakeholden at det var smertefullt for henne å møte fremmede. Hun ba inderlig i flere dager, langt ut på natten, om at denne byrden måtte bli fjernet og lagt på noen andre som var bedre i stand til å bære den. Men pliktens lys forandret seg aldri, og engelens ord lød stadig: «Gjør det kjent for andre hva jeg har åpenbart for deg.»

GSAM 212.1Mens hun befant seg i denne forvirrede sinnstilstanden, deltok frøken Harmon på et nytt møte som ble holdt i hennes fars hus. På dette møtet forenet alle seg i inderlig bønn for henne, og nok en gang viet hun seg til Herren og følte seg villig til å bli brukt til hans ære. Mens hun ba, forsvant det tette mørket som hadde omsluttet henne; og som hun senere fortalte, kom et sterkt lys, som en ildkule, mot henne, og da det falt over henne, ble kreftene hennes tatt fra henne, og hun syntes å være i nærværet av Jesus og englene. Igjen ble det gjentatt: «Fortell andre hva jeg har åpenbart for deg.» Hun sa at hun inderlig ba om at hvis hun måtte gå og fortelle hva Herren hadde vist henne, måtte hun bli bevart fra opphøyelse. Da fortalte en engel henne at hennes bønn var blitt hørt, og at hvis hun skulle være i fare for opphøyelse, ville hun bli rammet av sykdom. Engelen sa til henne: «Hvis du overbringer budskapet trofast og holder ut til enden, skal du spise av frukten fra livets tre og drikke av livets vanns elv.»

GSAM 212Frøken Harmons besøk i Poland, Maine

GSAM 212.2Frøken Harmon hadde fått vist at hun måtte dra til Poland i Maine og fortelle om sitt syn. Dagen etter dette tredje synet, til alles overraskelse, kjørte svogeren hennes opp til døren til farens hus og foreslo å ta henne med til Poland. Mens hun var der, holdt hun et møte der hun fortalte om synet. Hazen Foss,¹⁵ som var i fortvilelse, lot seg ikke overtale til å delta i gudstjenesten, men med øret tett inntil døren utenfor hørte han henne fortelle om synet sitt, og sa: «Synet hun har fortalt om, ligner så mye på det som ble vist meg, som det er mulig når to personer beskriver den samme tingen.» Neste morgen møtte han uventet frøken Harmon og ba henne om å være «trofast i å bære byrden og i å fortelle om de vitnesbyrdene Herren skulle gi henne, og at hun ikke ville bli forlatt av Gud.» Til andre sa han: «Det er dette redskapet som Herren har lagt denne byrden på.» Han burde sikkert vite det, siden han hadde sett personen i synet der han fikk vite at byrden var «tatt fra» ham.

GSAM 213.1Fra den tiden besto frøken Harmons arbeid i å reise fra sted til sted i Ny-England-statene og fortelle om det hun hadde fått vist. I noen tilfeller ble hun i et syn fortalt hvor hun skulle dra, og hun fikk også vite hvilke vanskeligheter hun ville møte. Hennes budskap var særlig irettesettelser til dem som var i ferd med å gli inn i læren om Kristi åndelige gjenkomst, og oppmuntringer til alle om å holde fast ved den tidligere erfaringen.

GSAM 213.2Hun sier om sin erfaring: «Noen sluttet helt å arbeide. Alle som ikke hadde samme syn på dette som dem selv, ble kastet ut av menigheten.... Gud åpenbarte disse villfarelser for meg i et syn og sendte meg til sine barn som var blitt villedet, for å fortelle dem det. Men mange av dem avviste budskapet helt, og anklaget meg for å skikke meg lik denne verden. På den annen side ble jeg anklaget for fanatisme av dem som bare tilhørte adventfolket i navnet. Jeg ble helt feilaktig, og av noen ondsinnet, utropt til leder for den fanatismen jeg i virkeligheten motarbeidet.»¹⁶ Om dette skal vi lære mer i det påfølgende kapittelet.