Kapittel 10 – Midnattsropet

GSAM 160.1«Midt på natten lød der et rop: Se, brudgommen kommer! gå ham i møte! Da våknet alle jomfruene og gjorde sine lamper i stand.»¹

GSAM 160.2Vi har allerede snakket om ventetiden som fremstilles i denne lignelsen om de «ti jomfruene», og vil nå rette spesiell oppmerksomhet mot den delen av den som introduseres i teksten ovenfor, og som adventistene kaller «midnattsropet». En fremtredende forfatter om dette emnet skriver i tidsskriftet Midnight Cry, 3. oktober 1844:—

GSAM 160.3«Men hvordan havnet vi i denne ventenatten? Fordi vi begynte synet [synet om de to tusen tre hundre dagene] om våren, i stedet for om høsten, 457 f.Kr. Vi nådde ikke den bestemte havnen; det manglet seks måneder og noen få dager. Det kastet oss inn i ventenatten, seks måneder.»

GSAM 160.4En annen forfatter, S. S. Snow, sa i Cry av 22. august 1844, da han snakket om de 2300 dagene:—

GSAM 160.5«De begynte da dekretet om å gjenoppbygge og bygge Jerusalem ble utstedt. Dekretet ble først utstedt av Kyros, fornyet av Darius og fullført av Artaxerxes Longimanus i det syvende året av hans regjeringstid. Det ble kunngjort og trådte i kraft høsten år 457 f.Kr., da Esra, etter å ha ankommet Jerusalem ved Herrens gode hånd, gjenopprettet det jødiske samfunnet, utnevnte embetsmenn og dommere og påbegynte byggingen av muren.»²

GSAM 160.6Siden tiden for synet var to tusen tre hundre hele år, ville det kreve hele året 457 og hele året 1843 for å utgjøre to tusen tre hundre, og hvis dekretet ikke ble utstedt før den syvende måneden i år 457 f.Kr., ble det lært at perioden ikke ville avsluttes før den syvende måneden i 1844. Siden feiringen av den tiende dagen i den syvende måneden syntes å være den begivenheten som markerte begynnelsen på perioden, ble det på en overbevisende måte vist at de 2300 dagene ville ta slutt på den tiende dagen i den syvende måneden (jødisk tid), 22. oktober 1844, og at tiden var kommet for at helligdommen skulle renses. Alle bevisene som ble brukt for periodens slutt i 1843, gjaldt med like stor kraft for beregningene for 1844, og med det fulgte en forsikring om at de hadde funnet det som virket som en sikker løsning på årsaken til deres skuffelse. Måten adventistene forkynte det «sanne midnattsropet» på, som det da ble kalt, kan ikke illustreres bedre enn ved å sitere fra skriftene til dem som var fremtredende engasjert i arbeidet på den tiden.

GSAM 161«Gå ham i møte»

GSAM 161.1I utgaven av Cry fra 3. oktober 1844 sto det en artikkel skrevet av George Storrs under overskriften «Gå ham i møte», der han sa:—

GSAM 161.2«Jeg tar til pennen med følelser jeg aldri før har opplevd. Det er uten tvil i mitt sinn at den tiende dagen i den syvende måneden vil være vitne til åpenbaringen av vår Herre Jesus Kristus i himmelens skyer. Vi er bare noen få dager unna denne begivenheten – et forferdelig øyeblikk for de uforberedte, men herlig for de som er klare.

GSAM 161.3«‘Se, brudgommen kommer’ i år; ‘gå ham i møte!’ Vi er ferdige med de nominelle kirkene og alle de ugudelige, bortsett fra i den grad dette ropet kan berøre dem. Vår oppgave er nå å vekke ‘jomfruer som tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen’. Hvor står vi nå? ‘Om det dryger, så bi efter det.’ Er ikke det vårt svar siden mars eller april i år? – Ja. Hva skjedde mens brudgommen drøyet? – Alle jomfruene slumret og sov, gjorde de ikke? Kristi ord har ikke sviktet; og ‘Skriften kan ikke gjøres ugyldig’. Det nytter ikke for oss å late som om vi har vært våkne; vi har slumret, ikke når det gjelder selve Kristi gjenkomst, men når det gjelder tidspunktet. Vi kom inn i ventetiden; vi visste ikke ‘hvor lenge’ det ville vare, og på det punktet har vi slumret. Noen av oss har i søvne sagt: ‘Ikke fastsett en ny tid!’, så vi sov. Nå er problemet å vekke oss. Herre, hjelp oss, for menneskets hjelp er forgjeves. Tal selv, Herre. Å, måtte ‘Faderen’ nå ‘gjøre kjent’ tidspunktet.

GSAM 162Budskapets midnatt

GSAM 162.1«Hvor lenge varer ventetiden? – Et halvt år. Hvordan vet du det? – Fordi vår Herre sier: ‘ved midnatt’, mens brudgommen lot vente på seg. Synet gjaldt ‘tjuetrehundre kvelder og morgener’, altså dager. En ‘kveld’, eller natt, utgjør halvparten av en av disse profetiske dagene, og tilsvarer derfor seks måneder. Det er den totale varigheten av ventetiden. Det nåværende kraftige ropet om tiden begynte omtrent midt i juli, og har spredt seg med stor hurtighet og kraft, og er ledsaget av en åndelig manifestasjon, slik jeg aldri har vært vitne til da ropet var ‘1843’. Det er nå bokstavelig talt: ‘Gå ham i møte!’ Det foregår en fullstendig avskjed med alt som jeg aldri hadde drømt om å kunne se. Når dette ropet griper tak i hjertet, forlater bøndene gårdene sine, sammen med avlingene sine. Det er et kraftig rop med tårer og en helligelse av alt til Gud, slik jeg aldri har vært vitne til. Det er en tillit til denne sannheten som aldri ble følt i samme grad under det forrige ropet, og en gråtende eller smeltende herlighet i den som overgår all forståelse, bortsett fra for dem som har følt den.

GSAM 162.2«På denne nåværende sannheten våger jeg, ved nåde, å satse alt, og føler at å gi etter for tvil om den ville være å fornærme Gud og påføre meg selv ‘rask undergang’. Jeg er overbevist om at nå, der dette ropet er blitt tydelig fremsatt, vil ‘den som søker å frelse sitt liv’ ved å gi seg hen til tanken ‘hvis det ikke skjer’, eller ved frykt for å våge seg ut på denne sannheten, ‘miste det’. Det krever den samme troen som førte Abraham til å ofre Isak, eller Noa til å bygge arken, eller Lot til å forlate Sodoma, eller Israels barn til å stå hele natten og vente på sin utvandring fra Egypt, eller Daniel til å gå inn i løvehulen, eller de tre hebreerne inn i den brennende ovnen. Vi har innbilt oss at vi skulle komme inn i riket uten en slik trosprøve, men jeg er overbevist om at det ikke er tilfelle. Denne siste sannheten medfører en slik prøve, og ingen vil våge seg på den bortsett fra de som tør å bli ansett som tåper, galninger eller hva som helst annet som de sodomittene fra tiden før syndfloden, en lunken menighet eller sovende jomfruer er tilbøyelige til å kaste over dem. Enda en gang vil jeg rope: ‘Fly for ditt livs skyld!’ ‘Se dig ikke tilbake!’ ‘Kom Lots hustru i hu!’»

GSAM 163Storrs’ flate klippe

GSAM 163.1I Midnight Cry av 10. oktober 1844 ble følgende publisert, skrevet av George Storrs, under overskriften «Finalen», men kalt «Storrs’ flate klippe» av adventistene:—

GSAM 163.2«Hvordan skal vi være klare for den dagen? – Tro på Guds sannhet og våg å stole på den, med en sterk tro som gir Gud ære. Vi må ha den samme sinnstilstanden som vi ville ha hatt hvis vi visste at vi skulle dø den dagen, den samme fullstendige hengivelse til Gud og dødhet overfor verden.

GSAM 163.3«Jeg kan ikke bedre illustrere hva jeg mener enn ved å forestille meg en stor, flat klippe midt i havet. En strålende og mektig fyrste har gitt et løfte om at han på et bestemt tidspunkt vil sende et praktfullt dampskip for å frakte alle personer han finner der – med bevis på at de fullt ut har stolt på hans ord – til et herlig land. Mange våger seg ut til klippen. Noen, når de er trygge på klippen, kutter tauet, og fartøyet de kom dit med driver bort fra dem, og de ser ikke etter det lenger, men holder utkikk etter dampskipets ankomst. De tviler ikke på løftets sannhet og satser alt på det. Andre som kommer dit, mener det er nok at de er på klippen. Men de vil være ‘kloke’ og ikke ta for stor risiko.

GSAM 164.1«‘Det skje eder efter eders tro!’ hadde blitt uttalt før det tidspunktet da dampskipet var forventet. Dagen kommer. De forsiktige har kanskje tenkt å kutte båtene løs og la dem flyte av gårde hvis de ser dampskipet komme. Det kommer til syne; men nå er det for sent å slippe båtene uten å bli oppdaget; og dessuten vil den samme forsiktigheten nå tilsi at de ikke lar båtene flyte bort før de er sikre på at de ikke tar feil av fartøyet som nærmer seg. Nå kommer det så nær at de umulig kan kutte båtene løs uten å bli oppdaget.

GSAM 164.2«Dampskipet ankommer klippen. ‘Hva er beviset på at dere hadde full tillit til løftet om dampskipets ankomst?’ – ‘Båtene våre er kuttet løs og har drevet bort fra oss, slik at vi umulig kunne ha kommet oss i land, og vi ville ha omkommet hvis ikke dampskipet hadde ankommet, for dette er en klippe hvor ingen andre fartøy noensinne passerer.’ ‘Det er nok,’ roper kommandanten på dampskipet; ‘kom om bord; en slik tillit skal ikke skuffes.’

GSAM 164.3«De som hadde holdt båtene sine fortøyd til klippen, strømmer nå til og kjemper for å komme om bord på dampskipet. Kommandanten spør: ‘Hva betyr disse båtene jeg ser fortøyd til klippene der borte, eller hvis tau bare er blitt kuttet siden jeg kom til syne?’ De svarer: ‘Vi tenkte vi skulle være forsiktige, slik at hvis dampskipet ikke kom, kunne vi ha noe å bruke for å komme tilbake til land.’ ‘Dere sørget altså for det kjødelige,’ roper kommandanten, ‘gjorde dere det, og tvilte dermed på mine ord? Det skje eder efter eders tro! Bevisene taler imot dere. Dere sørget for å kunne vende tilbake, og nå må dere høste frukten av deres vantro.’ Så ‘det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.’ Å, for en forferdelig tilstand av fortvilelse!

GSAM 164.4«Kutt tauene nå, brødre; la båtene deres drive ut av syne; ja, skynd dere før ‘Menneskesønnens tegn’ viser seg. Da vil det være for sent. Ta sjansen nå, og sats alt. Å, mitt hjerte smerter for dere; ikke nøl; skyv den båten fra land, ellers er dere fortapt; for ‘den som søker å frelse sitt liv, skal miste det’, slik sier Jesus Kristus, vår Herre og Dommer. Skynd dere da, enda en gang bønnfaller jeg dere, å, skynd dere! Slipp alle båter som dere nå regner med å bruke for å flykte til land ‘hvis det ikke kommer’. Det ‘hvis’ vil ødelegge dere. Dette er nå den siste prøvelsen og fristelsen. Gjør som vår Herre gjorde med djevelens siste fristelse – ‘Bort fra mig, Satan’, sa han. Da forlot djevelen ham, og ‘se, engler kom til ham og tjente ham’. Slik vil det også være med dere når dere har vunnet denne seieren.»

GSAM 165Det raske virket av midnattsropet

GSAM 165.1Når det gjelder hurtigheten, kraften og virkningen av budskapet i «midnattsropet», får vi et riktig inntrykk av ordene til N. Southard, redaktør av avisen vi tidligere har sitert fra – Midnight Cry. I utgaven datert 31. oktober 1844 sier han:—

GSAM 165.2«I begynnelsen møtte den bestemte tiden generelt motstand; men det syntes å være en uimotståelig kraft knyttet til forkynnelsen av den, som slo alle i kne foran seg. Den feide over landet med en tornados hastighet, og den nådde hjerter på forskjellige og fjerne steder nesten samtidig, og på en måte som kun kan forklares ved antakelsen om at Gud var med i det. Overalt førte den til dyp selvprøving og ydmykhet overfor Gud. Kjærligheten til verden ble mindre. Stridigheter og fiendskap ble fjernet. Folk bekjente sine feilgrep, de ydmyket seg for Gud og kom frem for ham i dyp anger og bønn om tilgivelse og nåde. En slik ydmykhet og selvfornektelse har vi aldri før vært vitne til. Gjennom profeten Joel hadde Herren kunngjort at når den store dag var nær, skulle vekkelsen føre til at angeren rev i hjertet, ikke at klærne ble revet sund, og de omvendte seg til Gud med faste, gråt og klage. Gjennom profeten Sakarja hadde han sagt at han skulle sende nådens og bønnens ånd over sitt folk. De tenkte på ham som de hadde gjennomboret, og det var stor sorg i landet. ... De som ventet på Herren, ydmyket seg for ham.»

GSAM 166Folket rørt av en overnaturlig kraft

GSAM 166.1Igjen sier han om denne gripende proklamasjonen:—

GSAM 166.2«Det virket for oss som om det var så uavhengig av menneskelig innblanding at vi ikke kunne annet enn å betrakte det som en oppfyllelse av ‘midnattsropet’, etter at brudgommen hadde latt vente på seg, og jomfruene hadde slumret og sovet, da de alle skulle stå opp og gjøre lampene sine i stand. Og det siste verket synes å være fullført; for det har aldri før vært en tid da de ulike adventgruppene var i en så god tilstand av forberedelse til Herrens gjenkomst.»

GSAM 166Verdslige eiendeler avhendet

GSAM 166.3Under den gripende forkynnelsen av adventlæren avhendet mange sine jordiske eiendeler og brukte sine midler til å støtte foredragsholderne i deres arbeid, til å spre trykte aviser og traktater eller til å dekke de trengendes behov, og ga dermed verden det beste beviset på sin oppriktighet og alvor; mens de som holdt fast ved sine jordiske eiendeler og ikke brakte noen spesielle ofre for arbeidet, ble av verdslige mennesker ansett som ikke virkelig troende på det de bekjente seg til. For å illustrere dette vil jeg gi to eksempler, ett fra hver side av spørsmålet.

GSAM 166Et potetfelt

GSAM 166.4Det første handler om en troende som bodde i New Ipswich, N.H., ved navn Hastings, som hadde et stort felt med flotte poteter som han lot stå uoppgravd. Naboene hans var bekymret for dem og kom til ham og tilbød seg å grave dem opp og legge dem i kjelleren for ham gratis, hvis han ville la dem gjøre det, «for», sa de, «du kan komme til å trenge dem.» «Nei!» sa herr Hastings, «jeg skal la den potetåkeren forkynne min tro på Herrens snart forestående gjenkomst.»

GSAM 167.1Den høsten, som man kan lese i Claremont (N.H.) Eagle, New York True Sun og diverse andre aviser, gikk potetavlingen nesten helt tapt på grunn av «potetråte». Som det ble uttrykt i Sun: «Hvor smertefullt det er å høre at hele avlinger av denne verdifulle spiseplanten er blitt ødelagt av råten. En korrespondent for en avis i Philadelphia sier at potetavlingen i den staten er ødelagt. Det eneste området hvor det høres lite klager fra, er Maine, men selv der har avlingen ikke unngått sykdommen.»

GSAM 167.2Siden høsten var mild, og herr Hastings’ poteter ble liggende i jorden til november, råtnet ingen av dem. Følgelig hadde han et rikelig forråd både til seg selv og til sine uheldige naboer, som hadde vært så bekymret for hans velferd den forrige oktober, og som om våren var nødt til å kjøpe settepoteter av ham og gjerne betalte en god pris for dem. Det de antok ville bli en slik katastrofe for herr Hastings, forvandlet Gud til en timelig velsignelse, og ikke bare for ham, men også for naboene hans.

GSAM 167Forsaket sin tro

GSAM 167.3Det andre tilfellet skjedde der jeg selv bodde. Det gjaldt et kirkemedlem som hadde mye å si i menighetsmøtene om Herrens gjenkomst høsten 1844. Han var en mann med betydelig formue og hadde blant annet mange griser i akkurat den rette alderen for å beholde dem til vårmarkedet. En onkel av meg, som ikke ga seg ut for å være religiøs, og som drev med kjøp og salg av husdyr, dro til denne bekjennende adventisten for å kjøpe grisene hans, men fikk vite av ham at han ikke ønsket å selge dem, da han hadde tenkt å beholde dem til neste vår som «fôringsgriser». Onkelen kom til min bestefar, som var adventist, og sa: «Den mannen tror ikke på det han bekjenner seg til.» «Hvorfor?» spurte bestefar. «Fordi,» sa onkelen, «han sier at Herren kommer, og at verden går under i høst, men han vil beholde grisene sine til neste vår. Han trenger ikke å snakke med meg; han tror ikke et ord av det.»

GSAM 168Midler tilbudt for sent

GSAM 168.1Det var menn som holdt fast på midlene sine, og hele tiden slet med overbevisningen om at de burde bruke dem til å fremme arbeidet, helt til det var for sent å investere dem. Slike kom til dem som var engasjert i å trykke budskapet, og oppfordret dem med tårer i øynene til å ta imot pengene deres, men svaret var: «Dere er for sent ute! Vi har betalt for alle trykksakene vi overhodet kan sende ut før verdens ende. Vi har leid flere kraftige trykkpresser som går døgnet rundt; vi trenger ikke mer penger.» Et øyenvitne fortalte meg at han så menn legge tusenvis av dollar på skrivebordet foran utgiveren av Voice of Truth, og i sjelsangst trygle ham om å ta imot dem og bruke dem. Svaret var: «Dere kommer for sent! Vi trenger ikke pengene deres nå! Vi kan ikke bruke dem!» Da spurte de: «Kan det ikke gis til de fattige?» Svaret var det samme: «Vi har sørget for de umiddelbare behovene til alle dem vi kan nå.» I sjelsangst tok mennene pengene sine med seg og erklærte at Guds misnøye hvilte over dem på grunn av deres manglende tro og på grunn av den grådighet som hadde ført dem til å holde tilbake midler fra Guds sak når det var behov for dem og de gjerne ville blitt brukt.

GSAM 168Verger utnevnt

GSAM 168.2Karakteren og prinsippene til dem som lot avlingene sine stå uhøstet og butikkene sine forlatt, for å spre de trykte skriftene eller for å snakke og be med folket fra hus til hus, var hevet over all kritikk. Folket tvilte ikke på at slike menn og kvinner trodde på hvert ord de sa, og dessuten fulgte en slik kraft dem at de med ærlige hjerter ikke kunne motsette seg eller motstå deres ord. Tusenvis ble på denne måten ført til å tro på sannheten, og søkte og fant Guds nåde.

GSAM 169.1Den spottende synderen og den verdslige bekjennende kristne bestemte seg imidlertid for at dette arbeidet med å spre adventpublikasjoner måtte stoppes. Disse mennene, som tok en kommune eller et helt fylke og gikk fra hus til hus med denne adventlæren, og forsømte sine forretninger og familier, måtte være ute av seg, sa de, og måtte derfor få verger satt over seg. De påståtte tegnene på en forvirret sinnstilstand som de troende viste (som ganske enkelt var arbeid for sine medmenneskers frelse, uten bevis på at familiene led på grunn av at de forlot sine forretninger), var ikke tilstrekkelig bevis på sinnssykdom; følgelig ble bare få personer satt under vergemål. Å dømme etter den letthet som motstandere i dag snakker om dette faktum med, skulle man tro at det fantes mange tilfeller; men i hele mitt virke som adventistpredikant, som strekker seg over en periode på over femti-seks år, har jeg bare møtt to tilfeller av «milleritter» som ble satt under vergemål. En kort omtale av disse er kanskje ikke malplassert.

GSAM 169Hans egen verge

GSAM 169.2Det første tilfellet skjedde i delstaten New York, mindre enn tretti engelske mil fra der jeg bodde. En mann som var verdt rundt 100 000 dollar, tok imot adventlæren. Han ga omtrent halvparten av denne summen til sin kone og sine barn, som ikke delte hans tro. Resten anså han som sin egen å disponere over etter eget skjønn; og da en del av den gikk til adventbevegelsen, protesterte barna hans og rådførte seg med en dommer, hvor de ba om at det ble utnevnt en verge for faren deres. Etter at dommeren hadde forklart dem en verges plikter og myndighet når det gjaldt forvaltningen av formuen, ba han dem om å foreslå hvem de ønsket at han skulle utnevne. Etter å ha rådført seg en stund, kom de frem til at de ikke kjente noen mann de turte å betro formuen til, og meddelte dommeren at de hadde valgt sin far som sin egen verge. Dommeren vendte seg mot mannen og sa: «Herr _____, barna dine har valgt deg som den rette personen til å forvalte din egen formue. Din situasjon er akkurat den samme som før du ble brakt for retten.»³

GSAM 170En latterlig situasjon

GSAM 170.1Den andre saken gjaldt Stockbridge Howland fra Topsham i Maine. Han var en av de dyktigste mekanikerne i hele den delen av landet, en mester i bygging av møller og broer. I denne «midnattsropet»-bevegelsen red herr Howland til hest gjennom flere kommuner og delte ut aviser og traktater fra hus til hus, til stor irritasjon for motstandere og spottere, som klaget over at han ved denne traktatutdelingen forsømte sin virksomhet. Så sørget de straks for å få utnevnt en verge, som fikk mer å gjøre enn han hadde forventet, ettersom Howland sendte alle skatteinnkrevere til ham, og faktisk alle som kom med regninger som skulle betales; «for», sa han, «jeg anses ikke som kompetent til å utføre noen forretninger.» Kort tid etter ønsket fylket å bygge en bro over Kennebec-elven – en bro som skulle tåle strømmen av rasende vann og drivende is i vårflommen. Fylkeskommissærene og bystyremedlemmene i byen bestemte seg for at Stockbridge Howland var den rette mannen for oppgaven. Da de kom med spesifikasjoner og en kontrakt for at han skulle bygge broen, sa han ironisk: «Mine herrer, dere må henvende dere til min verge. Dere vet jo at jeg ikke anses som kompetent til å ta meg av mine egne saker, og likevel kommer dere til meg for å få bygget en bro!» Situasjonen var litt for latterlig for fornuftige menn, og vergemålet ble plutselig opphevet. Det er nok å si at hans forfølgere senere kom med de ydmykeste unnskyldninger for den urettferdige og unødvendige fremgangsmåten de hadde valgt.