Kapittel 16 — Den tredje engels budskap

GSAM 247.1«Og atter en tredje engel fulgte efter dem og sa med høi røst: Dersom nogen tilbeder dyret og dets billede og tar merket på sin panne eller i sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredes-vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øine, og røken av deres pine stiger op i all evighet, og de har ikke hvile dag eller natt de som tilbeder dyret og dets billede, og hver den som tar dets navns merke. Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro.»¹

GSAM 247Den mest høytidelige advarselen i Bibelen

GSAM 247.2Dette er den mest alvorlige advarselen som Bibelen inneholder, og det er sikkert at vår verdenshistorie ikke gir noe vitnesbyrd om at dette budskapet har blitt hørt tidligere. Det faktum at den første og den andre engelen i denne rekken har vist seg å tilhøre den nåværende generasjonen, fastslår helt klart at dette budskapet ikke hører hjemme i fortiden.

GSAM 247.3Pastor J. V. Himes sa i 1847:—

GSAM 247.4«Det fjortende kapittelet [i Åpenbaringen] presenterer et forbløffende rop, som ennå ikke er blitt uttalt, som en advarsel til menneskeheten i den timen med sterk fristelse. Vers 9–11. En så forferdelig trussel om vrede finnes ikke i Guds bok, bortsett fra denne. Innebærer det ikke en sterk fristelse, når det kreves en så skremmende formaning?»²

GSAM 248Templet åpnes – arken blir synlig

GSAM 248.1J. N. Andrews sa om dette budskapet: «Åpningen av det aller helligste i himmelens tempel, hvorved arken blir synlig, er en hendelse som finner sted mens den syvende engelen blåser i sin basun. Og ettersom vår store øversteprests tjeneste flyttes til det rommet ved utløpet av de to tusen tre hundre dagene, forstår vi at åpningen av tempelet markeres av utløpet av denne perioden, slik den er representert ved Den første engels budskap. Vår øversteprests inntreden i det aller helligste for å tjene foran Guds ark, retter menighetens oppmerksomhet mot Guds bud som er oppbevart i den arken. Guds bud har strålt ut fra den himmelske helligdommen siden den tiden.

GSAM 248Endringen av sabbaten

GSAM 248.2«Det er et ubestridelig faktum at det fjerde budet for lenge siden ble endret fra Herrens hviledag til den hedenske søndagsfeiringen. Denne endringen ble gjennomført i direkte strid med de hellige skrifter, som overalt anerkjenner den syvende dagen som Herrens eneste ukentlige sabbat. Den ble gjennomført av den store frafalne, som Daniel forutså skulle ‘tenke på å forandre hellige tider og lov’. Denne makten er i det vesentlige den samme som dyret som skulle tilbes av hele verden. Og det er et svært interessant faktum at dette budet, som så lenge har blitt tråkket under føttene, nå blir rettferdiggjort, og at Guds folk begynner å holde det sammen med de ni andre. Takk være Gud for at han forbereder resten på deres endelige kamp mot dragen og på å bli sluppet inn gjennom portene til den hellige byen. Åpenbaringen 12:17; 22:14. Gjenopprettelsen av det fjerde budet i motsetning til frafallets sabbat, og forkynnelsen av alle Guds bud, er et slående vitnesbyrd om at nåtiden er tiden for de helliges tålmodighet og for den tredje engels advarsel.»³

GSAM 249.1I tidligere kapitler har oppmerksomheten blitt rettet mot det første og det andre av disse budskapene, slik de ble oppfylt i den store forkynnelsen om det andre komme frem til 22. oktober 1844. Skriftstedet i begynnelsen av dette kapittelet lyder: «en tredje engel fulgte efter dem», det vil si etter den første og den andre engelen. Det vil kanskje være av interesse i denne sammenhengen å rette oppmerksomheten mot fremveksten av det tredje budskapet.

GSAM 249De første adventistene som holdt sabbaten

GSAM 249.2Under «midnattsropet» i 1844 begynte Herren å lede sitt folks tanker mot å holde syvendedagssabbaten. Denne læren oppsto blant adventistene på følgende måte: Rachel Preston, en syvendedagsbaptist, flyttet til Washington i New Hampshire, hvor det fantes en adventistmenighet. Hun tok imot adventlæren, og den menigheten, som besto av rundt førti medlemmer, tok gjennom hennes misjonsarbeid imot sabbaten i det fjerde budet.⁴ Dette førte til spørsmål om dette emnet. I Cry av 5. september 1844 leser vi: «Mange mennesker er dypt opptatt av spørsmålet om en antatt forpliktelse til å holde den syvende dagen.» Denne uttalelsen sto i en lederartikkel, der det ble gjort et svakt forsøk på å underbygge påstandene om søndagshelligholdelse. Emnet ble videreført i utgaven av 12. september, der vi finner følgende betydningsfulle uttalelse, som førte til alvorlige og grundige studier hos mange:—

GSAM 249Den syvende dagen – den eneste lovbestemte dagen

GSAM 249.3«I forrige uke kom vi til følgende konklusjon: Det finnes ingen bestemt tidsperiode som kristne er lovpålagt å sette av som hellig tid. Hvis denne konklusjonen er feil, mener vi at den syvende dagen er den eneste dagen det finnes noen lov om å holde hellig.»

GSAM 250T. M. Prebles essay

GSAM 250.1Adventistenes oppmerksomhet som helhet ble rettet mot sabbatsspørsmålet gjennom et essay om emnet av T. M. Preble, datert 13. februar 1845, og publisert i Hope of Israel, Portland, Maine, 28. februar 1845. Etter å ha redegjort for Bibelens krav om sabbaten og det faktum at den ble endret til søndag ved det store frafallet, bemerker han: «Dermed ser vi at Daniel 7:25 er oppfylt, idet det lille hornet endrer ‘hellige tider og lov’. Derfor synes det meg at alle som holder den første dagen som sabbat, er pavens søndagsholdere og Guds sabbatsbrytere.»⁵

GSAM 250J. B. Cook om sabbatsspørsmålet

GSAM 250.2Kort tid etter dette ble det trykt en artikkel av J. B. Cook, der han viste at det ikke finnes noe bibelsk belegg for å holde søndagen som sabbat, og han brukte dette kortfattede uttrykket: «Slik blir all vinden lett tatt ut av seilene til dem som, kanskje uvitende, seiler under pavens sabbatsflagg.»

GSAM 250.3Selv om disse to mennenes sabbatsholdelse var av kort varighet, hadde de satt en ball i rull som ikke lett kunne stoppes. Slagordene «pavens søndagsholdere», «Guds budbrytere» og «seiler under pavens sabbatsflagg» var på leppene til hundrevis som var ivrige etter å få vite sannheten om denne saken. Pastor Joseph Bates fra Fairhaven i Massachusetts fikk dermed oppmerksomheten sin fanget, og han tok imot sabbaten i 1845.

GSAM 250Joseph Bates tar imot sabbaten

GSAM 250.4Hans erfaring var som følger: Da han hørte om menigheten i Washington, New Hampshire, som holdt sabbaten, bestemte han seg for å besøke den kirken og se hva det innebar. Det gjorde han, og da han studerte emnet sammen med dem, så han at de hadde rett, og han tok straks imot lyset om sabbatsspørsmålet. Da han vendte tilbake til New Bedford i Massachusetts, møtte han på broen mellom New Bedford og Fairhaven en fremtredende bror, som henvendte seg til ham slik: «Kaptein Bates, hva er nyhetene?» Pastor Bates svarte: «Nyheten er at den syvende dag er sabbat for Herren vår Gud.» «Vel,» sa mannen, «jeg skal gå hjem og lese i Bibelen min og se på det.» Det gjorde han, og da de møttes neste gang, hadde denne broren tatt imot sabbatssannheten og levde etter den.

GSAM 251Den første boken om sabbaten

GSAM 251.2Pastor Bates begynte straks å forkynne denne sannheten fra delstat til delstat. Han innså snart at en bok, eller til og med en traktat, om sabbatsspørsmålet ville være til stor hjelp for ham i hans arbeid, og hans sjel ble rørt av Guds Ånd til å skrive og utgi noe om dette emnet. Men hvordan det kunne gjøres uten penger, var spørsmålet, da alt han hadde var en York-shilling (tolv og en halv cent). Det kan være av interesse for leseren å gjengi hans opplevelse i denne saken, akkurat slik han fortalte den til meg i 1855.

GSAM 251Fire pund mel

GSAM 251.3Han sa at han under bønn til Gud bestemte seg for å skrive boken, og følte seg overbevist om at veien ville åpne seg for å utgi den. Han satte seg derfor ved skrivebordet sitt, med Bibelen og konkordansen, for å begynne arbeidet. I løpet av en time kom fru Bates inn i rommet og sa: «Joseph, jeg har ikke nok mel til å klare bakingen», og nevnte samtidig noen andre småting hun trengte. «Hvor mye mel mangler du?» spurte kaptein Bates. «Omtrent fire pund,» svarte hun. «Greit,» svarte han. Etter at hun hadde forlatt rommet, gikk han til en butikk i nærheten, kjøpte de fire pundene mel og de andre varene, tok dem med hjem og satte seg igjen ved skrivebordet sitt. Kort tid etter kom fru Bates inn og så varene på bordet og utbrøt: «Hvor kom dette melet fra?» «Jamen,» sa kapteinen, «er det ikke nok? Du sa jo at du ville ha fire pund.» «Jo,» sa hun, «men hvor har du fått tak i det?» «Jeg kjøpte det,» sa han; «er ikke det mengden du trengte for å fullføre bakingen?» «Jo,» fortsatte fru Bates, «men har du, kaptein Bates, en mann som har seilt skip fra New Bedford til alle verdensdeler, vært ute og kjøpt fire pund mel?» «Ja, var ikke det mengden du trengte for å fullføre bakingen?» «Jo,» sa fru Bates, «men har du kjøpt fire pund(!) mel?»

GSAM 252Elleve tusen dollar brukt på sannheten

GSAM 252.1Snart fulgte en ny prøvelse. Da kaptein Bates forlot sjøen, solgte han sin andel i et skip for 11 000 dollar, men nå hadde han brukt opp alt for å fremme sannhetens sak. Fru Bates hadde frem til dette tidspunktet ikke kjent til hans virkelige økonomiske situasjon, men han følte at han nå måtte informere henne om den, så han sa rolig: «Kjære kone, jeg brukte de siste pengene jeg har på jorden på disse varene.» Med bitre hulker spurte fru Bates: «Hva skal vi gjøre?» Kapteinen reiste seg og sa, med all den verdigheten en kaptein viser når han styrer skipet sitt: «Jeg skal skrive en bok; jeg skal gi den ut og spre denne sabbatssannheten for hele verden.» «Vel,» sa fru Bates gjennom tårer som skjulte synet hennes, «hva skal vi leve av?» «Herren vil åpne veien,» var kaptein Bates’ smilende svar. «Ja,» sa fru Bates, «Herren vil åpne veien! Det er det du alltid sier,» og hun brøt ut i gråt og forlot rommet.

GSAM 252En uventet forsyning

GSAM 252.2Etter at kaptein Bates hadde fortsatt arbeidet sitt i en halv time, fikk han en innskytelse om å gå til postkontoret, da det lå et brev til ham der. Han gikk dit, og ganske riktig, der lå det et brev. På den tiden var portoen på brev fem cent, og forhåndsbetaling var valgfritt. Av en eller annen grunn hadde avsenderen av dette brevet unnlatt å betale portoen. Og også her ble kaptein Bates ydmyket, da han måtte fortelle postmesteren, herr Drew, som han kjente godt, at han ikke kunne betale portoen, siden han ikke hadde penger; men han sa: «Kan jeg få se hvor det kommer fra?» «Ta det med deg,» sa postmesteren, «og betal en annen gang.» «Nei,» sa kapteinen, «jeg tar ikke brevet med meg ut av kontoret før portoen er betalt.» Mens han holdt brevet i hånden, sa han: «Jeg tror det er penger i dette brevet,» og vendte seg mot postmesteren og spurte: «Kan du være så snill å åpne det? Hvis det er penger i det, kan du ta portoen ut av det; hvis ikke, vil jeg ikke lese det.» Postmesteren etterkom hans ønske, og se! Det inneholdt en ti-dollarseddel. Da han leste brevet, fant han ut at det var fra en person som sa at Herren hadde gjort så sterkt inntrykk på hans sinn om at pastor Bates trengte penger, at han skyndte seg å sende det til ham; og i all hast hadde han sannsynligvis glemt å betale portoen.

GSAM 253.1Etter å ha betalt portoen, gikk han til en dagligvarebutikk og kjøpte et fat mel for 4 dollar, i tillegg til poteter, sukker og andre nødvendige varer. Da han ga beskjed om hvor varene skulle leveres, sa han: «Kvinnen vil sikkert si at de ikke hører hjemme der, men ikke bry deg om hva hun sier; last av varene på verandaen.»

GSAM 253.2Deretter dro han til trykkeriet og avtalte å trykke tusen eksemplarer av en traktat på rundt hundre sider, med den forutsetningen at så snart manuskriptet ble levert, skulle trykkerne sette det i sats så raskt som mulig og sende korrektur til ham. Han skulle betale for arbeidet så snart han mottok pengene, og bøkene skulle ikke hentes fra trykkeriet før alle regningene var betalt.

GSAM 253.3Kaptein Bates visste godt at han ikke hadde krav på noen penger, men han følte det som sin plikt å skrive denne boken, i troen på at Herren ville røre ved folks hjerter slik at de ville sende pengene når det var behov for dem. Etter å ha kjøpt papir, penner osv., og dermed gitt husholdningsartiklene tid til å komme frem før ham, gikk han til begynnelsen av gaten som førte til huset hans. Da han så at varene var der, gikk han inn i huset gjennom bakdøren og satte seg igjen ved skrivebordet sitt. Fru Bates kom inn og sa opphisset: «Joseph, bare se ut på verandaen! Hvor kom alt det der fra? En vognmann kom hit og ville laste det av. Jeg sa til ham at det ikke hørte hjemme her, men han ville laste det av likevel.» «Vel,» sa kaptein Bates, «jeg antar det er i orden.» «Men,» sa fru Bates, «hvor kom det fra?» «Vel,» sa kapteinen, «Herren sendte det.» «Ja,» sa fru Bates, «Herren har sendt det; det er jo det du alltid sier.» Han rakte deretter brevet til sin kone og sa: «Les dette, så får du vite hvor det kom fra.» Hun leste det og trakk seg igjen tilbake for å gråte enda en gang, men denne gangen var gråten av en annen art enn den første; og da hun kom tilbake, ba hun ydmykt om tilgivelse for sin manglende tro.

GSAM 254Penger til boken

GSAM 254.1Etter hvert som arbeidet med å skrive og trykke boken skred frem, mottok kaptein Bates fra tid til annen penger via posten og på andre måter, noen ganger fra personer han aldri hadde møtt. Når han mottok pengene, ble de gitt videre til trykkeriet og brukt til å betale ned bokregningen. Til slutt kom dagen da alle bøkene var trykt, og fra en kilde som bror Bates ikke hadde forventet, ble restbeløpet på kontoen betalt; dermed ble ikke utgivelsen av bøkene forsinket med så mye som en dag.

GSAM 254Siste regning betalt

GSAM 254.2H. S. Gurney fra Memphis i Michigan fortalte meg i mars 1884 at han, akkurat den morgenen pastor Bates’ bok ble ferdig, mottok 100 dollar på et foreldet gjeldsbrev fra en mann som hadde erklært at han aldri ville betale ham. Da han hadde mottatt disse pengene, anså han det som en glede å bruke en del av dem til å betale den siste regningen for pastor Bates’ sabbatshefte. «Men», sa herr Gurney, «bror Bates visste aldri, helt til sin død, hvem som betalte restbeløpet på regningen for boken.» Denne opplevelsen som pastor Bates hadde i forbindelse med trykkingen av sabbatssannheten, syntes å si til vårt folk helt fra begynnelsen av utgivelsen av sannheten om sabbatsspørsmålet: «Fortsett med dette arbeidet, og stol på at Guds forsyn vil åpne veien etter hvert som dere går fremover.»

GSAM 255Pastor Bates var skeptisk til synene

GSAM 255.1Følgende uttalelse, forkortet fra Life Sketches, vil vise hvordan profetisk gave og sabbatsreformasjonen var forbundet:—

GSAM 255.2Under et besøk i New Bedford, Massachusetts, i 1846 ble frøken Harmon kjent med pastor Joseph Bates. Han hadde tidlig omfavnet adventisttroen og var en aktiv arbeider i saken. Han var en sann kristen gentleman, høflig og vennlig. Han behandlet frøken Harmon like ømt som om hun var hans eget barn. Første gang han hørte henne tale, viste han dyp interesse, og etter at hun var ferdig, reiste han seg og sa: «Jeg er en tvilende Thomas. Jeg tror ikke på syner. Men hvis jeg kunne tro at vitnesbyrdet søsteren har fortalt i kveld virkelig var Guds røst til oss, ville jeg være den lykkeligste mannen i verden. Mitt hjerte er dypt rørt. Jeg tror taleren er oppriktig, men jeg kan ikke forklare hvordan hun har fått se de vidunderlige tingene hun har fortalt oss.»

GSAM 255Frøken Harmon aksepterer sabbaten

GSAM 255.3Pastor Bates holdt sabbat og understreket dens betydning. Frøken Harmon følte ikke på det tidspunktet at den var viktig, og mente at pastor Bates tok feil ved å legge større vekt på det fjerde budet enn på de ni andre. Men Herren ga henne et syn av den himmelske helligdom. Guds tempel i himmelen ble åpnet, og hun fikk se Guds ark med soningslokket som dekket den. To engler sto, én i hver ende av arken, med vingene utbredt over soningslokket og ansiktene vendt mot det. Dette, fortalte hennes ledsagende engel henne, symboliserte hele den himmelske hær som med ærbødig ærefrykt så på Guds lov, som var skrevet med Guds finger. Jesus løftet lokket på arken, og hun så steintavlene som de ti budene var skrevet på. Hun ble forbløffet da hun så det fjerde budet helt i midten av de ti budene, omgitt av en myk lysglorie. Engelen sa: «Det er det eneste av de ti som definerer den levende Gud som skapte himmelen og jorden og alt som er der. Da jordens grunnvoller ble lagt, ble også sabbatsgrunnlaget lagt.» Hun fikk se at hvis den sanne sabbaten hadde blitt holdt, ville det aldri ha vært noen vantro eller ateister. Overholdelsen av sabbaten ville ha bevart verden fra avgudsdyrkelse.

GSAM 256.1Det fjerde budet er blitt tråkket under føttene, og derfor er vi kalt til å reparere bruddet i loven og å tale den undertrykte sabbatens sak. Syndens mann, som opphøyde seg over Gud og tenkte på å forandre hellige tider og lov, førte til at sabbaten ble flyttet fra den syvende til den første dagen i uken. Ved å gjøre dette skapte han et brudd i Guds lov.

GSAM 256.2Rett før Guds store dag sendes det ut et budskap for å advare folket om å vende tilbake til sin troskap til Guds lov, som Antikrist har brutt ned. Oppmerksomheten må rettes mot bruddet i loven gjennom undervisning og eksempel. Hun fikk også vist at den tredje engelen i Åpenbaringen 14, som forkynner Guds bud og Jesu tro, representerer folket som mottar dette budskapet og løfter en advarselsrøst til verden om å holde Guds bud og hans lov som øyets eple, og at mange som svar på denne advarselen ville omfavne Herrens sabbat.⁶

GSAM 256.3Denne opplevelsen til frøken Harmon og pastor Bates var i samsvar med Herrens virkemåte. Både frøken Harmon og pastor White ble gjort oppmerksom på sabbatsspørsmålet av pastor Bates, som fra Skriften fremla kravene i Guds uforanderlige lov for dem. Selv om frøken Harmon hadde vært velsignet med spesielle åpenbaringer fra Herren i omtrent atten måneder, hadde hun ikke tidligere fått vist noe om dette emnet. Nå var Herrens tid kommet, da troende ble reist opp for å holde hans lov, for å gi dem lys gjennom profetiens gave, og dermed, på hans egen måte å virke på, ble den tredje engels budskap, «Guds bud» og «Jesu vidnesbyrd», ført sammen.

GSAM 257Begynnelsen på Den tredje engels budskap

GSAM 257.1Fra den tiden begynte den tredje engels budskap, i sammenheng med de to andre, å bli forkynt. Sabbatssannheten, i sammenheng med Guds ark og lyset som utviklet seg med henvisning til helligdommen, bekreftet det som tidligere var blitt vist – at den tidligere adventbevegelsen var riktig og i samsvar med Herrens vilje. De kunne nå forstå betydningen av «de tre trinnene opp på stien til Guds by» bedre enn noensinne.

GSAM 257Pastor Bates aksepterer synene som fra Gud

GSAM 257.2I november 1846 ble det avholdt en konferanse i Topsham i Maine, der pastor Bates var til stede. På dette møtet fikk fru White (frøken Harmons ekteskap med pastor James White er tidligere nevnt) et syn som førte til at pastor Bates ble fullt overbevist om at synene hadde guddommelig opprinnelse. Han var en mann som hadde tilbrakt femti år til sjøs, og hadde hatt alle stillinger fra dekksgutt til skipsfører og reder. Hans forståelse av astronomi var slik at han, som han fortalte meg, nesten nøyaktig kunne fastslå hvor han befant seg på havet, både når det gjaldt breddegrad og lengdegrad, ved å observere himmellegemene. En slik mann ville naturligvis være interessert i å snakke om astronomi.

GSAM 257.3I en samtale med ham fortalte han meg hvordan han ble overbevist om synenes guddommelige opprinnelse. Han sa at han en dag prøvde å snakke med fru White om stjernene, men han oppdaget snart at hun ikke visste noe om astronomi; faktisk, som hun fortalte ham, visste hun ikke om hun noen gang hadde slått opp i en bok som omhandlet dette emnet. Hun hadde ingen lyst til å snakke om det emnet, og vendte samtalen ved å snakke om den nye jorden og hva hun hadde fått vist i et syn om den.

GSAM 258«De åpne himlene»

GSAM 258.1Året før, 19. april 1845, hadde Illustrated London News publisert noe av stor interesse for astronomer fra lord Rosse, angående de fantastiske oppdagelsene han hadde gjort gjennom sitt gigantiske teleskop, særlig et syn på det astronomer kaller «spalten i himmelen». En kveld, under det ovennevnte møtet, hjemme hos herr Curtiss og i nærvær av pastor Bates, som ennå var usikker med hensyn til disse åpenbaringene, begynte fru White, mens hun var i et syn, å snakke om stjernene og ga en levende beskrivelse av rosafargede belter som hun så på overflaten av en eller annen planet, og la til: «Jeg ser fire måner.» «Å», sa pastor Bates, «hun ser på Jupiter!» Deretter gjorde hun bevegelser som om hun reiste gjennom rommet, og begynte å beskrive belter og ringer i deres stadig skiftende skjønnhet, og sa: «Jeg ser syv måner.»⁷ Pastor Bates utbrøt: «Hun beskriver Saturn.» Deretter sa hun: «Jeg ser seks måner», og begynte straks å beskrive de «åpne himlene» med all sin prakt, og kalte det en åpning inn til et mer opplyst område. Pastor Bates sa at hennes beskrivelse langt overgikk enhver beretning om de åpne himlene han noensinne hadde lest fra noen forfatter.

GSAM 258.2Mens hun snakket og fremdeles var i synet, reiste han seg og utbrøt: «Å, hvor jeg skulle ønske at Lord John Rosse var her i kveld!» Pastor White spurte: «Hvem er Lord John Rosse?» «Å,» sa pastor Bates, «han er den store engelske astronomen. Jeg skulle ønske han var her for å høre den kvinnen snakke om astronomi og for å høre den beskrivelsen av de ‘åpne himlene’. Det overgår alt jeg noensinne har lest om emnet.» Fra den kvelden ble pastor Bates fullstendig overbevist om at fru Whites syner lå utenfor hennes kunnskap og kontroll. Dette, sammen med karakteren på den irettesettelsen og veiledningen som ble gitt, overbeviste ham om at de kom fra Gud.

GSAM 259.1Dette fenomenet på himmelen, som fru White beskrev i det synet, er et tema som sjelden nevnes av astronomiske forfattere. Huygens, den første som oppdaget det, gir følgende beskrivelse:—

GSAM 259Et strålende lys i Orions sverd

GSAM 259.2«Astronomer plasserer tre stjerner tett sammen i Orions sverd; da jeg i år 1656 betraktet den midterste med et teleskop, dukket det opp tolv andre stjerner på stedet for den ene; blant disse var det tre som nesten berørte hverandre, og fire til dukket opp, og de blinket som gjennom en sky, slik at rommet rundt dem virket mye lysere enn resten av himmelen, som, fordi den fremsto helt svartaktig på grunn av det fine været, ble sett som gjennom en åpning i et forheng, gjennom hvilket man hadde fri utsikt til et annet område som var mer opplyst.»

GSAM 259.3William Herschel sier om denne åpningen i himmelen:—

GSAM 259.4«Hvis diameteren på denne avstanden danner en vinkel på 10°, noe den nesten gjør, må dens størrelse være fullstendig ufattelig. Det er beregnet at den må være to billioner ganger så stor som solen.»

GSAM 259Lysere enn solen

GSAM 259.5Filosofen Thomas Dick uttaler seg slik om denne lysende tåken:—

GSAM 259.6«Hvis vi befant oss så nær den som halvparten av avstanden til den nærmeste stjernen – stor som den avstanden er – ville den fra et slikt punkt utstråle en glans som nærmer seg solens; og for vesener på mye nærmere avstand ville den fylle en stor del av himmelen og fremstå med en ubeskrivelig prakt. Men det endelige formålet med et slikt objekt, i alle dets aspekter og sammenhenger, vil kanskje først bli avdekket i løpet av de kommende tidsaldrene i en uendelig tilværelse; og, i likhet med mange andre objekter i skapelsens fjerne rom, vekker den i sinnet et lengtende ønske om å se de praktfulle og mystiske scenene i universet bli litt mer avslørt.»⁸

GSAM 260.1Pastor Bates sa, som avslutning på en artikkel om emnet:—

GSAM 260.2«Dermed ser vi av alle de fremlagte vitnesbyrdene (og vi kunne gi mange flere, om det var nødvendig), at her er det et høyst vidunderlig og uforklarlig fenomen på himmelen; en spalte i himmelen med en omkrets på mer enn elleve milliarder tre hundre og fjorten [11 000 000 314] engelske mil. Den berømte Huygens sier: ‘Jeg har aldri sett noe lignende blant de øvrige faste stjernene – et fritt innblikk i et annet, mer opplyst område.’»

GSAM 260Et annet vitnesbyrd om planetsynet

GSAM 260.3Igjen siterer vi fra fru Truesdail, som var til stede da det nevnte synet ble gitt. Hun sier:—

GSAM 260.4«Søster White var i svært svak helse, og mens det ble bedt bønner for henne, hvilte Guds Ånd over oss. Vi la snart merke til at hun ikke sanset jordiske ting. Dette var hennes første innblikk i planetverdenen. Etter å ha telt opp Jupiters måner høyt, og kort tid etter Saturns, ga hun en vakker beskrivelse av ringene rundt sistnevnte. Hun sa da: ‘Innbyggerne er et høyt, majestetisk folk, så ulikt jordens innbyggere. Synd har aldri funnet veien hit.’ Det var tydelig å se på bror Bates’ smilende ansikt at hans tidligere tvil om kilden til hennes syner raskt forsvant. Vi visste alle at kaptein Bates var en stor astronomientusiast, da han ofte pekte ut mange av himmellegemene for å undervise oss. Da søster White etter synet svarte på spørsmålene hans og sa at hun aldri hadde studert eller på annen måte tilegnet seg kunnskap på dette området, ble han fylt av glede og lykke. Han priste Gud og uttrykte sin tro på at dette synet om planetene var gitt for at han aldri mer skulle tvile.»⁹

GSAM 261En vill hest ble plutselig temmet

GSAM 261.1Kort tid etter dette møtet i Topsham skjedde det en annen slående hendelse i forbindelse med synene, som jeg skal gjengi slik pastor Bates fortalte meg:—

GSAM 261.2Pastor White hadde til rådighet et delvis innkjørt føll og en toseters markedsvogn, som var konstruert uten skvettbrett, men hadde et trinn på tvers av fronten av vognen og et jerntrinn fra skjækene. Det var nødvendig å utvise ekstrem forsiktighet ved kjøring av føllet, for dersom tøylene eller noe annet berørte flankene hans, ville han øyeblikkelig sparke voldsomt, og han måtte holdes i sjakk kontinuerlig med stramme tøyler for å hindre ham i å løpe av gårde. Dette føllet tilhørte en person som de ønsket å besøke, og siden pastor White var vant til å håndtere utemmede føll, trodde han at han ikke ville få noen alvorlige problemer med dette. Hadde de imidlertid visst at det under sine voldsomme utbrudd tidligere hadde drept to menn – den ene ved å knuse ham mot steinene ved veikanten – ville han kanskje vært mindre selvsikker.

GSAM 261.3Ved denne anledningen var det fire personer i vognen: pastor White og hans kone på forsetet, og pastor Bates og Israel Damon på baksetet. Mens pastor White gjorde sitt ytterste for å holde hesten under kontroll, snakket fru White om sannheten, da Guds kraft kom over selskapet, og hun ble ført bort i et syn mens hun satt i vognen. I det øyeblikket hun ropte «Ære!» da hun gikk inn i synet, stoppet føllet plutselig helt stille og senket hodet. Samtidig reiste fru White seg, mens hun var i denne tilstanden, og med blikket vendt oppover gikk hun over fronten av vognen, ned på skjækene, med hendene på føllets bakpart. Pastor Bates ropte til pastor White: «Føllet vil sparke den kvinnen i hjel.» Pastor White svarte: «Herren har kontroll over føllet nå; jeg ønsker ikke å gripe inn.» Føllet sto like rolig som en gammel hest. Ved veikanten reiste skråningen seg omtrent seks fot, og ved siden av gjerdet var det en gresskledd plass. Fru White, med blikket fortsatt rettet oppover, uten en eneste gang å se ned, gikk opp skråningen og ut på den gresskledde plassen, deretter gikk hun frem og tilbake i noen minutter, mens hun snakket og beskrev skjønnhetene ved den nye jorden. Deretter, med hodet i samme stilling, kom hun ned fra skråningen, gikk bort til vognen, trådte opp på trinnene med hånden på føllets bakdel, og dermed opp på skjækene og inn i vognen igjen. I det øyeblikket hun satte seg på setet, kom hun ut av synet, og i det samme øyeblikket satte hesten i gang, uten noen signaler fra kusken, og fortsatte sin vei.

GSAM 262.2Mens fru White var ute av vognen, tenkte pastor White at han skulle teste hesten og se om den virkelig var tam eller ikke. Først berørte han den bare lett med pisken; andre ganger ville hesten ha reagert med et spark, men nå skjedde det ingenting. Deretter ga han den et ganske kraftig slag, så enda hardere, og enda hardere. Føllet la overhodet ikke merke til slagene, men virket like ufarlig som løvene som englene lukket munnen på den natten Daniel tilbrakte i løvehulen. «Det var et høytidelig sted,» sa pastor Bates, «og det var tydelig at den samme kraften som frembrakte synene, for øyeblikket hadde temmet føllets ville natur.»

GSAM 262.3Hvis dette synet bare var et resultat av noen av hennes fysiske svakheter, oppstår naturlig spørsmålet: Var hesten rammet på samme måte?

GSAM 262Israel Damons vitnesbyrd

GSAM 262.4For å bekrefte beretningen jeg fikk av pastor Bates, vil jeg her gjengi følgende uttalelse:—

GSAM 262.5«For omtrent tjue år siden, like etter at jeg hadde begynt å holde sabbaten, fortalte Israel Damon meg om omstendighetene rundt søster Whites syn, mens han, pastor Bates, pastor White og hans kone kjørte i den lette vognen bak det uregjerlige føllet. Jeg har i dag lest den ovennevnte beskrivelsen av hendelsen, slik den er nedskrevet av pastor Loughborough, og den stemmer nøyaktig overens med det pastor Damon fortalte meg.» Underskrevet: «R. S. Webber, Battle Creek, Mich., 9. februar 1891.»

GSAM 263Pastor Bates’ vitnesbyrd om synene

GSAM 263.1Pastor Bates beskriver sin egen opplevelse slik:—

GSAM 263.2«Selv om jeg ikke kunne se noe i dem som stred mot Guds ord, følte jeg meg likevel urolig og svært prøvet, og var i lang tid uvillig til å tro at det var noe mer enn det som skyldtes hennes langvarige, svekkede fysiske tilstand.

GSAM 263.3«Jeg søkte derfor anledninger i andres nærvær, når hun virket rolig og uopphisset (utenfor møtene), til å stille spørsmål og kryssforhøre henne og vennene som fulgte henne, særlig hennes eldre søster, for om mulig å komme frem til sannheten. I løpet av de mange besøkene hun har gjort til New Bedford og Fairhaven siden den gang, mens hun var på våre møter, har jeg sett henne i syn flere ganger, og også i Topsham, Maine; og de som var til stede under noen av disse opphissende scenene, vet godt med hvilken interesse og intensitet jeg lyttet til hvert ord og fulgte med på hver bevegelse for å oppdage bedrag eller mesmerisk påvirkning. Og jeg takker Gud for den muligheten jeg har hatt sammen med andre til å være vitne til disse tingene. Nå kan jeg med trygghet tale for meg selv. Jeg tror at dette arbeidet er fra Gud, og at det er gitt for å trøste og styrke hans ‘spredte’, ‘splittede’ og ‘utslitte folk’, siden vårt arbeid ble avsluttet … i oktober 1844. Den forvirrede tilstanden med ‘Se, her er det!’ og ‘Se, der er det!’ siden den tiden har forvirret Guds ærlige, villige folk i svært høy grad, og gjort det svært vanskelig for dem som ikke var i stand til å forklare de mange motstridende tekstene som har blitt presentert for dem. Jeg innrømmer at jeg har mottatt lys og veiledning om mange skriftsteder som jeg tidligere ikke klarte å forstå klart. Jeg tror hun er et selvoppofrende, ærlig og villig Guds barn.»¹⁰

GSAM 263.4«Forfatteren henter ikke ‘innholdet’ i sine syner ‘fra tidligere læresetninger eller studier’. Da hun mottok sitt første syn i desember 1844, hadde hun og hele gruppen i Portland, Maine (der foreldrene hennes da bodde), gitt opp ‘midnattsropet’ som noe som hørte fortiden til. Det var da Herren i et syn viste henne den villfarelsen som hun og gruppen i Portland hadde falt i. Hun fortalte deretter om synet sitt til gruppen, og de erkjente at deres opplevelse i den syvende måneden var Guds verk.»¹¹

GSAM 264Hvordan de tre budskapene ble oppfattet i 1847

GSAM 264.1Følgende utdrag fra pastor James White, skrevet i april 1847, viser hvordan de tre budskapene ble oppfattet den gang:—

GSAM 264.2«Alle grupper av troende på det andre komme er enige om at engelen som blir beskrevet i det sjette og syvende verset i dette kapittelet (Åpenbaringen 14), representerer adventbudskapet til kirken og verden.... Den andre engelens oppgave var å vise adventhæren at Babylon var falt. Og siden en stor del av dem ikke fikk vite dette før kraften i ‘midnattsropet’ vekket dem akkurat i tide til at de kunne flykte fra menighetene før den tiende dagen kom, følger det at siden den syvende måneden 1844 har Den tredje engels budskap vært, og fortsatt er, en advarsel til de hellige om å ‘holde fast’, og ikke gå tilbake og ‘ta imot’ de merker som jomfruskaren kvittet seg med under den andre engelens rop.

GSAM 264.3«Og har ikke det sanne budskapet til Guds folk, siden den syvende måneden 1844, vært nettopp en slik advarsel? – Det har det helt sikkert vært.... Det tolvte verset lyder: ‘Her er de helliges tålmodighet, de som holder Guds bud og Jesu tro.’ Hvor så du dem, Johannes? – Jo, ‘her’, under Den tredje engels budskap. Siden den tålmodige ventetiden har vart siden den syvende måneden 1844, og siden den gruppen som holder sabbat osv. har vist seg siden den tiden, er det klart at vi lever i tiden for Den tredje engels budskap.»¹²