Kapittel 1 – Innledning

GSAM 21.1NÅR vi snakker om Kristi gjenkomst, berører vi et tema som i virkeligheten har vært Guds folks håp helt siden våre første foreldre ble forvist fra Edens hage. I ordene til slangen om at kvinnens avkom skulle knuse hans hode, lå en forsikring om at det til slutt ville komme en gjenoppretter som skulle beseire Satans maktmisbruk og fullføre Guds hensikt på jorden. Man antar at Adam og Eva trodde at dette verket ville bli fullført svært snart, og at en direkte etterkommer av dem ville bli seierherren. Men i Guds plan omfattet løftet om Frelseren fra den tilsynelatende undergangen alt det som siden har blitt utviklet i gjennomføringen av hans «eget forsett og den nåde som er oss gitt i Kristus Jesus fra evige tider».¹

GSAM 21.2Hadde Adam og Eva med en gang fått et innblikk i den elendighet og ulykke som ville fylle verden i løpet av de lange tidsaldrene mellom dens undergang og gjenopprettelse, ville deres sorg ha vært uutholdelig. Himmelens Gud skjulte i sin ømme barmhjertighet og medfølelse dette synet for dem, slik at de kunne nære det kjære håpet om snart å bli ført inn i Guds barns herlighets frihet. Tanken på at forløsningen var nær, ville naturlig nok anspore dem til større iver i forberedelsene til å møte denne begivenheten.

GSAM 22.1På samme måte har det vært med Guds folk i alle generasjoner siden Adams dager. De var sikre på at en stor og viktig begivenhet en gang i fremtiden skulle finne sted – at Kristus til slutt ville komme og opprette sitt rike. Også de, i likhet med Adam og Eva, trodde at begivenheten var like om hjørnet, og i likhet med dem var de uvitende om hva som ville skje mellom deres egen tid og selve begivenheten; ellers kunne de ha mistet motet i å streve mot målet om prisen.

GSAM 22.2Denne tanken kan illustreres ved hjelp av hendelser som har funnet sted i forbindelse med store oppdagelser. Mennene som sto bak dem, oppfylte faktisk Guds hensikt, selv om de ikke var klar over det; likevel var de drevet av ideer som ikke viste seg å være i alle henseender i samsvar med deres egne teorier, og som fikk dem til å handle.

GSAM 22Vidstrakte virkninger av Columbus’ oppdagelser

GSAM 22.3Montgomery, i sin American History² (utgaven fra 1902, side 8–9), sier følgende om teorien som fikk Columbus til å legge ut på sin reise, og gjennomføringen av hans plan om å nå Øst-India ved å seile vestover:—

GSAM 22.4«Columbus mente at han kunne forbedre den portugisiske kongens prosjekt. Han var overbevist om at det fantes en kortere og bedre vei til India enn den ruten Diaz hadde staket ut. Planen til den genovesiske sjømannen [Columbus] var like dristig som den var original. I stedet for å seile østover, eller sørover og østover, foreslo han å seile rett vestover. Han hadde, slik han trodde, tre gode og solide grunner til et slikt foretak: For det første var Columbus, i samsvar med datidens beste geografibøker, overbevist om at jorden ikke var flat, slik de fleste antok, men en kule. For det andre antok han at denne kloden var mye mindre enn den er, og at den største delen besto av land i stedet for vann. For det tredje, siden han verken visste noe om eller hadde noen anelse om eksistensen av det amerikanske kontinentet eller Stillehavet, forestilte han seg at kysten av Asia eller India lå rett overfor Spania og Europas vestkyst. Han anslo at den totale avstanden over til Cipango, eller Japan, sannsynligvis ikke ville overstige rundt fire tusen engelske mil.

GSAM 23.1«Hans plan var denne: Han skulle dra ut fra Europa, styre skipet vestover mot Japan og følge jordklodens kurve til den førte ham til det han søkte. I hans øyne virket det like sikkert og enkelt som for en flue å gå rundt et eple.

GSAM 23.2«Hvis ekspedisjonen lyktes, ville han ha denne enorme fordelen: Han ville komme inn i India direkte gjennom hoveddøren, i stedet for å nå det på en omvei og gjennom en slags sideinngang, slik portugiserne måtte.

GSAM 23.3«Vi ser at denne mannen, som forstod praktisk matematikk, geografi og navigasjon like godt som noen av sin tid, hadde rett på det første punktet – jordens form – men tok fullstendig feil på de to andre.

GSAM 23En heldig feil

GSAM 23.4«Likevel, merkelig nok, var feilene hans på ett punkt til hjelp for ham. Feilen han gjorde med hensyn til avstanden var en svært heldig en. Hadde Columbus beregnet jordklodens størrelse og den virkelige lengden på en slik reise riktig, ville han sannsynligvis ikke ha seilt, siden han umiddelbart ville ha sett at den foreslåtte portugisiske ruten var både langt kortere og billigere. Hadde han dessuten kunnet forestille seg eller på noen måte forutse at det amerikanske kontinentet lå rett i veien for ham, ville ikke det i seg selv nødvendigvis ha fått ham til å legge ut på en oppdagelsesreise, for hans mål var ikke å finne et nytt land, men en ny vei til et gammelt.»

GSAM 23Tidernes store håp

GSAM 23.5Så har Guds folk, gjennom tidene, hatt håpet om Kristi gjenkomst foran seg «som et anker for sjelen, et som er trygt og fast».³ Selv om de ofte midt i sorg og trengsler i kval roper: «Hvor lenge, Herre, før frelsen kommer?», har de likevel presset seg fremover, og i likhet med Paulus har de sagt og sier fortsatt: «hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også I det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme?»⁴

GSAM 24Paulus opprettholdt av håpet

GSAM 24.1Noen få eksempler på dette håpets styrkende kraft må i denne sammenhengen være tilstrekkelig. Da Paulus ble stilt for retten foran Felix og fikk lov til å tale for seg selv, sa han: «Efter den Guds vei som de kaller en sekt-lære, tjener jeg så mine fedres Gud at jeg tror alt det som er skrevet i loven og i profetene, og har det håp til Gud, som også disse selv venter på, at en opstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.»⁵

GSAM 24.2I sin dyktige forsvarstale da han ble ført frem for Agrippa, sa Paulus: «nu står jeg her og skal dømmes for håp på det løfte som av Gud er gitt fedrene, det som vårt tolvstamme-folk under uavlatelig gudstjeneste natt og dag håper å vinne frem til; for dette håp tiltales jeg av jøder, konge! Hvorfor aktes det for utrolig iblandt eder at Gud opvekker døde?»⁶ Da han til slutt var i Roma for å møte for keiseren, sa han til jødene: «Det er for Israels håps skyld jeg bærer denne lenke.»⁷

GSAM 24.3Paulus talte fritt om dette håpet i sitt brev til Titus: «For Guds nåde er åpenbaret til frelse for alle mennesker, idet den optukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster og leve tuktig og rettferdig og gudfryktig i den nuværende verden, mens vi venter på det salige håp og åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet.»⁸

GSAM 24Peter gleder seg over håpet

GSAM 24.4Peter taler om det samme håpet på følgende måte: «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som efter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi opstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene for eder, I som ved Guds makt holdes oppe ved troen til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid. Derover fryder I eder, om I enn nu -- når så skal være -- har sorg en liten stund ved allehånde fristelser, forat eders prøvede tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.»⁹

GSAM 25Guds hensikt med skapelsen

GSAM 25.1Skriften åpenbarer Guds hensikt med å skape verden; og fra profetiens ord lærer vi også om hans plan for fremtiden: «Så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk.»¹⁰ Da han hadde formet den, ga han den til mennesket. Salmisten sier: «Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn.»¹¹ Men da han ga den til mennesket, var mennesket oppriktig, slik den vise mannen uttrykte det: «dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulde være, men de søker mange kunster.»¹²

GSAM 25.2Vi leser om Herrens omgang med menneskeslekten at «da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes landemerker efter tallet på Israels barn»,¹³ det vil si etter antallet av det sanne Israel som til slutt skal samles på jorden som undersåtter i hans fremtidige rike. Dette uttrykkes av Paulus med følgende ord: «Gud … lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellem deres bosteder, forat de skulde lete efter Gud, om de dog kunde føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra nogen eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til.»¹⁴ Når denne opprinnelige hensikten med jorden blir oppfylt, «ditt folk -- de er alle sammen rettferdige.»¹⁵ Igjen sies det om dem i den tilstanden: «Ingen innbygger skal si: Jeg er syk. Det folk som bor der, har fått sin misgjerning forlatt.»¹⁶ Det vil være den tiden da «de saktmodige skal arve landet og glede sig ved megen fred.»¹⁷

GSAM 26Kristi gjenkomst er ingen myte

GSAM 26.1I Peters andre brev står det at «ikke var det kløktig uttenkte eventyr vi fulgte da vi kunngjorde eder vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øienvidner til hans storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, idet en sådan røst kom til ham fra den ophøiede herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag, og denne røst hørte vi komme fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige berg. Og dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går op i eders hjerter.»¹⁸

GSAM 26.2I dette skriftstedet henviser apostelen til forvandlingen på fjellet som et bevis på Kristi gjenkomst. Før denne hendelsen hadde vår Frelser sagt til apostlene: «Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike»¹⁹ – slik det er nedtegnet av Lukas: «Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.»²⁰

GSAM 26.3Dette løftet ble bokstavelig talt oppfylt i selve forvandlingen. I dette «synet» på fjellet så de Jesus herliggjort, slik han vil fremstå når han kommer i sitt rike. De så Elias (Elia), som ble ført opp til himmelen uten å smake døden, som en representant for dem som skal bli forvandlet – forvandlet fra dødelige til udødelige – «i et nu, i et øieblikk», når Herren kommer.²¹ Der var også Moses, en som hadde dødd, som representerte dem som skal oppreises fra de døde for å møte Herren. Så i dette «synet» fikk de et glimt av Kristus som kommer i sitt rike, slik han hadde lovet dem.

GSAM 27Profetien er et sikrere ord

GSAM 27.1Selv om apostlene hadde sett dette herlige synet på forvandlingsfjellet og hadde hørt Guds godkjennende røst, bekrefter apostelen Peter: «dess fastere har vi det profetiske ord.» Med denne uttalelsen avfeier han ikke det de så og hørte ved den minneverdige anledningen. De hørte da Guds røst én gang, men i profetiens store linjer, som strekker seg frem til Kristi gjenkomst, har vi Guds røst gjentatt mange ganger. Faktisk er hver eneste konkrete profetiske forutsigelse som er oppfylt eller nedtegnet i historien, Guds røst til oss. Det må være i denne forstand at det profetiske ordet er «fastere». Den reviderte utgaven oversetter det med «gjort sikkert». Profetien blir gjort sikker ved hver eneste detalj som blir oppfylt. Hver eneste forutsagte hendelse er, når den blir oppfylt, en forsikring om at de gjenværende forutsagte hendelsene helt sikkert vil skje.

GSAM 27Profetiens natur

GSAM 27.2Følgende uttalelser fra fremstående bibelstudenter om profetiens natur er overbevisende:—

GSAM 27.3Thomas Newton hevder at «profetien er historie forhåndsviset og sammenfattet; historien er profetien oppfylt og utdypet. Det har vært falske orakler i verden; men all menneskers og djevelers kløkt og ondskap kan ikke frembringe slike profetier som de som er nedtegnet i Skriften.»

GSAM 27.4Sir Isaac Newton vitner om at «å lytte til profetene er et grunnleggende kjennetegn ved den sanne kirke.»

GSAM 27.5Dr. A. Keith sier at «profetien er likestilt med ethvert mirakel og er i seg selv mirakuløs.... Bare den Allmektiges røst kunne kalle de døde ut av graven — bare den Allvitendes røst kunne fortelle alt som lå skjult i den mørke fremtiden, som for mennesket er like ugjennomtrengelig som de dødes boliger — og begge er i like grad Guds røst.»

GSAM 28.1Matthew Henry sa at «på Guds tid, som er den beste tiden, og på Guds måte, som er den beste måten, skal profetien helt sikkert gå i oppfyllelse. Hvert ord fra Kristus er helt rent, og derfor helt sikkert.»

GSAM 28Formålet med profetien

GSAM 28.2Vi kan lære av Kristi ord til apostlene om et av Herrens formål med å gi profetier. Da han talte profetisk om det som skulle skje i Judas’ liv, sa han: «sier jeg eder det før det skjer, forat I, når det skjer, skal tro at det er mig.»²²

GSAM 28.3Herren sier også gjennom profeten Jesaja: «At jeg er Gud, og at det er ingen som jeg, jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd, jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg.»²³

GSAM 28.4Igjen: «De forrige ting har jeg for lenge siden forkynt, de gikk ut av min munn, og jeg kunngjorde dem; brått satte jeg dem i verk, og de kom. … så forkynte jeg dig det for lenge siden; før det kom, kunngjorde jeg det for dig, forat du ikke skulde si: Mitt gudebillede har gjort det, mitt utskårne billede og mitt støpte billede har styrt det så. Du har hørt det; nu kan du se det alt sammen! Og I, må I ikke bekjenne det? Fra nu av kunngjør jeg noget nytt for dig, dulgte ting, som du ikke har visst om. Nu først er det skapt, og ikke for lenge siden, og før idag hadde du ikke hørt det, forat du ikke skulde si: Det visste jeg!»²⁴

GSAM 28.5Av dette språket fremgår kraften i profetiske oppfyllelser som et bevis på profetiens guddommelige opprinnelse, så vel som at den er en demonstrasjon av Herrens makt over alle hedningenes guder. Det fremgår også av disse ordene at profetien inntar en svært viktig plass i sannhetens Skrifter. Siden disse fakta er sanne, er det overraskende merkelig at så mange mennesker legger liten eller ingen vekt på å studere de profetiske delene av de hellige skrifter.

GSAM 29Profetiene er ikke forseglet

GSAM 29.1De uinformerte sier at de er uvitende og derfor ikke kan forstå profetiene. På den annen side sier mange av de utdannede, og noen av dem blant predikantene: «Profetiene er forseglet og kan ikke forstås. Vi vet alle at Åpenbaringsboken er en forseglet bok.»

GSAM 29.2I Åpenbaringen fikk den elskede Johannes et spesielt påbud om ikke å forsegle boken.²⁵ Også i denne boken blir det uttalt en velsignelse over dem som «hører det profetiske ord og tar vare på det som er skrevet der.»²⁶ Hvordan kunne det som står i en forseglet bok holdes, hvis det ikke ble forstått og ikke kunne forstås? Herren sa gjennom Moses: «Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, forat vi skal holde alle ordene i denne lov.»²⁷

GSAM 29.3At Herren hadde til hensikt at Daniels profetier skulle forstås, fremgår tydelig av hans ord til disiplene om dem. Vi leser: «Når I da ser ødeleggelsens vederstyggelighet, som profeten Daniel har talt om, stå på hellig grunn -- den som leser det, han se til å skjønne det! --,»²⁸ noe som i praksis betyr: Forstå profeten Daniel.

GSAM 29.4Herren avslører feilslutningen i påstanden om at profetier ikke kan forstås, med disse ordene: «Således er synet av alt dette blitt eder likesom ordene i en forseglet bok; gir en den til en som skjønner skrift, og sier: Les dette! så sier han: Jeg kan ikke, for den er forseglet. Eller en rekker boken til en som ikke skjønner skrift, med de ord: Les dette! så sier han: Jeg skjønner ikke skrift. Og Herren sier: Fordi dette folk holder sig nær til mig med sin munn og ærer mig med sine leber, men holder sitt hjerte langt borte fra mig, og deres frykt for mig er et menneskebud som de har lært, se, derfor vil jeg bli ved å gå underlig frem mot dette folk, underlig og forunderlig, og dets vismenns visdom skal forgå, og²⁹ dets forstandige menns forstand skal skjule sig.» Hadde folket som profeten her henviser til, fulgt det sikre profetiske ordet, ville de ikke ha trengt å avvike fra Guds lov og erstatte hans bud med menneskers bud.

GSAM 30Profetier kan ikke tolkes privat

GSAM 30.1Det er ikke fordi profetien har en eller annen dyp, skjult og mystisk betydning at så mange ikke klarer å forstå den. Apostelen Peter har sagt om den: «Idet I først og fremst vet dette at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning; for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd.»³⁰ Det fremgår tydelig av denne formuleringen at det som er avgjørende for å forstå profetien, er å motta den Ånden som talte gjennom profetene. Om denne Ånden, som er lovet til alle som søker den, står det skrevet: «skal han veilede eder til hele sannheten.»³¹

GSAM 30Profetien oppfylt

GSAM 30.2Når man studerer profetier, er det visse fakta man alltid bør ha i tankene: Gud, som er ufeilbarlig, er profetiens opphavsmann, og når tiden er inne for at en forutsigelse skal oppfylles, vil nettopp den forutsagte hendelsen inntreffe. Videre, når Herren, som har makt til å forutse nøyaktig hva mennesker vil gjøre, angir et tidspunkt da noe skal skje, vil profetien bli oppfylt på riktig måte når den tiden kommer. Med andre ord er en falsk oppfyllelse av profetien på det angitte tidspunktet for den sanne, en umulighet. I samsvar med dette aksiomet kan vi si at når Herrens tid kommer for at hans sannhetsbudskap skal bli gitt til verden, kommer budskapet til syne hver gang.

GSAM 30.3En gang, da forfatteren hadde holdt en tale om oppfyllelsen av profetier, kom en vantro som var til stede frem og sa: «Jeg må gratulere dere, profetitolkere, med at dere er svært heldige. I deres studium av historien ser dere ut til så lett å finne det som passer nøyaktig til profetien.» «Ja,» var vårt svar, «det passer fordi det ble laget for å passe. Hvis du skulle gå til en hanskeforretning for å kjøpe et par hansker, ville du da ikke forvente å finne noen som passet hånden din?» Han svarte: «Selvfølgelig ville jeg det, fordi de ble laget for å passe.» «Så,» sa forfatteren, «den Gud som visste nøyaktig hva menneskene ville gjøre, kom med spådommene om dem, og når disse menneskene trer inn på scenen og gjør akkurat det han forutså, nedtegner den sanne historikeren deres handlinger, som, sammenlignet med spådommen, passer perfekt.»

GSAM 31Profetien – et lys i mørket

GSAM 31.1Apostelen Peter sier at vi skal ta hensyn til profetien som til et lys som skinner på et mørkt sted. Uten profetiens lampe ville fremtiden være fullstendig mørke. Lysets formål er å fordrive mørket – når man ferdes på et mørkt sted, å vise veien, og å vise veien tydelig, slik at den reisende, skritt for skritt, kan se og velge veien. «Ditt ord,» sier salmisten, «er en lykte for min fot og et lys for min sti.»³² Den vise sier: «De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høilys dag.»³³ Dermed ser vi, mens vi beveger oss nedover tidens strøm, at Guds ord, særlig i sine profetiske oppfyllelser, vil åpne seg mer og mer, og gjøre det tydeligere og stadig tydeligere for bibelstudenten at han sikkert befinner seg på veien som fører til evig lys og evig dag.

GSAM 31Tre fremtredende hendelser fra Eden til endetiden

GSAM 31.2Når vi betrakter Herrens folks vei fra Eden og frem til enden, i lys av Skriften, er det tre hendelser som skiller seg ut med særlig betydning. Den første er Kristi første komme, inkarnasjonen, Immanuels komme, Gud åpenbart i kjødet; den andre er den store reformasjonen etter mørketiden – de 1260 årene med undertrykkelse, der Guds ord nesten fullstendig ble holdt skjult for vanlige folk – kirkens uttreden fra sin ørkenstilstand og plasseringen av Skriften slik at alle kunne lese og kjenne hans vilje; den tredje er vår Herres gjenkomst for å innlede de tider da alt det blir gjenoprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av; dette for å avslutte «tidsaldrenes strid», striden mellom synd og rettferdighet, og innlede herlighetens tidsalder, som alle tidsaldrene har strevet mot.

GSAM 32Profetien gir veimerkene til endetiden

GSAM 32.1Når vi lytter til profetiens sikre ord som til et lys som skal lede våre skritt og vise oss den rette veien gjennom mørket, kan det ikke være annet enn at vi skal finne stien tydelig utstaket i det profetiske ordet hele veien nedover tidens strøm til Kristi gjenkomst. Siden dette er tilfelle, vil de som nøye følger profetiens lys ikke bare gjenkjenne tegnene og symbolene på at den store dagen er nær, men også gjenkjenne Herrens verk mens det stadig går fremover i sannhetens budskap som skal forberede et folk til å møte ham i fred ved hans gjenkomst.

GSAM 32.2Mens Skriften forkynner at Herrens dag skal komme over massene som «en tyv om natten»³⁴, sier den også om dem som står i Herrens råd: «I, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulde komme over eder som en tyv; for I er alle lysets barn og dagens barn.»³⁵

GSAM 32Husk Herrens veiledning

GSAM 32.3Når vi minnes Herrens ledelse i adventbevegelsen, er det verdt å merke seg at det alltid har vært Guds hensikt at hans folk skal huske hvordan hans forsyn og makt har kommet til uttrykk til deres beste. Når salmisten redegjør for årsakene til at Israel vendte seg bort fra Gud, sier han: «De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten, undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det Røde Hav.»³⁶ Hvis det var godt for Israel å minnes Herrens ledelse blant dem, er det da ikke også godt for oss? I ekstase sier salmisten igjen: «Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!»³⁷

GSAM 33.1I alle tider har Herren hatt viktige sannheter, beregnet, ved sin nåde, på å føre et folk ut av syndens trelldom og gjøre dem skikket til å komme inn i det himmelske Kanaan; og det er nyttig å betrakte Herrens omgang med dem som har forkynt disse sannhetene.

GSAM 33Store resultater fra de minste midler – D’Aubignés vitnesbyrd

GSAM 33.2D’Aubigné sier i sin History of the Reformation: «Gud, som gjennom tidene forbereder sitt verk, fullfører det ved hjelp av de svakeste redskaper når tiden er inne. Å oppnå store resultater med de minste midler, slik er Guds lov. Denne loven, som gjelder overalt i naturen, finnes også i historien.»³⁸

GSAM 33.3Da Gud i oldtiden begynte å utvelge et spesielt folk for å etablere dem som en egen nasjon for seg selv, skjedde det ved å kalle én mann – Abraham – som bodde blant hedningene i Ur i Kaldea. Fra ham sprang det ut en tallrik etterkommerslekt; men om dem, da de ble opphøyet til en nasjons verdighet, sa himmelens Gud: «Ikke fordi I var større enn alle andre folk, fant Herren behag i eder, så han utvalgte eder, for I er det minste blandt alle folk.»³⁹

GSAM 33.4Da han deretter ville befri sitt folk fra trelldommen i Egypt, valgte han som deres leder en som i sin barndom ble gjemt i tre måneder i sin mors hus, og deretter lagt i en enkel, grov kurv laget av siv og smurt med bek, og overlatt til Nilen. Denne samme Moses var imidlertid en som, da han nådde en alder hvor han kunne forstå, valgte den ydmyke veien å lide sammen med Guds folk fremfor den nytelsen som finnes i «en kortvarig nydelse av synden».⁴⁰

GSAM 34Gideons seier

GSAM 34.1Senere, da Herren ville frelse Israel fra midianittene og amalekittene, som kom over deres land «som gresshopper i mengde» og ødela jordens avling, slik at det ikke ble igjen «noget å leve av i Israel, heller ikke småfe eller storfe eller asener», sendte Herren en engel til Gideon. Denne sønnen av Joas var kommet så langt ut at han måtte treske ut litt hvete og gjemme den for fiendene sine. Da engelen meddelte ham at han skulle frelse Israel, spurte Gideon forundret: «Hvorledes skal jeg frelse Israel? Min ætt er jo den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.»⁴¹ Denne samme ydmyke, fattige mannen drog ut med sine tre hundre menn, med sine enkle lamper og krukker (en handling som ville virke som dårskap for et begrenset menneskes øyne), og med Gud som sin styrke vant de en mektig seier. Før befrielsen hadde Gideon kanskje ytret en klagesang som den profeten Amos kom med da han spurte: «Hvorledes skal Jakob kunne bli i live, han som er så liten?»⁴²

GSAM 34Barnet i krybben

GSAM 34.2På den tid Herren hadde bestemt, ble menneskehetens Frelser født, og hyrdene fant ham liggende i en krybbe. Hans jordiske slektninger levde et ydmykt, men ærbart liv. Om sin jordiske fattigdom sa Frelseren: «Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.»⁴³ Han valgte sine apostler «blant de lavere samfunnslagene, som, selv om de ikke er de aller fattigste, ikke når opp til middelklassens nivå. Alt var således ment å vise verden at verket ikke var av mennesker, men av Gud.»

GSAM 35Ikke mange vise er kalt

GSAM 35.1Paulus sa om verket i den tidlige kirkens dager: «Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud sig, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noget, forat intet kjød skal rose sig for Gud.»⁴⁴

GSAM 35Ydmyke menn i reformasjonen

GSAM 35.2Vi finner det samme prinsippet illustrert i livene til de store reformatorene fra det sekstende århundret. Historikeren sier: «Reformatoren Zwingli kom fra en hyrdehytte i Alpene; Melanchthon, reformasjonens teolog, fra en våpensmeds verksted; og Luther fra hytta til en fattig gruvearbeider.» Om seg selv sa Luther: «Mine foreldre var svært fattige. Min far var en fattig trehogger (senere ble han gruvearbeider), og min mor har ofte båret ved på ryggen for å skaffe midler til å oppdra sine barn. De utholdt det hardeste arbeidet for vår skyld.»

GSAM 35.3Apostelen Jakob sier, når han snakker om folks kall til Herrens tjeneste: «Hør dog, mine elskede brødre: Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige på verdens gods, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham?»⁴⁵

GSAM 35De tidlige metodistene

GSAM 35.4Når vi ser tilbake på den fremrykkende rekken av reformatorer til metodismens tidlige dager, da læren om den frie nåden ble flittig forkynt, ser vi at den var ledsaget av Guds kraft. Da den trofast ble lagt frem for folket med Kristi ømme kjærlighet og ble tatt imot med levende tro, fant de troende ikke bare tilgivelse for fortidens synder, men også en helliggjørende kraft som satte dem i stand til å leve et hellig liv. Metodismen hadde en ydmyk begynnelse og fikk en velsignelse i henhold til troen og den enkle tilliten hos predikantene og lekfolket.

GSAM 36.1Når vi sporer hendelsene og erfaringene knyttet til adventbevegelsen, ser vi at dens opprinnelse, som i ethvert av Herrens verk der mennesket er et redskap, lå blant de fattige og ukjente; men la ingen dømme det negativt på grunn av dette før de nøye har undersøkt bevisene som dette store verket bygger på, for at de ikke skal havne i samme situasjon som dem Herren spurte: «hvem vil forakte den ringe begynnelses dag?»⁴⁶

GSAM 36Ecks svar til Luther

GSAM 36.2Til hjelp for dem som kanskje er tilbøyelige til å avgjøre om et lærespørsmål er riktig eller galt ut fra hvor få eller mange som aksepterer det, siterer vi delvis kontroversen mellom Luther og Eck. Da Luther tok stilling ut fra Skriften og våget å bestride menneskers rett til å sette sine meninger over Guds ord, svarte Eck med disse ironiske ordene: «Jeg er overrasket over den ydmykhet og beskjedenhet som den ærverdige doktoren viser når han alene våger å motsette seg så mange berømte kirkefedre, og later som om han vet mer enn de suverene paver, kirkemøtene, teologene og universitetene! ... Det ville uten tvil være overraskende om Gud hadde skjult sannheten for så mange helgener og martyrer helt frem til den ærverdige fars ankomst.»

GSAM 36.3Denne replikken kan godt møtes med Zwinglis svar til Johannes Faber i Zürich, da sistnevnte uttrykte sin «forbløffelse over hvor langt tingene hadde kommet, da de gamle skikkene som hadde vart i tolv århundrer ble forlatt, og det klart ble konkludert med at kristenheten hadde vært i villfarelse i fjorten hundre år.» Zwingli svarte raskt at «en villfarelse var ikke mindre en villfarelse fordi troen på den hadde vart i fjorten hundre år, og at i tilbedelsen av Gud hadde gamle skikker ingen betydning med mindre grunnlag eller rettferdiggjøring for dem kunne finnes i de hellige skrifter.»⁴⁷

GSAM 37Herrens ord mot menneskelig visdom

GSAM 37.1Faren ved å stole på menneskers meninger, i stedet for å avgjøre spørsmålet «Hva er sannhet?» ved Herrens ord, blir skarpt beskrevet av profeten Hosea når han sier: «I har pløid ugudelighet, I har høstet urett, I har ett løgnens frukt; for du har satt din lit til din ferd og til dine mange helter.»⁴⁸ Det menneskelige hjertets tilbøyelighet har alltid vært å stole på mennesker; men når vi nærmer oss den tiden da Herren «reiser sig for å forferde jorden», formaner profeten Jesaja: «Hold da op med å stole på mennesket, i hvis nese det bare er et pust! Hvad er han å akte for?»⁴⁹

GSAM 37.2Når vi på denne måten blir advart i Skriften om faren i denne retningen, må ingen forhastet dømme adventbevegelsen, som om den ikke er verdt å ta i betraktning på grunn av sin ydmyke begynnelse, eller fordi de som kalles store i verdens øyne ikke har sluttet seg til saken. La heller alle nøye vurdere dens påstander. Sannheten er av uvurderlig verdi, og sammenlignet med den er menneskers meninger bare verdiløse agner.