Kapittel 7 — Budskapets raske fremgang

GSAM 126.1«OG jeg så en annen veldig engel komme ned fra himmelen, klædd i en sky, og regnbuen var over hans hode, og hans åsyn var som solen, og hans føtter som ildstøtter; og han hadde i sin hånd en liten åpnet bok, og han satte sin høire fot på havet og den venstre på jorden, og ropte med høi røst, som en løve brøler, og da han hadde ropt, talte de syv tordener med sine røster.... Og engelen som jeg så stod på havet og på jorden, løftet sin høire hånd op mot himmelen og svor ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmelen og det som er i den, og jorden og det som er på den, og havet og det som er i det, at det ikke skal være mere tid, men i de dager da den syvende engels røst blir hørt, når han skal blåse i basunen, da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet, således som han forkynte for sine tjenere profetene.»¹

GSAM 126En engel – et symbol på menneskelige budbringere

GSAM 126.2Som allerede vist, er arbeidet med å forkynne evangeliet betrodd mennesket, og Herren har lovet sin velsignelse over dette virkemiddelet helt til «verdens ende».² Derfor må engelen som bærer dette budskapet være et symbol på et budskap om tiden som skal forkynnes for jordens innbyggere. Budskapet forkynnes fra en bok som er «åpen», noe som tydelig antyder at den en gang var lukket. Disse budbringerne er høyt aktet av Gud; for «buen», et tegn på Guds pakt, hviler over dem, og de står kledd i lyset av Guds herlighet og forkynner budskapet med autoritet fra Skaperen av alle ting. Det som her forkynnes, er et tidsbudskap, som en gang var «forseglet», men som nå forkynnes fra en «åpen» bok.

GSAM 127.1I tidligere kapitler er det bevist at Herren fastsatte tidspunktet da lyset skulle gis i forbindelse med avslutningen av den store profetiske perioden – to tusen tre hundre dager – som fører frem til den rettslige forundersøkelse; at profetien om at kunnskapen skulle økes, ble nøyaktig oppfylt ved at han reiste opp mange som han åpenbarte dette lyset for; og at han også fastsatte tidspunktet da lignelsen av fikentreet skulle læres, ved å reise opp sine lærere akkurat da og der for å gå ut og forkynne denne lignelsen for verden. Like nøyaktig har han fastsatt tidspunktet da tidsbudskapet skulle vokse til sitt høye rop, og like nøyaktig ble dette oppfylt.

GSAM 127Det høye rop i det første budskapet

GSAM 127.2Tidspunktet da det høye rop i denne forkynnelsen skulle lyde, er et spørsmål av interesse. Det er her plassert mellom lyden av den sjette og den syvende basunen, noe som kan sees ikke bare ut fra dets plassering i Skriftens beretning, men også ut fra budskapet selv, som sier: «I de dager da den syvende engels røst blir hørt, når han skal blåse i basunen, da skal Guds hemmelighet være fullbyrdet, således som han forkynte for sine tjenere profetene.» Dette er et avgjørende bevis på at den tiden som forkynnes i dette budskapet strekker seg til den syvende basunens lyd.

GSAM 127Tiden for det høye ropet

GSAM 127.3Når den syvende engelen blåser, leser vi at «Guds tempel i himmelen blev åpnet, og hans pakts ark blev sett i hans tempel.»³ I tjenesten i den jordiske helligdommen ble rommet som inneholdt arken – det aller helligste – åpnet bare én gang i året; det var på soningsdagen, og med det formål å utslette synder – renselsen av helligdommen. Den tiden profetene talte om, da dette renselsesverket, slik det ble fullført av Kristus, skulle finne sted, er ved slutten av de to tusen tre hundre dagene.⁴ Det sies også at når den syvende engelen blåser i basunen, sier stemmer i himmelen at tiden er kommet for at de døde skal dømmes.⁵

GSAM 128.1Dette profetiske symbolet i Åpenbaringen 10 skildrer den tiden da dette budskapet skal gå ut «med høi røst», og til slutt «som en løve brøler». Tiden da budskapet, ifølge denne profetien, skulle vokse til sitt «høye rop», strekker seg fra slutten av den sjette basunen til slutten av den profetiske perioden som fører til renselsen av helligdommen, med andre ord til slutten av de 2300 dagene. De fire første basunene ble oppfylt i krigene med goterne, vandalene, hunerne osv., som delte Vestromerriket i ti deler eller riker.

GSAM 128Den femte basunen

GSAM 128.2Den femte basunen skildrer fremveksten av islam med dens sky av vranglære, men særlig perioden på «fem måneder», eller hundre og femti bokstavelige år fra den tid da de hadde «konge over sig». 27. juli 1299 invaderte Osman, grunnleggeren av det osmanske riket, Nicomedia-området. Fra den tiden plaget og «pinte» osmanerne det østlige romerske riket frem til 27. juli 1449, de 150 årene da den femte basunen lød. På den tiden kom tyrkerne med sine styrker mot selve byen Konstantinopel og brukte krutt i krigføringen; og fra en tung kanon, som ifølge historikeren Gibbon krevde seksti okser for å trekke, skjøt de store steiner mot murene i Konstantinopel.

GSAM 128Avslutningen på den sjette basunen

GSAM 128.3Omtrent på denne tiden døde Johannes Palaiologos, som av historikere regnes som den siste greske keiseren. Konstantin Decozes var den rettmessige tronarvingen, men det sies at hans frykt for Amurath, den tyrkiske sultanen, som førte denne krigen mot ham, førte til at han ba Amurath om tillatelse til å bestige tronen. En slik handling ville nesten virke som en avståelse av tronen til tyrkerne. Faktisk tok osmanerne svært kort tid etter kontroll over byen Konstantinopel og det østlige romerske riket. Dermed «drepte» de (politisk sett) det riket som de tidligere hadde «pint». De skulle «drepe» det i «en time og en dag og en måned og et år» (ordrett etter KJV).

GSAM 129.1Hvis vi regner dette som profetisk tid, der en dag tilsvarer ett år, hvor lang tid ville det da være? Regnestykket er enkelt: ett år består av 360 dager eller år; en måned av 30 dager eller år; og én dag tilsvarer ett år – til sammen 391 dager, eller bokstavelig talt 391 år. Siden en time er den tjuefjerde delen av en dag, ville den symbolsk sett utgjøre en halv måned, eller femten dager. Hele perioden med muslimsk uavhengig styre over det østromerske territoriet ville derfor være 391 år og 15 dager. Legger vi dette til 27. juli 1449, kommer vi til 11. august 1840 som slutten på den tyrkiske uavhengighetsperioden, slik det er beskrevet under den sjette basunen.

GSAM 129Dr. Josiah Litch forutsier det osmanske rikets fall

GSAM 129.2I 1838 sluttet dr. Josiah Litch fra Philadelphia i Pennsylvania seg til sannheten som William Miller hadde fremlagt, og engasjerte seg i arbeidet med å gi større offentlig oppmerksomhet til budskapet. Han utarbeidet artikler for offentlig trykk om de syv basunene i Åpenbaringen. Han inntok den ubetingede holdningen at den sjette basunen ville slutte å lyde og at det osmanske riket ville falle den 11. august 1840, og at dette ville bevise for verden at en dag i symbolsk profeti representerer et år i bokstavelig tid.

GSAM 129.3Noen av brødrene, selv de som delte hans tro på dette punktet, skalv av frykt for konsekvensene «hvis det ikke skulle skje», som han sa. Dette skremte ham imidlertid ikke, men han fortsatte å gjøre alt i sin makt for å spre sine synspunkter på det tyrkiske spørsmålet. Offentlige tidsskrifter spredte hans påstand om emnet vidt og bredt. Vantro foreninger diskuterte spørsmålet på sine møter og sa: «Her er en mann som våger å komme med en påstand, og hvis denne saken viser seg å være slik han sier, vil det uten tvil bekrefte hans påstand om at en dag i profetien symboliserer et år, og at 2300 dager er like mange år, og at de vil avsluttes i 1844.»

GSAM 130.1Publiseringen av dr. Litchs foredrag vakte stor oppsikt, og mange tusen ble dermed oppfordret til å holde utkikk etter avslutningen på urolighetene som hadde oppstått mellom Mehemet Ali, pasjaen av Egypt, og den tyrkiske sultanen. Hundrevis sa: «Hvis denne saken ender slik doktoren har hevdet, vil det bekrefte ‘år-dag’-prinsippet for tolkning av symbolsk tid, og vi vil bli adventister.»

GSAM 130Den tyrkiske sultanen i krig med pasjaen av Egypt

GSAM 130.2I flere år før 1840 hadde sultanen vært involvert i en krig med Mehemet Ali, pasja av Egypt. I 1838 ble uenighetene mellom sultanen og hans egyptiske vasall foreløpig dempet takket være innflytelsen fra de utenlandske ambassadørene. I 1839 ble fiendtlighetene imidlertid gjenopptatt og fortsatte inntil sultanens hær, i et stort slag mellom sultanens og Mehemet Alis hærer, ble fullstendig slått i stykker og ødelagt, og flåten hans ble erobret av Mehemet og ført til Egypt. Sultanen var blitt så fullstendig svekket at da krigen igjen brøt ut i august, hadde han bare to linjeskip av første rang og tre fregatter igjen som de triste restene av den en gang så mektige tyrkiske flåten. Mehemet nektet kategorisk å gi fra seg denne flåten og returnere den til sultanen, og erklærte at hvis stormaktene forsøkte å ta den fra ham, ville han brenne den. Slik sto saken da England, Russland, Østerrike og Preussen i 1840 grep inn og bestemte seg for å finne en løsning på konflikten; for det var åpenbart at Mehemet, hvis han fikk lov til å fortsette, snart ville bli herre over sultanens trone.

GSAM 131De allierte maktenes inngripen

GSAM 131.1«Sultanen aksepterte denne inngripen fra de allierte maktene og overlot dermed frivillig saken til dem. Det ble avholdt en konferanse mellom disse maktene i London, hvor sjeiken Effendi Bey Likgis var til stede som osmansk fullmektig. Det ble utarbeidet et ultimatum som skulle overrekkes pasjaen av Egypt, der sultanen skulle tilby ham det arvelige styret over Egypt og hele den delen av Syria som strakte seg fra Suezbukten til Tiberias-sjøen, sammen med provinsen Akko, på livstid; han skulle på sin side evakuere alle andre deler av sultanens rike som han da okkuperte, og returnere den osmanske flåten. Dersom han avslo dette tilbudet fra sultanen, skulle de fire stormaktene ta saken i egne hender og benytte de midler de fant passende for å tvinge ham til å gå med på vilkårene.

GSAM 131.2«Det var åpenbart at så snart dette ultimatumet ble overlevert til Mehemet Ali, ville saken for alltid være utenfor den førstnevntes [sultanens] kontroll, og håndteringen av hans anliggender ville fra det øyeblikket ligge i hendene på de utenlandske maktene.

GSAM 131Profetien oppfylt – slutten på tyrkisk uavhengighet

GSAM 131.3«Sultanen sendte Rifat Bey med et statlig dampskip til Alexandria for å overbringe ultimatumet til pasjaen. Det ble overlevert til ham, og han tok det i sin varetekt, den ellevte dagen i august 1840! Samme dag sendte sultanen en note til ambassadørene for de fire maktene, der han spurte om hvilken plan som skulle følges dersom pasjaen skulle nekte å etterkomme vilkårene i ultimatumet; de svarte at det var truffet foranstaltninger, og at han ikke trengte å bekymre seg for eventuelle uforutsette hendelser. Denne dagen tok den perioden på tre hundre og nitti-en år og femten dager som var avsatt til den osmanske maktens varighet slutt; og hvor var sultanens uavhengighet? – Borte!»⁶

GSAM 132.1Fra den dagen og frem til i dag har sultanen måttet handle etter stormaktenes diktat og se på mens riket hans ble oppdelt, ettersom det bit for bit har blitt tilegnet til deres eget bruk.

GSAM 132Offentlig interesse for profetier vekket

GSAM 132.2Denne slående oppfyllelsen av profetien hadde en enorm innvirkning på den offentlige opinionen. Den forsterket folks interesse for å høre om temaet profetier som er oppfylt og som holder på å gå i oppfyllelse. Dr. Litch sa at i løpet av få måneder etter 11. august 1840 hadde han mottatt brev fra mer enn tusen fremtredende vantro, noen av dem ledere for vantro klubber, der de erklærte at de hadde gitt opp kampen mot Bibelen og hadde akseptert den som Guds åpenbaring til mennesket. Noen av disse ble fullstendig omvendt til Gud, og en rekke av dem ble dyktige talere i den store bevegelsen for Kristi gjenkomst. Noen uttrykte seg overfor dr. Litch på følgende måte: «Vi har sagt at utleggere av profetiene siterer fra historiens mugne sider for å underbygge sine påstander om profetiske oppfyllelser; men i dette tilfellet har vi de levende fakta rett foran øynene våre.»

GSAM 132.3For å illustrere hvordan adventbudskapet, akkurat ved slutten av den sjette basunen, begynte å gå ut «med høi røst», vil jeg nevne et tilfelle som ble fortalt meg av en av aktørene i dette budskapet.

GSAM 132.4I året 1840 tok E. C. Williams, en stor telt- og seilmaker fra Rochester i New York, imot budskapet og inviterte pastorene Miller og Himes til å komme til Rochester og tale til de tusenvis av innbyggerne i byen. De svarte at de manglet pengene som trengtes for å sikre seg en sal som var stor nok til å romme folket. Han svarte: «Jeg har et sirkulært telt med en diameter på 120 fot. Jeg skal slå det opp, sette opp seter og ta vare på det, helt gratis. Kom og forkynn budskapet.» «De kom,» sa han til meg, «og teltet rommet ikke engang halvparten av dem som kom for å høre, så jeg satte inn en forti-fots skjøt, slik at teltet ble 160 x 120 fot stort. Dette teltet var fylt av folk hver dag, og hundrevis trengte seg sammen like utenfor, alle ivrige etter å høre ordet.»

GSAM 133Hundrevis forkynner budskapet

GSAM 133.1For å imøtekomme den voksende interessen ble det brukt store telt, og det ble holdt møter i lundene om sommeren. Noen av de største kirkebyggene og offentlige salene ble brukt om vinteren, og alle var fylt til randen med interesserte tilhørere. I stedet for at pastor Miller nå, slik han hadde gjort før 1840, sto «nesten alene» og forkynte budskapet, sluttet rundt tre hundre seg til ham for offentlig å forkynne slutten på perioden på 2300 dager, og for å rope: «At det ikke skal være mere tid», og: «Timen for hans dom er kommet.» Slik ser vi hvordan, da Herrens tid kom for at budskapet skulle spre seg over hele verden, hans ord ble oppfylt, og millioner ble grepet av et ønske om å høre kallet.

GSAM 133.2Det som gjaldt for bevegelsen i Amerika, gjaldt også i andre land. Fra år 1840, i stedet for at noen få enkeltpersoner spredte sine publikasjoner, trådte så å si mange frem for å forkynne ropet. I England var det syv hundre predikanter i Den engelske kirke alene som forkynte budskapet, for ikke å snakke om de mange titalls andre som var engasjert i det samme arbeidet. I mer enn tjue av jordens forskjellige ledende nasjoner spredte budskapet seg med en slik iver at tilskuerne sa: «Dette folket mener det virkelig alvorlig.»