Kapittel 11 – Den annen engels budskap

GSAM 171.1«Og atter en annen engel fulgte efter og sa: Falt, falt er Babylon, den store, som har gitt alle folk å drikke av sitt horelevnets vredesvin.»¹

GSAM 171.2«Da blev husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte.»²

GSAM 171.3Herren hadde gjennom sine predikanter rørt opp verden med budskapet: «Timen for hans dom er kommet» – et budskap som hele hans bekjennende folk kunne ha samlet seg om, hvis de bare ville. Dette var den første innbydelsen til bryllups«måltidet». Den var blitt kunngjort «til de innbudne».³ Da denne innbydelsen ble avvist med ulike unnskyldninger, ble det gitt en ny innbydelse, som tilsvarte den annen engels budskap.⁴ Gjennom denne innbydelsen utvalgte Herren et folk som skulle gå frem til tidens ende med det stadig sterkere lyset fra hans sannhet.

GSAM 171Den andre innbydelsen til bryllupsmåltidet

GSAM 171.4Det andre budskapet – det som følger etter ropet ved dommens time – lyder: «Falt, falt er Babylon, den store, som har gitt alle folk å drikke av sitt horelevnets vredesvin.» Og den andre innbydelsen til nattverden lyder: «Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte!» I hvert av disse skriftstedene blir Herrens bekjennende folk kalt en «by». Med sine motstridende, forvirrende trosbekjennelser blir de kalt «Babylon». I et annet skriftsted som omhandler de siste tider, ser vi at like før Herrens gjenkomst blir hans folk kalt ut av «Babylon»: «Falt, falt er Babylon, den store, og den er blitt et bosted for onde ånder, og et fengsel for hver uren ånd, og et fengsel for hver uren og hatet fugl.... Gå ut fra henne, mitt folk, forat I ikke skal ha del i hennes synder, og forat I ikke skal få noget av hennes plager.»⁵

GSAM 172«Husk hvordan du har hørt»

GSAM 172.1I henvendelsen til menigheten i Sardes leser vi: «Kom derfor i hu hvorledes du har lært og hørt, og ta vare på det og omvend dig! Dersom du da ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite hvad stund jeg kommer over dig.»⁶ Menigheten i Sardes ser ut til å ha blitt frembrakt ved reformasjonen, etter den mørke perioden med «Isebels» virke – den frafalne kirken. Menigheten i Sardes ble fortalt at den hadde vært en levende menighet; men da den hørte og forkastet læren om Herrens gjenkomst, satte den seg selv i en situasjon der den risikerte å bli overrasket av denne begivenheten som av en «tyv om natten». Slik sier apostelen Paulus i 1. Tessalonikerbrev 5:1–5 at det vil være tilstanden for dem som roper: «Fred og ingen fare», når Herrens gjenkomst er nær. De som følger sannhetens lys, kalles «dagens barn», og Herren vil ikke komme over dem som en tyv.

GSAM 172.2I denne profetiske beskrivelsen av de syv menighetene ser vi at Sardes-menighetens fall umiddelbart etterfølges av Filadelfia-menigheten, eller (som ordet betyr) menigheten preget av broderlig kjærlighet. Slik var det faktisk med de 50 000 troende som, gjennom den annen engels budskap, ble ført ut fra alle de forskjellige menighetene og forenet i ett bånd av broderlig kjærlighet rundt den store grunnleggende sannheten om Kristi umiddelbare gjenkomst.

GSAM 173Hvordan det andre budskapet ble forkynt

GSAM 173.1Midnight Cry av 12. september 1844 inneholder en uttalelse fra pastor J. V. Himes om den annen engels budskap og omstendighetene som førte til forkynnelsen av dette. Brevet hans er datert McConnelsville, Ohio, 29. august 1844, og lyder som følger:—

GSAM 173.2«Da vi begynte arbeidet sammen med bror Miller i 1840, hadde han holdt foredrag i ni år. I løpet av den tiden sto han nesten alene. Men hans innsats hadde vært uopphørlig og effektiv når det gjaldt å vekke de som bekjente seg til en religion til det sanne håpet for Guds folk og den nødvendige forberedelsen til Herrens gjenkomst; samt å vekke alle grupper av de uomvendte til en erkjennelse av deres fortapte tilstand og plikten til umiddelbar omvendelse og tilbakevending til Gud, som en forberedelse til å møte Brudgommen i fred ved hans gjenkomst. Dette var de store målene for hans arbeid. Han gjorde ingen forsøk på å omvende mennesker til en religiøs sekte eller et religiøst parti.

GSAM 173.3«Da vi ble overbevist om sannheten om den forestående gjenkomsten og offentlig omfavnet læren, hadde vi de samme synspunktene og fulgte den samme kursen blant de ulike sektene der vi, ved Guds forsyn, ble kalt til å arbeide. Vi fortalte predikantene og menighetene at det ikke var vår oppgave å splitte dem opp eller å skape splittelse og forvirring blant dem: Vi hadde ett klart mål, og det var å fremføre ‘ropet’, advarselen om dommen som sto ‘for døren’, og overbevise våre medmennesker om å gjøre seg klare for begivenheten.... Predikantene og menighetsmedlemmene som benyttet seg av vårt arbeid, men som ikke oppriktig hadde omfavnet læren, innså at de enten måtte følge læren og forkynne og opprettholde den, eller at de i den krisen som var rett foran dem, ville få problemer med de overbeviste og besluttsomme troende. De valgte derfor å ta avstand fra læren og bestemte seg, noen på den ene måten og andre på en annen, for å undertrykke temaet. Dette satte våre brødre og søstre blant dem i en svært vanskelig situasjon. De fleste av dem elsket sine menigheter og kunne ikke tenke seg å forlate dem. Men da de ble latterliggjort, undertrykt og på ulike måter fratatt sine tidligere privilegier og gleder, og da ‘mat i rette tid’ ble holdt tilbake fra dem, og sirenesangen om ‘fred og ingen fare’ lød i ørene deres fra sabbat til sabbat, ble de snart avvent fra sine partipreferanser, og reiste seg i sin styrkes majestet, ristet av seg åket og løftet ropet: ‘Gå ut fra henne, mitt folk.’

GSAM 174I en prøvelsesfull situasjon

GSAM 174.1«Denne situasjonen satte oss i en prøvelsesfull posisjon, (1) fordi vi befant oss helt på slutten av vår profetiske tid, der vi forventet at Herren skulle samle hele sitt folk i ett; og (2) fordi vi alltid hadde forkynt en annen lære; og nå som omstendighetene hadde endret seg, ville det bli ansett som uærlighet fra vår side dersom vi skulle slutte oss til ropet om utskillelse og oppløsning av menighetene som hadde tatt imot oss og vårt budskap. Vi nølte derfor og fortsatte å handle i tråd med vårt opprinnelige standpunkt, inntil menigheten og predikantene drev saken så langt at vi, i gudsfrykt, ble tvunget til å innta en forsvarsposisjon for sannheten og Guds undertrykte barn.

GSAM 174Et apostolisk eksempel for vår fremgangsmåte

GSAM 174.2«‘Han gikk da inn i synagogen og talte frimodig i tre måneder, idet han holdt samtaler med dem og overtydet dem om det som hører Guds rike til. Men da nogen forherdet sig og ikke vilde tro, og talte ille om Guds vei så mengden hørte på det, da brøt han lag med dem og skilte disiplene fra dem, og holdt daglige samtaler i Tyrannus' skole.’⁷ Det var først da ‘nogen forherdet sig’ og ‘talte ille om Guds vei [Herrens gjenkomst] så mengden hørte på det’, at våre brødre ble beveget til å trekke seg ut og skille seg fra menighetene. De kunne ikke tåle denne ‘ondskapsfulle talen’ fra de ‘onde tjenerne’, og menighetene som kunne følge en kurs preget av undertrykkelse og ‘ondskapsfull tale’ mot dem som så frem til det ‘salige håp’, var for dem intet annet enn døtrene til det mystiske Babylon. De forkynte dem som sådan og kom inn i evangeliets frihet. Og selv om vi kanskje ikke alle er enige om hva som utgjør Babylon, er vi enige om den umiddelbare og endelige adskillelsen fra alle som motsetter seg læren om Herrens gjenkomst og Guds rike som er nær. Vi tror dette er et spørsmål om liv og død. Det er død å forbli knyttet til de menighetene som taler lettvint om eller motsetter seg Herrens gjenkomst. Det er liv å tre ut av all menneskelig tradisjon, stå på Guds ord og daglig se frem til Herrens åpenbaring. Vi sier derfor nå til alle som på noen måte er viklet inn i trelldommens åk: ‘Gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder, og jeg vil være eder en far, og I skal være mig sønner og døtre, sier Herren, den Allmektige.’»⁸

GSAM 175Ubegripelig motstand

GSAM 175.1Wm. Miller uttaler seg slik om konflikten som eksisterte på den tiden mellom kirkene og adventistene:—

GSAM 175.2«Det er høyst unaturlig og uforklarlig at de kristne kirkene skal utelukke denne læren og dens tilhengere på grunn av dette salige håp. Jeg vet at noen av baptistkirkene sier at de ikke utelukker dem på grunn av deres tro, men på grunn av deres nattverd med adventistene. Men hvis det ikke er på grunn av deres tro på en kommende Frelser, hvorfor blir da jeg utelukket fra deres prekestoler, jeg som aldri har hatt nattverd med noen andre enn en baptistkirke? Det er et falskt påskudd. Men dette kan ikke være begrunnelsen til metodistene og presbyterianerne; for de tror på blandet nattverd. Hva utelukker de da for? Jeg har hørt om noen som ble utelukket for å ‘synge’ melodier om Kristi gjenkomst; andre for galskap, når alt som ble brukt mot dem som bevis på galskap, var at de holdt utkikk etter Kristus. O Gud, ‘forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør.’»

GSAM 176Storrs om kirkenes holdning

GSAM 176.1George Storrs uttalte seg om kirkenes holdning til adventistene på følgende måte:—

GSAM 176.2«Hvilke av dem sier ikke i dette øyeblikk: ‘Jeg sitter som dronning’? Og hvilke av dem gleder seg ikke over tanken på at de en dag skal erobre verden, og at den skal underkastes deres tro? Hvilke av dem vil tillate at en sjel forblir blant dem i fred, som åpent og fryktløst bekjenner sin tro på at Kristi gjenkomst står for døren? Er ikke betingelsen for å få være uforstyrret blant dem at man ‘helt avstår’ fra å offentlig bekjenne troen på Herrens gjenkomst i år, uansett hva ens overbevisning måtte være om saken, og uansett hvor viktig man måtte føle det er å rope: ‘Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet’?»

GSAM 176Mansfields vitnesbyrd

GSAM 176.3L. D. Mansfield, som skriver fra Oneida, New York, 21. mars 1844, vitner slik:—

GSAM 176.4«Gud virker i sinnene til sine kjære barn som venter på Herren fra himmelen, og leder dem ikke bare til å lytte til engelen ‘som hadde et evig evangelium å forkynne, og han sa: Timen for hans dom er kommet’, men også til å adlyde den påfølgende befalingen: ‘Gå ut fra henne, mitt folk!’ Jeg er mer overbevist enn noensinne om at religiøse organisasjoner i dag utgjør en ikke ubetydelig del av Babylon som skal rives ned med vold og aldri mer bli funnet.... Det synes meg imidlertid at likheten med det lille hornet er mest slående i noen av organisasjonene. Noen eksempler vil belyse saken.

GSAM 176Pøbelens ånd kommer til syne

GSAM 176.5«En bror som hadde arbeidet svært vellykket i denne regionen med å forkynne Herrens gjenkomst, avtalte å holde et foredrag på et bestemt sted til en bestemt tid. Herren ordnet det slik at han befant seg seksten engelske mil fra avtalt sted, men en _____ predikant var til stede, i spissen for en pøbel, med tjære og fjær, med den hensikt å bruke dem på denne tjeneren til Den Høyeste Gud. Denne samme predikanten innledet kort tid etter et langvarig møte, men alt var like kaldt og iskaldt som isbreen i nord – ingen sjeler ble vekket eller omvendt. Til slutt sa predikanten at han trodde han ville ‘måtte ta plass på botsbenken’.

GSAM 177.1«En gruppeleder i denne landsbyen sa til sin gruppe, siden vi har holdt møter her, at hvis noen skulle komme inn i huset hans og si at han trodde Kristus ville komme i år, ville han kaste ham ut.»

GSAM 177Plikt overfor menighetene

GSAM 177.2Vi vil her presentere et vitnesbyrd fra en tale til adventkonferansen for troende som var samlet i Boston, Massachusetts, datert 31. mai 1844, og underskrevet av Wm. Miller, Elon Galusha, N. N. Whiting, Apollos Hale og J. V. Himes. De sier:—

GSAM 177.3«Vi kan også si et ord om vår plikt overfor menighetene. Faren her, som i de fleste andre tilfeller, synes for oss å ligge i ytterlighetene. Den første formen for fare er å la autoriteten til den menigheten vi er tilknyttet, pålegge oss taushet i et slikt spørsmål om plikt. Vi tviler ikke på at tusenvis har brakt seg selv under fordømmelse foran Gud ved å gi etter for sine menigheters ubibelske krav i denne saken; de som, hvis de hadde vært besluttsomme og trofaste, nå ville ha vært i en langt tryggere situasjon og vært mer nyttige, selv om de kanskje også ville blitt kalt til å lide.

GSAM 177.4«Den andre formen for fare er å gi etter for en hevnlyst mot kirkene på grunn av deres urettferdighet overfor oss, og å føre en vilkårlig krig mot alle slike organisasjoner. Når det gjelder adventistenes plikter i forhold til de kirkene de måtte være tilknyttet, kunne vi, dersom vi ble bedt om det, ikke gi noen retningslinjer som kunne gjelde generelt. De må handle i gudsfrykt, slik omstendighetene i den enkelte sak krever.

GSAM 178.1«Vi bør imidlertid være besluttsomme når det gjelder å gjøre vår plikt, ved å vitne om sannheten ved alle passende anledninger. Og hvis vi ved å følge denne kursen støter menighetene, og de truer oss med utestengelse med mindre vi forholder oss tause (selv om det kanskje er bedre å oppløse vårt forhold til menigheten i minnelighet, dersom vi finner det hensiktsmessig), la oss da gjøre vår plikt, og når vi blir utestengt, være tålmodige i å tåle uretten og være villige til sammen med vår Herre å ‘gå ut utenfor porten og bære hans vanære’.»

GSAM 178.2Av disse sitatene om kirkenes opptreden overfor dem som forkynner den annen engels budskap, kan man lett se hvordan de som var samlet i én åndelig hjord, som det første resultatet av denne andre innbydelsen til «måltidet», blir omtalt som «de vanføre», «de halte» og «de blinde», noe som tydelig tyder på den dårlige behandlingen de hadde fått gjennom «slagene» fra sine «medtjenere», som de hadde blitt skilt fra.

GSAM 178Et eget folk utvalgt til å motta nye sannheter

GSAM 178.3Herrens hensikt kan tydelig skjelnes i å frembringe et særskilt folk under forkynnelsen av den annen engels budskap – den andre innbydelsen til «måltidet» – og «midnattsropet». Dyrebare sannheter for de siste dager skulle utforskes og forkynnes – et verk som ikke kunne utføres i «trosbekjennelsesbundne» kirker, like lite som forkynnelsen av evangeliet til verden kunne fullføres av den apostoliske kirken mens den opprettholdt en forbindelse med de jødiske sektene. Gud krevde adskillelse der,⁹ og han krevde også adskillelse av adventistene fra dem som ville søke å holde dem innenfor rammen av sine trosbekjennelser.

GSAM 179Storrs’ «Six Sermons»

GSAM 179.1Kort tid etter denne utgangen ser vi at lyset kom til adventistgruppene om temaet fremtidig straff, slik det fremgår av pamfletten «Six Sermons» av George Storrs, som tok standpunktet at mennesket av natur er dødelig; at de døde er bevisstløse mellom døden og oppstandelsen; at den endelige straffen for de ugudelige vil være fullstendig utslettelse; og at udødelighet er en gave fra Gud, som kun kan mottas ved tro på vår Herre Jesus Kristus.

GSAM 179.2Tusenvis av adventistene aksepterte denne læren om menneskets natur, men ikke alle. Avvisningen av den førte ikke til forvirring blant dem, da den ble betraktet som et rent trosspørsmål og ikke som en prøve på moralsk standpunkt; derfor forble den felles innsatsen for å advare verden om Kristi nært forestående gjenkomst ubrutt. Det hadde imidlertid den virkningen at det vekket kirkenes vrede mot dem.

GSAM 179Ute av stand til å tilbakevise «Six Sermons»

GSAM 179.3Den metodistiske predikanten i byen der jeg bodde, og som tidligere hadde vært med på å forkynne adventlæren i 1843, mottok «Six Sermons», leste den og innrømmet overfor menighetsmedlemmene at han ikke var i stand til å motbevise læren; men da han oppdaget at mange av menighetsmedlemmene aksepterte den, rådet han andre til ikke å lese boken, da de «ville tro på læren hvis de leste den». I september 1844, etter at denne predikanten kom tilbake fra årskonferansen, reiste han seg i prekestolen og tok offentlig avstand fra adventlæren, og ba ydmykt menigheten om tilgivelse for at han noensinne hadde invitert foredragsholderne til å tale i kirken.

GSAM 179Stilt for retten for kjetteri

GSAM 179.4Denne handlingen fra predikantens side ble snart etterfulgt av et forsøk på å stille adventistene til ansvar for kjetteri; men siden de fikk lov til å forsvare seg med utgangspunkt i Bibelen, oppnådde menigheten ingen seier. Flere ble utestengt fra denne menigheten fordi deres livsførsel ikke var i samsvar med menighetsordningen, og mange andre trakk seg ut på grunn av denne utestengelsen av medlemmer hvis tro ikke kunne påvises å være i strid med Skriften. Dermed ble adventlæren for alltid utestengt fra menigheten der hundrevis hadde funnet Frelseren og blitt lykkelige i Gud.

GSAM 180.1Det som skjedde i min hjemby, ble også gjennomført i hundrevis av andre menigheter over hele landet. De som ble behandlet på denne måten av sine tidligere brødre, fant stor trøst i profeten Jesajas ord: «Hør Herrens ord, I som er forferdet over hans ord! Eders brødre som hater eder, som støter eder fra sig for mitt navns skyld, sier: La Herren vise sin herlighet, så vi kan få se eders glede! Men de skal bli til skamme.»¹⁰

GSAM 180De ugudeliges vrede kommer til syne

GSAM 180.2Etter hvert som dagen da Herren var forventet nærmet seg, ble de troende mer ivrige i sitt arbeid, og de ugudelige raste og spottet desto voldsommere, slik det fremgår av følgende uttalelse fra redaktøren av Midnight Cry av 31. oktober 1844:—

GSAM 180.3«Den virkningen denne bevegelsen hadde på de ugudelige, bidro også i stor grad til å bekrefte oss i vår tro på at Gud var med i den. Da Guds barn samlet seg for å knele og ydmyke seg for ham og forberede seg på hans gjenkomst, slik det sømmer seg for en forsamling av syndere som kun kan bli frelst ved nåde, viste de ugudelige den største ondskap. Selv om vi ikke hadde kunngjort møtene våre annet sted enn i vår egen avis, og heller ikke hadde invitert allmennheten dit, strømmet Belials sønner inn i dem og forårsaket mye uro. Lørdag kveld den 12. denne måneden [12. oktober 1844] holdt vi ikke noe møte i tabernaklet, slik at kirketjeneren kunne få anledning til å rydde huset for sabbat [søndag]. Men pøbelen brøt seg inn i huset og nektet oss til og med den muligheten. Ordføreren grep imidlertid umiddelbart inn, uten at noen hadde bedt ham om det, og kastet dem ut.

GSAM 181.1«På våre møter den påfølgende sabbaten, etter at tabernaklet var fylt, fylte en tett folkemengde gaten foran bygningen, og mange av dem var rasende over at noen i det hele tatt skulle tro på Herrens gjenkomst. Om kvelden ble det ikke avholdt noe møte på grunn av opphisselsen blant folket; likevel var gaten fylt av pøbelen allerede tidlig på kvelden; men ordførerens raske inngripen og hans effektive politi ryddet gaten, etter å ha sendt noen få til arresten. Vi kunne bare sammenligne pøbelens oppførsel med den som omringet Lots dør den kvelden før Sodomas undergang.... Denne bevegelsen fra deres side var så plutselig, samtidig og omfattende at dens manifestasjon på den første dagen i den jødiske syvende måneden styrket oss i vår oppfatning om at dette måtte være den måneden.»

GSAM 181Spottere iførte seg himmelfartsdrakter

GSAM 181.2Den 22. oktober 1844, den dagen de 2300 dagene utløp, i Paris i Maine, mens de troende var samlet i gudshuset og var opptatt med høytidelig bønn til Gud, i forventning om at Herren skulle komme den dagen, samlet de spottende spotterne seg rundt huset og sang parodiske sanger. To av disse bråkmakerne tok på seg lange hvite kapper og klatret opp på hustaket, sang sanger og spottet dem inne i huset som ba og ventet på at Herren skulle komme.

GSAM 181.3Det er sannsynlig at det var denne omstendigheten som ga opphav til de usannhetene som ble spredt om at adventistene tok på seg drakter for himmelfart; for til tross for at adventistavisene har utlovet belønninger på opptil 500 dollar for ett eneste autentisk tilfelle der en adventist tok på seg en drakt for himmelfart i 1844 og dermed ventet på at Herren skulle komme, har det aldri blitt fremlagt ett eneste slikt tilfelle.

GSAM 182Hazen Foss’ syn, 1844

GSAM 182.1Omtrent på denne tiden bodde det i Poland i Maine en ung mann ved navn Hazen Foss, som trodde fast på at Herren ville komme den tiende dagen i den syvende måneden. Han var en mann med et flott utseende, en behagelig fremtoning og ganske god utdannelse. Noen få uker før «midnattsropet» tok slutt, kom Herren nær ham og ga ham et syn, der han fikk se adventfolkets reise til Guds by, med alle farene den innebar. Han fikk overlevert noen advarsler som han skulle formidle, og han fikk også et innblikk i de prøvelser og den forfølgelse som ville følge dersom han trofast fortalte det han hadde fått vist. I likhet med herr Foy fikk han vist tre trinn som Guds folk måtte gå for å komme helt inn på veien til den hellige byen. Siden han var en fast troende på at Herren skulle komme «om noen få dager til» (som de sang den gang), var den delen av synet som gjaldt de tre trinnene på veien uforklarlig for ham; og siden han av natur var stolt av seg, veg han unna korset og nektet å fortelle om det. Synet ble gjentatt for andre gang, og i tillegg ble han fortalt at hvis han fortsatt nektet å fortelle hva han hadde fått vist, ville byrden bli tatt fra ham og gitt til en av de svakeste av Herrens barn, en som trofast ville formidle det Gud ville åpenbare. Han nektet igjen. Da fikk han et tredje syn, og han ble fortalt at han var løst fra byrden, og at den ble lagt på en av de svakeste av de svake, som ville gjøre som Herren befalte.

GSAM 182Foss unnlater å fortelle om sitt syn

GSAM 182.2Dette forskrekket den unge mannen, og han bestemte seg for å fortelle hva som var blitt vist ham, og kunngjorde derfor et møte. Folket strømmet sammen for å se og høre. Han fortalte nøye om sin opplevelse, hvordan han hadde nektet å fortelle hva Herren hadde vist ham, og hva som ville bli følgen av hans nektelse. «Nå,» sa han, «skal jeg fortelle om synet.» Men akk! Det var for sent: han sto foran folket stum som en statue, og sa til slutt i dypeste kval: «Jeg kan ikke huske et eneste ord av synet.» Han vred hendene i kval og sa: «Gud har oppfylt sitt ord. Han har tatt synet fra meg», og i stor sjelsangst sa han: «Jeg er en fortapt mann.» Fra det øyeblikket mistet han håpet på Kristus og sank ned i fortvilelse. Han deltok aldri mer på et adventistmøte og hadde ingen personlig interesse for religion. Hans oppførsel har i mange henseender, for å si det mildt, vært som en som er fratatt den milde innflytelsen fra Mesterens Ånd, som en som er «overlatt til sine egne veier, for å bli fylt av sine egne gjerninger». I denne sinnstilstanden døde han i 1893.

GSAM 183Foss’ syn fortalt av en annen

GSAM 183.1Omtrent tre måneder etter at han ikke klarte å huske synet sitt, hørte han fra et tilstøtende rom et syn fortalt av en annen. Møtet ble holdt i en bolig der han befant seg. Han ble oppfordret til å komme inn på møtet, men nektet å gjøre det. Han sa at synet var så likt det han hadde fått vist, som to personer kan fortelle om den samme hendelsen. Og slik ble det kjent hva han hadde sett, men ikke kunne huske da han prøvde å fortelle om det. Da han senere fikk se vedkommende, sa han: «Det er det redskap som Herren har lagt byrden på.»

GSAM 183Dypt skuffet

GSAM 183.2Den tiende dagen i den syvende måneden, etter jødisk tidsregning (22. oktober 1844), kom endelig. Den fant tusenvis og atter tusenvis som så frem til dette tidspunktet for at deres håp skulle gå i oppfyllelse. De hadde ikke lagt planer for noe jordisk liv utover denne datoen. De hadde ikke engang næret tanken: «Hva om det ikke skjer?», men hadde planlagt sine verdslige anliggender slik de ville gjort hvis de hadde forventet at den dagen skulle avslutte deres jordiske liv. De hadde advart og formanet de ugudelige om å flykte fra den kommende vrede, og mange av disse fryktet at budskapet kunne vise seg å være sant. De hadde rådgitt og bedt sammen med sine slektninger, og hadde tatt farvel med dem som ikke hadde gitt sitt hjerte til Gud. Kort sagt hadde de tatt farvel med alle jordiske ting med all den høytidelighet som preger en som anser seg selv for å stå i ferd med å møte hele jordens dommer ansikt til ansikt. Slik samlet de seg, i nesten åndeløs angst, på sine tilbedelsessteder, i forventning om hvert øyeblikk å høre «overengels røst» og «Guds basun» og å se himmelen stå i flammer av herligheten til deres kommende Konge.

GSAM 184.1Timene gikk langsomt, og da solen endelig sank ned bak den vestlige horisonten, var den jødiske tiende dagen i den syvende måneden over. Nattens skygger bredte nok en gang sitt dystre slør over verden; men med det mørket kom en smertefull sorg i hjertene til adventistene, av en art som bare kan sammenlignes med sorgen hos vår Herres disipler, da de høytidelig begav seg hjem den natten etter korsfestelsen og begravelsen av ham som de bare kort tid før triumferende hadde eskortert inn i Jerusalem som sin konge.