Kapittel 6 — Budskapet og budbringerne

GSAM 108.1«Skriv synet op og skriv det tydelig på tavlene, så den som leser det, kan løpe (ordrett etter KJV)! For ennu må synet vente på sin tid; men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så bi efter det! For komme skal det, det skal ikke utebli.»¹

GSAM 108.2«Og jeg så en annen engel flyve under det høieste av himmelen, som hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, og for hver ætt og stamme og tunge og folk, og han sa med høi røst: Frykt Gud og gi ham ære! for timen for hans dom er kommet; og tilbed ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!»²

GSAM 108.3De som forkynte adventbudskapet, hevdet at dette «synet» med sin fastsatte tid, som profeten Habakkuk nevnte, omfattet synene i Daniels og Åpenbaringsbokens profetier. Dette gjorde de så tydelig i sine fremstillinger av dem på sine profetiske diagrammer, at den som leste tolkningen, virkelig kunne «løpe» og formidle informasjonen til andre.

GSAM 108Et klart budskap

GSAM 108.4Forkynnelsen fra adventistene var ikke bare den kunngjøringen Paulus kom med foran Felix: «Rettferd og avhold og den kommende dom»; og det var heller ikke uttalelsen fra Martin Luther, etter at han hadde fullført oversettelsen av Bibelen, da han kort tid før sin død angivelig skal ha sagt: «Jeg er overbevist om at dommen ikke er langt unna; ja, at Herren selv ikke vil være fraværende mer enn tre hundre år til.» Det var heller ikke uttalelsen fra John Wesley, da han sa at han «trodde tusenårsriket kunne begynne om omtrent hundre år». Adventistene hevdet å forkynne budskapet som er symbolisert i Åpenbaringen 14:6, 7: «Timen for hans dom er kommet», og ropet i Åpenbaringen 10:6: «At det ikke skal være mere tid.» En slik profeti kunne ikke oppfylles ved en kunngjøring av en begivenhet som skulle «komme», «om tre hundre år» eller «om hundre år», men på et bestemt tidspunkt: «er kommet.» Nettopp et slikt budskap, med akkurat den bestemtheten som de ovennevnte profetiene krevde, ble forkynt av adventistene til hele verden.

GSAM 109Dommen ved Kristi gjenkomst

GSAM 109.1Da dette budskapet først ble kunngjort, mente alle kristne trosretninger at dommen ville finne sted ved Kristi gjenkomst. Et folk som under slike omstendigheter forkynte budskapet om at dommens time var kommet, samtidig som de holdt fast ved dette synet, ville derfor nødvendigvis forkynne Kristi gjenkomst. Det som faktisk ga budskapet kraft og rørte folket mest, var nettopp kunngjøringen av et bestemt tidspunkt. Først hevdet de at verdens ende ville komme en gang i løpet av det «jødiske året» 1843, og at dette omfattet perioden mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844. Etter at denne tiden var gått, får vi vite i Midnight Cry fra året 1844 at den bestemte dagen var fastsatt for avslutningen av de profetiske tider. Dette var den tiende dagen i den syvende jødiske måneden, som tilsvarer 22. oktober 1844.

GSAM 109Beregningen av de 2300 dagene

GSAM 109.2Utgangspunktet for tidsregningen – 1843 – var de 2300 dagene i Daniel 8. Det ble hevdet at siden disse «dagene» var knyttet til profetier der dyr ble valgt til å representere riker, måtte «dager» brukes symbolsk for å representere år, i henhold til Herrens tolkning av symbolsk tid, slik den er gitt i 4. Mosebok 14:34 og Esekiel 4:5, 6; at de sytti ukene – 490 dager – i Daniel 9 skulle utgjøre den første delen av de 2300 dagene, og at de to periodene begynte samtidig. Hendelsen som er beskrevet i Daniel 9, og som markerte begynnelsen på de sytti ukene, var at «ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem». Dette ordet utgikk i det syvende året av Artaxerxes Longimanus’ regjeringstid, 457 f.Kr., slik det er nedtegnet i Esra 7.

GSAM 110.1At dette var den sanne datoen for begynnelsen av de sytti ukene, ble påvist av det faktum at etter nøyaktig seksti-ni uker – 483 år – fra 457 f.Kr., eller i år 27 e.Kr., ble Kristus døpt av Johannes og innledet sin tjeneste, idet han sa: «Tiden er fullkommet»,³ osv. Starten på tjenesten til Kristus, år 27 e.Kr., hans korsfestelse tre og et halvt år fra den datoen, «i midten av [den syttiende] uken», avslutningen av det spesielle arbeidet blant jødene i år 34 e.Kr., og den raske omvendelsen av Saulus, apostelen til hedningene, beviste at de sytti ukene faktisk tok slutt på den datoen, og derfor at de begynte i år 457 f.Kr. De regnet det ut slik: Fra 2300 trekker man 457, og da gjenstår 1843. Og siden de 457 årene var før Kristus, kommer vi for slutten av de 2300 dagene til slutten av 1843.

GSAM 110Innrømmelser fra motstanderne

GSAM 110.2Det er med rette blitt sagt at «innrømmelser til fordel for sannheten fra motstandernes rekker utgjør den sterkeste formen for bevis.» Ingen av motstanderne av adventbudskapet antydet noensinne at den rettslige forundersøkelsen over Herrens folk var en hendelse som skulle finne sted før Kristi gjenkomst; men de resonerte på dette punktet i samsvar med adventistene. Som bevis på denne påstanden siterer vi fra to fremtredende motstandere.

GSAM 110.3Herr N. Colver, som i 1842 prekte i Marlboro Street-kapellet i Boston i opposisjon til adventistene, sa:—

GSAM 111.1«Hvis disse dagene er år, vil verden gå under i 1843; det kan enhver skolegutt se; for hvis de 490 dagene tok slutt ved Kristi død, ville de 2300 dagene ta slutt i 1843; og verden må gå under, med mindre det kan påvises at en annen hendelse skal finne sted, og jeg ser ikke hvordan det skal kunne gjøres.»

GSAM 111.2Professor Stuart sa omtrent samtidig:

GSAM 111.2«Det er et merkelig faktum at det store flertallet av tolkere i den engelske og amerikanske verden i mange år har hatt for vane å forstå dagene som er angitt i Daniel og Åpenbaringen som representasjoner eller symboler på år. Jeg har funnet det vanskelig å spore opprinnelsen til denne generelle, ja, jeg vil nesten si universelle, skikken.»

GSAM 111Professor Bushs vitnesbyrd

GSAM 111.3Professor Bush sa: «Den som angriper herr Miller på hans tidsberegning, angriper ham på hans sterkeste punkt. Hans tidsberegning er riktig; men han tar feil når det gjelder hendelsen som skal inntreffe.» Bush trodde at hele verden ville bli omvendt før Kristi gjenkomst. Hans teori var at tusenårsriket ville begynne i 1844.

GSAM 111.4Predikantene i adventistbevegelsen forkynte i sine offentlige taler at verdenshistorien viste at de ulike nasjonene befant seg nettopp i den tilstanden som ble symbolisert av billedstøtten i Daniel 2, da steinen skulle slå billedstøtten på føttene, og himmelens Gud opprette sitt rike; og i kapittel 7, når «riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høiestes hellige.» De pekte også på det faktum at tegnene – fysiske, politiske og moralske – var akkurat det Skriften hadde forutsagt ville bli sett når Herren var i ferd med å komme.

GSAM 111Undere i himmelen

GSAM 111.5Herren sier gjennom profeten Joel: «Jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røkstøtter. Solen skal omskiftes til mørke, og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige.»⁴ Adventistene trodde og lærte at aurora borealis fra de siste århundrene (vanligvis kalt nordlys) var «ild og røkstøtter» som oppfyller profetens beskrivelse; og ifølge de beste opplysningene som kan hentes fra historien (vi henviser til Edinburgh Encyclopedia som vitnesbyrd), hadde det sjelden blitt sett før denne perioden.

GSAM 112.1Så mens budskapet om Herrens snarlige gjenkomst spredte seg til de fjerneste deler av jorden, ble det vist tegn på himmelen som understreket sannheten og fanget folks oppmerksomhet.

GSAM 112.2Den 25. januar 1837 var det et ypperlig skue av det flammende nordlyset, som syntes å lede tankene til mange direkte til profeten Joels forutsigelse om hva som skulle gå forut for Herrens store dag. Følgende beskrivelse av scenen er hentet fra avisen New York Commercial Advertiser av 22. oktober 1839. Den stemmer nøyaktig overens med scenen slik forfatteren var vitne til den i Victor, Ontario County, New York.

GSAM 112Det flammende nordlyset i 1837

GSAM 112.3«Om kvelden den 25. januar 1837 var det et bemerkelsesverdig skue av det samme fenomenet [det vil si nordlyset] i ulike deler av landet, slik våre lesere utvilsomt vil huske. Der bakken var dekket av snø, var synet storslått og ‘skremmende’ på en helt enestående måte. På ett sted, beliggende nær et fjell, fortalte de som var vitne til scenen oss at det lignet på ‘bølger av ild som rullet nedover fjellet’, og generelt, så vidt vi har fått vite, så snøen som dekket bakken ut som ild blandet med blod, mens himmelen ovenfor (som apostelen sier), ‘i ild’, lignet så mye på den profetiske beskrivelsen av den siste dag at mange ble forbløffet; barna som så det, ble skremt og spurte om dette var dommens komme; og selv dyrene skalv av tydelig redsel.»

GSAM 113.1Det var ikke bare i Amerika at dette tegnet fra profeten Joel viste seg, men etter hvert som læren om Herrens gjenkomst fikk stadig større oppmerksomhet i Storbritannia, ble det samme tegnet vist på himmelen også i det landet. New York Commercial Advertiser av 22. oktober 1839 siterer følgende fra londonske aviser angående et bemerkelsesverdig fenomen som ble observert i det landet natten 3. september:—

GSAM 113Nordlyset i 1839

GSAM 113.2«LONDON, 5. SEPT. — Mellom klokken ti torsdag kveld og klokken tre i går morges ble det på himmelen observert et av de mest storslåtte eksemplene på disse ekstraordinære fenomenene, stjerneskudd og nordlys, som man har vært vitne til i mange år. Det første tegnet på dette særegne fenomenet kom ti minutter før klokken ti, da et lyst karmosinrødt skinn, tilsynelatende damp, steg opp fra den nordlige delen av himmelhvelvingen og gradvis bredte seg mot himmelens sentrum, og ved klokken ti eller kvart over ti var hele himmelen, fra øst til vest, et eneste stort lysteppe. Det hadde et svært alarmerende utseende og lignet nøyaktig på det som oppstår ved en voldsom brann. Lyset varierte betydelig; til tider virket det som om det avtok, for straks etter å stige med intens lysstyrke. Blandet inn i det kunne man se store røykmasser som rullet frem og tilbake, og alle som så på, virket overbevist om at det var ‘en voldsom brann’.

GSAM 113.3«Bestyrtelsen i hovedstaden var svært stor; tusenvis av mennesker løp i retning av den antatte forferdelige katastrofen. Brannsprøytene tilhørende brannstasjonene i Baker Street, Farringdon Street, Watling Street, Waterloo Road, samt de som tilhørte stasjonene vest i London – faktisk alle brannsprøyter i London – fikk hester spent for seg og galopperte mot det antatte ‘ødeleggelsesstedet’ med mer enn vanlig energi, fulgt av vogner, ryttere og enorme folkemengder. Noen av brannsprøytene kom seg så langt som til High Gate og Halloway [om lag fire engelske mil] før feilen ble oppdaget. Dette skuespillet varte i over to timer, og mot morgenen ble det et storslått syn.

GSAM 114.1«Klokken to om morgenen fremsto fenomenet som en ypperlig scene, og en som er svært vanskelig å beskrive. Hele London var opplyst like klart som midt på dagen, og atmosfæren var bemerkelsesverdig klar. Den sørlige halvkule var på det nevnte tidspunktet, selv om den var skyfri, svært mørk; men stjernene, som var utallige, strålte vakkert. Den motsatte siden av himmelen fremviste en særegen, men storslått kontrast; den var ekstremt klar, og lyset var svært levende; det var en kontinuerlig strøm av meteorer, som varierte i prakt – de syntes å dannes i midten av himmelen og spredte seg til de så ut til å sprekke. Effekten var elektrisk. Myriader av små stjerner skjøt ut over horisonten og suste med en slik hurtighet mot jorden at øyet knapt kunne følge sporet; de syntes også å sprekke og kaste en mørk, karmosinrød røyk over hele halvkulen. Fargene var ypperlige.

GSAM 114.2«Klokken halv tre forvandlet skuespillet seg til mørke, som, da det spredte seg, avslørte en lysende regnbue i himmelens zenit og rundt kanten av mørket som hang over den sørlige delen av landet. Kort tid etter strålte søyler av sølvfarget lys ut fra den. De vokste på en forunderlig måte, blandet seg med den karmosinrøde tåken som dannet seg samtidig, og da de nådde sin fulle høyde, var synet hinsides all fantasi. Stjerner suste rundt i alle retninger, og dette fortsatte til klokken fire, da alt stilnet av.»

GSAM 114Merkelige fenomener i solen

GSAM 114.3Mens de levende forkynnerne forkynte sannheten om Herrens gjenkomst, ble det i ulike deler av verden observert mange og varierte underverk på himmelen. Av disse tillater vår plass kun en beskrivelse av solfenomenet i Norwich, England, i desember 1843. Et lignende fenomen inntraff i New Haven, Connecticut, 9. september 1844, i to timer før og etter middagstid, og ble bevitnet av tusenvis av mennesker.

GSAM 115Merkelig utseende på solen

GSAM 115.1Den lille indre sirkelen representerte solen. Den hadde en lys oransje fargetone. Den ytre delen av de to sirklene, som lå i ulik avstand fra og omringet solen, fremsto i samme fargetone; men den indre delen av disse sirklene var dypgul, himmelen innenfor disse sirklene fremsto i en mørkbrun farge, og de tre store sirklene som gikk gjennom og under solen, fremsto som et tydelig, sterkt lys.

GSAM 115.2Om hendelsen i England leser vi følgende i et brev fra E. Lloyd, London, datert 3. januar 1844:—

GSAM 115.3«Det har vært et bemerkelsesverdig ‘tegn i solen’, sett av de fremste innbyggerne i Norwich og omegn, slik man aldri før har sett i England. Det ble sett i desember i fjor, rundt klokken 12 på dagen, og varte i to timer. Det skremte innbyggerne svært mye. Det skjedde like før brødrene Winter, Burgess og Routon åpnet sin misjon i den byen. Det så ut til å bane vei for sannheten, slik at de oppnådde god suksess der.»

GSAM 116.1Beretningen om fenomenet slik det inntraff i New Haven, Connecticut, er gjengitt i Midnight Cry av 10. oktober 1844, og er hentet fra New Haven Palladium av 10. september 1844. I beretningen i Cry sier redaktøren: «Ingen filosof har vært i stand til å gi en forklaring på årsaken til dette fenomenet som tilfredsstiller ham selv.»

GSAM 116.2En beretning om dette fenomenet, som opptrådte i forbindelse med solen i New Haven, Connecticut, den 9. september 1844, ble også publisert i Hartford Courant den 12. september 1844, og lyder som følger:—

GSAM 116.3«Ringene rundt solen mandag 9. september 1844, i to timer før og etter middagstid, ser ut til å ha blitt observert av våre innbyggere med stor interesse, og har vekket en intelligent nysgjerrighet for å lære mer om fenomener av samme art og deres årsak.

GSAM 116.4«Den aktuelle haloen var bemerkelsesverdig på grunn av sin varighet og ga gode muligheter for observasjon. Rundt middagstid besto den hovedsakelig av to fullstendige ringer, den ene omtrent 45 grader bred, som omkranset solen i sentrum, og den andre omtrent 72 grader bred, med sentrum i zenit, mens omkretsen gikk gjennom solen. Den mindre sirkelen var ledsaget av en ellipse med hovedakse og liten eksentrisitet. Rett overfor solen, og tretti-seks grader nord for zenitten, ble den store sirkelen krysset av to andre sirkler med nesten eller helt samme diameter, som dannet en lys flekk i skjæringspunktet – slik det naturlig ville være resultatet av det kombinerte lyset fra tre lysende ringer. Ringen som omkranset solen viste regnbuens farger, ofte med stor livlighet og skjønnhet. De andre ringene var hvite og svakere, ettersom de befant seg lenger unna solen. Små deler av sirkler med prismatiske [regnbue]farger dukket imidlertid opp til forskjellige tider, både i øst og vest.... En slik ensartethet i strukturen må avhenge av en eller annen lov som regulerer dannelsen av haloer; men lovens natur er ikke fullt ut klarlagt.... Det har ikke vært særlig vanskelig å forklare dannelsen av ringen som omgir solen, siden årsaken er noe lik den som skaper regnbuen, men å forklare opprinnelsen til ringen som har sin omkrets i solens sentrum, har vist seg å være vanskeligere.»

GSAM 117Underverk som oppfyller profetiene i Skriften

GSAM 117.1Hvordan disse underverkene som ble sett på himmelen ble tolket, både i England og Amerika, kan vi lære ved å lese Exposition of the Twenty-fourth of Matthew av Sylvester Bliss, utgitt i Boston i 1843. Etter å ha sitert noen av de ovennevnte beretningene, sier han:—

GSAM 117.2«Dermed synes de ‘store tegn’ og ‘skremmende syn’ som er forutsagt i sannhetens Skrifter, å være fullbyrdet, så vel som de som Frelseren erklærte skulle gå forut for hans gjenkomst.

GSAM 117.3«Like sikkert som at trærne springer ut er et tegn på sommer, like sikkert skal kristne, når disse tegnene går i oppfyllelse, vite at Kristi gjenkomst er nær, ja, rett foran døren. Det er ikke bare tillatt å vite dette, men vår Frelser befaler dem å vite det.»⁵

GSAM 117BUDBRINGERNE

GSAM 117.4Etter å ha pekt på noen av de viktigste trekkene ved budskapet om Kristi gjenkomst, slik det først ble forkynt, kan det være interessant å se nærmere på noen av dem som spilte en fremtredende rolle i den store forkynnelsen. Vi har allerede nevnt navnene på mange av datidens mest begavede predikanter i fremmede land som forkynte budskapet. Når vi nå retter oppmerksomheten mot noen av dem som gikk i spissen i Amerika, og på hvem Herren la byrden av dette arbeidet, vil det ytterligere illustrere at Herrens hånd virkelig var med i denne bevegelsen.

GSAM 118William Miller

GSAM 118.1Først vil vi se på tilfellet med William Miller, som var så fremtredende i adventbevegelsen i USA at bevegelsen for mange kun er kjent som «millerismen».

GSAM 118.2William Miller ble født i Pittsfield, Massachusetts, i februar 1782. Allerede i sin tidlige barndom viste han tegn på en intellektuell styrke og aktivitet som gikk utover det vanlige. Etter noen år ble disse tegnene stadig mer merkbare for alle som omgikk ham. Han hadde en sterk fysisk konstitusjon, et aktivt og naturlig velutviklet intellekt samt en upåklagelig moralsk karakter. Han hadde kun hatt de begrensede fordelene ved distriktsskolen i noen få år, men det ble allment anerkjent at hans kunnskaper overgikk kunnskapene til de lærerne man vanligvis ansatte.

GSAM 118.3Miller giftet seg i 1802 og bosatte seg i Poultney, Vermont. Mennene han omgikkes fra den tiden han flyttet til Poultney, og som han i stor grad hadde å takke for sine verdslige fordeler, var dypt preget av skeptiske prinsipper og deistiske teorier. De var ikke umoralske menn, men som gruppe var de gode borgere og generelt av alvorlig oppførsel, humane og velvillige. De avviste imidlertid Bibelen som målestokk for religiøs sannhet og forsøkte å gjøre denne avvisningen troverdig ved hjelp av det de kunne hente fra skriftene til Voltaire, Hume, Volney, Paine, Ethan Allen og andre. Miller studerte disse verkene nøye og erklærte seg til slutt som deist. Han har selv uttalt at hans deistiske livsperiode strakte seg over tolv år, med start omkring 1804.

GSAM 118.4Han ble utnevnt til kaptein og vervet seg i hæren i 1810. Da han kom tilbake fra hæren, flyttet han med familien til Low Hampton i New York for å begynne som bonde der i 1812. Som bonde hadde han mer fritid til å lese. Han oppdaget at hans deistiske synspunkter ikke ga ham noen forsikring om lykke utover dette livet. På den andre siden av graven var alt mørkt og dystert. For å bruke hans egne ord:

GSAM 118.4«Ideen om tilintetgjørelse var kald og frastøtende, og sluttresultatet var undergang for alle. Himmelen over meg var som kobber, og jorden under meg var som jern. Hva var evigheten, og hvorfor eksisterte døden? Jo mer jeg spekulerte, desto større uklarhet! Jo mer jeg tenkte, desto mer forvirret ble jeg. Jeg prøvde å la være å tenke, men jeg kunne ikke kontrollere tankene. Jeg var virkelig i en elendig forfatning, men jeg skjønte ikke årsaken.... Kort tid etter ble Frelserens karakter plutselig levende innprentet i mitt sinn. Det virket som om det kunne finnes et vesen som var så godt og barmhjertig at det selv kunne utføre soning for våre overtredelser og dermed redde oss fra å lide syndens straff. Jeg følte umiddelbart hvor herlig et slikt vesen måtte være, og forestilte meg at jeg kunne kaste meg i armene til og stole på barmhjertigheten til en slik.»

GSAM 119William Millers omvendelse

GSAM 119.1Han sa videre:

GSAM 119.1«I Bibelen fant jeg nettopp en slik frelser som jeg behøvde. Og det forvirret meg at en uinspirert bok kunne inneholde prinsipper som til de grader svarte til en syndig verdens behov. Jeg var nødt til å innrømme at Bibelen måtte være en åpenbaring fra Gud. Den ble min lykke, og Jesus ble min venn.... Bibelen ble nå mitt viktigste studium, og jeg kan i oppriktighet si at jeg leste den med stor glede. Jeg oppdaget at jeg ikke engang kjente til halvdelen av det som stod der. Jeg undret meg over at jeg ikke tidligere hadde sett skjønnheten og herligheten i den, og at jeg noen gang hadde kunnet forkaste den.»

GSAM 119.2William Millers måte å studere Bibelen på beskrives slik av ham selv:

GSAM 119.2«Jeg bestemte meg for å legge alle mine forutinntatte holdninger til side, å grundig sammenligne skriftsted med skriftsted og å forfølge studiet på en regelmessig, metodisk måte.... Hver gang jeg fant noe uklart, pleide jeg å sammenligne det med alle relaterte skriftsteder; og ved hjelp av Cruden undersøkte jeg alle tekstene i Skriften der noen av de fremtredende ordene i en uklar del forekom.... På denne måten fortsatte jeg studiet av Bibelen, under min første gjennomlesning av den, i omtrent to år, og ble fullt overbevist om at den er sin egen tolk.

GSAM 120.1«Mens jeg studerte på denne måten, ble jeg overbevist om at – dersom de profetiene som har gått i oppfyllelse i fortiden, er et kriterium for å bedømme hvordan de fremtidige profetiene vil gå i oppfyllelse – så støttes ikke de utbredte oppfatningene om Kristi åndelige regjering – et jordisk tusenårsrike før verdens ende og jødenes hjemkomst – av Guds ord.... Jeg fant det klart forkynt i Skriftene at Jesus Kristus igjen skal stige ned til denne jorden, komme i himmelens skyer, i all sin Fars herlighet.

GSAM 120.2«Jeg følte en glede ved å studere Skriftene som jeg ikke tidligere hadde trodd kunne hentes fra deres læresetninger. Jeg begynte å studere dem uten noen forventning om å finne tidspunktet for Frelserens gjenkomst, og jeg kunne i begynnelsen knapt tro det resultatet jeg hadde kommet frem til; men bevisene slo meg med en slik kraft at jeg ikke kunne motstå mine overbevisninger. Jeg ble nesten helt overbevist om mine konklusjoner og begynte å vente, våke og be om Frelserens gjenkomst.»

GSAM 120.3Igjen sier han:

GSAM 120.3«Jeg trodde; og umiddelbart ble plikten til å forkynne denne læren, slik at verden måtte tro og gjøre seg klar til å møte Dommeren og Brudgommen ved hans gjenkomst, innprentet i mitt sinn. Jeg trenger ikke her å gå inn på en detaljert redegjørelse for mine lange og smertefulle prøvelser. Det er nok å si at jeg etter en rekke år ble drevet av Guds Ånd, sannhetens kraft og kjærligheten til sjelene til å ta opp mitt kors og forkynne disse tingene til en døende og fortapt verden.»

GSAM 120.4Miller, i likhet med dem som ble inspirert av dette budskapet i andre land, tenkte først å oppfylle sitt oppdrag ved å skrive og publisere i offentlige tidsskrifter og i pamfletter. Han publiserte først sine synspunkter i Vermont Telegraph, en baptistavis som ble trykt i Brandon, Vermont. Dette var i året 1831. Han talte for første gang offentlig om emnet i året 1832. Om dette møtet sa han: «Herren øste sin nåde over menigheten, og mange kom til tro til frelse for sine sjeler.»

GSAM 121.1I 1836 ble foredragene hans trykt i noen av datidens offentlige tidsskrifter. Vinteren 1837–38 ble foredragene hans utgitt i en pamflett. I 1838 ble en andre pamflett på 204 sider trykt, og i denne pamfletten uttalte Miller at det osmanske riket kunne falle i 1839 eller 1840. Hans første foredrag i noen av de store byene fant sted i 1836. Han talte da i byene Randolph, Lowell, Groton og Lynn i Massachusetts.

GSAM 121.2Helt frem til 1840 sto Miller nesten alene som offentlig taler om temaet Kristi nært forestående gjenkomst. Det året sluttet plutselig hundrevis seg til ham for å forkynne budskapet. Hva som førte til denne store forandringen, vil bli omtalt i det følgende kapittelet. Vinteren 1839–40 holdt Miller en foredragsserie i Exeter, New Hampshire. Der møtte han for første gang pastor J. V. Himes, som på den tiden tok imot troen, og fra den dagen av sto side om side med pastor Miller som utgiver og ivrig predikant av det store budskapet om Kristi gjenkomst.

GSAM 121Joshua V. Himes

GSAM 121.3Når det gjelder denne ivrige arbeideren i denne store bevegelsen, kan vi ikke gjøre noe bedre enn å sitere fra hans biograf, som sier:—

GSAM 121.4«Joshua V. Himes ble født i Wickford, Rhode Island, 19. mai 1805. Hans far var velkjent som handelsmann i Vestindia og var et fremtredende medlem av St. Pauls episkopale kirke i Wickford. Hans mor hadde et vennlig vesen og en kjærlighet til Frelseren, som hun delte med sin villige sønn.

GSAM 121.5«Det hadde vært farens hensikt å utdanne sønnen Joshua til predikant i den kirken han selv tilhørte, men omstendighetene forhindret dette. Gud hadde et annet oppdrag for denne sønnen, og han ordnet tingene på en måte som skulle føre til det ønskede resultatet. I 1817 sendte faren ut en verdifull last under kaptein Carters kommando, med Alexander Stewart som superkargo. Disse mennene viste seg å være utro, og da de nådde en vestindisk havn, solgte de både skipet og lasten og flyktet. Denne hendelsen endret alle planene som var lagt for den unge Joshuas fremtid; han skulle egentlig ha blitt sendt til Brown-universitetet i Providence, Rhode Island. I stedet ble han i april 1821 ført til New Bedford, Massachusetts, og satt i lære hos William Knights for å lære møbelsnekkerfaget.

GSAM 122.1«Da han kom til sitt nye hjem, kastet han seg ivrig inn i arbeidet han hadde fått tildelt, fast bestemt på å bli en mester i faget sitt. Han oppdaget imidlertid snart at det religiøse miljøet ikke helt falt i hans smak. Han sier: ‘Min mester var unitarist, og han tok meg med til sin kirke. Pastor Orville Dewey var pastoren der. Han hadde nylig konvertert fra ortodoksien. Min opplæring under biskop Griswold og pastor William Burge, sogneprest ved St. Paul’s i Wickford, og det at jeg ofte hørte den veltalende dr. Crocker fra St. John’s i Providence, Rhode Island, gjorde meg helt uegnet til å akseptere herr Deweys veltalende avvisning av Kristi og apostlenes lære.’

GSAM 122.2«Siden det på den tiden ikke fantes noen episkopalsk kirke i New Bedford, bestemte han seg for å gå i Den første kristne kirke [ikke Disciple] og sluttet seg senere til dette menighetsfellesskapet. ‘Her,’ sier han, ‘fant jeg den åpne Bibelen og tankefriheten, og gjorde god bruk av begge deler.’ Denne kirken sto under pastor Moses Howes ledelse. Pastor Clough døpte Joshua V. Himes 2. februar 1823. Med et hjerte som brant av iver for sin Herre, begynte han straks, i en alder av atten år, å fortelle historien om korset og å oppfordre mennesker til omvendelse. Han sier om seg selv:—

GSAM 122.3«‘Jeg ble snart en forkynner, og fikk tillatelse til å utvikle min gave.... Jeg fullførte min læretid med tilfredshet og mottok ros. Men i fem eller seks år hadde jeg for vane å utføre mer arbeid, og fikk dermed en eller to dager i uken til studier og misjonsarbeid i fattige nabolag, og fruktene av dette ga jeg til min pastor.’

GSAM 123.1«I 1825 ble han utnevnt til misjonær for konferansen av kristne menigheter i det sørlige Massachusetts. ‘Det fantes ingen plan eller midler til å forsørge misjonærer,’ sier pastor Himes, ‘og jeg bestemte meg for å starte en virksomhet for å forsørge meg selv og forkynne det jeg kunne.’

GSAM 123.2«I 1828 forlot han New Bedford, ikke med tvil eller mangel på energi, men med en besluttsomhet som var dømt til å seire, og dro til Plymouth, hvor han forkynte Guds ord i skolehus, i improviserte rom og hvor som helst han kunne få et publikum. I 1829 fortsatte han det samme arbeidet i Fall River frem til 1830, da han flyttet til Boston som pastor i den første og andre kristne menigheten; og her ble han i trettitre år. I 1839 konverterte han til adventbevegelsen, slik den ble forkynt av den berømte pastoren William Miller. Han kastet seg inn i den nye bevegelsen med all den entusiasmen han besatt, og hans forkynnelse var full av ild og kraft. I 1840 begynte han utgivelsen av Signs of the Times, der han var talsmann for den saken han hadde viet seg til av hele sitt hjerte. Alle pengene hans, all hans innsats, all hans energi ble lagt i denne saken, og tusenvis av mennesker ble omvendt.»

GSAM 123Miller og Himes’ felles innsats

GSAM 123.3Fra 1840 til høsten 1844 var pastorene Miller og Himes’ arbeid i stor grad forenet, mens de reiste fra by til by, om sommeren med sitt gigantiske telt, om vinteren i kirker og offentlige saler. Pastor Himes’ store fysiske styrke holdt ham gående helt til han gikk inn i sitt nittitoende år. Hans mentale evner var livskraftige helt til det siste. Den 28. september 1894 holdt han en svært gripende tale for en forsamling på over tre tusen syvendedags-adventister på leirplassen i Lansing, Michigan. Han virket å tale med mye av den samme inderligheten og kraften som i gamle dager. Dette var virkelig forunderlig for en mann som var tre måneder inn i sitt 91. år, og som led av en uhelbredelig sykdom som han døde av året etter.

GSAM 124.1Pastorene Miller og Himes sto så å si i «frontlinjen» i bevegelsen for Kristi gjenkomst i Amerika, og var bare to av mange som arbeidet sammen med dem for å forkynne læren om Kristi gjenkomst, og hvis fremste kjennetegn var målbevissthet og urokkelig integritet. Disse mennene tilhørte i stor grad den gruppen som verden kaller «selvgjorte menn» – menn som hadde utviklet seg gjennom møtet med livets harde realiteter, og som hadde lært å bedømme en saks verdi ut fra prinsipper og ikke ut fra politikk. De hadde den karakteren som pastor Miller sa at de som vanligvis tok imot budskapet fra menighetene, hadde: «de mest fromme, hengivne og levende medlemmene.» Dette faktum ble bekreftet av predikantene i de ulike kirkene, som sa, etter adventistenes endelige brudd med dem: «Den [læren] har tatt kremen av vår menighet.»

GSAM 124Andre fremtredende adventistpredikanter

GSAM 124.2Det kan være av interesse å nevne ved navn noen av mennene som spilte en fremtredende rolle sammen med pastorene Miller og Himes i bevegelsen i de tidlige årene. Først på listen står Charles Fitch fra Cleveland i Ohio, som i 1842 foreslo ideen om å lage diagrammer for å illustrere synene i Daniel og Åpenbaringen. Tanken hadde sitt utspring i Habakkuk 2:2, 3. Charles Fitch døde 10. oktober 1844.

GSAM 124.3Dr. Josiah Litch fra Philadelphia, som – som vi skal se i det følgende kapittelet – ble inspirert av Herren til å forkynne en sannhet som, da den gikk i oppfyllelse, førte til en plutselig og rask økning i interessen for adventbudskapet.

GSAM 124.4Elon Galusha fra Lockport i New York, en kjent baptistpredikant, hvis skrifter og tjeneste om Herrens nært forestående gjenkomst skapte stor oppsikt i det trossamfunnet.

GSAM 125.1E. R. Pinney fra Seneca Falls i New York, en annen hengiven predikant i baptistkirken, hvis tjeneste og skrifter var en drivkraft i arbeidet. Han kunne med rette kalles «jordens salt».

GSAM 125.2Geo. Storrs fra New York City, som før sin omvendelse til adventlæren var en fremtredende vekkelsesforkynner. Hans skrifter utøvde en mektig innflytelse ved å bevege folket til en større innvielse av seg selv og sine eiendeler til arbeidet; dette gjaldt særlig i de siste ukene av de 2300 dagene. Det var han som, etter skuffelsen, la frem sine seks prekener om menneskets natur, de dødes tilstand og fremtidig straff for adventistfolket og verden.

GSAM 125.3Pastor Stockman fra Portland i Maine var en annen ivrig arbeider i William Millers vekkelsesmøter i den byen. Han døde noen uker før slutten av det jødiske året 1843, mens adventistfolket håpet og forventet at Herren skulle komme på den tiden.⁶

GSAM 125.4Det fantes andre fremtredende menn som vi på grunn av plassmangel bare vil nevne, slik som N. N. Whiting, som oversatte Det nye testamente til engelsk, kjent som Whitings oversettelse; S. S. Snow, F. G. Brown, Apollos Hale, L. D. Mansfield, Geo. Needham, O. R. Fassett; George, Wesley og Edwin Burnham (tre brødre), alle dyktige arbeidere for budskapet.